Hong Kong -Mat mot jetlag

Et utrolig godt måltid av kokte dumplings, stekte dumplings, wokket brokkoli og potetstrimler som er bare så vidt stekt i wok, sammen med litt paprika.  Vi spiste til vi nesten sprakk!

img_0731
Dette er altså så godt!  Dumplings,
img_2497
Woket brokkoli med hvitløk, bare så vidt hurtig stekt i olje og kraft.

 

img_2498
Stekte dumplings, kokte dumplings, brokkoli og tynne potetstrimler wokket så raskt at de bare så vidt er blitt varme.  De smaker utrolig godt.  

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 20 Tepper og tanks

Mashhad, Iran, 21.10.1978

img_0709

Kjære dagbok,

Vi ankom hit i dag morges..  Vi sov på et sandtak i natt, og morgenen var like kald som vanlig.  Jeg leste hele morgenen.  Jeg er blitt helt forgapt i en bok som heter Caravan, av James Michener.  Den handler om Afghanistan, og gir et veldig godt inntrykk av Afghanistans sjel.  Nå gleder jeg meg til å dra inn i landet i morgen.

Så dro vi inn til byen. Mashhad er en diger by.  Kevin og jeg valgte å gå for oss selv og ikke sammen den andre saueflokken.  Vi ble dratt inn i en teppebutikk nesten med en gang, og hjelpe meg så fristende.  De nydeligste tepper vevet i rødt av nomader.  De var så vakre, og jeg fikk så lyst til å kjøpe.   De sier man kan betale et depositum på kr 250 så kan de sende for deg.  Jeg vet ikke om jeg ville stole på det.  Men det får en jo til å tenke at det er store fortjenestemuligheter hvis man skulle solgt dem videre.  Men jeg hadde ikke penger på meg, men jeg kunne nok ha ordnet det om jeg hadde villet.  Jeg tror nesten jeg angrer på at jeg ikke kjøpte!  Men men,  Afghanistan og Kashmir kommer fortsatt, så det er ikke for sent ennå.  Det er vanskelig å ta sånne store beslutninger når man ikke er forberedt. Jeg kan jo ikke bare plutselig kjøpe et diger teppe lissom !

 

Ellers tuslet vi rundt og gjorde ingenting.  Moskeen kom vi ikke inn i.  Den var kun for muslimer.  Det er mange tanks i gatene.  Mashhad er en hellig by og svært religiøs.  Det har vært uroligheter her både i går og i dag.  Vi hørte rykter om soldater som nektet å skyte på dem de mente var sine egne, og heller skjøt på politiet.  Det er mye rart som foregår.

Fotnote*)  Dette var midt under revolusjonen i Iran i 1978. Det var ikke rart det var urolig.

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 19 – Først idyll, så jordskjelv

Utenfor Tabas, Øst Iran, 19.10.1978

Kjære dagbok,

img_0688Jeg våknet opp til en mild morgen i dag, i karavane seraien vår.  Fjellene var nok en gang fantastiske i soloppgangen.  Vi kunne se en lang ørkenvei som strakk seg så langt øyet kunne se.  Fargene var alle nyanser av oker, gyllent og støv.  Vi fikk i oss litt havregrøt og varm te.  Så var det opp i lastebilen igjen og av sted på humpeveien.  Det var en  grusvei med hull og humper, og støv og støv !  Noen ganger kjørte vi gjennom oaser med palmer og små leirhus, hvor vi stoppet for å kjøpe chai.  Vi ble med en gang midtpunktet for ungenes nysgjerrighet.  De lo og fniste og var vennlige alle sammen.  Jentene var sjenerte og hylte av fryd hver gang de kastet sjalene rundt seg, og løp for å gjemme seg for kameraene.  Teen drakk vi i spartanske kafeer.  Små innsvingte glass med sort te med sukker.  Det gjør godt i varmen.  Varm te i varmen er veldig godt.  Det var kjempevarmt, og fluene surret i støvet.  Det må være uutholdelig her i august.

 

img_0693Lunsjstoppet var ute på en slette ved et deilig kjølig brønnhus.  Det var disig og støvete.  Vi spiste og fikk gått på do.  Det er godt å få tømt kroppen for skit etter å ha sittet på en lastebil i timevis.  Det er utrolig hva en kropp kan inneholde !   Skitt er i det hele tatt et sentralt tema blant oss.  Det snakkes om på en måte som jeg ikke har vært borti før.  «How was your shit today?» » Really, still runny ? Oh dear !  With or without slime ?»   osv.  Dette er jo et tema man sjelden snakker om til vanlig, men her er dette plutselig blitt veldig viktig.  Samtidig må vi legge merke til det på en helt ny måte, fordi det er jo faktisk viktig.  Jeg føler jeg blir bedre kjent med meg selv og min egen kropp.

Vi begynte så å nærme oss jordskjelvområdet. Allerede flere mil før Tabas så vi sammenfalte hus.  Jeg hadde forventet med at vegger var falt sammen osv. Men dette var mye verre, for et trist syn !! Ikke en murstein på murstein.  Det var rett og slett en stor haug, hvor absolutt alt var ødelagt.

img_0685Det var kun dører som stakk opp her og der, de var laget av tre.  Ellers var alt totalt smadret, knuste biler, knuste kjøleskap.  Det var få mennesker å se, bare noen få som tuslet rundt i ruinene.  Utenfor byen var det store camper med Røde Kors, eller halvmåne, som det heter her.  Vi så barn og voksne samlet rundt de få eiendelene de hadde.  Noen kvinner satt ved vevene sine og arbeidet.  Et sted boret de etter en ny brønn.

Jeg hørte at ca 20.000 mennesker ble drept.  Vi hørte også at de fortsatt ble gravet fram mennesker etter fem uker, og det tror jeg så gjerne, men de kan ikke være i live.  Det virker helt umulig å finne noe som helst i de haugene.  Det er grusomt å tenke på at hvert menneske vi så ganske sikkert har mistet det meste av familien sin.  En føler seg maktesløs av å se på.  Mitt kamera virket ikke, som vanlig. Men de andre fotograferte vilt.  Det føltes makabert.  Herregud hva kan en gjøre ?  Men folk så merkelignok velfødde ut, og smilte og vinket til oss.  De har kanskje lært seg å leve med naturkatastrofer, mer eller mindre?  Jeg vet ikke.  Men jeg prøver å forestille meg hvordan det arter seg å oppleve et jordskjelv mens husene raste sammen.  Fantasien min strekker ikke til.  Det må være helt forferdelig.

Jeg gjorde yoga sammen med Debbie, Aruna og Kathy A i kveld. Det gjorde godt i kroppen, men det trengs nok å gjøres oftere.

Reisedagbok 18 -Gjennom ørkenen

Dashte-e-lut, Iran, 18.10.1978

IMG_0681.PNGKjære dagbok,

Vi sover i en karavane-serai (karavanefort) i natt igjen.  Vi har begynt på vår tre dagers krysning av ørkenen.  Det var iskaldt igjen i dag morges.  Jeg våknet opp mange ganger i løpet av natten av at jeg frøs.  Men da morgenen endelig kom, så var det en fantastisk soloppgang over fjellene.  Solstrålene stakk opp over fjellene, med skarpe stråler, langt der borte.  Fjellene så endeløse ut  i det fjerne, de badet i støv som fikk alt til å se brunt og beige og gyllent ut, og hvor bare konturen av fjellet synes som silhuetter.  Jeg følte meg fortsatt trøtt i bilen, men fikk ikke sove noe mer.  Etter lunch stoppet vi en time i Yazd for å handle.  Vi stresset rundt etter frukt og noe å drikke.  Det var et usedvanlig dårlig utvalg av frukt og grønnsaker, det var nesten ingen ting –alt er et resultat av Shahens feilslåtte politikk.

Ørkenen er en merkelig opplevelse. Først var det helt flatt, og vi så luftspeilinger.  Jeg som bare hadde lest om det i Donal Duck, her så jeg dem selv !  Heten og luften fikk selv bittesmå busker til å se ut som skoger på lang avstand.  Enkelte ganger så det ut som det var vann foran dem, som om det lå en innsjø der.  Det var svært vakkert.  Etter en stund ble landskapet mer fylt av fjell.  Det var fantastiske fjellformasjoner i de vakreste farger.  Plutselig dukket det opp små grønne flekker og små landsbyer. Disse må oasene var mye grønnere enn noe annet i dette landet.

img_0691

Det er fullmåne i kveld. Det er mildt og deilig, det er godt til en forandring.  Utenfor borgen, der vi skal sove, er det et lite hus med bueganger, og en klar rund brønn i midten.  Vi gikk dit og vasket håret.  Det var så stille, ikke en lyd å høre.  Det var herlig å ta av seg alle klærne og vaske seg ren.  Det var en mann her da vi kom.  Han måtte vel begynne å lure.  Tenk å sitte her i sin ensomhet ute i stillheten i ørkenen, og så plutselig kommer det en lastebil med en haug hvite mennesker og masse unge damer uten klær.  Han bare satt der under buegangene med lampen sin, og jeg tør ikke forestille på hva han tenkte.   Jeg tror kanskje jeg har lyst til å sove på taket i natt.  Luften er så nydelig og klar, og det blir fint å se på stjernene.

Reisedagbok fra 1978 kap. 17 -puppegrafsing og ruiner

Persepolis, Iran, 17.10.1978

img_0680

Kjære dagbok,

Vi kjørte ned til Persepolis i dag.  Det var min tur til å handle igjen, rundene går raskt.  Det er mange som ikke lager mat pga. diaree.  Skjønt de spiser druer og alt mulig man ikke skal spise om man skal holde seg frisk, og da kan de kanskje ikke vente annet.  Jeg spiser druer jeg også, de er jo så gode.  Judy fra USA er virkelig dårlig.  Hun har snart ikke spist på en uke, og hun var skraptynn fra før.  Hun og de andre amerikanerne driver å desinfiserer vannet sitt med piller, og skyller maten i det.  Da er det ikke rart de blir sjuk etter min mening, de opparbeider seg ingen motstandskraft.  Jeg spiser ikke like mye som før, men jeg blir ikke noe tynnere heller.

Ruinene i Persepolis, som ble bygget 1521 f. Kristus, imponerte meg ikke så voldsomt. Jeg visste for lite om dem, men jeg fant ut at det var her Perserne fikk navnet sitt og at Alexander den store brant det opp .  Da jeg gikk rundt på museet kom det en Iransk fyr og sa han skulle vise meg noe, og lurte meg inn på et rom hvor han plutselig begynte å grafse på puppene mine.  Jeg ble rasende og brølte «piss off» til han og marsjerte ut.  Fader altså, går det ikke an å være vennlig mot noen i dette landet uten at de skal oppføre seg sånn.  Man blir jo sur og uvennlig på gata, det er jo ikke koselig !

Gatebildet her er ganske forskjellig fra Tyrkia. I nord-øst dominerte Kurderne.  De var hyggelige og ikke så innpåslitne, men man kom heller ikke noe særlig i kontakt med dem.  I Isfahan var store deler av byen svært moderne, med brede gater, og det var en del militære å se.  Tanks sto parkert rundt om kring, og militærfolk gikk rundt med omeletter på hodet.  Det er hatter som er så digre at de ligner omeletter.  I Isfahan var folk kledd svært vestlig, skjønt kvinnene tuller seg inn i svære blomstrete laken.  Det virker artig enkelte ganger, fordi de mest moderne damene ofte bruker helt gjennomsiktig laken over jeans og platåsko.  Her lenger sør har de masse skjørt i fargerik nylon og bomull.  Gult og rosa, lysegrønt og rødt, i tyllsjal som de har drapert rundt seg.  Det ser pent ut på dem.  De bruker også glitrende brokadestoffer som hadde sett helt jævlig ut hjemme, men her er det fint.  Jeg så noen kvinner som satt på fortauet og spiste og ammet, som hadde på seg disse fargesprakende klærne og i tillegg hadde farget håret oransje med henna.

Apropos henna, jeg har nå også hennafarget hår.  Henna er tørkede blader av en urt som farger alt rødt. Jeg gjorde det i Isfahan, og det er rødt som bare det. Men håret mitt er blitt tørt som knusk, sola og støvet tørker det ut fullstendig.  De amerikanske jentene har med seg noe de kaller balsam, jeg hadde ikke tenkt på sånt.   De barberer seg på beina også.  Det har jeg aldri prøvd, men jeg har jo ikke hårete bein heldigvis.    Jeg får bruke noe olje i håret når jeg kommer til India.

Reisedagbok fra 1978 kap. 16 -der satt vi, midt i en revolusjon, og visste ikke om det.

Et sted mellom Isfahan og Persepolis i Iran, 16.10.1978

Kjære dagbok,  (beklager enkelte begrep her, husk dette var tilbake i 1978)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, og jeg må ta meg sammen.  Jeg har vært litt lat, men jeg blir litt lei av denne skrivinga også.  Jeg har hatt oppvask og matlagingsoppgave også, og det tar sin tid.  Iran er som en stor ørken.  Vi kjører og sletter etter sletter med knudrete fjell i det fjerne.  Det er sjelden å se et grønt blad, -om det er et vil det være dekket med støv.  Husene er bygget av støvfarget leire.  Enkelte landsbyer går så i ett med landskapet at de er nærmest usynlige.  Vi hadde en dag hvor alle var syke.  Parry hadde så høy feber at han nærmest ikke hadde kontroll over kroppen i det hele tatt.  De skeit og spydde om hverandre i lastebilen.  Men merkelignok, jeg var i toppform.  Jeg skreller ikke frukten, og spiser alt mulig.  Jeg spiste lunch på et langt fra rent sted, men uten at det gjorde noe,  Jeg er heller litt forstoppet.  Merkelig !

Vi har tilbragt et par kalde netter ved landeveien. Det er ikke så ille om kvelden, men når en må stå opp tidlig om morgenen er det iskaldt.  En natt oppe i fjellene, og en natt nede ved en elv.  Vi kom oss fram til Isfahan sent en kveld etter 13 timer i lastebilen.  Da var det luxus å komme til en campingplass.  De hadde dusj og vaskemuligheter, og det var til og med disco som solgte dyrt øl.  Første dagen ble vi frarådet å dra inn til byen.  Det var offentlig fridag og uroligheter var ventet.  Vi holdt oss på campen og dusjet, vasket klær og forsøkte å skrive noe til Rjukan Arbeiderblad.  Falt ikke særlig heldig ut.  Kameraet mitt er helt kaputt.  Jeg er heldig hver gang jeg klarer å trykke ned utløserknappen.  Jeg tror det har vibrert i stykker av lastebilens bevegelser.  I tillegg blir det fylt av støv. Litt surt ikke å ha kamera da.

Vi dro inn til byen om ettermiddagen sammen med Debbie og Bill.  Vi gikk rundt i bazaaren og kikket på alt det fine man kunne kjøpe.  Bill begynt så å kikke på tepper og startet med å spørre om prisen på det fineste teppet.  Det ble til slutt umulig å få han med ut igjen.  Han begynte å fable om å kjøpe et teppe til over 10 000 kroner, sende det hjem og selge det med stor fortjeneste.  Han ble vist båret av gårde på rosenrøde skyer, men ble kraftig bragt ned på jorden igjen av de andre på bilen.  Amerikanere, sier jeg !

Kvelden ble tilbragt nede i discoen. Der var masse amerikanske negere som var utsultet på kvinner.  De var soldater i den amerikanske hæren. De prøvde å dåre oss og kom med en masse tåpelig prat som det kjedet meg å måtte høre på.  Patetiske typer !

Dagen etter dro Kevin og jeg inn til byen, og tilbragte hele morgenen i bazaaren.  Jeg kjøpte et miniatyrmaleri, en duk og et teppe av disse tykke stoffene fra Isfahan, med trykk på.  Fattigmanns persiske tepper kalles de visst, og det passer bra.  Vi møtte en fyr som tok oss med og viste oss rundt. (au, nå brant jeg opp halve luggen på stearinlyset, her jeg ligger og skriver) Vi kikket på verkstedene hvor de trykker stoff.  Vi så han som laget stempelblokkene, teppereparasjon, rammelaging, og alle mulige tradisjonelle håndverk.  Det var ganske artig.  Man blir jo så fristet, og jeg blir litt irritert over meg selv og min materialisme.

Klokken 1.  møtte vi bilen på Shah square. Jeg fikk posten som Dave hadde hentet.  Det er poststreik her, så det nytter ikke å få sendt noe.  Jeg fikk 5 brev !!  Det var veldig rart å lese dem.  Jeg ble plutselig bortreist i min gamle verden, for plutselig å kikke opp og oppdage at jeg befant meg i Iran. Etter brevlesingen dro hele gjengen på en liten tur og kikket på svingende minareter og forskjellig.  Det var ganske kjedelig.  Det hadde vært morsommere hvis jeg hadde gått rundt alene.  Men ikke for det, det Armenske kirken var fantastisk.  Det å kjenne på stemningen i en kirke, er veldig annerledes enn i en moske.

Om kvelden jobbet jeg som barpike på campen. Tenk det !!  Jeg gjorde ikke stortnyttig, jeg bare danset og serverte noen få drinker.  Disse negrene er jævlig innpåtrengende og ufyselige.  Jeg mislikte i høyeste grad å måtte sitte og pissprate med dem.  Vel, jeg tjente 7 kroner timen, pluss tips og gratis drinker og middag i restauranten.

I dag dro vi inn til byen igjen og så på Shah`s moskeen.  Den var virkelig «out of this world», noe så vakkert !  Den hadde masse forskjellige rom med kupler og minareter, og alt var dekket med fliser i alle blå nyanser.  Mønstrene var så kompliserte, men likevel rolige for øyet pga. den gode komposisjonen.  Vi gikk også opp i en av de kjempehøye minaretene.  Det var egentlig ikke åpnet for publikum, men vi fikk tilbudet fra en korrupt vakt.  Vi betalte 75 rial og alt var veldig hysj hysj.  Han fikk Kevin til å gå opp den trange mørke vindeltrappen først, så kom jeg, og til slutt vakten selv.  Jeg skjønte jo hvorfor han valgte den rekkefølgen, for han gikk og klasset og kløyp meg i rompa hele veien opp.  Og da vi kom opp insisterte han på å kysse Kevin på munnen.  Vel, vel, det var verdt det, for utsikten var helt fantastisk !

Etter lunsj var det opp på lastebilen igjen. Vi bestemte oss for å dra til Persepolis, men droppe Shiraz for å spare tid.  På bilen hadde jeg en lengre diskusjon med Bill om pressefolks sin frihet.  Han er jo så rosenrød amerikansk at det er helt utrolig !  I følge han er alt «over der» så rettferdig at det nesten ikke er sant. I USA er alt perfekt.  Vi merker forresten at folk her i Iran er litt urolige, og fientlige overfor amerikanere.  Alle Iranere tror at vi er amerikanere, siden alle utlendinger er det, etter deres oppfatning.  Iranerne er bråkete og kaster stein på oss, og vi føler oss ikke helt trygge.  Dette kommer i tillegg til alle disse utrolig idiotiske mennene som prøver å klå på meg hele tiden.

I natt sover vi på et «hvilefort» for kamelkaravaner. Vi er midt i ørkenen, og det er helt stille og alt er brunt og beige og gyllent.  Fortet er bygget av sandstein.   Det er fullmåne og stjernehimmelen funklet.  Den eneste andre i fortet var en gammel gjeter som hadde lagt seg til der med eselet sitt.  Det føltes som vi var flere hundre år tilbake i tid.  Det var en underjordisk brønn der også.  Den var som en kilde som lå i et underjordisk kammer mange meter under bakken.  Vi lyste opp med parafinlamper og heiste opp vann som vi kunne  kjærkomment vaske oss med.  Ørkenlufta blir kjølig om natten selv om den er brennende het om dagen.

Jeg blir virkelig så sjokkert over enkeltes politiske meninger, at jeg nesten blir stum og får vondt innvendig. Det er jo ganske interessant, vi sitter jo der, 23 forskjellige mennesker fra forskjellige land og verdensdeler, og blir rista sammen og har mye tid åslå ihjel.   I dag snakket vi om barneoppdragelse o.l.   Dave sa at om han skulle ha barn så ville han bo i Sør Afrika.  For der kunne man ha råd til tjenere som kunne ta seg av barna.  Og de svarte var bare flinke til det !  Jeg ble helt sjokkert.   Tenker han ikke lenger enn nesa rekker ?!!! Han vil ha råd til det fordi han er hvit, og på de svartes bekostning.  Jeg bare tidde stille.  Alt for husfredens skyld, når man skal leve så tett.   Vi snakket også om folk som må bo i trange små leiligheter i blokk, og da får en nesten inntrykk av at de er mindre intelligente vesener som ikke fortjener bedre.  De flest mener det, men for meg blir det mer enn jeg klarer å fordøye.  Det er klart av svært mange av disse folka her på lastebilen kommer fra temmelig velstående hjem.  Jeg vet jo at jeg er privilegert sjøl, som kan ta denne reisen, men jeg har tjent hvert eneste øre selv!!!  «Kjøpe persiske teppe og pappa betaler» lissom !!  Pøh !   Jeg vet at Mor og de hjemme også er interessert i et teppe, så jeg bør kanskje ikke si noe.  Men har de ikke øyen å se med ?!!!

Reisedagbok fra 1978 kap. 15 – kalde netter for dum norsk jente.

img_0674
Endelig har vi krysset over grensen til Iran

Serow, Iran, 10.10.1978

Kjære dagbok, Så er jeg i Iran.  Jeg sitter på grensa og venter på at de skal gjøre seg ferdig med passene våre.  Det tar sin tid!!!  Grensevakten må oversette alle navnene våre til arabiske bokstaver.

Vi har kjørt gjennom fjell, fjell og atter fjell.  Oker i fargen, ikke et grønt strå å se.  Vi var oppe i hele 2750 meter.  Til tross for at landskapet var godt og uvennlig, så var det vakkert likevel.

 

Et sted i vest Iran, 11.10.1978

Kjøre dagbok, Mitt første møte med Iran; En jævlig kald natt ! Da jeg våknet opp var jeg rett og slett frossen.  Vi sover jo i enkle telt, og soveposen min er ikke akkurat den tykkeste.  Amerikanerne har med seg tykke dunjakker som må ha kostet flesk.  Men jeg, som er norsk, jeg hadde ikke noe tro på at det var kaldt i Iran !  Neida !  Jeg nøyde meg med å ta med en gammel jakke jeg hadde kjøpt på Frelsesarmeen.  Lurt !  Jeg spiste masse til frokost, man blir sulten i kulda.  Vi kjørte inn til nærmeste by, og dro først til banken.  Vi måtte jo veksle noen reisesjekker for å få noen penger.  Strøket der så veldig vestlig ut.  Det var mange biler å se, og flere Mercedeser.  Så forta vi oss til å kjøre til den delen av byen hvor det var et marked å finne.  Bybildet var veldig annerledes i forhold til sauene til Kurderne, det er helt sikkert !