Reisedagbok fra 1978 kap. 14 -tom for diesel i Kurdistan!

birgit-helt-naer-pa-lastebil        Et sted i øst Tyrkia, 9.10.1978

Kjære dagbok, I dag har vi sluppet opp for diesel.  Vel, egentlig har vi litt igjen, men vi kjører i konstant oppoverbakke og alt renner bakover i tanken.  Suverent ! Vi er en time forsinka allerede.  Vi har hatt morgengymnastikk i veien allerede.  Det gjorde godt å få strekt seg litt…

Dette tok litt lenger tid enn antatt gitt. Forsinkelsen ble på intet mindre enn 8 timer. Vi forsøkte å kjøre tilbake for å finne diesel, bare for å oppdage at hele området er utsolgt for diesel.  De som hadde litt igjen ville ikke selge det til oss, de ville reservere det for tyrkere.  Da måtte vi bli kreative, og vi prøvde å stille oss i veikanten og veive med armene.  Det viste seg at jeg hadde et talent på det området.  Måtte bare smile pent, så fikk jeg 5 gallon her og 5 gallon der.  Men det som funketaller best var når vi satt den australske jenta med langt blondt hår i veien alene, med shorts !  Det hjalp !  Etter noen timer hadde vi fått 30 gallons, eller 150 liter.  Ikke dårlig !  Det ville vært krise å måttet overnatte her, det hadde vært direkte farlig.  Nå ligger vi på en «campingplass», noen mil på andre siden av hvor vi lå i går.  Vi kjørte altså en hel dag, og klarte kun å komme noen få mil videre lenger øst.  Vel, en blir vant til det, som Parry sier.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 13 -Ubegripelig magisk…

 

img_0666Malatya, 7.10.1978

Kjære dagbok,

I dag sto vi opp i vårt koselige hulehjem.  Trøtte og groggy etter festen satt vi oss ut på balkongen, som rett og slett er skåret ut i fjellet, og mediterte og kikket opp på den mest fascinerende stjernehimmel og  magiske natur jeg har sett.  Det er så fullstendig overnaturlig at du kan ikke tro at det er sant.  Vi er omgitt av små fjell som ser ut som  spisse topper av pisket, stivnet krem som er  uthult som leiligheter.  Og vi hadde et helt hus for oss selv.  Vi bare satt der og så og hørte på stillheten og kløp oss selv i armen for å kjenne at dette var sant, og at vi virkelig  opplevde dette.

Så var det tid å sette seg på lastebilen og dra videre østover.  Vi kjørte over 40 mil i dag, gjennom de Tyrkiske fjellene. De var så golde, ikke et gress strå å se, men derimot canyons.  Det er ganske høyt opp.  Nærmere 2000 meter tipper jeg.  Det er kaldt og i natt camper vi på noe som minner om en søppeltipp.  Heldigvis er det ingen mygg.

 

Lake van, helt øst i Tyrkia, 8.10.1978

Kjære dagbok, Vi har nok en lang kjøretur bak oss i dag.  Det var kaldt å stå opp.  Vi gjorde vel unna 40-50 mil.  Vi stoppet ikke for å handle, men vannstoppet ble ganske lystig.  Mange vasket seg og stelt seg litt.  Plutselig dukket det en buss full av tyrkere, som alle hoppet ut av bussen og satte straks i gang en forrykende dans.  De spilte fløyter og trommer, og elleville mannfolk som danset i rekker. Og like plutselig som de kom, så løp de inn på bussen igjen og forsvant inn i intet og var vekk.

Vi har kjørt gjennom fjellene i øst Tyrkia. Kurderne holder til der.  Det er nomader med små telt satt opp, og enorme horder med sauer. Ikke moderne telt, men noen små svarte telt av noe hjemmevevde greier. Fjellene er så golde at det er utrolig at folk kan leve der.  Det er kaldt og vindfullt store deler av året, men menneskene er fargerike.  Klærne deres har gnistrende farger, og de er ranke og stolte i holdningen.  Men de er ikke særlig begeistret for vest europeere.  Vi blir steinet med jevne mellomrom, oftest av småunger. Men noen ganger er det voksne som kaster også.  Det er ikke bare små stein heller, men stein på størrelse med små poteter, som hagler over oss.  Vi har utviklet en viss teknikk.  Når sjåføren ser at de kaster steiner, så tuter han, og vi dukker ned mens vi holder oss for hodet.  Men i dag var det faktisk noen som kastet en hel vannmelon inn på oss.  Den ble kastet fra en annen bil i fart.  Den traff Kathy og Parry og det gjorde vondt.  Den var jo tung!  Tårene deres spratt, og det var godt at de ikke brakk noe.  Det kunne faktisk vært ordentlig farlig.

I natt sov vi hos Gendarmene igjen, dvs, hos de militære. Det er visst tryggest i dette området.  En Exodus buss ble renset for penger og pass et par mil herfra for ikke så lenge siden.

Reisedagbok fra 1978 kap. 12 -Tyrkisk bryllup i en eventyrby

Cappadocia, 6.10.1978

Kjære dagbok,

cappadocia-tegningVi har nå kjørt vekk fra kysten, og er midt inne i Tyrkia.  Vi ankom i går og kjørte en tur oppom en landsby hvor folk fremdeles bodde i huler.  Hele landskapet her er helt merkelig.  Det er blitt skapt ved erosjon av vann og luft.  Det ser fullstendig overnaturlig ut, med spisse knudrete topper som stikker 50-100meter opp.  Andre steder er de helt glatte og regelmessige i formen, og ser ut som surrealistisk nyvispet krem.  Disse toppene er uthulte og man finner dem helt fulle av rom.  Det bor ingen i dem nå lenger, men det har gjort det.  Noen steder er de fortsatt i bruk som bolig.

Cappadocia er en veldig hyggelig landsby med akkurat passe turistpreg. Vi spiste der i går kveld.  Noen menn fra nabobordet spanderte 2 flasker vin, og det kom nøtter fra et annet bord, så folk er veldig vennlige.  Vi sov på en campingplass, og neste morgen var det iskald dusj.  Vi dro først inn til landsbyen, hvor de fleste rushet rundt for å få kjøpt seg et teppe.  Jeg kjøpte et, men jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er egentlig.  Men tross alt kostet det ikke mer enn kr 300.  Bare litt mer enn en fillerye, og det nytter ikke å bekymre seg etterpå.  Det var en kelim og den hadde vevet inn en liten bil i mønsteret.  Jeg syntes det var så sprøtt morsomt å veve inn en bil i et sånt tradisjonelt teppe.

Vi dro så til en huleby hvor det var gamle kirker, etter kristne som hadde gjemt seg der mens de ble forfulgt av araberne. Dette tilhørte jo det øst-romerske riket og var kristent før.  Nå er dette et muslimsk område.  Det var noen fantastiske fresco malerier, men de var dessverre veldig ramponerte.  Her er den merkeligste bebyggelse jeg noensinne har sett. Hele området består av naturlig kjegleformede fjell som er helt gjennomhullede som oster.

Vi dro deretter til den underjordiske byen Kaymakli.  Den ble også grunnlagt av kristne som trengte å gjemme seg, men at de ble der er ganske sprøtt.  20 000 mennesker bodde i dette nettet av huler i syv etasjer under jorda, og det gjorde de i generasjoner !  De færreste av dem så dagslys i det hele tatt.  Jeg fikk klaustrofobiske tendenser, men greide å ta meg sammen.  Etter å ha snurret rundt i denne labyrinten kommer vi plutselig inn i en hule med tepper og lys.  Det var faktisk en bar som solgte lunken Tuborg !  -at det går an !  De er over alt !

Utpå ettermiddagen stoppet vi ved en onyxfabrikk for å kikke. Det er der de lager alle mulige pyntegjenstander i grønn stein.  Men så hørte vi plutselig trommer oppi  veien, og nedover kommer en prosesjon med lystige mennesker.  Det var bryllup i byen, og prosesjonen stoppet utenfor brudens hus.  Musikerne slo seg ned, og det var en slags danseoppvisning av en fyr i skjørt og små bjeller i hendene.  Rytmen svingte og det var vanskelig å holde beina stille.  Alle smilte, og vi ble dratt med i en slags ringdans.  Vi dreit oss ut og prøvde å holde den eksotiske rytmen.  Bruden kom så ut, og hun så tekkelig sjenert ut bak et stort hvitt slør.  Vi ble invitert til festen om kvelden.

Vi dro så tilbake til hulene som vi skulle sove i, og Kevin og jeg fikk bo i en flott hule dekket av tepper.  Utsikten var helt vanvittig, og av en annen verden, vi så ut på alle de andre hulehusene.  Etter en kraftig middag laget av amerikanerne på bilen, «maccaroni and cheese»,  bega vi oss til bryllupsfest.  Det var fantastisk å bare komme inn i gården.  Det var hvite murhus, hvor man bodde like mye på taket som inne.  Det var vin og raki til alle.  Vi måtte ta brudgommen i hånda og ønske ham lykke til.  Vi ble ønsket velkomne, – vi var deres venner og vi måtte føle oss hjemme, sa de.  Så ble vi tatt med inn i et rom overfylt av tyrkiske menn, -kvinnene var nedenunder i et eget rom.  De fleste tilslørte og med ballongbukser.  Det var mer vin og røyk som gikk rundt, og discomusikk fra kasettspiller.  Brudgommen gikk i Levis bukser og var ganske høy.  Jeg ble sittende å prate med en tyrker, -Haron som snakket godt tysk.  Han skjenket mer vin hele tiden.  Nydelig syrlig rød vin.  Musikerne kom inn og mat ble satt fram.  Lefser som ble fylt med kruttsterk salat.  Det ble dans, og vi måtte opp og danse.  Et par om gangen, til akkompagnement av taktfaste klapp.  NZ Kathy først med brudgommen.  Hoftevrikk og fremmed rytmer.  Så var det min tur !  Jeg var nervøs og fikk litt noia.  Men de er ikke så kravstore mot oss europeere.  Temperaturen steg til 20 grader under kokepunktet og oxygenen der inne var nokså utbrukt.  For en stemning!  Det var rett og slett en utrolig morsom opplevelse.   Jeg ble fulgt hjem av tyrkeren.  Godt Kevin var med slik at vi unngikk pinlige situasjoner.

Reisedagbok fra 1978 kap. 11 -Tyrkere, tafsing og militære

birgit-helt-naer-pa-lastebilMersin, Tyrkia oktober 1978

Kjære dagbok,

Det er så mye rart som skjer på en sånn tur.  I går hadde vi vanskeligheter med å finne et sted å campe.  Tilslutt havnet vi på en slags parkeringsplass ved en elv, -et ordentlig mygghull som ikke var videre koselig.  Men så gikk vi på en oppdagelsesferd, og oppdaget den mest fantastiske sandstrand rett bak noen busker.  I Tyrkia finner man barer over alt !  Og ganske riktig, in the middle of no where lå det en slags restaurant.  Vi satt oss ned og fikk servert en lunken Tuborg, som vanlig.  Det var millioner av mygg og små frosker på gulvet som fanget fluer.  Hunder, høns og gjess vandret fritt rundt, mens tyrkerne som tydeligvis drev stedet, satt seg ned for å spise et måltid fisk.  De spurte om vi ville ha, men vi takket høflig nei.  Men så ble fristelsen for stor, og vi ombestemte oss.  Det smakte himmelsk ! Sprøstekte sardiner, tomatsalat og brød.  Flere kom, og til slutt var det ikke plass til tyrkerne.    Vi ville ikke at de skulle reise seg, men de styrtet avgårde for å finne flere stoler.  Da vi ville betale fikk vi ikke lov å betale noe for fisken.  Ganske vennlig gjort, nå jeg si.   To av dem fulgte med tilbake til lastebilen.  Den ene, -sjefen, var OK, men han andre fløy rundt og grafset på jentene.  Dette hadde ikke helt gått opp for meg, så jeg kunne ikke forstå hvorfor alle de andre var så fientlige mot dem.  Det er enkelte som Chris og Parry f.eks som er vennlige og greie mot folk, mens de andre nesten alltid ber tyrkere om å «piss off».  På den måten kan man jo ikke bli kjent med folk, tenker jeg.  I og med de har en slik  fiendtlig innstilling og frykt, er de mest sannsynlig til å havne i trøbbel, er jeg overbevist om.  Jeg tror ikke det er lurt å oppføre seg på den måten.

kart-av-tyrkia-beskaret

Mens vi fortsatt holdt på med middagen fikk vi besøk av militæret, som vanlig. Det har ikke vært en kveld uten at de kommer.  De er blide til å være det de er, men likevel er det ikke så hyggelig.  Sersjanten gjorde seg morsk og sa at vi måtte flytte.  De menige pratet og tullet med Chris, som alltid er jovial og blid, han greide nesten å bytte til seg et maskingevær mot en genser i New Zealand ull.  Det endte med at vi måtte flytte, men de kunne vise oss et sted, sa de.  Da var det bare å pakke sammen campen klokken halv elleve om kvelden, det var kaldt og jævlig.  Etter en lang kjøretur havnet vi på en tyrkisk politistasjon.  Der kunne vi få sove. De stilte do, TV rom og kjøkken til disposisjon for oss, og det var ganske morsomt å se soldater i uniform med striper og stjerner og pistol i belte, stå og lage te til en skabbete gjeng som oss.  Vi sov ute på patioen, mens lastebilene suste forbi hele natta.  Det var flere millioner fluer og mygg som jobbet overtid, og jeg våknet med 25 stikk på venstre fot og sikkert 15 stikk på høyre kinn, pluss en del til spredd litt rundt om kring.

Reisedagbok fra 1978 kap. 10 -i en liten tyrkisk restaurant

birgit-med-skaut-naer

Side Tyrkia, 3.10.1978

Kjære dagbok, Nok en natt under stjernene !  Det er ganske deilig, og det blir bedre tid om morgenen når vi slipper å legge sammen teltene.  Vi startet dagen med å bese museet og ruinene her i Side.  Jeg så ruinene i går, da Kevin og jeg gikk en tur der i går kveld.  Det var egentlig ganske nifst, å gå der i kullende mørke.  Til å begynne med tenkte jeg ikke over det, men etter hvert begynte jeg å kjenne på hvor mørkt det var.  Det var ikke lys noe sted. Mørket var stummende og omfattet oss helt i de gamle ruinene.  Jeg kjente at angsten kom krypende, men jeg holdt panikken unna men jeg begynte å tenke på skuddene i Fethye.  Jeg følte øyne fra alle kanter som iakttok oss, jeg grep Kevin i armen, og vi kom oss ut derfra.

Her er det mange butikker som selger de mest fantastiske tepper. 600 kroner for et digert teppe i ull med plantefarget garn.  Jeg må si det frister, men å få med seg noe så stort er jo ganske umulig.  Kanskje han kan sende det ?  Jeg kommer til å angre hvis jeg ikke kjøper, det vet jeg. Men det er mye penger, og tenk på alt det jeg kommer til å se framover.

Jeg føler meg litt trøtt og slapp om dagen, det er sikkert varmen. Skjønt når vi sitter i lastebilen så er det heller kjølig.  De andre folka er ganske daue de også.  Det er ingen som jeg oppnår noen spesiell kontakt med, men er venn med mer eller mindre alle sammen.  Det er en liten tendens til å gruppen deler seg i to.  Noen er gladere i å feste, andre vil legge seg tidlig.  Det synes jeg er kjedelig.

Kilesi Anamar, en gang i oktober 1978

Kjære dagbok,

I natt skal vi sove på et gammelt slott !!  Det blir selvsagt ute under stjernene i våre soveposer.  Nå sitter jeg og venter på middagen.  Slottet her er herlig, det er gammelt fra 1000-1300 tallet, og har skyteskår rundt hele.  Det er en vannpumpe midt inne i gården, hvor vi vasket håret alle sammen, og det var deilig. Håret mitt var som stålull etter å ha sittet i støv bakpå lasteplanet.  Etterpå gikk vi opp i tårnet og så på den vakre solnedgangen og det vakre landskapet.  Nå føler jeg meg som et nytt og bedre menneske, ren og avslappet.  Vi sitter i den lokale restauranten. Det er bare slottet her, og to lokale restauranter.   Denne består av noen bord, en parafinlampe, et tak av grønne blader hvor det vokser kalebass gresskar. Ved de andre bordene sitter det en del andre lokale tyrkere.  De er helt fantastiske å iaktta.  Ansiktene er brune og markerte og klærne er fargerike og veldig lokale. De røyker og drikker te.  Jeg elsker å se på dem.  Det kommer flere folk, og de strømmer til med bord og stoler.  Veggene på restauranten er bare planker, ellers er det helt åpent.  Gresshoppene spiller heftig og det er en temperatur som er helt perfekt behagelig.  Stjernehimmelen er enorm, og himmelen er som en endeløs hvelving over oss.  Luften er så klar at den får stjerne til å funkle.

Vi sov godt inne i slottet, og våknet ved morgengry av sangen fra minareten. Vi sto opp og kunne se at solen sto langsomt opp som en appelsin som kom opp av havet. Jeg trodde nesten at jeg drømte.  Alt var orange og vakkert og disig.  Deilige dufter av hav, frisk luft og en svak eim av nystekt tyrkisk brød og bål kilte seg inn i neseborene.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 9 -jeg som ikke har et esel en gang !

En strand 1.10.1978

Kjære dagbok,

Vi har våre rutiner på lastebilen.   Oppgavene går på rundgang.  Et team som står for husholdningen må stå grytidlig opp og lage frokost.  Det er ofte kjølig om morgenen og det smaker godt med te og havregrøt.  Kokeutstyr og bord har vi festet under bilen, og som vi må slå opp og ned hver gang.  Vi får utdelt et beløp i den lokale valuta av Dave, sjåføren. Så må vi ut på markedet og kjøpe inn mat til lunsj og middag.  Vi har med litt tørrvarer også, og mest populær er et pulver man kan lage dessert av, Angel Pudding.  Det kan være kjekt hvis vi ikke får tak i så mye.  Men ellers gjelder det å være kreativ og lage noe alle liker.  De andre som ikke har kjøkkentjeneste må pakke sammen campen og teltene, og sørge for at vi kommer oss av gårde i tide.

I dag har jeg hatt en lett dag. Vi handlet det vi skulle i Fethye og reiste i retning Anatalya.  Vi kjørte på en smal og kronglete vei langs vannet.  Det så ganske skummelt ut enkelte steder, veien var nesten helt gravet ut.  Ved tolvtiden stoppet vi ved en strand.  Vi skal ligge på stranda her i natt.  Vi solte oss og bada så mange ganger at jeg ble skrukkete inni munnen av alt saltet.

Myre rart skjer. Først kom det flere «overland» folk og slo seg ned på samme sted.  Så kom det en bil som stoppet – jeg vet ikke hvordan og hvorfor.  I alle fall solgte de billig vin til bare 18 tyrkiske lire pr flaske.  Alle var raske til å handle, så det blir sikkert høy stemning i kveld.

Jeg er litt solbrent på ryggen, det får meg til å fryse litt, men jeg er OK. Det er deilig å kjenne at jeg blir brun.  Nesten alle de andre er bare lyse røde.  De er jo briter !

Enda en strand 2.10.1978

Kjære dagbok,

Vi sov under stjernene i natt.  Jeg sov som en stein, var trøtt hele kvelden før og var frysen.  Sikkert fordi jeg var litt solbrent.  Det ble ikke noen fest å snakke om.  Vi laget et stort leirbål, men det var liten kontakt med den andre gruppen «overlanders» dessverre, synes det var dumt.  Vi satt rundt bålet og sang vårt repertoar av sanger som vi kunne, og det er jo ikke all verdens.

Vi pakket tidlig opp og reiste videre langs kysten, og det var så vakkert med den tidlige morgensolen. Vi stoppet i en liten fiskelandsby for å kjøpe brød, deilig ferskt tyrkisk brød.  Som vanlig kom det noen nysgjerrige landsbyfolk som ville prate.  Tyrkisktalende Saron som han nå kaller seg -han het Sam før,  var selvsagt frampå.  Jeg spurte mer eller mindre på spøk hvor en kunne få kjøpt eselsaler.  Det var noe jeg hadde sett før og som jeg syntes var så tøft.  Det var vevde av grovt ullgarn og hadde lommer på sidene, og kunne brukes som duk på et lite bord.  Han lo og kunne ikke begripe hva jeg skulle med den når jeg ikke hadde noe esel.  Vi stresset fram og tilbake en stund, og fikk til slutt vite at det var ikke noe sted de solgte dem, så Kevin og jeg satte oss ned ved en kafe og tok en kopp chai.  Der traff vi han igjen, han hadde funnet noen som kunne tilby eselsaler.  Vi ble sittende og forhandle om prisen.  Han skulle ha hele 2000 TL for en ny.  Vi skulle dra om fem minutter, og da kom de fram med den gamle, 1000 TL kostet den.  Jeg så på den kritisk og lot som jeg ikke likte den, før jeg begynte å gå, -og straks droppet prisen.  Vi ble enige om 600 TL.  Jeg måtte til bilen for å hente penger, og der ble jeg plutselig omringet av tyrkere som alle sammen hadde gamle eselsaler.  Med så stort tilbud droppet prisen.  Til slutt ga jeg han 500TL og ble den stolte eier av en falmet gammel eselsal.  Fargene er nydelige.  Den har sikkert vært helt fantastisk da fargene var nye, det kan man se på baksiden.  Jeg vet ikke hva jeg skal bruke den til, den er veldig falmet  og den må sendes hjem.  Men jeg kommer sikkert til å kjøpe mer på turen, om jeg kjenner meg selv rett.

 

Reisedagbok fra 1978 kap.8 -Tyrkisk idyll og et par mord

28.9. 1978

Kjære dagbok,

Selvsagt kunne ikke idyllen vare. Det kom to soldater som ville jage oss vekk.  Dessverre sov vår eneste tyrkisktalende mulige tolk, Amerikaneren Sam på 56 år, han legger seg tidlig, så vi forsto nok ikke hva soldatene mente. De hang rundt hele natta og de plaget egentlig ikke meg, jeg sov som en stein. Men jeg kan ikke fordra sånne myndighetspersoner som herser med oss.

De siste dagene har vi vært i områdene rundt Efesus. I går var vi inne i utgravningene og så på amfiteateret, de forskjellige templene, de romerske badene og gatene.  Det var fantastisk! Historien suste lissom rundt meg og ble virkelig.  Det var fantastisk vakkert.  Nesten alt var marmor.  Amfiteateret var enormt og hadde en fantastisk akustikk.  Helt oppe kunne man høre alt som ble sagt nede.  Alt dette ble bygget i en tid hvor de hadde kvinnelige moderguddommer.  Samfunnet var annerledes da enn nå, og det er mye som var så annerledes at vi ikke kan tro det nå. Alt dette hinter om en fortid som får den nåværende historieoppfatningen til å vakle, -i alle fall min, og det er den jeg prater om..  Store ord, men never mind !  Det å få tråkke rundt midt oppi verdenshistorien gjør noe med meg.  Det er stort !

Fethiye, 30.9.1978

Kjære dagbok,

Nå har jeg egentlig ikke lyst til å skrive, men jeg får gjøre det likevel.  Vi har kommet til paradis, og har ligget her i to netter.  Vi ligger ved en lang sandstrand inne i en bukt.  Der er en restaurant som er helt åpen mot sjøen.  Det er slitte trebord og over dem  er det et tak av drueblader, hvor store klaser av modne søte druer henger ned.  Utenfor ligger en lang hvit sandstrand med en lagune.  Det kunne ikke vært vakrere.  Temperaturen og alt er perfekt.  I går var det ikke godt vær.  Det regnet og tordnet, men det var akseptabelt innimellom.  Vi hadde grillfest, som foregikk i peisen inne, på grunn av været.  Sjarmen forsvant litt da maten ble servert på tallerkener ved et langbord.  Jeg drakk litt rødvin, men ble litt uvel.  Den magen er fortsatt ikke helt på topp.  Men utpå kvelden så livnet jeg litt til, og danset tyrkisk dans og røkte vannpipe.  Gikk tur med Kevin ned på stranda og så på stjernene og kyssa litt.  Folk har jo vært så fryktelig opptatt av hvem som skal være sammen med hvem.  Det oppstår par både her og der, men jeg har i grunn ikke brydd meg med det fram til nå.  Men så havner jeg med han, og det er OK. Jeg er ikke veldig forelsket, og tror neppe han er den store kjærligheten, men greit akkurat nå.  Vi gikk tur på stranda i dag, og bada og koste oss.  Jeg nyter hvert sekund her.  Været er helt perfekt, og akkurat passe varmt, slik at man ikke svetter og det er herlig å gå i vannet.

Første kvelden var jeg helt yr av glede. Det er jo så fantastisk å være her !  Noen få av oss (den faste gjengen egentlig) ble sittende oppe.  Bob kom med en flaske rødvin med en hvit rose i, til meg. Jeg fikk druer som han hadde plukket fra taket også.  Den tyrkiske politisjefen satt ved samme bord.  Sikkert en ufyselig padde, men jeg måtte jo nødt til å danse med han.  Tror dessuten han var homofil.  Han hadde med seg kjæresten sin, og de drev og vrikket på rumpa for hverandre.

Hele den andre dagen ble tilbragt på stranda. Det var ikke en sky på himmelen.  Mens vi ligger på stranda, kommer Gordon løpende og peser om at noen er skutt.  Kathy, Kathy og Robwyn som er sykepleiere må følge med.  Det viste seg at det var skjedd et mord i bukta ved siden av.  Den østerrikske ambassadørens kone, datter og sønn hadde møtt en tyrker.  Han ville prate. –kun han vet hva han tenkte på da, men han ble skjøvet unna av sønnen, som kanskje skulle beskytte moren.  Tyrkeren ble fornærmet og løp og hentet en rifle og skjøt moren død, og skadet datteren.  Sønnen løp etter hjelp.  Selvsagt ble det mye oppstyr, skjønt jeg syntes det var ganske rolig.  De trodde datteren ville greie seg, men hun døde av mangel på blod og dårlig legehjelp.  Tragisk !  Morderen vil bli hengt !  Jeg finner meg selv medlidende med morderen, men også med de som har mistet de to.  Men likevel, et mord er en innviklet affære, og kan man dømme så ensidig ? Har noen rett til å ta liv ?

Kvelden ble likevel ganske livlig. Etter alle hadde lagt seg ble vi sittende og røyke.  Steve holdt på å le seg fullstendig forderva av en hollender som forsøkte å fortelle en historie, og en tyrker som ikke hadde tenner.  Han lo så han ikke hadde pust igjen.  Først ble jeg plaget av en tyrker som snakket til meg på tyrkisk hele tida.  Jeg flyttet over til den andre siden av bordet, men da begynte Hollenderen.  Jeg var moden for soveposen, men de ville ikke la meg gå.  Til slutt greide jeg å slite meg løs og fomle meg tilbake til teltet.  Det var så mørkt at jeg kunne ikke se hånda for meg.  Men jeg fant teltet.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 7 – Endelig i Asia !!!

birgit-med-skautGelibolu, 25.9.1978    Kjære dagbok,

Nå har vi kjørt mye av veien fra Istanbul tilbake i retning Hellas.  Vi tar ruta langs kysten, og da blir det ikke noe av turen over brua over Bosporos.  Så det betyr vel at vi fremdeles er i Europa.  Men vi tar båten over Dardanelles kanalen over til Asia i morgen.

Det siste stykket var helt fantastisk.  Jeg slipper nesten opp for ord !!!  Det er så eksotisk, så vakkert, og det her så herlig å snart være i Asia !!! Byggemåten, små murhus med buklete tegltak står og forsøker å holde hverandre oppe.  Det brukes hest og kjerre og plog av den gode gamle typen.  Mens på jordet ved siden av er det moderne landbruksmaskiner.  Jeg er på menneskene, ansiktene og klærne; posebukser i fantastiske farger. Damene har tørklær på hodet, brettet inn på sidene av værbitte markerte ansikter, menn med bart og sixpence.  Vi kjører veier helt utenom det vanlige, humpete svingete veier som snor seg gjennom furubevokste bakker og solbrente jorder.  Alle vinker og roper når de ser oss.  Vi er utenom sesongen, og dessuten ser vi sikkert merkelige ut med den åpne lastebilen.  Vi passerte flere sigøynerfølger i dag, det var et fargerikt syn.  De har sånne kjerrer med stoffovertrekk, det er jo akkurat som man har sett på film fra ville vesten.

Jeg var litt sur i dag. For det første sov jeg lite i natt.  For det andre har jeg magekramper med jevne mellomrom.  Jeg har nesten ikke spist i dag, men det har jeg bare godt av.  Og når man er så uheldig å komme opp i politiske diskusjoner med konservative amerikanske Bill så kan det gå ut over humøret.  For det første synes jeg han er utrolig nedlatende overfor folk i landene vi reiser gjennom.  Han synes ikke at det vestlige Europa har noe å skamme seg over, -vi gir jo uhjelp ! Opptil flere milliarder !  Og den Indiske bonden er selvsagt skyld i sin egen miserable situasjon, sier Bill.  Det har ikke noe med det økonomiske systemet å gjøre, påstår han.  Det verste er at jeg greier ikke å ta igjen.  Jeg må lære meg kunsten å diskutere på offensiven.  Når du er på defensiven er det alltid du som må gi svarene.

Nå overnatter vi bare fem meter fra stranda. Teltene står rett i vannkanten.  Stranda er full av sjøgress og vi har leirjorder på begge kanter, men det er fremdeles deilig å slippe campingplasser.

 

Et sted ved kysten i Tyrkia, 26.9.1978

Kjære dagbok,

Det er rett før det blir mørkt.  Jeg har sittet på stranda og sett på solnedgangen.  Silhuetten av en fiskebåt ligger svart i horisonten og bølgene skvulper  fredfullt mot stranda.  Jeg tror vi har slått oss ned i paradis.  Vi måtte nærmest brøyte oss vei mellom oliventrærne for å komme oss ned til en strand ved det blå, blå middelhavet.  Det ligger et lite hvit hus rett ved, med høns som klukker og et par geiter som tusler rundt i det deilige varme klimaet.   En mann holder på med et esel og en båt ligger fortøyd.  Teltene våre har vi  slått opp mellom oliventrærnes forvridde stammer.  Jeg visste ikke at oliventrær kan bli så utrolig gamle.  Lastebilen vår er jo åpen og olivenene haglet inn og over oss, og vi fikk kvister i nakken.  Det første jeg gjorde var å kaste meg i sjøen.  Vannet var varmt og lufta deilig, enda det var 6 om kvelden.  Sirissen og gresshoppene synger og jeg lengter ikke hjem til Norge.

Dessuten er jeg i ASIA !!!!! HURRA !