Reisedagbok fra 1978, Kapittel 60 – Å bo i et Sherpa hjem er en vakker opplevelse.

Kutumsang 12.12.1978

Kjære dagbok,

img_0882

Etter de to første dagene på trekkingen, som var beinharde, har alt vært mye lettere enn ventet. Vi gikk fra Tarke Gyang (en av de viktigste og største Sherpa landsbyene) opp til Melemchi.  Først ned, og ned til et elveløp, og så opp på andre siden.  Vi hadde et langt lunsj stopp, men ankom likevel tidlig.  Jeg satt meg ute i gresset og skrev og røkte.

Alle Sherpahusene ser ut til å være temmelig like innvendig. De har et stort rom med en veggfaste hylle med flotte utskjæringer, ikke så ulikt et norsk framskap.  Alt er laget av tre som blir mørkt av den åpne ilden.  Det er en opphøyning på gulvet i det ene hjørnet, hvor kona i huset troner, og det tjener også som seng.  Det er et åpent ildsted, hvor kona sitter på huk og rører i risgryta.   Fra det hjørnet kan hun rekke nesten alt hun trenger og hvor alt er veldig velorganisert og vakkert.  Vi ligger  på en slags hems, hvor vi kan se ned på kokestedet og den vakre trehylla.

Kona i dette huset passet babyen til den eldste datteren, fordi mammaen var blitt syk.  Det var helt nydelig å se på der hun satt rolig med babyen i fanget mens hun kokte mat til oss.  Når hun skulle mate barnet, tok hun en blanding av mel og smør i munnen, tygget det og blandet det i sin egen munn før hun spyttet det inn i munnen til babyen, som tok det i mot som en gapende fuglunge.

Til middag spiste vi ris, ris og ris og litt kruttsterk potetcurry.  Vi sover jo alle sammen i det store oppholdsrommet, hvor vi kunne se alt.  Da vi skulle legge oss så vi hvordan kona kledde av seg på overkroppen, før hun så kledde av ungen og surret den  forsiktig inntil seg.  Slik skulle de sove sammen om natten.  Ungen får både varme og kroppskontakt, -og den var ikke en gang hennes egen, det var barnebarnet.  Det var spesielt å få se noe så nært !