Reisedagbok fra 1978, Kapittel 42 -New Delhi og Old Delhi

New Delhi

Neste morgen dro vi til den Nepalske ambassaden for å ordne visum til Nepal. Deretter prøvde vi å få tak i Kevins penger som skulle være sendt fra London.  Det viste seg å være problemer, han måtte vente der, og jeg dro alene til Gandhi museet.  Det var skuffende saker.  Jeg hadde jo håpet å få mer informasjon om hans liv og lære, og ikke bare årstall ! Det var et støvete og kjedelig museum.

img_0790

Jeg gikk isteden ut og fant fram til den gamle delen av byen, Old Delhi, og vandret rundt og kikket på livet.  Der var det travelt og trangt, med rickshawer, folk, kuer og sykkelrickshaws.  Små fargerike butikker som solgte alt fra sarier til aluminiumskjeler, smykker og glassarmbånd i alle mulige fantastiske farger.  Det var fryktelig trangt, det duftet en blanding av møkk og røkelse, krydder og røyk.  Tiggere gikk rundt, bare kledd i et grått lite klede, og med stokk og et lite spann til å samle penger i.  For et virrvarr!

Det er utrolig møkkete her og det ligger hauger av søppel i gatene.  Folk drikker te av leirkopper, og spiser av tallerker laget av blader.  De bare kaster de på bakken, så kommer en ku og spiser det opp.

img_0791

Travle Indiske kvinner kledd i fargerike sarier vandrer fritt rundt i gatene her.  De er vakre med flott langt hår, sminket i nydelige farger.   De gidder ikke å gå, men blir kjørt rundt i sykkel rickshaws som holder på å knekke av vekta.  De blotter gjerne en tykk og god midje med masse fine bilringer på utstilling.  På armene gullarmbånd og fargede glassarmringer på begge hendene, i pannen har de et kastemerke, og i hårskillen har de rød farge. De har flotte gullsmykker på seg, jeg lurer på om de kan være ekte ?  Det var et herlig liv og røre, og damene var ikke tildekket.  Stemningen var mye mer vennlig og ikke så påtrengende som i Pakistan.

Tanker fra nåtiden; Vi lærte på skolen at det het kastemerke det de indiske kvinnene har i pannen.  I dag vet jeg at det har ikke noe med «kaste» å gjøre.  Det betyr bare at kvinnen er en hindu, og merket kalles «bindi»  Det symboliserer det tredje øyet, men er mest brukt som dekor.  Gifte hindu kvinner skal ha et rødt merke, ugifte et sort, eller et som passer til klærne.  Den røde fargen i hårskillen er et tegn på at kvinnen er gift, og man får den først ved bryllupsseremonien.  Nygifte kvinner går med begge armene fulle av symmetriske armbånd et helt år.  Og stadig vekk knyter Indere røde tråder rundt håndleddene på hverandre i symbolske handlinger mellom bror og søster osv.  Litt koselig og fint synes jeg.  Jeg kjenner jeg lengter tilbake til India.  Og ja, gullsmykkene er som oftest ekte !

Reisebrev fra 1978. Kapittel 41 -ankomst New Delhi og mangel på brev

img_2698Ludhiana, 15.11.1978

Kjære dagbok,

Uff, det er midt på natta og jeg får ikke sove ! Det var slett ikke planen å skrive dagbok nå, men ikke har jeg brevpapir å skrive på, så jeg må skrive dagbok hvis jeg på død og liv skal skrive !!

Det skorter jo ikke på penner i alle fall !  Vi bunkra opp alle sammen med Bic penner i Isfahan.  Den andre Exodus bussen sa at de var SÅ fine å byttehandle med.  Jommen sa jeg smør !  De vi har kvitta oss med har vi enten gitt bort eller blitt bomma av dumme grenseoffiserer.  De er jo ikke en gang gode å skrive med!

 

Jaipur, 18.11.1978

Kjære dagbok,

Nå har det blitt elendig med skriving på en stund. Men jeg skal forsøke å ta det igjen.

Vi ankom New Delhi om ettermiddagen den 15.11. og overnattet på Tourist Camp, en virkelig fin camping med rene varme dusjer !!! En ubeskrivelig Luxus! Det var også en uterestaurant med en masse rare utfrika mennesker.  Første kvelden holdt vi oss på campingplassen.  Det var helt OK å sitte der og bare prate.

Jeg var også på postkontoret og hentet brev.  Jeg fikk et fra Mor og et fra Kjetil.  Det var dårlig altså !  Jeg har ikke hørt fra Inger siden Istanbul, og det kom ingenting fra noen andre heller.  Nå tyr jeg til drastiske metoder, -jeg går til streik !  Null mer brev fra meg !

Brevet fra mor inneholdt lite koselige nyheter om at far har begynt å drikke igjen og bare oppfører seg som et helvete. Det får meg til å føle at jeg får mark i magen ved tanken på å dra hjem.  Jeg skal ikke bruke mer penger på tull og ting, eller jeg skal i hvertfall være ytterst selektiv.  Jeg skal være borte så lenge som mulig !

Reisebrev fra 1978, Kapittel 40 -Mitt første bekjentskap med Delhi Belly

img_2692
Fra Rjukan Arbeiderblad i 1978.  Birgit i midten, Steve til høyre, og Kathy til venstre
img_2693
Utdrag fra leserbrev sendt hjem pr snailmail.

Udhampur, 14.11.1978

Kjære dagbok

Herregud, nå føler jeg meg elendig ! Jeg våknet i natt i min deilige seng om bord på Aristotle og kjente på meg at nå blir jeg syk.  Kevin var dårlig dagen før.  Jeg måtte kaste opp og drite samtidig, og det er et vanskelig dilemma.  Men det kom lite noen av veiene.  Jeg kom meg over til lastebilen hvor vi skulle kjøre videre.  Der satt jeg meg foran sammen med Dave og Kathy.  Mens jeg satt der kjente jeg på hvordan det kom små promp ut av munnen min, mens magen vred seg i kramper, og jeg til slutt spydde som en gris.

Jeg sov hele lunsjen og nesten hele veien, der vi kjørte de svingete veiene ned fra Kashmir og ned til lavlandet igjen.  Jeg fikk ordentlig feber, og kjente at det verket i kroppen.  Vi overnattet på Dale Bungalow igjen, og Chris og jeg delte et rom for bare 6 rupees hver.  Det var verdt det, godt og varmt var det også, så jeg sov som en stein.

Nå er vi nede fra fjellene i Kashmir, og folk ser veldig annerledes ut allerede. Kashmiriene er høye og ranke folk, med veldig rene og klare ansiktstrekk.  De har lange, slanke og flate neser og rette øyebryn, gnistrende øyne og strålende smil.  De er veldig flotte !  Sukk, det er en tragedie hver gang en ser sitt eget runde bleike nordiske tryne i speilet.

 

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 38 -Livet som dronning i en Kashmiri husbåt

Shrinagar, 11.11.1978

Kjære dagbok,

Nå har vi vært her i to dager, og jeg nyter hvert sekund. Det er ganske late dager, hvor vi sover i nydelige senger, våkner opp og får frokost servert med te og kaffe.  Det er deilig å bare slappe av her på båten og nyte luksuslivet.  En og annen salsmann kommer innom med chikaraen sin og byr fram sine varer.  «Hello, Im the cookie man» sa han som solgte de mest fantastiske kokosmakroner.  To dager har jeg gått ut med Muhammad og spist lunsj på kinesisk restaurant.

Der spiste jeg den mest fantastiske ingefærkylling, som smakte utrolig godt !  Ellers har det blitt noen turer rundt på chikaraer.  Vi kjører rundt de små flate øyene hvor folk bor og dyrker grønnsaker.

Kommentar fra nåtiden:  (Jeg husker ikke lenger hvem Muhammad var, så han kan ikke gjort for stort inntrykk, derimot husker jeg ingfærkyllingen)

img_0749

Kvinnene går i vide bukser med en skjorte over som heter «farren» med masse broderier på brystet.  På hodet har de et skaut som de knyter bakpå hodet, og under stikker store øreringer.  De ser veldig vakre ut.  Kashmiriene er vakre mennesker, som er  veldig tett opptil vestens skjønnhetsideal. (mitt i alle fall)  og ikke så spesielt utseende som mange andre som vi har sett på veien hit.  De har sort hår, men er lyse i huden og har grønne øyne.  De kler seg i en «farren» som er nesten som en poncho, og under der holder de en leirkrukke fylt med varm trekull., som heter kongri.   De som har råd kryper sammen og lar denne holde dem varme, bra  oppfinnelse.

img_2584

Den andre kvelden vi var her arrangerte vi en fest. Vi brukte et rom bak i båten vår.  Vi skulle lissom kle oss ut, og  fløy rundt og lånte ting av hverandre og av selgerne.  De fleste kom som sigøynere.  Kathy så nydelig ut som Kuchi (de opprinnelige sigøynerne, som kommer fra India) Aruna så blendende ut, rett og slett !  Hun hadde lånt mine klær, men det er det inni som teller.  Jeg kledde meg ut som paven, rett og slett!  Han har jo dødd så mange ganger i det siste, så jeg tenkte det kunne være artig.  Og det er omtrent de eneste nyhetene jeg har hørt på hele turen, var om døde paver.  Jeg fikk det til ganske bra, jeg lånte en brodert tekannevarmer (teacozy) til å ha på hodet, og en hvit morgenkåpe, med hvite klær under.  Så hadde jeg stav og kors på magen.  Jeg gjorde ganske stor lykke, der jeg satt inne og drakk punch og røkte hooka (vannpipe).  Vi hadde kashmirske musikere og et par dansere som bare var 14-15 år.  Stemningen var høy, og jeg holdt koken.  Men Kevin ble syk i løpet av natta og lå hele neste dag.

Les videre

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 37 -Er jeg kommet til himmelen ? Nei det er bare Kashmir.

Srinagar, Kashmir, 10.11.1978

Dette er utrolig !!! Jeg nekter å tro mine egne øyne ! Er jeg kommet til himmelen ?

img_0747

Jeg ble hentet  fra husbåten vi bor i, i en såkalt «chikara».  Det er en slags gondol med en baldakin over, og liggestoler så bløte at man sank nedi den.  Foran sitter det en mann på huk og staker oss forover med en lang pinne.  Jeg følte meg nesten som Cleopatra eller noe. Husbåten vår, som heter «Aristotel» er helt fantastisk !

img_0751

Selve båten er laget i tre, på en bred flatbunnet båt, rikt dekorert, og med en slags veranda foran.  Man kommer først inn i en stue med salonger, utskårede bord plassert på tykke tepper.  Nydelig skrivebord, friske blomster i vaser, de skjønneste lamper, alt i en britisk/eksotisk orientalsk eventyrstil, med klassisk overklasse elementer blandet med Indisk ornamentikk og kruseduller.  Midt i rommet står det en stor deilig varm vedovn, hvor det fyres godt, slik at hele båten blir deilig og varm.  Innenfor der er det spisestue med et gedigent spisebord og stoler, skjenk og hjørneskap.  Det er fire soverom med store gode, myke senger, klesskap og toalettbord og helfigur speil, og et vakkert sengeteppe laget av gobeleng.  Badet har badekar, dusj og vask, og alt er dekket med fliser.  Det er et bad til hvert rom, et er rosa, et annet er hvitt og det tredje er blått.  Tak og lister er laget av utskåret sandalwood.

Utenfor, på vannet, ligger det flere chikaraer som er som flytende butikker hvor man kan få kjøpt alt man kan tenke seg.  Alt fra tamponger til sjokolade, hasj !  Det er helt vanlig her.  De spør oss hele tiden, og tilbyr et stort sortiment.

Utenfor stuen på båten vår er det en veranda, som er utskåret med de utroligste treskjæringer.  Jeg tror ikke det er sant ! Hva i alle dager gjør jeg her ?  Vi har til og med en tjener som styrter rundt, lager kaffe, varmt vann, dekker på i spisestua for lunsj.  Klyp meg i armen !!!

 

Reisedagbok fra 1978, kapittel 36 -På vei til Himalaya og Kashmir

Banihal, Kashmir, 9.11.1978

Kjære dagbok

Vi kjører oss oppover mot Himalaya og Kashmir. Nå er vi i en idyllisk landsby mellom snødekte topper.  Her er gamle trehus dekorert med krinkler og kroker, og alt er fantastisk billig.  Du kan få deg en flere retters middag med chapati, ris, dhal etc. for kr 2,50 med to kopper kaffe inkludert.  Vi sov inne på gulvet, det var godt for ute var det kaldt.  Det kostet den nette sum av Kr 1,20.  Der  var landets eneste bar også, Roxy Bar !  En riktig liten bar med bilder av nakne damer på veggene og en barmann som lignet på en tykk versjon av min far.  Jeg gleder meg til vi ankommer Kashmir !

img_0746

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 35 – Da jeg havnet på fylla med to sikher

IMG_0765.PNGUdhampur, India, 8.11.1978

Kjære dagbok

I går havna jeg på fylla sammen med to sikher ! Vi er på vei oppover mot Kashmir, som ligger nesten oppe i Himalayafjellene.  Vi overnattet på Dale Bungalow, og det er veldig vakkert her.  Før middag bestemte vi oss for å gå en liten tur.  På vei opp til landsbyen gikk vi på en utroligidyllisk sti som gikk over en elv hvor det var mye aktivitet.  Folk som holdt på i elva og vasket seg i små kulper som var laget av små demninger i flere platåer.  I mellom lå små hindutempler med guder og lys. Det var utrolig idyllisk.  Vi møtte to sikher som spurte om vi ville drikke sammen med dem.  De hadde lagt merke til oss da jeg prøvde meg på å tygge pan.  Det var Kevin og meg, så jeg var ikke alene.

Pan er noe merkelige greier som de selger i boder over alt. I disse små firkanta bodene sitter det gjerne en fyr med beina i kors og lager kunstferdige små pakker som består at et grønt blad, som smøres på innsiden med diverse greier og fylles urter og krydder.  Betelnøtt er vel kanskje den viktigste bestanddelen, men også rød sirup og ting som gir en sterk smak.  Bladet brettes pent sammen til en pakke som man stapper inn i kjeften og går og småtygger på.  Dermed produseres masse spytt som er knallrødt, og dette spytter de over alt !  Det er ikke særlig appetittlig, og veldig tydelig i bybildet, hvor det ligger store klyser med rødt spytt over alt.  Men dette måtte jeg selvsagt prøve.  Man blir ikke stein av det, det blir litt som tobakk bare.  Det smaker både roser og urter og sirup.  I alle fall, vi fulgte med disse to sikhene hjem, og der ble vi sittende å spise stekte egg og drikke rum.  Vi hadde jo ikke sett en dråpe alkohol på ganske lenge, og vi ble fullere og fullere.  Utpå kvelden fant jeg meg selv sittende med en sikhturban på hodet, mens vi sang sanger for hverandre.  Jeg tror jeg prøvde å lære dem å synge «kjerringa med staven», mens de prøvde å lære meg noe indisk.  Jeg overtalte han ene til å ta av seg turbanen, og ta ned det flotte svarte håret som rakk han til livet.  Jeg fikk også prøve å stikke fingrene inn i det sammenrullede skjegget, så jeg fikk undersøkt han skikkelig før vi snublet oss hjem, og jeg våknet opp med et blått kne.  Det må bety at jeg har ramla ! –pinlig !  Jeg glemte igjen lommekniv, hårbørste og diverse.  Uff, sånn kan det gå.

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 34 Varme mor India, Sikher og det gylne tempel.

Amritsar, India, 7.11.1978

Kjære dagbok

Edelig er jeg kommet til India !  Den delen av India som vi nå har kommet inn i er Punjab, som ligger rett over grensen fra Pakistan. Der ligger Amritsar som er Sikhenes religiøse senter.  Vi passerte grensen inn til India raskt og smertefritt, det tok under 4 timer, og det er jo som lynraskt å regne!  På grensen ble vi møtt av stramme vakter i flotte uniformer, med høye turbaner på hodet, pyntet med fjær.  De hadde nystrøkne skjorter og plettfrie hvite gamasjer på føttene, de så skikkelig flotte ut.  Men det ble lissom litt malplassert når de begynte å skulle bomme billige kulepenner.  Det var bra da, at vi hadde nok å ta av, siden vi hadde kjøpt med oss 50 stk hver fra Iran.

Men tilbake til der jeg begynte…. Vi var i Amritsar og parkerte lastebilen  rett ved sikhenes Gylne Tempel. For å komme inn måtte vi legge igjen sigaretter, alle slags giftstoffer og møkkete sokker og sko utenfor.  Guttene fikk utlevert kledelige lange oransje skjerf til å dekke hodet med, og vi måtte vaske føttene før vi fikk gå inn.  Vi gikk gjennom en buegang og inn til en stor firkantet plass.  Midt i lå det en stor firkantet «innsjø» med et gullfarget tempel med kupler og buer, midt i sjøen.  Rett innenfor inngangen sto et enormt eldgammelt tre med røtter som vokste sammen til en diger knudrete stamme, som folk rørte ved, og brant røkelse ved.  Folk, gamle som unge vandret rundt, mens andre satt og mediterte.  Vi gikk ut til det gylne tempelet ute i sjøen.

img_0741

Jeg ble helt fortrollet av stemningen.  Tempelet var et folksomt sted.  Der inne satt menn og resiterte skriftene og nynnet salmer, under en oransje trone.  De spilte melodier på et slags håndorgel, og lyden av tonene og luktene av røkelse fylte rommet.   Det var mengder av gule og oransje tagetes blomster.  Disse blomstene kjenner vi kanskje best fra kommunale blomsterbed, men dette er Sikhenes blomst, de bruker den over alt.  Den oransje fargen er jo flott når du ser den her.  Fargen symboliserer den oppegående solen.  Sikhene bruker også oransje turban her i tempelet.  Folk ofret penger og mat, mens de berørte seg selv i pannen og holdt hendene sammen som i bønn, før de passerte videre.  En kunne gå opp en marmortrapp til en annen etasje.  Der kunne man sette seg ned i en buegang og titte ned på det som foregikk nedenunder, eller man kunne se ut.   Det var mye å se, og utrolig mange rare mennesker å se på.  Det var fint å sitte der og bare ta inn stemningen.  Taket var av gull, veggene var malt med de mest nøyaktig nydelige blomstermønstre.

Sikh religionen er en egen religion som ligger litt sånn midt i mellom Muslimer og Hinduister. Den kjennetegnes av at mennene bruker turban.  Den ble grunnlagt av Guru Nanak på 1600 tallet en gang.  Sikhene er ganske livlige folk, som både spiser kjøtt og drikker alkohol, men de røyker aldri.

img_0742

Det krydde selvsagt av Sikher i tempelet, alle sammen kledd i sine fine turbaner i forskjellige farger.  Alle sammen hadde langt skjegg, og noe av de eldre hadde passet utrolig godt som julenisse, med et stort kraftig hvitt skjegg.  Noen av mennene ruller skjegget opp under haken og binder det lissom opp i en tråd som de gjemmer under turbanen.  Guttene som er for unge til å bruke turban, samler håret i en knute som dekkes med sort stoff.  Det er vist sånn at sikher aldri har har lov å klippe håret hele livet.  De fleste kvinnene hadde bare et sjal over hodet, men det er noen av dem som bruker turban også.  Det hersket en høytidelig men likevel litt kaotisk atmosfære her, men ute på plassen møtte jeg en liten valp som var så full av lopper at formelig hele hunden hoppet opp og ned.  Den klødde så fælt og hadde sår over hele seg, stakkar.