Her om dagen tikket det inn en hyggelig melding på Insta:
” På dagens flytur ble jeg ferdig med Hippiereisen på lydbok. Behagelig stemme, fortellinga ble naturlig, ærlig, spennende, interessant. For en reise! Har sjelden kost meg så mye med ei lydbok! Takk!”
Takk selv, sier jeg. Det var veldig hyggelige ord.
Her kan du også høre første kapittel av boka. Bare trykk på pilen på bildet under
Trykk på Forhåndsvis innlegg
Hvis du likte boka kan du kjøpe den som lydbok som lastes ned til din telefon. Den koster kun Kr 179 og gir deg 14 timer på en fantastisk reise ned den legendariske “Hippietrail”
Trykk på linken under og du kommer rett inn på lydboka:
Perfekt ferielektyre, sier bokbloggeren Litt.kritikk. Likte du «Spis,elsk, lev» av Elizabeth Gilbert, så liker du denne.
Her hos oss blir det hagearbeid og besøk av barnebarn. Pallekarmer og matjord venter.
Kan jeg forresten be deg om en liten tjeneste? Jeg jobber hardt med markedsføringen av boka. Som en enslig “indieforfatter” uten noe forlag i ryggen, må jeg gjøre alt selv. Og jeg ønsker å få boka inn i så mange bokhandlere som mulig, men helt spesielt på Gardermoen. Hadde den ikke passet fint der? Jeg vet det er litt av en ambisjon, men det må da gå an. Spesielt hvis jeg får litt hjelp av dere.
Hvis «alle» jeg kjenner, som synes boka er verdt det, stikker innom i bokhandelen, enten på Gardermoen eller hvor som helst og bare spør sånn helt uskyldig om de har HIPPIEREISEN, så vil de kanskje ta den inn til slutt. Det er nemlig veldig utfordrende å nå ut til alle forhandlere, og stikke seg fram i den skarpe konkurransen. Nå nærmer ferien seg, og folk trenger en god feriebok.
Nå er boka også kommet ut som pocketbok også. Lett å ta seg. En helt perfekt feriebok i følge bokbloggeren Litt.kritikk. Les mer under bokomtaler.
Mange av dere som har lest boka mi nå, og mange husker kanskje kapitlet “Endelig India”, hvor jeg fortalte om vaktskiftet mellom de stramme soldatene på begge sider av grensen mellom erkerivalene India og Pakistan som konkurrerte om hvem som har høyest beinføring. Her er en liten film, så du kan bedømme selv hvem som er tøffest. Det var de samme som tagg kulepenner….
Og takk for hjelpen og god helg😘 og se filmen, den er sykt morsom
Det kunne vært verre sted å sitte, men hva skal jeg finne på nå? Boka er jo utgitt, nå er det vel bare å vente?
På hva? At noe skjer? Det skjer vel neppe av seg selv.
Alle som har bestilt bok av meg har nå mottatt den. Noen er ferdig med å lese, andre holder kanskje fortsatt på. Boka kan selvsagt kjøpes i alle nettbokhandlere fortsatt. Men hvordan få flere til å ville det?
For selv om jeg har solgt “mange” bøker og mottatt kjempegode tilbakemeldinger, så er det å få den til å bli kjent, -slik at den kan “ta av og få vinger”, er vanskelig som bare det.
Konkurransen er stor. Det utgis tusenvis av bøker i Norge hvert år, og bare noe få blir bestselgere. Men når man først slår an, kan det selges mange. Som Abid Raja som har rundet 100.000. Det er jo helt vilt! Men jeg må si det, det er velfortjent. Jeg har lest boka hans, og den er virkelig god. Han beskriver kampen mellom to kulturer på en nyansert og varm måte, likevel så klar. For en bragd! Abid Raja var en dagbokskriver han også forresten, og utgis selvsagt med et forlag i ryggen.
I mellomtiden kan jeg jo skrive litt her på bloggen. Dette er et perfekt sted å dele bonusmateriale. Stykker som ikke kom med i boka, men som kan være morsomme å lese likevel. Og kanskje litt om hippietiden og hvordan disse hippiereisene artet seg for andre enn nordmenn, som holdt seg hjemme.
For som jeg har sagt tidligere, så var hippietiden i Norge ganske annerledes enn i mange andre land. Dette vil jeg gjerne komme tilbake til og utforske litt mer.
1978 var vel alt for sent å være hippie, var det en som skrev i en kommentar på Facebook. Det var vel snarere punk og disco som telte? Jo, det er jo sant nok det. Jeg husker godt at Saturday Night Fever herjet rett før jeg skulle dra, og at jeg syntes at rytmene var fengene. Men det stoppet meg jo ikke fra å ville reise. Og som en venn sa til meg rett før jeg dro; “Det er for seint Birgit, hippietida er over nå” Jeg kikket alvorlig og full av overbevisning på han, og svarte “Jeg ble ikke født før, så jeg er nødt til å reise nå». Jeg var bare 21 år, tross alt.
Rjukan Arbeiderblad tok dette bildet av meg, da de proklamerte at Rjukanjenta Birgit Løitegaard skulle reise til Kathmandu med lastebil, og fortalte at jeg skulle skrive reisebrev til avisa. Noe jeg også gjorde, en god stund. Klippene ligger hjemme i en perm. Jeg synes de er morsomme å lese, og forbausende godt og reflektert skrevet.
På bildet ser det ut som om permanenten allerede hadde gjort et inntog i mine glatte lokker, som et tegn på at åttitallet nærmet seg.
Men dit jeg reiste møtte jeg bare tradisjonelle mennesker som levde som de hadde gjort de siste hundre år. Alt var vakkert, spennende og eksotisk. Ikke hadde vi telefon, internett eller kredittkort. Tenk så heldig jeg var, som reiste da.
Her kan du lytte litt til starten, da jeg akkurat hadde satt meg på lastebilen.
Husk å abonnere på bloggen, slik at du får med deg flere kapitler, bilder og bonusmateriale.
Ved kjøkkenbordet satt jeg, med nesa i et lommetørkle (med balsam). Det rant som en sil, og med jevne mellomrom kom det noen nys så kraftige at de kunne minne om en mindre atomeksplosjon. Som om viruset gjorde alt det kunne for å spre seg med størst mulig kraft.
Så var det min tur til å få Covid, Franz lå en uke foran meg i løypa. Ja ja, det er vel like greit å få det unnagjort, tenkte jeg. Eneste problemet var at jeg ventet besøk av våre søte små barnebarn…..
Ute skinte vårsola skarpt på de leirete våte jordene, mens snøflekkene krympet langsomt. Det var jo så lite snø som skulle smelte uansett. Bare et tynt lag. Kjøttmeisene forsynte seg sultent av fuglematen rett utenfor vinduet. Bare fred og idyll.
Så legger jeg merke til datoen, 16.mars. Er ikke det akkurat på dagen to år siden at verden gjorde en helomvending? I hvertfall i mitt hode. Dagen da alt ble annerledes, og aldri helt kom seg igjen.
Jeg har et klart minne fra akkurat den dagen, det var visst den 16.3.2020. Vi var i Frankrike, i vårt lille hus der nede. Alt var akkurat stengt ned, bortsett fra matbutikkene. Jeg trengte noe småtteri fra butikken, og løp ned, uten jakke i vårsola.
Utenfor butikken var det kø, lang kø. Folk sto der i støvmasker og gummihansker, noen med skjerf rundt hodet. Det virket helt absurd. Jeg ble forundret, og fikk en klump i magen. Var dette virkelig sant? Burde jeg også hamstre litt? Men det går vel raskt over, gjør det ikke?
Køen tok flere timer, mens folk ble sluppet inn, noen få om gangen. At jeg skulle oppleve det, å stå i kø for å kjøpe mat. Det var helt uvirkelig. Hvor går verden hen?
Nå er dette to år siden, Covid-19 har feiet over kloden, vært innom hver avkrok og herjet. Vi så fram til at dette skulle være over og ting skulle bli normalt igjen. Men den gang ei.
I stedet fylles nyhetsbildet av energikrise, svimlende priser på både drivstoff og mat. Invasjon, bomber, flyktningstrømmer og mennesker i nød. Mens klimaproblemene blir skjøvet i bakgrunnen, uten at det blir noe bedre av den grunn.
Så ringer telefonen. Barnebarna som var på besøk er blitt syke. Hele gjengen lå som slakt og spydde. Mamman lå og vred seg i kvalmerier mens pappaen løp rundt med en toåring under armen mens han tørket og trøstet.
Før viruset slo til. Mormor var syk og holdt seg vekk, gudskjelov
Franz som hadde reist til Nederland for å ta seg av sin gamle, syke mor, som fyller 93 på denne dagen, var også syk. Han rakk så vidt fram før slusene åpnet seg, og han satt på do i 12 timer for deretter å være helt utslått i 24. Så det er fine tilstander!
Jeg fyrer opp i den 150 år gamle svartovnen på kjøkkenet, den vi tok vare på den gangen i 1986 da nederlenderen sa at “energi blir dyrt i framtida”. Så rett han hadde. Det spraker liflig, og varmen brer seg.
Jeg skrur av nyhetene, og setter heller på spillelisten jeg har laget på Spotify. Den har jeg kalt “Hippiereisen”, og er en samling deilig musikk som frakter deg bort fra all elendigheten. Det er litt sunt det også, å skjerme seg litt for alt det man ikke får gjort noe med. Du kan også hente den spillelisten, hvis du har lyst til å høre, bare søk på Hippiereisen på Spotify. Den står i Franz sitt navn. Musikken er selvsagt den perfekte bakgrunnsmusikk til boka.
Vel, det var bare noen betraktninger, mens jeg venter på å friskne til. Så får dere som har fått tak i boka lese, reise bort, drømme dere av gårde. Jeg får mange tilbakemeldinger, som jeg setter stor pris på. Den siste var:
“Boka er så fengende. Man blir dradd inn i handlingen, til alle stedene og alt som skjer, og man klarer ikke å legge vekk boka. En ordentlig pageturner”
Det er akkurat det jeg ønsket å oppnå. Jeg ønsket å skrive en underholdende, men også interessant og lærerik fortelling, fra et perspektiv som de fleste ikke har vært borti før.
Og har du ikke kjøpt boka ennå, så kommer det snart en ny ladning. Jeg sender gjerne en signert utgave for kr 399,-
Birgit var på hippiereise og fant sin inspirasjon langt utenfor Rjukans dype dal og høye fjell, nå er boka klar, og presenteres på Rjukan torsdag.
Torsdag inviterer Birgit Løitegaard til bokslipp og sitt eget bokbad i 5. etasje på Rjukan Hotell. Dama som er kjent for å være gründer bak Arts & Craft, og som lagde Tinns mest populære facebookgruppe mens hun satt i RNU-styret har blitt forfatter – boka Hippiereisen er ute, og hun er klar til å fortelle hva som skjedde da hun dro fra Rjukan på en reise for livet.
– Det var et stort øyeblikk å få boka i hendene. Det er virkelig spesielt å se og ta på papirsidene i boka, som jeg har jobbet med så lenge. Jeg har jo arbeidet med boka i flere år, sier Birgit.
– Nå ønsker jeg alle gamle bekjente og alle interesserte til gratisarrangement der jeg bokbades av Knut Erik Jacobsen. Knut skal også underholde litt og spille litt fra de gode gamle visene vi spilte rundt bålet på 70-tallet, og jeg er klar til å fortelle og svare på spørsmål, og jeg har med en bunke bøker også naturligvis, sier Birgit.
– Er det en selvbiografi, Birgit?
– Ja, du kan si det er en selvbiografi, men det er bare fra tida da jeg reiste til India bak på en lastebil, og der jeg skreiv ned alt jeg opplevde og gjorde. Hadde jeg ikke skrevet det ned, hadde jeg ikke klart å rekonstruere det fra hukommelsen.
Lå i sokkeskuffen
– Jeg skrev ikke dagbok før jeg begynte å reise, men den har ligget i sokkeskuffen i 40 år. Jeg visste den lå der, og da tiden kom og jeg ikke måtte jobbe så mye lenger, så kom tanken om at jeg skulle skrive. Jeg begynte på bloggen, og så meldte jeg meg på et skrivekurs i 2015, og da fant jeg ut at det var morsomt. Jeg gikk også forfatterskolen på nett. Å skrive på en måte som gjør at folk gidder å lese det, er ikke så lett, men det var målet, sier Birgit.
– Men du har fått den første anmeldelsen allerede!?
– Ja, og jeg var kjempefornøyd. Særlig når han skriver at språket er bra. Man er jo ikke sikker på det. Jeg var veldig glad for den. Det er veldig spennende å lese hva andre mener.
Birgit hadde opprinnelig tenkt å ha boksignering i Køhns bokhandel og kanskje lage noe på Admini, men det ble i stedet et bokbad på Rjukan Hotell.
– Hvor lenge er det siden du var i 5. etg. på Rjukan Hotell? Det er vel første arrangementet der siden 2003, med unntak av julebordene?
– Det er jo flott. 5. etg. har jo fantastisk flott utsikt over byen. Det er veldig gøy å få bruke det flotte lokalet. Det er god plass der, og det er åpen bar der så man kan få noe å drikke til underveis, og jeg tror de skal få en koselig stund, sier Birgit, med litt skrekkblandet fryd.
Alt som skjedde
I boka beskriver Birgit alt hun var med på. En del ting som nok umiddelbart ikke hadde fått godkjennelse hjemme, men som også har vært med å preget hennes liv.
– Det er vel en del ømtålige og pinlige ting du må inn på? Ting du ikke engang har fortalt din kjære mor?
– Ja, hun visste ingenting om dette. Jeg hadde nok ikke skrevet denne boka om hun hadde vært i live. Jeg har forberedt meg på det å få mange spørsmål. Jeg har bearbeidet meg selv i fem år. Først på om jeg skulle tørre å skrive om det, og jeg har opplevd, og jeg har jo overlevd, ler Birgit. – Men ja, jeg er klar til å svare på alt av spørsmål.
– Hvem ønsker du skal komme på torsdag?
– Alle som kjenner meg, som kjenner tida på Rjukan på 70-tallet og oppveksten her, og alle andre som er interesserte. Kanskje også yngre som er interesserte i hippietida og de idealene som var den gangen, og kanskje de som er nysgjerrige – og de som er interessert i å reise, sier Birgit. – Velkommen til Rjukan Hotell på torsdags kvelden! Jeg gleder meg veldig til å komme, og oppleve stemningen denne kvelden, sammen med rjukanfolk. Jeg håper det kommer riktig mange!
Spørsmålet er, hører dere noe? (jeg er litt klønete og uerfaren)
Den gamle dagboka hadde ligget gjemt i sokkeskuffen i over førti år. Så begynte jeg å bla, og tenkte at dette er jo ganske morsomt, men sannelig også ganske pinlig. Men skal jeg tørre?
Fra jeg begynte å lese i dagboka til jeg nå snart er klar med en bok, har jeg måttet gå noen runder med meg selv. Nå nærmere det seg.
Det dukket opp fra de gamle arkivene i Rjukan Arbeiderblad. Det sto på trykk 1.12.1978
Jeg skrev en rekke leserbrev hjem til lokalavisa, Rjukan Arbeiderblad. De er jo litt morsomme å lese i dag. Jeg likte og skrive den gangen også, og må ha skrevet utrolig mye, når jeg ser tilbake på det i dag. Men det er en stor forskjell mellom disse brevene, som var ment for offentligheten, og det jeg delte med dagboka mi. I dagboka delte jeg mine personlige tanker og opplevelser, som slett ikke var ment for offentligheten. Det er denne som er grunnlag for boka Hippiereisen, rett og slett er reisen sett gjennom øynene til en eventyrlysten 21 år gammel telemarksjente.
Som jeg har skrevet et sted, jeg følte meg som et lite lam i en stor ulveflokk. Jeg var naiv, åpen og uredd. Jeg balanserte på grenser, men landet, merkelignok, på riktig side av streken. Hva kunne det komme av?
Det går framover, og i dag er omslaget ferdig. Takk til dyktige Marita Bjerke, designeren som har snekret sammen dette omslaget, basert på et gammel rastrert svart-hvitbilde fra Rjukan Arbeiderblad som jeg fikk rekonstruert fargene på vi moderne teknikk. Bildet er tatt i Iran, i forbindelse med at jeg hadde skrevet reisebrev til lokalavisa. Jeg har utklippet, men det står ingen dato på. “Birgit Løitegaard besøker Iran og Afghanistan” het artikkelen i RA.
Jeg tok også kontakt med Exodus Travels, som faktisk fortsatt eksisterer. Jeg ville ha tillatelse til å bruke bildet av lastebilen. Det er jo strenge regler om å bruke bilder offentlig, så jeg ville spørre først. De synes det var så gøy at jeg tok kontakt. “How wonderful to hear from one of our original customers” skrev de tilbake. Exodus ble stiftet i 1974, hvor de startet med disse “over land” turene med gamle militærlastebiler. Morsomt at de fortsatt eksisterer, tenker jeg. De er fortsatt spesialisert på “adventure”.
Vi strever med å identifisere hver eneste skrivefeil, gjentagelse og manglende punktum. Jeg må innrømme jeg har lært mye om grammatikk og kommaregler i denne prosessen. Det jeg følte var “grammatiske uvesentligheter” var kanskje litt viktig likevel. Jeg har fått god hjelp av Anne Lise Stranden, som er journalist. Men det er jeg selv som har utført korreksjonene, og dermed er det ikke helt til å stole på likevel. Jeg er ingen perfeksjonist, og jeg er ikke nøye. Dette trodde jeg lenge var en stor feil, og det er det kanskje også. Samtidig har det gjort at jeg faktisk har klart å gjøre en rekke ting i mitt liv. Jeg har konsentrert meg om å gjøre det viktigste først, og ikke på å være så nøye. Noen mennesker er sånn, og andre slik. Det er fint at vi er forskjellige, slik at vi kan gjøre forskjellige oppgaver og trives med det.
Så ble det dumplings igjen gitt! Et lite “hull i veggen” men alltid så koselig! Favoritten min i Hong Kong.
Med bare fem runde bord er det bare å finne seg en krakk og slå seg ned. Ølen er kald og maten er kjempegod! Dumplings er spesialiteten.
Tyskerne prøvde å bli kolonimakt i Kina rundt 1904. Det varte ikke lenge, men de rakk å lære fra seg ølbryggingkunsten. Dette ølet er godt!!
Martine er med meg på tur, og blir drasset med på de rareste steder. Jeg tror hun liker det mer og mer! Det blir ikke noe med Mc Donalds på oss altså!
Vårt bord ble etter hvert fylt med en gjeng unge damer fra Kina og vi slo av en prat. Serveringsdama skulle ta bilde av oss, men endte med en selfie. Morsomt å snakke med the locals! De lærte norsk, og jeg litt mer Kinesisk. Latteren satt løst!
Sånn, da fikk vi det til!
Kvelden endte på bar, med filippinske rockere på scenen, mange filippinske damer på “jobb/jakt”, et internasjonalt klientell. Jeg fikk meg en dans med en spinnvill australier, og vi fikk oss et glass vin. Men klokken ti dro vi hjem. Nå dag venter!
