
Det var en del forberedelser som skulle til. Jeg bodde i Oslo i årene før jeg dro, og hendte det jeg ble litt inspirert.
Det var en del forberedelser som skulle til. Jeg bodde i Oslo i årene før jeg dro, og hendte det jeg ble litt inspirert.
Dette står på forsiden av boka mi, Hippiereisen. Det er en tragisk sannhet, og en av dem som har fått erfare det er Axel Jensen, lille Axel altså. Jeg så filmen om han på VG-TV. Det var en fascinerende historie. Her er link:
https://www.vgtv.no/video/232680
Lille Axel var sønn av forfatteren Axel Jensen, som var en bohem før hippiebegrepet var oppfunnet. Kanskje det het “beatnik” på den tiden? Han ble kjent gjennom boken “Line”, som ble filmatisert i 1961 med Toralv Maurstad i hovedrollen. En slags kultfilm om ungdommelig kjærlighet, frihet og lengsel (har ikke sett den selv) Axel Jensen reiste rundt til freaka og spennende steder, ble inspirert av guruer og India. Han tok med seg sin første kone, Marianne Ihlen, til øya Hydra i Hellas tidlig på 1960 tallet. Men forlot henne og deres nyfødte sønn, da ansvar kanskje ikke var helt hans greie når det kom til stykket.
Marianne Ihlen ble igjen på den greske øya, med barnet Lille Axel. Etter hvert møtte hun en Canadisk poet ved navn Leonard Cohen, og resten er historie. Deres liv og kjærlighetshistorie er blitt beskrevet mange ganger. Ikke minst gjennom Kari Hesthammars bok “SO LONG MARIANNE”. Og selvsagt sangen som Cohen skrev.
Jeg eelsket den lydboka. Eeelsket historien fra Hydra. Den minnet meg om mine egne reiser. Late dager i Goa, på Hikkaduwa i Sri Lanka. Senere på Boracay på Filippinene. Sola, varmen, samtalene, folka, friheten. Det er også laget en rekke filmer om historien deres.
Leonard Cohens dype røst og poetiske tekster er noe av den beste musikken jeg vet. For en vidunderlig musiker. Han var fantastisk mot Lille Axel, og forsørget han i mange år, selv om man må si at den stakkars gutten ble utsatt for grov omsorgssvikt. Axel ble skadet for livet. Det var han ikke alene om blant hippiebarn. Dette forteller jeg mer om i boka, der jeg besøker ashramen til Osho i Puna. (guru Baghwan sri Rajneesh)
Jeg hadde forresten “et nesten-møte” med Leonard Cohen i India. Det var tidlig på 2000 tallet, jeg jobbet en del i Bombay og bodde på et lite hotell der. Jeg var ofte der sammen med en kollega av meg, en smykkedesigner fra Canada. Jeg var akkurat reist tilbake til Delhi da hun oppdaget at Leonard Cohen bodde på hotellet, et lite unnselig hotell. Hun banket på døra hans og presenterte seg, så satt de på rommet og skravla, drakk KingFisher øl og spiste stekte fiskepinner resten av kvelden. Leonard Cohen var blitt buddhist og reiste ofte på spirituelle reiser til India på den tiden.
Synd det bare ble et nesten-møte for meg. Men se filmen om Lille Axel. Stakkars fyr.
Og om du har lyst til å kjøpe en signert utgave av boka mi, får den tilsendt portofritt kun fram til 6.mars, kun Kr 399, så tar jeg forhåndsbestilling nå. Skriv i kommentarfeltet navn og adresse og Vippsnummer, så sender jeg et vippsanmodning når boka er klar for forsendelse.
Boka er tykk, 414 sider, og veier 720 gram, så det er en del å spare på portoen. Men så får du en fargerik reise i både tid og rom som du kan kose deg med mens snøen smelter.
Og en ting til, følg meg gjerne på denne siden. Tusen takk❤️
Jeg fant den på trappa i dag, esken med de første prøveeksemplarene av boka, levert av UPS.
Jeg synes den ser flott ut. Innbundet med et fint omslag over en flott oransje perm. 414 sider, og veier 715 gram.
Bra jobb Bod.no.
Det er virkelig spesielt å se og ta på papirsidene i boka, som jeg har jobbet med så lenge. Jeg har arbeidet med boka i flere år.
Det har vært en utrolig morsom prosess. Å finlese dagboka, gjenoppleve alle situasjonene som var så spennende. Lese mine observasjoner og betraktninger. Det var utrolig at skrev det hele ned så nøye, som den unge jenta jeg var.
Lag på lag skulle dagboka skrives om til en roman. Historien bygges opp, skrive om og skrive om, rette, stryke og formulere bedre. Legge på highlights, litt lys her og der, som på et maleri. Så kom språkvask, rettskriving og kommafeil. Jeg burde nok ha fulgt litt bedre med i grammatikk-timene likevel.
Takk til alle gode hjelpere jeg har plaget med å be om tilbakemeldinger, lesing og pilotlesing. Tusen takk🥰❤️ Dere har vært til uvurderlig hjelp.
Men det har vært veldig gøy. Jeg har elsket hvert sekund jeg har skrevet. Jeg liker å prøve å fortelle en fengende historie, og å dele disse minnene.
Nå er det salgsarbeidet som gjenstår. Og salgsarbeid i dag krever massevis av digital kunnskap og aktivitet. Det er ikke like enkelt, men jeg prøver så godt jeg kan, etter fattig evne. Men jeg lærer stadig, lett er det ikke.
Boka lanseres for salg fra 1.mars. Da legger jeg ut her. Den kan også kjøpes i bokhandlere (om de kjøper den inn, spør så kan de bestille. Det er fint for meg). ISBN nummeret er: 9788284511047
Jeg kommer også til å signere og selge bøker på boklanseringen og på bokbad. Prisen på innbundet bok er Kr 399,-
Men som et spesialtilbud fram til 6.mars for dem som ønsker å forhåndsbestille et signert eksemplar portofritt (kun kr 399) så send meg navn og adresse i kommentarfeltet, sammen med ditt Vipps nummer. Så sender jeg boka til deg i posten. (Gjelder kun innenlands i Norge)
Håper å kunne glede mange med en underholdende, men likevel reflektert historie, med et tilbakeblikk til hvordan verden var den gang. Hvordan vi tenkte, drømte og levde da, før mobiltelefoner, sosiale medier, meetoo, woke og lettkrenkede mennesker. Jeg håper dere vil ta vel i mot boka mi.
Vennlig hilsen Birgit
Den gamle dagboka hadde ligget gjemt i sokkeskuffen i over førti år. Så begynte jeg å bla, og tenkte at dette er jo ganske morsomt, men sannelig også ganske pinlig. Men skal jeg tørre?
Fra jeg begynte å lese i dagboka til jeg nå snart er klar med en bok, har jeg måttet gå noen runder med meg selv. Nå nærmere det seg.
Det var jeg jeg sjøl som sa det, så da kan jeg jo ikke vente noe annet. “Sex, drugs and rock’n roll” er jo et begrep. “Love and peace” er et annet. Sannheten lå vel midt i mellom. Den fikk mye oppmerksomhet da, og ble en av helgens mest leste artikler. Uansett fint med litt reklame, jeg vil trenge det.
At jeg rakk å besøke Afghanistan før krigen, da alt var opprinnelig og tradisjonelt, er jeg utrolig takknemlig for. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme, et eksotisk, fremmedartet og lite utviklet land. Med gjestfrie blide mennesker, men med en noe litt “merkelig adferd” enkelte ganger. (les mer om det i boka) Det var dårlig med veier, et gammeldags og tradisjonelt samfunn. Bare seks måneder før, hadde det vært et kupp, rett etterpå ble de invader av Sovjet-unionen.
Afghanistan var et yndet mål for hippier, Det krydde av dem i Chicken Street, det var der alt skjedde. Unge mennesker, “freaks og travellers” på vei fra Europa og østover, i biler, busser eller på lastebil som jeg. De fleste av oss med Kathmandu i Nepal som mål. På veien kunne vi passere karavaner med kameler, følger av “Kutch” nomadiske mennesker i fargerike klær med værbitte ansikt, som hadde tjoret fast barna på toppen av et esel. Eldgamle bulkete busser, og slakt fulle av fluer, med både tarmer og hoder til salgs. For ikke å snakke om de kommunale hasjbutikkene.
Nordmenn i dag har mange rare meninger om Afghanistan. Det er som om de tror at Taliban er noen rare fyrer som har tatt over. Men Taliban er vel egentlig representanter for de tradisjonelle kreftene i landet. De har sterk lokal støtte.
Ikke det at jeg støtter dem på noen som helst måte. Og det faktum at befolkningen har firedoblet seg på de siste førti år, gjør ikke saken enklere. Folks forventninger til levestandard har økt, de vil ha wifi der også, kvinner vil ikke bli behandlet som kveg, og ikke minst, folk vil ha mat. De vil ha varme, trygghet og utdannelse. Men ikke alle vil ha det, spesielt ikke folk på landsbygda. Afghanerne har følt seg overkjørt av alle som vil hjelpe, russere, amerikanere og europeere. Britene prøvde å invadere Afghanistan gang på gang, de måtte gi opp. Alle som har prøvd, har måttet gi opp. Jeg skal ikke late som jeg er en ekspert, men kan det nytte at noen kommer utenfra? Må de ikke ta et oppgjør internt først?
Her kommer en aldri så liten “sneak peek” fra boka:
Herat, 25.oktober.1978
Den afghanske grensestasjonen var en stor, åpen grusplass med en mengde små, falleferdige hytter laget av tørket leire, de var kontorer. Vinduene hadde jerngitter, noen steder var glasset knust og skarpe skår sto igjen, grå av støv. De vinduene som sto, var så møkkete at man ikke kunne se igjennom dem, men de slapp jo inn litt lys. Fluene surret og bak et slitt bord, på en falleferdig stol, satt det en mann, han jobbet der. Jeg følte meg uggen, hodet verket og føltes tett. Hvite prikker på mandlene hadde gått som en epidemi ombord på lastebilen. Nå var det min tur.
De skulle sjekke passene våre og gi oss innreisetillatelse, noe som tok timevis. Vi slo oss tålmodig ned på bakken, jeg fant fram papir og begynte å skrive brev, brukte dagboka som underlag.
Det var en kaotisk atmosfære på plassen, jeg ble sittende og se i stedet for å skrive. Det var massevis av folk på gjennomreise, store støvete og bulkete busser fulle av afghanere som ville over grensen. Vi ankom midt på dagen, det var lunsjpause, det tok sin tid. Men vi var gode til å vente, bare satte oss i en klynge og slappet av.
Bussene hadde lass like høye som bussen selv. Mange av de lokale reisende drasset på digre madrasser, rosa og gule blomstrete madrasser. En del hadde tatt med seg alle kjelene sine også. De kunne det der med å overlesse kjøretøyene sine.
Timene gikk, vi satt der i nesten fire timer. Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor, enten til politi eller helsemyndighetene. Helsekontoret var neddynget i gamle, ødelagte møbler, dekket av støv, med ødelagte vinduer og gammelt kladdepapir i bunker. Fyren som jobbet der satt og pattet på en sneip.
Jeg pratet litt med noen av folkene, spiste litt melon. En gammel mann kom og samlet sammen melonskallet. Det var ikke fordi det var søppel. Dette skulle han spise. Han var den fattigste jeg hadde sett.
***
I Herat, den første byen rett over grensen, overnattet vi på Najib Guesthouse. Jeg følte meg ganske dårlig og la meg tidlig. Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel. Jeg ville ut og se, hadde ikke tid til å vente. Jeg var jo i Afghanistan!
Herat var en by med brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. I gatene var det nesten ingen biler, bare hestekjerrer pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau som vandret rundt. Kvinnene gikk kledd i burka som dekket absolutt alt, laget i tynn silke, oftest blå, og med en kalott sydd inn til hodet og en brodert netting foran øynene. Det var grasiøst å se på, der de flagret av gårde som vandrende telt på vei ned de støvete gatene.
Første stopp var banken for å veksle noen reisesjekker. Det tok to timer, men det gjorde ikke noe, jeg satt bare og så på folk. Vi satt og ventet på tur da øynene mine falt på en ung afghansk mann. Han hadde et svart fullskjegg, en stolt rett nese og vakre brune øyne. På hodet hadde han en staselig turban av blå silke med striper i, ellers den typiske løse dressen alle brukte. Han så stram og vakker ut, han kunne spilt helten i en film. Jeg satt og kikket på han med beundring. Han så ikke tilbake, ikke så mye som et halvt sekund en gang. Tekkelig type. “
Nå tar jeg mot til meg og “avslører” til alle at jeg har skrevet en bok som snart er klar. Det er litt skummelt, jeg kjenner jeg blir litt nervøs. Men nå har jeg skrevet på denne boka i flere år, og endelig har jeg erklært den som ferdig og sendt den til trykking. Jeg vil anslå at den kommer i salg fra ca. 1.mars.
Boka heter “Hippiereisen”, og navnet avslører vel hva den handler om; Min ungdoms store reise, da jeg kjempet meg fri (ja, det tok litt gjennomføringsevne) og dro av gårde bak på en lastebil, gjennom Midtøsten og India, med Kathmandu i Nepal som det store målet. Året var 1978.
I boka tar jeg deg med gjennom oppveksten på Rjukan på 1960 og 70 tallet, Oslo på slutten av 1970 tallet.
På denne tiden var det å reise til India det kuleste som fantes. Tusenvis av ungdom fra vestlige land, men nesten ingen fra Norge, dro av gårde til Østen på søken etter å finne seg sjæl, oppleve åndelighet og eventyr, gjerne godt hjulpet av billig dop. Beatles hadde dratt til India ti år tidligere, besøkt guru Maharishi Mahesh Yogi, og kom hjem som nye personer. Dette påvirket mote og musikk over hele den vestlige verden. Hippiekulturen blomstret og sommeren 1968 ble kalt “summer of love”.
I Norge ble ikke hippiene blomsterbarn, men var opptatt av andre ting. Vietnamkrigen hadde dominert nyhetsbildet, folk av lei av imperialisme overfor den tredje verden, som det het da. I Norge blomstret AKP-ml og folk ble raddiser. Jeg snuste litt på det jeg også, broren min døpte meg “nei til alt”, men det var andre ting som trakk mer. Nemlig å reise.
Reisen ble en skjellsettende opplevelse, full av drama, viktige valg, møter med annerledes tankemåter og verdier. Men også fantastiske møter med fremmede folkeslag, gammel kultur, vakre opplevelser og flotte mennesker. Jeg skrev heldigvis ned alt sammen i dagboka mi, og gjennom den har jeg vært i stand til å rekonstruere hva jeg tenkte og følte. Det er litt flaut en del av det, men det eneste jeg kan si er at jeg kom ut av det med begge beina på bakken og helsen i behold, uten å ha tatt skade på noen måte.
Tvert i mot ble reisen starten på det jeg nå, som 65 åring, må oppsummere som et fantastisk eventyr. Det å bli født i akkurat den tiden, og få lov å oppleve både den gamle og den nye verden, har vært stor flaks. Og det å få lov til å leve et liv med så mange opplevelser, så mange venner og erfaringer i så mange land i tillegg til min fine familie med mann, flotte barn og barnebarn, er jeg dypt takknemlig for.
Boka er nå i prosess med ombrekking og trykk. Lydbok skal det også bli, og jeg regner med at den skal være i salg fra 1. mars. Da vil jeg legge den ut her. Følg med!
Og selvsagt blir jeg veldig glad for all deling og kommentarer på sosiale medier.
Hilsen Birgit