Reisebrev fra 1978, Kapittel 57 – Himalayas oppoverbakker skaper problemer for svake puselegger

Et sted i Himalaya, 7.12.1978

 

Vi sto tidlig opp og la straks i vei oppover fjellene. På veien hadde vi et chaistopp, hvor vi sa farvel til danskene. Så begynte slitet, oppover og oppover.  Mine utrente puselegger måtte prøve å hamle opp med bakkene så godt de kunne.  Les videre

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 25 – Lommetennis i Kandahar

Kandahar, Afghanistan

Jeg var nesten i ekstase etter å ha lest den håpløst romantiske boken «Caravan» av James Michener. Boka handler om  Afghanistan.  Om storyen i boka var litt vel romantisk, så innehold boka en rekke gode skildringer, han beskriver veldig godt mange nyanser av livet i Afghanistan før og nå.  Man skjønner liksom sjela til landet, beskrevet på en utrolig fengende måte.  Han er en utrolig god forteller denne James Michener, samtidig som han får med masse historie og kultur.  Det er helt fantastisk å lese boka mens jeg reiser gjennom stedet.  Når jeg havner i en liten støvete landsby, så ser jeg lissom for meg både det ene og det andre i min fantasi, slik at et sted som ikke er særlig imponerende, blir likevel veldig spesiell for meg.

Vi kom inn til Kandahar tidlig i morges. Byen var et stort mylder, og virket genuint og enda mer ekte enn Herat.  Det var min tur til å handle inn mat og proviant til bilen.  Jeg hadde masse penger og det var ganske godt utvalg, så det var moro å handle. Vi fant et bakeri som het «Your Bakery» som solgte amerikanske kaker, herlige varme apple turnovers, brownies, og varme brød og rundstykker.  Det å finne slike bakervarer her er ikke hverdagskost ! De delte ut gratis smaksprøver, og jeg smakte verdens beste yoghurt.

img_0711Etterpå vandret jeg rundt i byen alene og det gikk greit og ingen plaget meg. Alle var hyggelige, og jeg bestemte meg for å se på noen klær.  Jeg sto i butikken og sto og kikket på en hvit brodert bluse og en blå fin silkeburka med netting foran øynene.  Det kunne jo være artig å ha, tenkte jeg.  Mens jeg sto der og forhandlet om prisen med selgeren som var en ung mann, så la jeg merket til at han fikk et så merkelig uttrykk i øynene.  Han ble lissom mer og mer fjern, med et  fuktig og glassaktig uttrykk i øynene.  Så kikket jeg litt lenger ned, og la merke til at han hadde hånda dypt begravet ned i buksa, og der foregikk det mye aktivitet!  Han hadde jo en sånn vid posebukse, med skjorte med store flak, og der var det god plass så der foregikk det litt av hvert !!  Han sto rett og slett og runka ! Midt under samtalen med meg og hele prute seremonien, sto han der og koste seg med seg selv! Jeg må innrømme at jeg ble temmelig distrahert, og endte opp med en helt annen farge enn det jeg ville ha.  Men nå er jeg eier av en blå burka !

Etter den litt merkelige opplevelsen gikk jeg videre, og kom i prat med en skrapgullsmed. Vi ble sittende og drikke chai og skravle. Han hadde 7 babier og syntes det var forferdelig at jeg var 21 år og ugift.  Det var sikkert en afghaner som hadde lyst til å kjøpe meg, mente han.  Vel, tenkte jeg, jeg tror jeg står over.  Så dro jeg tilbake til bakeriet og spiste enda mer youghurt før vi dro av sted med lastebilen.  Chris og Steve hadde fått takbirgit-med-skaut en liten bit hasj som de spiste før de satt seg på lastebilen.  De ble så steine at det var nesten utrolig.  Steve satt mutters alene i førerhuset, bare sammen med sjåføren, og lo så han knapt kunne anda, mens Chris vandret over en haug for å meditere på et fjell, så fort vi stoppet.

Det var min tur til å lage mat til hele gjengen.  Jeg laget stekt ris, og det ble ikke så verst.  Til dessert hadde vi druer og youghurt.  Afghanske druer er lyse gule og avlange, og de er så sprø og søte som det er mulig å bli.  Blandet med den friske yoghurten blir det kjempegodt. Folk spiste mye, og det ble nesten ingenting igjen til meg.  Det var synd for det smakte himmelsk.  Jeg har aldri smakt så gode druer før, skallet bare brister av den søte saften som eksploderer i munnen, de er nesten for søte.

 

 

Jetlag -døgnvill i Hong Kong

 

Jetlag er no dritt, men det er en uungåelig bivirkning av lange reiser mellom øst og vest, eller motsatt.  En ubehagelig følelse av slitenhet, trøtthet og stinnhet fyller kroppen.  Man tenker «er jeg trøtt, er jeg sulten, tørst?» -problemet er at man aner ikke, man er bare utilpass.  På reise til Kina mister man ca seks timer på veien, som gjør at ett eller annet blir veldig kort.  Enten blir natta borte, eller dagen.  Men når jeg kommer hjem igjen så får jeg timene tilbake igjen, og da blir noe veldig langt.

IMG_2474.JPG

Vi setter oss på flyet på Gardermoen, og har en superkomfortabel reise.  Først seks timer til Dubai, så tre-fire timer med venting der, så syv timer til i flyet, og vips så er man i Hong Kong.  Da er klokka tre om ettermiddagen, men for min kropp så er det ni om morgenen.  Som oftest får jeg ikke sove særlig mye på flyet.  Jeg sitter der og ser på film etter film, og nyter mine Bose øretelefoner med noise reduction.   Flyet er lekkert og veldig stort.  Om jeg prøver å duppe av, så våkner jeg av kink i nakken eller hoften ut av ledd.  Det er ikke lett å sove på fly om man ikke er mann.  Når flyet nærmer seg landing, og jeg pakker sammen alt rotet mitt, tenker jeg, «tja, jeg er jo ganske våken egentlig».  Men det er en glede som ikke varer så lenge! Vel ute av flyet, setter vi oss ned og unner oss en cappuchino, glipper med øynene og lander litt mentalt.

Hong Kong har et supereffektivt flytogsystem som frakter oss forbi mengder av høye boligblokker i store mengder i Tsing Yi, til vi når fram til Hong Kong station.  Så bærer det videre i rød taxi, opp noen veldig bratte bakker til vårt hotell, og mitt lille hotellrom hvor jeg knapt får åpnet kofferten, så lite er det.  Da gjelder det å IKKE legge seg nedpå!  Det må unngåes for enhver pris faktisk!

I stedet setter man seg inn i en ny rød taxi, og sier «Wan Chai».  Det er et livlig strøk nede på Hong Kong island, med massevis av små restauranter, butikker, barer og nattklubber og strippeklubber.  Der ligger vår favorittrestaurant.  På dette tidspunktet er det allerede blitt kveld, vi er øre i hodet og må passe oss for ikke å bli overkjørt av store røde toetasjes busser eller taxier som kjører på venstre side.  Jetlagen er i ferd med å kicke inn for alvor.  Vi går forbi masse små restauranter med hengene høns i vinduet, svømmende fiskeboller og mange rare dufter som trenger seg inn i neseborene.  Vi går rundt hjørnet, og der ligger vår lille restaurant.

Vi drar opp den lille skyvedøra og går inn.  Det er et lite rom, med ca fem runde bord.  Det er bare å slå seg ned der det er ledig krakker.  Det sitter kinesere ved bordene og slurper i seg nudler og dumplings.  De slurper og smatter mens de dytter maten inn med lange chopsticks.  Vi setter oss ned på to harde runde stoler uten rygglene.  Menyen er et laminert kort med massevis av retter på.  Men vi vet hva vi skal ha, og peker på det på menyen.   Det er to store kalde Qingdao øl, dumplings og wokede grønnsaker.  Ølen er iskald og veldig store flasker, jippi!  Den smaker himmelsk! Det tar ikke lang tid før rettene kommer klasket på bordet.  Chopsticks og soyasaus står på bordet, sammen med chilipasta og eddik.  Rettene havner på bordet i den rekkefølgen de blir ferdige.  Vi spiser og spiser til vi blir stapp mette.  Skal man sove godt, må magen være mett.  Men oh, det er så godt.  Restauranten er travel, det er lysrør i taket, og kjøleskapet med øl og diverse durer i vei.  I hjørnet står kassa, hvor man betaler før vi går.  Min jobbkollega var litt skeptisk, for ikke å si sjokkert første gang jeg tok henne med hit.  Spesielt da dama brukte en meny som feiebratt da hun skulle feie opp noe dritt fra gulvet.  Nå er hun helt frelst, og synes maten er fantastisk.

Så er det ut på gata, kapre en taxi og endelig hjem til senga.  Kroppen tror fortsatt at det et bare ettermiddag, men full av øl og mat, og uten noen nattesøvn er det godt å legge seg likevel.  Jeg setter på vekkeklokka til klokken 7, dvs. klokka 01.00 etter norsk tid.  Og øyelokkene blir fort tunge etter en veldig lang dag.

Neste morgen våkner man av vekkeklokka, om man da ikke har våknet et par ganger før allerede.  Min reisevante kropp sover som regel som en stein fram til klokka går.  Jeg våkner og føler meg som en blanding mellom et takras og en katastrofe.  Jeg tasser inn på badet, og får se et morratryne med hovne røde øyne, hengende øyelokk og oppblåst kropp og et hår som står til alle kanter etter å ha blitt vasket i Hong Kong vann og deretter sovet på i våt tilstand.  Jeg tenker, å nei! Jeg føler meg som en syk flodhest, og tenker at det blir forferdelig å gå ut blant folk.  Så brygger jeg meg en kopp te på den lille vannkokeren, leser VG og FB på ipaden.  Og langsomt, langsomt så kommer jeg meg.  En dusj, på med klær og sminke.  Og smykker, det hjelper bestandig.  Så er jeg klar.  Klar for en ny dag, ny innsats.  Det går helt greit selv om klokka bare er 02.00 der hjemme. Yeah, klar for action!

 

 

 

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 20 Tepper og tanks

Mashhad, Iran, 21.10.1978

img_0709

Kjære dagbok,

Vi ankom hit i dag morges..  Vi sov på et sandtak i natt, og morgenen var like kald som vanlig.  Jeg leste hele morgenen.  Jeg er blitt helt forgapt i en bok som heter Caravan, av James Michener.  Den handler om Afghanistan, og gir et veldig godt inntrykk av Afghanistans sjel.  Nå gleder jeg meg til å dra inn i landet i morgen.

Så dro vi inn til byen. Mashhad er en diger by.  Kevin og jeg valgte å gå for oss selv og ikke sammen den andre saueflokken.  Vi ble dratt inn i en teppebutikk nesten med en gang, og hjelpe meg så fristende.  De nydeligste tepper vevet i rødt av nomader.  De var så vakre, og jeg fikk så lyst til å kjøpe.   De sier man kan betale et depositum på kr 250 så kan de sende for deg.  Jeg vet ikke om jeg ville stole på det.  Men det får en jo til å tenke at det er store fortjenestemuligheter hvis man skulle solgt dem videre.  Men jeg hadde ikke penger på meg, men jeg kunne nok ha ordnet det om jeg hadde villet.  Jeg tror nesten jeg angrer på at jeg ikke kjøpte!  Men men,  Afghanistan og Kashmir kommer fortsatt, så det er ikke for sent ennå.  Det er vanskelig å ta sånne store beslutninger når man ikke er forberedt. Jeg kan jo ikke bare plutselig kjøpe et diger teppe lissom !

 

Ellers tuslet vi rundt og gjorde ingenting.  Moskeen kom vi ikke inn i.  Den var kun for muslimer.  Det er mange tanks i gatene.  Mashhad er en hellig by og svært religiøs.  Det har vært uroligheter her både i går og i dag.  Vi hørte rykter om soldater som nektet å skyte på dem de mente var sine egne, og heller skjøt på politiet.  Det er mye rart som foregår.

Fotnote*)  Dette var midt under revolusjonen i Iran i 1978. Det var ikke rart det var urolig.