At Rjukan er et spesielt sted er det mange som vet.  De fleste har hørt at sola er borte halve året, om Solspeilet, om kampen om tungtvannet og krigsheltene fra Vemork og industrihistorien som har fått oss på Unescos verdensarvliste.  Men Rjukan er mye mer spesielt enn bare det !

At byen i tillegg er en perfekt designet småby, tegnet og planlagt av datidens aller beste arkitekter, er det ikke alle som vet.  Sam Eyde, industribyggeren fra Arendal, hadde visjonene i orden.  Han tenkte ikke akkurat smått!   Han skaffet finansiering tilsvarende halvannet statsbudsjett for å sette denne vanvittige ideen om byen og  industrianleggene ut i livet.  Men det som var så spesielt, var at han la så stor vekt på bygging av selve byen.  Den er planlagt ned til hver minste detalj, med stor vekt på det estetiske, med det resultat at byen er en ekte by, sentrert rundt et vakkert torg, med et stolt rådhus.  Ja, på Rjukan heter det ikke Rådhuset da selvfølgelig.  Det heter “Lakkskoen”!  Og bygget huser også det fantastiske biblioteket, som ble kalt det “røde bibliotek”.  Nå aner du klassemotsetningene allerede, ikke sant ?

Det ble bygget flotte boliger, representasjonsbolig, kirke, sykehus og arbeiderboliger av beste kvalitet.  I tillegg til industribygg som fikk tilnavnet “operaen”, og en hel jernbane.  På Rjukan hadde man flombelyste tennisbaner og vannklosett lenge før de fikk noe tilsvarende  i Kristiania.  Alt dette ble bygget på noen korte år mellom 1907 og ca 1915.  Og for å bygge alt sammen så kom det arbeidere. Rallare strømmet til fra alle kanter.  Det var ellers fattige tider i Norge rundt 1907, og gutta trengte jobb.  De kom fra bygd og by, overalt dit ryktet om eventyret nådde, inkludert Sverige og Polen.  Med det resultatet at Telemarks dialekten som alle ellers pratet i distriktet, ble utvisket.  Rjukan ble på en måte som “lille Amerika”, med et genetisk og kulturelt mangfold som de aller færreste småsteder har.  Og vi snakker den dag i dag ren brei østnorsk, men med enkelte svenske ord og rare navn blandet i.

Kanskje er det det som har skapt grunnlag for den kulturen vi fortsatt har.  Rjukan fikk en sterk arbeiderkultur og identitet som fortsatt sitter dypt.  På Rjukan klipper du fortsatt ikke gresset på 1.mai ustraffet !!   I 1905 var det ca 300 innbyggere i dalen, i 1920 var det ca 10 000.  Det myldret av folk.  Noen var arbeidere, mens andre var ingeniører og direktører.  De bodde i Villaveien og var fiiine, mens arbeiderne bodde i Sing Sing, der sola kom senere.  Og midt i, på Bøen holdt de forretningsdrivende til.    I dag  bor det bare ca 4000 fastboende på Rjukan.  Hydro har pakket sammen og forlatt dalen, men grunnlaget var lagt.  Det er faktisk et ganske så oppegående næringsliv på Rjukan, med masse kraftproduksjon og et overraskende mangfold av bedrifter og varehandel.  Rjukan har fortsatt ikke noe kjøpesenter, og takket være det er det fortsatt liv i butikkene i sentrum. Mange av butikkene er 100 år gamle.  Der møter du et knippe veldig vennlige kjøpmenn og kvinner som gir deg service du ellers bare kan drømme om.  Folk stopper og prater sammen og livet går i et tempo med hvilepuls.

Folk på Rjukan liker også å gå på kafe.  Særlig på lørdag formiddag.   Der treffer man kjente, tar en rimelig kopp kaffe og en napoleonskake eller noe annet usunt.  På Rjukan har nemlig ikke sunnhetsbølgen nådd ennå.  Der får man fortsatt loff og traktekaffe, mens mueslimuffins og glutenfritt ikke er synlig i bybildet.

Her har vi Åge-Arve !  Han er å treffe på Vestfjordalens Konditori hver dag.  Og er han ikke der, så kan han observeres i hurtig gange opp og ned Sam Eydesgate i sentrum.  Han trener oppi lia, fortalte han meg.  Ellers studerer han litteratur og han har ikke tv.  Han har bodd i Oslo før i livet, men nå er han tilbake på Rjukan hvor han nyter sitt otium.  Åge-Arve er nøye med imagen, og sjekket bildene jeg tok.  “Jeg er blitt meget fotografert” fortalte han meg.  Han er alltid stylet til perfeksjon, med nikkers og fin på håret.   Dette posituret, som for øvrig er det han inntar hver dag på kafeen, ble også fotografert av New York Times.  Ja, det er helt sant !!  De kom for å fortelle om solspeilet, men endte opp med å ta bilde av Åge-Arve Ekeland.

Ellers er Rjukan et eldorado for Retrointeresserte.  Rjukans isolerte beliggenhet (det er bare 2,5 timer fra Oslo) og nedadgående befolkningstall, kombinert med en rik og folkerik historie  gjør at tilgangen på vintage artikler er svært god.

Her har vi Martin Andersen.  Han er mannen bak Solspeilet, han som var sprø nok til å få ideen satt ut i livet.  Men til daglig driver han Retroparadiset “Plaster”.  En butikk full av perler og skatter.  Martin har skikkelig sansen, og sammen med sin kjære har de fylt opp lokalene til det gamle Glassmagasinet med de kuleste ting.

På Plaster kan du godt svi av litt tid, mens du leter gjennom alt det rare og  lytter til Martins herlige samling av afrikans musikk.

Litt lenger nedi gata, og rundt hjørnet finner du en helt annen retrobutikk.  Den heter “Et Dokka hjem” og drives av May-Liz Dokka.  Her er stilen en helt annen.  Her er det dokkesøtt og koselig med masse nydelige og nostalgiske ting.

I tillegg er May-Liz også like koselig selv.  Hun forteller  begeistret alle som stikker om verdensarven, og sjarmerer deg helt i senk mellom blonder og stivede rene retroduker.  Og får du lyst på noe søtt, så kan du kjøpe deg en karamell eller et lite dikt håndskrevet på gammelt papir.  De er ikke dyre.  May-Liz er nemlig også poet.

Så som du ser så er Rjukan fortsatt litt spesielt, og det synes jeg er utrolig flott.  Jeg elsker det jordnære folket, med den generøse sjela.  Her ønskes fremmede velkommen med åpne armer, her jobber folk på dugnad, prater med hverandre og vet knapt nok hva en Louis Vuittonveske er en gang.  Her har folk bestemt seg for at her vil de bo, og de gjør alt for å klare det på tross av sentraliseringsiver hos myndighetene.  Vi som vokste opp her vil alltid bære med oss en kjærlighet og fascinasjon som gjør at vi stadig vender tilbake, hjem.