
Det var en del forberedelser som skulle til. Jeg bodde i Oslo i årene før jeg dro, og hendte det jeg ble litt inspirert.
Det var en del forberedelser som skulle til. Jeg bodde i Oslo i årene før jeg dro, og hendte det jeg ble litt inspirert.
Dette står på forsiden av boka mi, Hippiereisen. Det er en tragisk sannhet, og en av dem som har fått erfare det er Axel Jensen, lille Axel altså. Jeg så filmen om han på VG-TV. Det var en fascinerende historie. Her er link:
https://www.vgtv.no/video/232680
Lille Axel var sønn av forfatteren Axel Jensen, som var en bohem før hippiebegrepet var oppfunnet. Kanskje det het “beatnik” på den tiden? Han ble kjent gjennom boken “Line”, som ble filmatisert i 1961 med Toralv Maurstad i hovedrollen. En slags kultfilm om ungdommelig kjærlighet, frihet og lengsel (har ikke sett den selv) Axel Jensen reiste rundt til freaka og spennende steder, ble inspirert av guruer og India. Han tok med seg sin første kone, Marianne Ihlen, til øya Hydra i Hellas tidlig på 1960 tallet. Men forlot henne og deres nyfødte sønn, da ansvar kanskje ikke var helt hans greie når det kom til stykket.
Marianne Ihlen ble igjen på den greske øya, med barnet Lille Axel. Etter hvert møtte hun en Canadisk poet ved navn Leonard Cohen, og resten er historie. Deres liv og kjærlighetshistorie er blitt beskrevet mange ganger. Ikke minst gjennom Kari Hesthammars bok “SO LONG MARIANNE”. Og selvsagt sangen som Cohen skrev.
Jeg eelsket den lydboka. Eeelsket historien fra Hydra. Den minnet meg om mine egne reiser. Late dager i Goa, på Hikkaduwa i Sri Lanka. Senere på Boracay på Filippinene. Sola, varmen, samtalene, folka, friheten. Det er også laget en rekke filmer om historien deres.
Leonard Cohens dype røst og poetiske tekster er noe av den beste musikken jeg vet. For en vidunderlig musiker. Han var fantastisk mot Lille Axel, og forsørget han i mange år, selv om man må si at den stakkars gutten ble utsatt for grov omsorgssvikt. Axel ble skadet for livet. Det var han ikke alene om blant hippiebarn. Dette forteller jeg mer om i boka, der jeg besøker ashramen til Osho i Puna. (guru Baghwan sri Rajneesh)
Jeg hadde forresten “et nesten-møte” med Leonard Cohen i India. Det var tidlig på 2000 tallet, jeg jobbet en del i Bombay og bodde på et lite hotell der. Jeg var ofte der sammen med en kollega av meg, en smykkedesigner fra Canada. Jeg var akkurat reist tilbake til Delhi da hun oppdaget at Leonard Cohen bodde på hotellet, et lite unnselig hotell. Hun banket på døra hans og presenterte seg, så satt de på rommet og skravla, drakk KingFisher øl og spiste stekte fiskepinner resten av kvelden. Leonard Cohen var blitt buddhist og reiste ofte på spirituelle reiser til India på den tiden.
Synd det bare ble et nesten-møte for meg. Men se filmen om Lille Axel. Stakkars fyr.
Og om du har lyst til å kjøpe en signert utgave av boka mi, får den tilsendt portofritt kun fram til 6.mars, kun Kr 399, så tar jeg forhåndsbestilling nå. Skriv i kommentarfeltet navn og adresse og Vippsnummer, så sender jeg et vippsanmodning når boka er klar for forsendelse.
Boka er tykk, 414 sider, og veier 720 gram, så det er en del å spare på portoen. Men så får du en fargerik reise i både tid og rom som du kan kose deg med mens snøen smelter.
Og en ting til, følg meg gjerne på denne siden. Tusen takk❤️
Jeg fant den på trappa i dag, esken med de første prøveeksemplarene av boka, levert av UPS.
Jeg synes den ser flott ut. Innbundet med et fint omslag over en flott oransje perm. 414 sider, og veier 715 gram.
Bra jobb Bod.no.
Det er virkelig spesielt å se og ta på papirsidene i boka, som jeg har jobbet med så lenge. Jeg har arbeidet med boka i flere år.
Det har vært en utrolig morsom prosess. Å finlese dagboka, gjenoppleve alle situasjonene som var så spennende. Lese mine observasjoner og betraktninger. Det var utrolig at skrev det hele ned så nøye, som den unge jenta jeg var.
Lag på lag skulle dagboka skrives om til en roman. Historien bygges opp, skrive om og skrive om, rette, stryke og formulere bedre. Legge på highlights, litt lys her og der, som på et maleri. Så kom språkvask, rettskriving og kommafeil. Jeg burde nok ha fulgt litt bedre med i grammatikk-timene likevel.
Takk til alle gode hjelpere jeg har plaget med å be om tilbakemeldinger, lesing og pilotlesing. Tusen takk🥰❤️ Dere har vært til uvurderlig hjelp.
Men det har vært veldig gøy. Jeg har elsket hvert sekund jeg har skrevet. Jeg liker å prøve å fortelle en fengende historie, og å dele disse minnene.
Nå er det salgsarbeidet som gjenstår. Og salgsarbeid i dag krever massevis av digital kunnskap og aktivitet. Det er ikke like enkelt, men jeg prøver så godt jeg kan, etter fattig evne. Men jeg lærer stadig, lett er det ikke.
Boka lanseres for salg fra 1.mars. Da legger jeg ut her. Den kan også kjøpes i bokhandlere (om de kjøper den inn, spør så kan de bestille. Det er fint for meg). ISBN nummeret er: 9788284511047
Jeg kommer også til å signere og selge bøker på boklanseringen og på bokbad. Prisen på innbundet bok er Kr 399,-
Men som et spesialtilbud fram til 6.mars for dem som ønsker å forhåndsbestille et signert eksemplar portofritt (kun kr 399) så send meg navn og adresse i kommentarfeltet, sammen med ditt Vipps nummer. Så sender jeg boka til deg i posten. (Gjelder kun innenlands i Norge)
Håper å kunne glede mange med en underholdende, men likevel reflektert historie, med et tilbakeblikk til hvordan verden var den gang. Hvordan vi tenkte, drømte og levde da, før mobiltelefoner, sosiale medier, meetoo, woke og lettkrenkede mennesker. Jeg håper dere vil ta vel i mot boka mi.
Vennlig hilsen Birgit
Den gamle dagboka hadde ligget gjemt i sokkeskuffen i over førti år. Så begynte jeg å bla, og tenkte at dette er jo ganske morsomt, men sannelig også ganske pinlig. Men skal jeg tørre?
Fra jeg begynte å lese i dagboka til jeg nå snart er klar med en bok, har jeg måttet gå noen runder med meg selv. Nå nærmere det seg.
Jetlag er no dritt, men det er en uungåelig bivirkning av lange reiser mellom øst og vest, eller motsatt. En ubehagelig følelse av slitenhet, trøtthet og stinnhet fyller kroppen. Man tenker “er jeg trøtt, er jeg sulten, tørst?” -problemet er at man aner ikke, man er bare utilpass. På reise til Kina mister man ca seks timer på veien, som gjør at ett eller annet blir veldig kort. Enten blir natta borte, eller dagen. Men når jeg kommer hjem igjen så får jeg timene tilbake igjen, og da blir noe veldig langt.
Vi setter oss på flyet på Gardermoen, og har en superkomfortabel reise. Først seks timer til Dubai, så tre-fire timer med venting der, så syv timer til i flyet, og vips så er man i Hong Kong. Da er klokka tre om ettermiddagen, men for min kropp så er det ni om morgenen. Som oftest får jeg ikke sove særlig mye på flyet. Jeg sitter der og ser på film etter film, og nyter mine Bose øretelefoner med noise reduction. Flyet er lekkert og veldig stort. Om jeg prøver å duppe av, så våkner jeg av kink i nakken eller hoften ut av ledd. Det er ikke lett å sove på fly om man ikke er mann. Når flyet nærmer seg landing, og jeg pakker sammen alt rotet mitt, tenker jeg, “tja, jeg er jo ganske våken egentlig”. Men det er en glede som ikke varer så lenge! Vel ute av flyet, setter vi oss ned og unner oss en cappuchino, glipper med øynene og lander litt mentalt.
Hong Kong har et supereffektivt flytogsystem som frakter oss forbi mengder av høye boligblokker i store mengder i Tsing Yi, til vi når fram til Hong Kong station. Så bærer det videre i rød taxi, opp noen veldig bratte bakker til vårt hotell, og mitt lille hotellrom hvor jeg knapt får åpnet kofferten, så lite er det. Da gjelder det å IKKE legge seg nedpå! Det må unngåes for enhver pris faktisk!
I stedet setter man seg inn i en ny rød taxi, og sier “Wan Chai”. Det er et livlig strøk nede på Hong Kong island, med massevis av små restauranter, butikker, barer og nattklubber og strippeklubber. Der ligger vår favorittrestaurant. På dette tidspunktet er det allerede blitt kveld, vi er øre i hodet og må passe oss for ikke å bli overkjørt av store røde toetasjes busser eller taxier som kjører på venstre side. Jetlagen er i ferd med å kicke inn for alvor. Vi går forbi masse små restauranter med hengene høns i vinduet, svømmende fiskeboller og mange rare dufter som trenger seg inn i neseborene. Vi går rundt hjørnet, og der ligger vår lille restaurant.
Vi drar opp den lille skyvedøra og går inn. Det er et lite rom, med ca fem runde bord. Det er bare å slå seg ned der det er ledig krakker. Det sitter kinesere ved bordene og slurper i seg nudler og dumplings. De slurper og smatter mens de dytter maten inn med lange chopsticks. Vi setter oss ned på to harde runde stoler uten rygglene. Menyen er et laminert kort med massevis av retter på. Men vi vet hva vi skal ha, og peker på det på menyen. Det er to store kalde Qingdao øl, dumplings og wokede grønnsaker. Ølen er iskald og veldig store flasker, jippi! Den smaker himmelsk! Det tar ikke lang tid før rettene kommer klasket på bordet. Chopsticks og soyasaus står på bordet, sammen med chilipasta og eddik. Rettene havner på bordet i den rekkefølgen de blir ferdige. Vi spiser og spiser til vi blir stapp mette. Skal man sove godt, må magen være mett. Men oh, det er så godt. Restauranten er travel, det er lysrør i taket, og kjøleskapet med øl og diverse durer i vei. I hjørnet står kassa, hvor man betaler før vi går. Min jobbkollega var litt skeptisk, for ikke å si sjokkert første gang jeg tok henne med hit. Spesielt da dama brukte en meny som feiebratt da hun skulle feie opp noe dritt fra gulvet. Nå er hun helt frelst, og synes maten er fantastisk.
Så er det ut på gata, kapre en taxi og endelig hjem til senga. Kroppen tror fortsatt at det et bare ettermiddag, men full av øl og mat, og uten noen nattesøvn er det godt å legge seg likevel. Jeg setter på vekkeklokka til klokken 7, dvs. klokka 01.00 etter norsk tid. Og øyelokkene blir fort tunge etter en veldig lang dag.
Neste morgen våkner man av vekkeklokka, om man da ikke har våknet et par ganger før allerede. Min reisevante kropp sover som regel som en stein fram til klokka går. Jeg våkner og føler meg som en blanding mellom et takras og en katastrofe. Jeg tasser inn på badet, og får se et morratryne med hovne røde øyne, hengende øyelokk og oppblåst kropp og et hår som står til alle kanter etter å ha blitt vasket i Hong Kong vann og deretter sovet på i våt tilstand. Jeg tenker, å nei! Jeg føler meg som en syk flodhest, og tenker at det blir forferdelig å gå ut blant folk. Så brygger jeg meg en kopp te på den lille vannkokeren, leser VG og FB på ipaden. Og langsomt, langsomt så kommer jeg meg. En dusj, på med klær og sminke. Og smykker, det hjelper bestandig. Så er jeg klar. Klar for en ny dag, ny innsats. Det går helt greit selv om klokka bare er 02.00 der hjemme. Yeah, klar for action!
Heisann !
Jeg har gått og tenkt på det en stund, og tenker at jeg like godt kan hoppe i det. Jeg har nemlig laget meg en ny blogg. Jeg er ikke så proff ennå, men jeg lærer sikkert etter hvert. I denne bloggen har jeg tenkt å dele med dere, dagbøker og brev som jeg skrev da jeg var en ung idealistisk hippie som dro i vei med lastebil. Jeg har nemlig tatt vare på dagbøker og brev, og sitter på et komplett materiale. Det blir i hvertfall veldig artig for meg, om ikke noe annet, for dette er ting jeg knapt har sett på de siste 35 år. Dette kan du lese om under “den store reisen”. Jeg kommer til å legge ut reisebrev litt etter litt, så du får følge med om du er interessert. Det begynner litt kjedelig, så blir det artigere etter hvert.
Jeg kommer også til å blogge om mat. Jeg elsker å lage mat, og har suget til meg kunnskap og erfaringer fra mange land. Jeg er en nysgjerrigper av dimensjoner, og elsker å smake på nye ting. Jeg lager sunn mat, med masse grønnsaker og lite sukker og dårlig karbo, men med masse smak. Det er ikke så avansert, og garantert ikke perfekt. Men det kan jo tenkes det kan være inspirerende på noen av dere. Dette kan du lese om under “mat”.
I tillegge til disse to hovedtemaene så kan det godt tenkes at jeg kommer til å fortelle dere om meninger om mye og mangt, og om livet mitt. En ting som jeg i hvertfall skal unngå er perfeksjonisme, prestasjonspress og uinteressant materialisme. Livet er et eventyr, noen ganger går det opp og noen ganger ned. Jeg har vært heldig å få oppleve veldig mye. Og reisen pågår ennå, så om du har lyst til å bli med, så heng deg med.
Klem fra Birgit