I går hadde vi besøk av vår “ekstrasønn” fra Syria. Det var kjempekoselig som alltid!
Han heter Nassar, er 25 år og kom til Norge som kvoteflyktning i september i fjor. Det var også da jeg meldte meg som “Flyktningefadder” via Røde Kors i Lier. Først måtte jeg delta på noe kurs eller infokvelder, hvor vi lærte litt om lover og regler og fakta rundt flykning situasjonen i verden, og litt om hva som blir forventet av oss i en slik rolle. Det var helt ok. Røde kors er en seriøs organisasjon, som gjør en skikkelig jobb. Så gikk det ikke lenge før jeg ble oppringt av en dame som hadde fått som oppgave å matche de flyktningene som fikk en fadder. Hun hadde plukket ut Nassar til meg, fordi jeg drev med smykker osv, og mote og sånne ting, I tillegg til at vi begge likte å lage mat. Dette var ting Nassar hadde sagt at han også likte.
En lørdag formiddag i fjor på denne tiden, kom hun med en ung mann. Han var veldig stille, og avventende. Vi hadde en innledende prat over en kopp te, og han virket veldig ok, der han satt stille og rolig. Men han var nok temmelig forskremt. Han hadde kommet til Norge med fly fra Libanon noen uker tidligere, hvor han hadde oppholdt seg et år, mens han hadde meldt seg som flytning til FN. Nå var han bosatt på et flyktningmottak i Lier, sammen med mange andre flykninger. Han kjente ingen, og alt var nytt. Han følte seg veldig ensom, og det nye livet i Norge var ikke helt enkelt når man ikke kjenner noen.
Etter de hadde dratt, tenkte jeg meg litt om, så ringte jeg han opp igjen og ba ham på middag samme kveld. Han sa ja, og jeg hentet han. Det var begynnelsen på vårt varme vennskap. Jeg har fått lære masse om Syria, livet som flyktning og om han. Vi ler og prater og har det veldig hyggelig. Jeg begynte å kalle han for min “ekstrasønn” og han kaller meg for “ekstramamma” og Franz er blitt pappafranz. Han er selvsagt også blitt kjent med våre vanlige barn, og blitt akseptert av dem. (takk til min snille familie, ikke alle gjør det) En grunnpilar i vårt vennskap er det å lage mat og gjøre vanlige ting i hjemmet sammen. Det er ofte de mest selvsagt ting som han har behov for å spørre om. Det er tusenvis av småting som skal på plass i et nytt liv på et nytt sted. Det føles veldig godt for meg å kjenne at jeg er til nytte, og jeg føler at jeg får mer tilbake enn det jeg gir.
I går feiret vi ett års dagen for Nassars nye liv i Norge. “Jeg har fått en ny bursdag” sier Nassar, som begynner å kunne snakke rimelig godt norsk. Han er veldig takknemlig og glad, og han har uten tvil trukket vinnerloddet. Det har nok Norge gjort også, ved å velge han.
Jeg har mange historier om dette som jeg kan fortelle. Det er avklart med Nassar selvsagt, og han synes det er kult å være med i bloggen. Han gleder seg også til å vise oss mange deilige Syriske matretter som vi kan lage sammen. Men til 1 års dagen ble det norsk mat, som seg hør og bør. Det ble Fårikål med masse pepper, og deilig eplepai til dessert.
