Reisedagbok fra 1978 – Kapittel 33 Te, hasj eller whisky

 

I natt overnattet vi i Lahore igjen.   Veien tilbake fra Harappa var ok til tross for alle humpene.  Vi stoppet i 20 min for å handle, og Kevin og jeg gikk inn i en chaishop (Det betyr en tesjappe) Alle var veldig nysgjerrige på oss, og de stimlet rundt oss og var ivrige etter å håndhilse.  Det er jo ikke normalt her, spesielt ikke for damer.  De var tydeligvis ikke vant med utlendinger over hodet.  Vi fikk te og satt oss ned.  Folk satt og røkte hasj og man kjente lukta lang vei.  Det virker som alle røyker hasj i ett sett i dette området helt åpenlyst.  Det er helt utrolig sett med våre øyne.

Om kvelden i Lahore gikk vi ut i byen og vandret rundt i et strøk som helt Gulberg. Det var mye å se på.  Vi gikk inn i en chaishop, det er jo det som er her.  Det finnes selvfølgelig ikke barer eller noe sånt.  Vi tok en oversøt te med melk, slik Pakistansk te er.  Hittil har teen vært servert i små glass, og uten melk.  Her kommer den i kopper med masse kokt melk.   På vei ut spurte noen oss om «whiksey», de uttalte det sånn.  Det er tydeligvis noe veldig eksotisk for dem, sikkert på samme måte som hasj er for oss.  Vi sa at vi ikke hadde noe.  De ville gjerne ha byttet i hasj, som de tydeligvis hadde mye av.  Vi bare avslo høflig.  Litt senere traff vi noen andre typer som ba oss med opp i annen etasje, hvor det var et rom med to lenestoler og et fillete bord.  Der ble vi sittende en lang stund og prate med en ingeniør som snakket godt engelsk.  Samtalene dreide seg snart rundt Islam og Gud etc.  De snakker mye om sånt her.  Kevin stakkar begynner å bli drita lei meg, fordi jeg plager ham med spørsmål om alle ting som jeg funderer på.  Han bekymrer seg tydeligvis ikke for sånne spørsmål.

img_0759

 

Reisedagbok fra 1978 Kapittel 32 – Harappa

Harappa, Pakistan,  5.11.1978

Kjære dagbok,

Så var det opp klokka 6 som vanlig. Vi hadde bare to timer å se utgravningene på før vi måtte sette oss i lastebilen og begynne på returen.  Jeg var fullstendig uforberedt på hva jeg kunne forvente, og skulle gjerne ha visst mer om stedet på forhånd.  Utgravningene var fra 3000 år før kristus, og det var et av hovedstedene for sivilisasjonene i Indusdalen.  Det skal visstnok vært en havn.  Det var tydelig at det hadde vært et velutviklet samfunn.  Vann, kloakksystem og mursteiner var helt intakte.  Det var gater og hus med knivskarpe hjørner.  Det må ha vært like om hjørnet for edens hage, helt på ordentlig.  Dette er jo faktisk midt i sivilisasjonens vugge.  Det var her omkring at moderne sivilisasjoner oppsto.  Jeg blir helt fascinert av å besøke slike steder.  Det er så spennende å tenke på hva som egentlig har skjedd her, og hvordan det var.  Jeg kjenner nysgjerrigheten bruse i meg, og jeg ønsker å vite mer.

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Harappa

Det var så nydelig og rolig.  Sola skinte og luften var varm og litt dampende, vi ruslet ned på et grønt jorde hvor folk arbeidet.  En mann pløyde en åker med en okse og en plog, som ikke har endret teknologi på fler hundre år etter utseende å bedømme.  Noen skyllet stoffer som var blitt trykket, i elven.  Alle var blide og vennlige og insisterte på at vi skulle ta foto.  «foto, -foto» ropte de, og smilte med munnen fulle av slitte tenner, som egentlig hadde vært fine.  Hele stedet var så harmonisk og fredfylt.  Det var fremdeles tidlig på morgenen, og luften duftet friskt og dampende fra jorden.  Jeg ønsket jeg kunne ta bilder, men jeg var sluppet opp for film til Parrys kamera, som jeg fikk låne.  Det synes å være tilfelle hver gang jeg havner oppi en fin situasjon.  Søren at det skal være så vanskelig med kamera og film !

Nå skal vi kjøre hele veien tilbake til Lahore. Veien er sinnsvakt humpete !!

img_2447

Reisebrev fra 1978 Kapittel 31 – Pakistanske netter

Lahore, 5.november 1978

Det var kveld, og byen hadde våknet til liv igjen. Vi vandret inn i et marked som tilsynelatende ikke hadde noen ende.  Det ble trangere og mørkere, og mer og mer livlig.  Det var boder med store bunter av duftende tobakk, og gamle menn som satt og pattet på vannpiper.  Det var godteboder med sukker i alle farger og fasonger, dekorert med strimler av tynnbanket sølv.  Det var bare å glo litt, så kanskje fikk vi smake.  Det var hundrevis av hester, sykler og scooter rickshaws som kjørte som villmenn.  Innimellom vandret det hunder og rate geiter med lange ører og store fettklumper hengende ned fra rumpa.  Mange gikk rundt med dem i bånd, som om det skulle være hvilke som helst hund.

img_0757

Senere om kvelden dro vi tilbake til hotellet, hvor vi ble sittende på en utekafe, og kom selvsagt i prat med noen lokale. De invitert oss til et «private party». Vi sa ja takk vi.  Man er jo nysgjerrig.  Kevin og jeg ble plassert bakpå noen mopeder og vi kjørte et stykke ut av byen og til en «restaurant» på en byggeplass.  Den lå langt ute på et jorde, hvor et bord var plassert blant murstein og skrot.  Det lå hvit duk på bordet, og det sto brukte tallerkener oppå.  Scenen kunne godt sklidd rett inn i en crazy komedie.  En kelner kom med kaffe, og vi satt der og røkte og pratet med to sprø Pakistanere.  De var så imøtekommende at vi ble nesten mistenksomme. Så gikk vi inn og satt der en god stund.  Da vi sa at vi  ville tilbake måtte vi kjøre tre på en motorsykkel med meg i midten.  Vi hadde et par motorstopp i mørket, og jeg lærte Urdu ord for tennplugg.  _»pan plugg» heter det !  Så vet man det.

I dag bestemte vi oss for å dra ned til Harappa, som skulle ligge et sted utenfor Lahore. Det er et av de eldste utgravningssteder som er funnet, det er kjempegammelt.  Det er fra 2500 før Kristus og viser en sivilisasjon som var svært avansert for sin tid.  Det viste seg å være en full dags kjøretur, så jeg håper stedet stiller til forventningene.  Vi må nemlig kjøre hele veien tilbake også, og veien er utrolig dårlig.  Men nå er vi her og det er et herlig sted å campe.  Vi holder til i en hage, som er lys og nydelig med eksotiske velduftende busker, sjasmin, gardenia, og masse som jeg ikke vet navnene på.  Det er vakkert og rolig her.

Reisebrev fra 1978 Kapittel 30 -Pakistanske hager og doserende menn

På vei fra Lahore, 4.november 1978

Kjære dagbok,

Vi lå en natt i Peshawer, og slo opp teltene våre i den deilige varme og litt fuktige luften. Det var en deilig overgang fra støvete Afghanistan.  Vi gikk ut om kvelden til den lokale chaishoppen, hvor vi ble sittende og prate med noen lokale folk.  Det å sitte og drikke te, er det man gjør her.  Sterk søt te med melk.

Neste dag kjørte vi i ett fra Peshawer til Lahore.  Det var en lang tur, og da vi ankom Lahore først klokka 9 om kvelden, var det igjen min tur til å lage middag til alle 22.  Etter maten ble vi sittende i en duftende eksotisk hage, med nydelige plener og grønne busker og blomster og prate med en Pakistaner ved navn Mr. Kahn.  Han satt der i sine hvite klær, og pratet og røkte sigaretter, godt tilbakelent i en kurvstol.  Han pratet og pratet, vi hadde en meget intellektuell diskusjon om kvinnen.  Han fortalte at i Pakistan så har de så høy respekt for kvinner!!  Den er så høy den, at det er nesten ikke grenser for hvor høy den er! «jøss, det er ikke sånn jeg oppfattet det», tenkte jeg.  Den er faktisk så høy at kvinnene blir passet på og holdt inne, og ikke kan få lov å gjøre som de vil, fortsatte han.  Det var ok en stund, men så begynte han å dosere  av typen monolog, så jeg fikk hvertfall ikke sagt noe.  Det ble litt sånn «paven og hans audience» lissom.  Han elsket å høre sin egen stemme.  Det ble litt mye for meg altså !

img_0727Neste dag dro Parry, Kevin og jeg til fortet. Det var bygget på 1600 tallet av Moghulene.  Det var et stort fort og en moske, og utenfor var det de skjønneste grønne hager.  Vi gikk rundt i den majestetiske moskeen, den var enda større enn den i Isfahan, men den hadde ikke de samme blå keramiske flisene.  Denne var mer brun.  Badshai mosque, het den.  Jeg  drakk en deilig flaske mangojuice i varmen, den var deilig, søt og gul.  Det er godt og varmt her, det er sikkert godt over 30 grader på dagen.  Vi gikk rundt i parken som var grønn og fin, med store kortklipte plener og blomstrende busker.  Alle Pakistanerne var ute og feiret at det var fredag og fridag, og de spilte cricket og andre ballspill på den enorme men litt slitte plenen.  De var kledd i hvitt og kvinnene hadde på seg fargesprakende buksedresser og sjal over hodet.  Det er en fin stemning her.

img_0728Vi ville dra til museet og leide en «tonga», det er en hestekjerre på to hjul som man blir fraktet rundt med.  Problemet var at han tok oss i fullstendig motsatt retning enn dit vi skulle.  Det virker som Pakistanere flest har en temmelig forvirret stedsans, for spør du om veien så peker de i alle retninger på en gang.  Vi ble litt rådville og tuslet litt rundt, men så bestemte vi oss for å gå og spise.  Vi fant oss en liten restaurant med enkle trebord og benker som var malt i lyse grønt og turkis.   Vi bestilte herlige varme chapatis og curry, det var godt !  Byen var stille, -det var jo fredag.  Men etter solnedgangen begynte livet å sive ut på fortauene igjen.