Jetlag er no dritt, men det er en uungåelig bivirkning av lange reiser mellom øst og vest, eller motsatt.  En ubehagelig følelse av slitenhet, trøtthet og stinnhet fyller kroppen.  Man tenker “er jeg trøtt, er jeg sulten, tørst?” -problemet er at man aner ikke, man er bare utilpass.  På reise til Kina mister man ca seks timer på veien, som gjør at ett eller annet blir veldig kort.  Enten blir natta borte, eller dagen.  Men når jeg kommer hjem igjen så får jeg timene tilbake igjen, og da blir noe veldig langt.

Vi setter oss på flyet på Gardermoen, og har en superkomfortabel reise.  Først seks timer til Dubai, så tre-fire timer med venting der, så syv timer til i flyet, og vips så er man i Hong Kong.  Da er klokka tre om ettermiddagen, men for min kropp så er det ni om morgenen.  Som oftest får jeg ikke sove særlig mye på flyet.  Jeg sitter der og ser på film etter film, og nyter mine Bose øretelefoner med noise reduction.   Flyet er lekkert og veldig stort.  Om jeg prøver å duppe av, så våkner jeg av kink i nakken eller hoften ut av ledd.  Det er ikke lett å sove på fly om man ikke er mann.  Når flyet nærmer seg landing, og jeg pakker sammen alt rotet mitt, tenker jeg, “tja, jeg er jo ganske våken egentlig”.  Men det er en glede som ikke varer så lenge! Vel ute av flyet, setter vi oss ned og unner oss en cappuchino, glipper med øynene og lander litt mentalt.

Hong Kong har et supereffektivt flytogsystem som frakter oss forbi mengder av høye boligblokker i store mengder i Tsing Yi, til vi når fram til Hong Kong station.  Så bærer det videre i rød taxi, opp noen veldig bratte bakker til vårt hotell, og mitt lille hotellrom hvor jeg knapt får åpnet kofferten, så lite er det.  Da gjelder det å IKKE legge seg nedpå!  Det må unngåes for enhver pris faktisk!

I stedet setter man seg inn i en ny rød taxi, og sier “Wan Chai”.  Det er et livlig strøk nede på Hong Kong island, med massevis av små restauranter, butikker, barer og nattklubber og strippeklubber.  Der ligger vår favorittrestaurant.  På dette tidspunktet er det allerede blitt kveld, vi er øre i hodet og må passe oss for ikke å bli overkjørt av store røde toetasjes busser eller taxier som kjører på venstre side.  Jetlagen er i ferd med å kicke inn for alvor.  Vi går forbi masse små restauranter med hengene høns i vinduet, svømmende fiskeboller og mange rare dufter som trenger seg inn i neseborene.  Vi går rundt hjørnet, og der ligger vår lille restaurant.

Vi drar opp den lille skyvedøra og går inn.  Det er et lite rom, med ca fem runde bord.  Det er bare å slå seg ned der det er ledig krakker.  Det sitter kinesere ved bordene og slurper i seg nudler og dumplings.  De slurper og smatter mens de dytter maten inn med lange chopsticks.  Vi setter oss ned på to harde runde stoler uten rygglene.  Menyen er et laminert kort med massevis av retter på.  Men vi vet hva vi skal ha, og peker på det på menyen.   Det er to store kalde Qingdao øl, dumplings og wokede grønnsaker.  Ølen er iskald og veldig store flasker, jippi!  Den smaker himmelsk! Det tar ikke lang tid før rettene kommer klasket på bordet.  Chopsticks og soyasaus står på bordet, sammen med chilipasta og eddik.  Rettene havner på bordet i den rekkefølgen de blir ferdige.  Vi spiser og spiser til vi blir stapp mette.  Skal man sove godt, må magen være mett.  Men oh, det er så godt.  Restauranten er travel, det er lysrør i taket, og kjøleskapet med øl og diverse durer i vei.  I hjørnet står kassa, hvor man betaler før vi går.  Min jobbkollega var litt skeptisk, for ikke å si sjokkert første gang jeg tok henne med hit.  Spesielt da dama brukte en meny som feiebratt da hun skulle feie opp noe dritt fra gulvet.  Nå er hun helt frelst, og synes maten er fantastisk.

Så er det ut på gata, kapre en taxi og endelig hjem til senga.  Kroppen tror fortsatt at det et bare ettermiddag, men full av øl og mat, og uten noen nattesøvn er det godt å legge seg likevel.  Jeg setter på vekkeklokka til klokken 7, dvs. klokka 01.00 etter norsk tid.  Og øyelokkene blir fort tunge etter en veldig lang dag.

Neste morgen våkner man av vekkeklokka, om man da ikke har våknet et par ganger før allerede.  Min reisevante kropp sover som regel som en stein fram til klokka går.  Jeg våkner og føler meg som en blanding mellom et takras og en katastrofe.  Jeg tasser inn på badet, og får se et morratryne med hovne røde øyne, hengende øyelokk og oppblåst kropp og et hår som står til alle kanter etter å ha blitt vasket i Hong Kong vann og deretter sovet på i våt tilstand.  Jeg tenker, å nei! Jeg føler meg som en syk flodhest, og tenker at det blir forferdelig å gå ut blant folk.  Så brygger jeg meg en kopp te på den lille vannkokeren, leser VG og FB på ipaden.  Og langsomt, langsomt så kommer jeg meg.  En dusj, på med klær og sminke.  Og smykker, det hjelper bestandig.  Så er jeg klar.  Klar for en ny dag, ny innsats.  Det går helt greit selv om klokka bare er 02.00 der hjemme. Yeah, klar for action!