Reisedagbok fra 1978 kap. 12 -Tyrkisk bryllup i en eventyrby

Cappadocia, 6.10.1978

Kjære dagbok,

cappadocia-tegningVi har nå kjørt vekk fra kysten, og er midt inne i Tyrkia.  Vi ankom i går og kjørte en tur oppom en landsby hvor folk fremdeles bodde i huler.  Hele landskapet her er helt merkelig.  Det er blitt skapt ved erosjon av vann og luft.  Det ser fullstendig overnaturlig ut, med spisse knudrete topper som stikker 50-100meter opp.  Andre steder er de helt glatte og regelmessige i formen, og ser ut som surrealistisk nyvispet krem.  Disse toppene er uthulte og man finner dem helt fulle av rom.  Det bor ingen i dem nå lenger, men det har gjort det.  Noen steder er de fortsatt i bruk som bolig.

Cappadocia er en veldig hyggelig landsby med akkurat passe turistpreg. Vi spiste der i går kveld.  Noen menn fra nabobordet spanderte 2 flasker vin, og det kom nøtter fra et annet bord, så folk er veldig vennlige.  Vi sov på en campingplass, og neste morgen var det iskald dusj.  Vi dro først inn til landsbyen, hvor de fleste rushet rundt for å få kjøpt seg et teppe.  Jeg kjøpte et, men jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er egentlig.  Men tross alt kostet det ikke mer enn kr 300.  Bare litt mer enn en fillerye, og det nytter ikke å bekymre seg etterpå.  Det var en kelim og den hadde vevet inn en liten bil i mønsteret.  Jeg syntes det var så sprøtt morsomt å veve inn en bil i et sånt tradisjonelt teppe.

Vi dro så til en huleby hvor det var gamle kirker, etter kristne som hadde gjemt seg der mens de ble forfulgt av araberne. Dette tilhørte jo det øst-romerske riket og var kristent før.  Nå er dette et muslimsk område.  Det var noen fantastiske fresco malerier, men de var dessverre veldig ramponerte.  Her er den merkeligste bebyggelse jeg noensinne har sett. Hele området består av naturlig kjegleformede fjell som er helt gjennomhullede som oster.

Vi dro deretter til den underjordiske byen Kaymakli.  Den ble også grunnlagt av kristne som trengte å gjemme seg, men at de ble der er ganske sprøtt.  20 000 mennesker bodde i dette nettet av huler i syv etasjer under jorda, og det gjorde de i generasjoner !  De færreste av dem så dagslys i det hele tatt.  Jeg fikk klaustrofobiske tendenser, men greide å ta meg sammen.  Etter å ha snurret rundt i denne labyrinten kommer vi plutselig inn i en hule med tepper og lys.  Det var faktisk en bar som solgte lunken Tuborg !  -at det går an !  De er over alt !

Utpå ettermiddagen stoppet vi ved en onyxfabrikk for å kikke. Det er der de lager alle mulige pyntegjenstander i grønn stein.  Men så hørte vi plutselig trommer oppi  veien, og nedover kommer en prosesjon med lystige mennesker.  Det var bryllup i byen, og prosesjonen stoppet utenfor brudens hus.  Musikerne slo seg ned, og det var en slags danseoppvisning av en fyr i skjørt og små bjeller i hendene.  Rytmen svingte og det var vanskelig å holde beina stille.  Alle smilte, og vi ble dratt med i en slags ringdans.  Vi dreit oss ut og prøvde å holde den eksotiske rytmen.  Bruden kom så ut, og hun så tekkelig sjenert ut bak et stort hvitt slør.  Vi ble invitert til festen om kvelden.

Vi dro så tilbake til hulene som vi skulle sove i, og Kevin og jeg fikk bo i en flott hule dekket av tepper.  Utsikten var helt vanvittig, og av en annen verden, vi så ut på alle de andre hulehusene.  Etter en kraftig middag laget av amerikanerne på bilen, «maccaroni and cheese»,  bega vi oss til bryllupsfest.  Det var fantastisk å bare komme inn i gården.  Det var hvite murhus, hvor man bodde like mye på taket som inne.  Det var vin og raki til alle.  Vi måtte ta brudgommen i hånda og ønske ham lykke til.  Vi ble ønsket velkomne, – vi var deres venner og vi måtte føle oss hjemme, sa de.  Så ble vi tatt med inn i et rom overfylt av tyrkiske menn, -kvinnene var nedenunder i et eget rom.  De fleste tilslørte og med ballongbukser.  Det var mer vin og røyk som gikk rundt, og discomusikk fra kasettspiller.  Brudgommen gikk i Levis bukser og var ganske høy.  Jeg ble sittende å prate med en tyrker, -Haron som snakket godt tysk.  Han skjenket mer vin hele tiden.  Nydelig syrlig rød vin.  Musikerne kom inn og mat ble satt fram.  Lefser som ble fylt med kruttsterk salat.  Det ble dans, og vi måtte opp og danse.  Et par om gangen, til akkompagnement av taktfaste klapp.  NZ Kathy først med brudgommen.  Hoftevrikk og fremmed rytmer.  Så var det min tur !  Jeg var nervøs og fikk litt noia.  Men de er ikke så kravstore mot oss europeere.  Temperaturen steg til 20 grader under kokepunktet og oxygenen der inne var nokså utbrukt.  For en stemning!  Det var rett og slett en utrolig morsom opplevelse.   Jeg ble fulgt hjem av tyrkeren.  Godt Kevin var med slik at vi unngikk pinlige situasjoner.

Reisedagbok fra 1978 kap. 11 -Tyrkere, tafsing og militære

birgit-helt-naer-pa-lastebilMersin, Tyrkia oktober 1978

Kjære dagbok,

Det er så mye rart som skjer på en sånn tur.  I går hadde vi vanskeligheter med å finne et sted å campe.  Tilslutt havnet vi på en slags parkeringsplass ved en elv, -et ordentlig mygghull som ikke var videre koselig.  Men så gikk vi på en oppdagelsesferd, og oppdaget den mest fantastiske sandstrand rett bak noen busker.  I Tyrkia finner man barer over alt !  Og ganske riktig, in the middle of no where lå det en slags restaurant.  Vi satt oss ned og fikk servert en lunken Tuborg, som vanlig.  Det var millioner av mygg og små frosker på gulvet som fanget fluer.  Hunder, høns og gjess vandret fritt rundt, mens tyrkerne som tydeligvis drev stedet, satt seg ned for å spise et måltid fisk.  De spurte om vi ville ha, men vi takket høflig nei.  Men så ble fristelsen for stor, og vi ombestemte oss.  Det smakte himmelsk ! Sprøstekte sardiner, tomatsalat og brød.  Flere kom, og til slutt var det ikke plass til tyrkerne.    Vi ville ikke at de skulle reise seg, men de styrtet avgårde for å finne flere stoler.  Da vi ville betale fikk vi ikke lov å betale noe for fisken.  Ganske vennlig gjort, nå jeg si.   To av dem fulgte med tilbake til lastebilen.  Den ene, -sjefen, var OK, men han andre fløy rundt og grafset på jentene.  Dette hadde ikke helt gått opp for meg, så jeg kunne ikke forstå hvorfor alle de andre var så fientlige mot dem.  Det er enkelte som Chris og Parry f.eks som er vennlige og greie mot folk, mens de andre nesten alltid ber tyrkere om å «piss off».  På den måten kan man jo ikke bli kjent med folk, tenker jeg.  I og med de har en slik  fiendtlig innstilling og frykt, er de mest sannsynlig til å havne i trøbbel, er jeg overbevist om.  Jeg tror ikke det er lurt å oppføre seg på den måten.

kart-av-tyrkia-beskaret

Mens vi fortsatt holdt på med middagen fikk vi besøk av militæret, som vanlig. Det har ikke vært en kveld uten at de kommer.  De er blide til å være det de er, men likevel er det ikke så hyggelig.  Sersjanten gjorde seg morsk og sa at vi måtte flytte.  De menige pratet og tullet med Chris, som alltid er jovial og blid, han greide nesten å bytte til seg et maskingevær mot en genser i New Zealand ull.  Det endte med at vi måtte flytte, men de kunne vise oss et sted, sa de.  Da var det bare å pakke sammen campen klokken halv elleve om kvelden, det var kaldt og jævlig.  Etter en lang kjøretur havnet vi på en tyrkisk politistasjon.  Der kunne vi få sove. De stilte do, TV rom og kjøkken til disposisjon for oss, og det var ganske morsomt å se soldater i uniform med striper og stjerner og pistol i belte, stå og lage te til en skabbete gjeng som oss.  Vi sov ute på patioen, mens lastebilene suste forbi hele natta.  Det var flere millioner fluer og mygg som jobbet overtid, og jeg våknet med 25 stikk på venstre fot og sikkert 15 stikk på høyre kinn, pluss en del til spredd litt rundt om kring.

Reisedagbok fra 1978 kap. 9 -jeg som ikke har et esel en gang !

En strand 1.10.1978

Kjære dagbok,

Vi har våre rutiner på lastebilen.   Oppgavene går på rundgang.  Et team som står for husholdningen må stå grytidlig opp og lage frokost.  Det er ofte kjølig om morgenen og det smaker godt med te og havregrøt.  Kokeutstyr og bord har vi festet under bilen, og som vi må slå opp og ned hver gang.  Vi får utdelt et beløp i den lokale valuta av Dave, sjåføren. Så må vi ut på markedet og kjøpe inn mat til lunsj og middag.  Vi har med litt tørrvarer også, og mest populær er et pulver man kan lage dessert av, Angel Pudding.  Det kan være kjekt hvis vi ikke får tak i så mye.  Men ellers gjelder det å være kreativ og lage noe alle liker.  De andre som ikke har kjøkkentjeneste må pakke sammen campen og teltene, og sørge for at vi kommer oss av gårde i tide.

I dag har jeg hatt en lett dag. Vi handlet det vi skulle i Fethye og reiste i retning Anatalya.  Vi kjørte på en smal og kronglete vei langs vannet.  Det så ganske skummelt ut enkelte steder, veien var nesten helt gravet ut.  Ved tolvtiden stoppet vi ved en strand.  Vi skal ligge på stranda her i natt.  Vi solte oss og bada så mange ganger at jeg ble skrukkete inni munnen av alt saltet.

Myre rart skjer. Først kom det flere «overland» folk og slo seg ned på samme sted.  Så kom det en bil som stoppet – jeg vet ikke hvordan og hvorfor.  I alle fall solgte de billig vin til bare 18 tyrkiske lire pr flaske.  Alle var raske til å handle, så det blir sikkert høy stemning i kveld.

Jeg er litt solbrent på ryggen, det får meg til å fryse litt, men jeg er OK. Det er deilig å kjenne at jeg blir brun.  Nesten alle de andre er bare lyse røde.  De er jo briter !

Enda en strand 2.10.1978

Kjære dagbok,

Vi sov under stjernene i natt.  Jeg sov som en stein, var trøtt hele kvelden før og var frysen.  Sikkert fordi jeg var litt solbrent.  Det ble ikke noen fest å snakke om.  Vi laget et stort leirbål, men det var liten kontakt med den andre gruppen «overlanders» dessverre, synes det var dumt.  Vi satt rundt bålet og sang vårt repertoar av sanger som vi kunne, og det er jo ikke all verdens.

Vi pakket tidlig opp og reiste videre langs kysten, og det var så vakkert med den tidlige morgensolen. Vi stoppet i en liten fiskelandsby for å kjøpe brød, deilig ferskt tyrkisk brød.  Som vanlig kom det noen nysgjerrige landsbyfolk som ville prate.  Tyrkisktalende Saron som han nå kaller seg -han het Sam før,  var selvsagt frampå.  Jeg spurte mer eller mindre på spøk hvor en kunne få kjøpt eselsaler.  Det var noe jeg hadde sett før og som jeg syntes var så tøft.  Det var vevde av grovt ullgarn og hadde lommer på sidene, og kunne brukes som duk på et lite bord.  Han lo og kunne ikke begripe hva jeg skulle med den når jeg ikke hadde noe esel.  Vi stresset fram og tilbake en stund, og fikk til slutt vite at det var ikke noe sted de solgte dem, så Kevin og jeg satte oss ned ved en kafe og tok en kopp chai.  Der traff vi han igjen, han hadde funnet noen som kunne tilby eselsaler.  Vi ble sittende og forhandle om prisen.  Han skulle ha hele 2000 TL for en ny.  Vi skulle dra om fem minutter, og da kom de fram med den gamle, 1000 TL kostet den.  Jeg så på den kritisk og lot som jeg ikke likte den, før jeg begynte å gå, -og straks droppet prisen.  Vi ble enige om 600 TL.  Jeg måtte til bilen for å hente penger, og der ble jeg plutselig omringet av tyrkere som alle sammen hadde gamle eselsaler.  Med så stort tilbud droppet prisen.  Til slutt ga jeg han 500TL og ble den stolte eier av en falmet gammel eselsal.  Fargene er nydelige.  Den har sikkert vært helt fantastisk da fargene var nye, det kan man se på baksiden.  Jeg vet ikke hva jeg skal bruke den til, den er veldig falmet  og den må sendes hjem.  Men jeg kommer sikkert til å kjøpe mer på turen, om jeg kjenner meg selv rett.

 

Reisedagbok fra 1978 kap.8 -Tyrkisk idyll og et par mord

28.9. 1978

Kjære dagbok,

Selvsagt kunne ikke idyllen vare. Det kom to soldater som ville jage oss vekk.  Dessverre sov vår eneste tyrkisktalende mulige tolk, Amerikaneren Sam på 56 år, han legger seg tidlig, så vi forsto nok ikke hva soldatene mente. De hang rundt hele natta og de plaget egentlig ikke meg, jeg sov som en stein. Men jeg kan ikke fordra sånne myndighetspersoner som herser med oss.

De siste dagene har vi vært i områdene rundt Efesus. I går var vi inne i utgravningene og så på amfiteateret, de forskjellige templene, de romerske badene og gatene.  Det var fantastisk! Historien suste lissom rundt meg og ble virkelig.  Det var fantastisk vakkert.  Nesten alt var marmor.  Amfiteateret var enormt og hadde en fantastisk akustikk.  Helt oppe kunne man høre alt som ble sagt nede.  Alt dette ble bygget i en tid hvor de hadde kvinnelige moderguddommer.  Samfunnet var annerledes da enn nå, og det er mye som var så annerledes at vi ikke kan tro det nå. Alt dette hinter om en fortid som får den nåværende historieoppfatningen til å vakle, -i alle fall min, og det er den jeg prater om..  Store ord, men never mind !  Det å få tråkke rundt midt oppi verdenshistorien gjør noe med meg.  Det er stort !

Fethiye, 30.9.1978

Kjære dagbok,

Nå har jeg egentlig ikke lyst til å skrive, men jeg får gjøre det likevel.  Vi har kommet til paradis, og har ligget her i to netter.  Vi ligger ved en lang sandstrand inne i en bukt.  Der er en restaurant som er helt åpen mot sjøen.  Det er slitte trebord og over dem  er det et tak av drueblader, hvor store klaser av modne søte druer henger ned.  Utenfor ligger en lang hvit sandstrand med en lagune.  Det kunne ikke vært vakrere.  Temperaturen og alt er perfekt.  I går var det ikke godt vær.  Det regnet og tordnet, men det var akseptabelt innimellom.  Vi hadde grillfest, som foregikk i peisen inne, på grunn av været.  Sjarmen forsvant litt da maten ble servert på tallerkener ved et langbord.  Jeg drakk litt rødvin, men ble litt uvel.  Den magen er fortsatt ikke helt på topp.  Men utpå kvelden så livnet jeg litt til, og danset tyrkisk dans og røkte vannpipe.  Gikk tur med Kevin ned på stranda og så på stjernene og kyssa litt.  Folk har jo vært så fryktelig opptatt av hvem som skal være sammen med hvem.  Det oppstår par både her og der, men jeg har i grunn ikke brydd meg med det fram til nå.  Men så havner jeg med han, og det er OK. Jeg er ikke veldig forelsket, og tror neppe han er den store kjærligheten, men greit akkurat nå.  Vi gikk tur på stranda i dag, og bada og koste oss.  Jeg nyter hvert sekund her.  Været er helt perfekt, og akkurat passe varmt, slik at man ikke svetter og det er herlig å gå i vannet.

Første kvelden var jeg helt yr av glede. Det er jo så fantastisk å være her !  Noen få av oss (den faste gjengen egentlig) ble sittende oppe.  Bob kom med en flaske rødvin med en hvit rose i, til meg. Jeg fikk druer som han hadde plukket fra taket også.  Den tyrkiske politisjefen satt ved samme bord.  Sikkert en ufyselig padde, men jeg måtte jo nødt til å danse med han.  Tror dessuten han var homofil.  Han hadde med seg kjæresten sin, og de drev og vrikket på rumpa for hverandre.

Hele den andre dagen ble tilbragt på stranda. Det var ikke en sky på himmelen.  Mens vi ligger på stranda, kommer Gordon løpende og peser om at noen er skutt.  Kathy, Kathy og Robwyn som er sykepleiere må følge med.  Det viste seg at det var skjedd et mord i bukta ved siden av.  Den østerrikske ambassadørens kone, datter og sønn hadde møtt en tyrker.  Han ville prate. –kun han vet hva han tenkte på da, men han ble skjøvet unna av sønnen, som kanskje skulle beskytte moren.  Tyrkeren ble fornærmet og løp og hentet en rifle og skjøt moren død, og skadet datteren.  Sønnen løp etter hjelp.  Selvsagt ble det mye oppstyr, skjønt jeg syntes det var ganske rolig.  De trodde datteren ville greie seg, men hun døde av mangel på blod og dårlig legehjelp.  Tragisk !  Morderen vil bli hengt !  Jeg finner meg selv medlidende med morderen, men også med de som har mistet de to.  Men likevel, et mord er en innviklet affære, og kan man dømme så ensidig ? Har noen rett til å ta liv ?

Kvelden ble likevel ganske livlig. Etter alle hadde lagt seg ble vi sittende og røyke.  Steve holdt på å le seg fullstendig forderva av en hollender som forsøkte å fortelle en historie, og en tyrker som ikke hadde tenner.  Han lo så han ikke hadde pust igjen.  Først ble jeg plaget av en tyrker som snakket til meg på tyrkisk hele tida.  Jeg flyttet over til den andre siden av bordet, men da begynte Hollenderen.  Jeg var moden for soveposen, men de ville ikke la meg gå.  Til slutt greide jeg å slite meg løs og fomle meg tilbake til teltet.  Det var så mørkt at jeg kunne ikke se hånda for meg.  Men jeg fant teltet.

 

Reisedagbok Fra 1978 kap. 6 – På hamam i Istanbul

IIstanbul 26.9.1978

dagbokaKjære dagbok

I går dro Parry, Hollenderen og jeg og så Den Blå Moske og Topkapi palasset –sultanens palass. Jeg kunne gjerne gått der i flere uker, og enda fikk vi ikke anledning til å se haremet.  Det er visstnok det beste!   Det var fantastisk å se den store moskeen, som var dekorert med blå og hvite fliser og svære tepper på gulvene.  Folk av alle slag med de merkeligste klesdrakter myldret rundt og ba og kikket.

Etterpå drakk vi en dyr kopp kaffe og nøt den varme luften og den den disige utsikten over Bosporos, sammen med feite amerikanere og arabere.  Det var godt å slappe av litt og bare se og kjenne solen og den deilige luften.

Trafikken her er helt sprø. Det er ingen trafikklys og bilene tuter og bærter som gale.  Det er haugevis av eldgamle biler som kjører rundt, særlig «amerikanere» fra 50 årene.  Til transport bruker de noe som heter Dolmush, som er halvt buss og halvt taxi.  Det er en transitbil med en fast destinasjon.  En hyler ut av vinduet hvor den skal, og så stuer man så mange inn i den som mulig.  I går var vi 24 personer inni den da den kjørte.  Folk sto sammenkroket for å få plass.

På ettermiddagen dro jeg til et tyrkisk bad sammen med 11 andre. Badet, eller hamam som det heter var veldig gammelt og tradisjonelt.  Jeg tror det må være mange hundre år gammelt.  Det var en opplevelse å gå inn i badet, jeg følte det som om jeg var inne  i et gammelt maleri !  Først måtte vi kle helt av oss, og gå inn i det store kammeret.  Vi fikk sjokk da vi fikk se massøsene som var høyst korpulente damer i 60 åra.  Vi var helt nakne da vi gikk inn i badet.  Det var dampet og disig og alt var laget av marmor.  Rommet var rundt eller sekskantet, med romerske buer og søyler som holdt taket oppe.  Belysningen var dunkel  og taket hvelvet seg opp i en kuppel hvor det naturlige lyset slapp inn gjennom stjerneformede hull, noen med farger i.  Alt var rolig og avslappet, men med litt ekko av lydene,  med nakne kvinner som rolig såpet seg inn, eller ble vasket av massøsene.  Midt på gulvet var det en marmor opphøyning hvor kvinnene lå avslappet på ryggen  mens de lot seg bli skrubbet.  Folk snakket sammen med lave stemmer  og varmt vann sildret og ble fanget opp i store kar, man kunne øse fra. Jeg satt der og kikket og tok inn stemningen.  Jeg ble helt bergtatt, og satt og lurte på hvilke stilart maleriet hadde som jeg deltok i.  Det fikk meg til å tenke på Rubens og Renaissance.. – tror jeg.  Kvinnene sang vakre tyrkiske sanger mens de vasket oss.  Folk ble såpet med mykt skum og skrubbet med harde kluter, og møkka rullet av en mens en følte et fantastisk velvære.  En  kvinne vasket håret til jentene.  Jeg var den nest siste, så jeg måtte gjøre det sjøl, og det var jo litt dumt.  En annen ting som var dumt var at de andre jentene var blitt enige om ikke å gi noen tips. Jeg gjorde bare hva de andre gjorde, men følte meg ikke vel.  Gjerrige var de.

Etterpå satt jeg og tenkte på den kjekke tyrkeren. Han var så nydelig, å herregud ! Jeg hadde egentlig veldig lyst til å treffe han igjen.  Han hadde forslått å møtes klokka 7.  Kathy ville ikke bli med, men det er jo ingen overraskelse.  Hun er jo så treg og prippen at fy.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 5 – Istanbul, det første møtet

 

Istanbul, 25.9.1978

Kjære dagbok,

Nå sitter jeg her på muren igjen, og venter på at vi skal dra videre.  Været er deilig, men jeg er litt bekymret for magen  min.  Har akkurat følt noen kramper i magen, og jeg kjenner at jeg begynner å få litt diare.    Det er ikke så stas når man sitter på en lastebil.

De to dagene her i Istanbul har vært alt for korte. Første dag dro vi ned på postkontoret for å hente post.  Det er så koselig å få brev !  Det er adressert til meg på Poste restante, på hovedpostkontoret i Istanbul.  Vi må finne en spesiell luke og stå i kø for å hente brev.  Men da er det så utrolig deilig når det er brev der !  Etterpå dro vi ned til The Puddingshop.  Det er jo stedet som er så berøm for å være samlingsstedet for hippier på vei til India.   Jeg hadde med meg Kathy, og hun er jo så superstraight at det var helt håpløst.  Hadde jeg vært alene hadde det vært ok, men Kathy var sur hele tiden.  Hele strøket rundt Pudding shop var et freakestrøk.  Det er derfra alle bussene går videre til India, Magic bus bl.a.  Herregud så mange bortreiste folk vi så.  De hadde nok tatt litt for mye av ett eller annet. Men mange var OK også.  Det er mange som så veldig interessante og spennende ut.  De har på seg masse tøffe antrekk, og noen kommer i gamle biler og Folkvognbusser.  Veldig artig å se på synes nå jeg, selv om ikke Kathy gjorde det.  Etterpå gikk vi rundt i bazaren og ble fristet til å kjøpe en hel masse.  Jeg kjøpte en del, lue, vanter og et armbånd.  Også fikk jeg faktisk et par ekte gulløredobber med turkis av en antikvitetshandler.  Jeg var inne i butikken hans og kikket, og så pratet vi litt.  Og da jeg skulle til å gå ut, så kom han bare og ga meg øredobbene !  Det er et par øreringer av ekte gull, med en innfattet rund turkis foran på ringen.  Jeg ble veldig overrasket og vet ikke hvorfor jeg fikk dem.  Kathy fikk også noe, hun fikk en sølvring med agat.  Vi prutet og drakk te over alt, og endte opp med å prute på ting man ikke ville ha en gang.   Vi traff også to tyrkere som vi gikk sammen med en stund.  De var veldig hyggelige, og han ene var fantastisk kjekk.  Jeg innrømmer at jeg ble temmelig betatt. Han var ung og pen med mørkt hår og  hadde de skjønneste grønne øyne.  De ville møte oss senere om kvelden, men det kunne vi ikke fordi vi skulle ut og spise sammen med hele gjengen fra lastebilen.

Vi dro tilbake til campen, og hele gruppa gikk opp til den meste spartanske og  lille restaurant jeg har sett.  Strømmen var gått og maten var bare lunken.  Jeg endte opp med å spise for mye ferskt brød og ble ekstremt kvalm.   Vi gikk så opp til en bar med bare tyrkere, det var ikke en turist der.  Folka som var der begynte å synge tyrkiske sanger for oss, og det var nydelig, og det var veldig koselig.  Men så ville de at vi skulle synge sanger tilbake til dem, og det gikk ikke like bra.  Jeg satt og snakket med Dave, sjåføren på bilen vår.  Jeg har problemer med å kommunisere med han.  Jeg skjønner ikke hva han sier, han snakker så lavt.  Også sier han en masse stygge ting til meg.  Han kaller meg for Beergut, som betyr ølmage.  Ja, jeg heter Birgit, men jeg har ingen ølmage !  Men never mind.   Jeg var kvalm hele tida, og nøt ikke den kvelden.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 3 -Jugoslavia i regn

Jugoslavia, 20.9.1978

Kjære dagbok

Nå er vi et sted på veien mellom Beograd og den Greske grensen. Det regner og regner, for å si det mildt; «it pouring, in fact its nearly a flood»

jugoslavia-dagbok

Aint no sunshine for this line Jugoslavia don’t get my time

People singing cheerful song lets not stay here too long

Looking forward to the sun so us people have more fun

Com on lets get together

Do something bout the weather

(Diktet er skrevet av Chris,  CB  the New Zealand guy)

Nå har vi akkurat spist middag. Disk og Sue har tre års bryllupsdag, så de har kjøpt inn drikke.  Vi spiste suppe,»stew» og Jugoslavisk sjampanje.  Det hjelper med litt vin mot det totalt jævlige været.

Dick og Sue er britiske, og de ser veldig sånn ut. De er et ungt par egentlig.  De er lissom sånn litt fargeløse, gammeldagse, og de ser middelaldrende ut selv om de er unge og går med sandaler med sokker i, er bleke og lager helt fargeløs mat.  Dick går med en vaskehatt med påsydd lommetørkle som skal skygge for sola i nakken hans !  Den er det mora hans som har laget til han.  Den ser helt syk ut, men det plager ham tilsynelatende ikke.

Det kunne ikke regnet verre enn i dag morges da vi lå sammen i teltet. Vi har kjørt langt i dag og det har vært helt jævlig hele tida.  Regn og regn, regn og regn.  Fyttifaen !! Til slutt ble det kullmørkt og vi begynte å synge  «old Mc Donald had a farm» med ikke mindre enn 22 vers.  Eller dvs. 22 forskjellige dyr.  Jeg aner ikke hvor jeg skal sove i natt.  Enten blir det på do eller i lastebilen.  Å sove i teltet nytter i hvertfall ikke. Maten måtte vi lage på do !

«its real bloody shithouse weather ! Nothing like this to kill a party. Jugoslavia is boring drab and bloody wet.  Kathy from NZ”

 

Skopje, 21.9.1978

Denne dagen var virkelig jævlig. Den begynte med det verste regnet jeg har sett.  Vi var våte og kalde hele dagen, mens vi kjørte langt.  Da vi endelig stoppet begynte vi å drikke vin.  Vi spleiset på et hotellrom til Sue og Dick som hadde bryllupsdag.  Steve, Kathy, Kevin og jeg sov på gulvet i damedoen.  Det var ok.  Det var kaldt da, da det var helt åpent uten vinduer, men jeg fylte vannflasken min med varmt vann og puttet den i soveposen.  Jeg sov godt og våknet neste morgen av at en tykk mann i slåbrok kom inn på damedoen.  Vi kom oss om bord på bilen og kjørte til Skopje.  Der stoppa  vi for å handle.  Byen der ble ødelagt av et jordskjelv i 1963 og har derfor noen helt nye deler.  Arkitekturen er helt jævlig.  Bygget på den tida skulle være så moderne, og stygt er det blitt.  Men den gamle delen derimot !!  Der var det gammelt og du så med en gang at østen nærmet seg.   Jeg fikk på følelsen at reisen «endelig har begynt».  Omgivelsene  var virkelig annerledes enn det kjente Europa vi var i ferde med å forlate, smale gater, små hus, restauranter med mat stilt ut i vinduene.  Gamle mennesker med furete ansikter hvor livet hadde satt sine tydelige spor, kleddi fargerike klær i merkelige snitt.  Gamle kvinner med fargesterke tørklær på hodet og blomstrete boblebukser.  Bill, amerikaneren, og jeg gikk opp på noen gamle ruiner og til en muslimsk moske og kikket litt.  Før krigen tilhørte denne delen Tyrkia.

Kevalla, Hellas, 22.9.1978

Kjære Dagbok

Sunny Greece !! Ha ha, en vits !  Det regner her også!  Vi stoppet ikke i Thessaloniki som planlagt.  Vi kjørte rett til Kevalla, som ligger ved sjøen.  Hadde egentlig tenkt å være her et par dager, men dette forferdelige været er ikke til å holde ut !!  Vi reiser likegodt rett over til Istanbul.  Er det ikke sol der, og på den Tyrkiske kysten så blir jeg sprø…… Men man må vel bare finne seg i det.  Jeg har sovet på doer de to siste nettene.  Teltet vårt er kliss vått !  Det sprutregna sist vi tok det ned.  På doene er det i hvert fall tørt.  I dag var vår handledag, det går på omgang mellom gruppene.  Vi skulle handle inn mat til alle på lastebilen.  Vi gjorde det raskt unna.  Hadde jo bare en time på oss.  Sendte et kort hjem også, og spiste en fersk fiken for første gang. Den var faktisk veldig god.  I går var vi faktisk ute og spiste.  Det var alt for sent til å lage noe på campingkjøkkenet vårt.  Det tar jo litt tid å rigge i stand ved å dra bord ut fra under lastebilen, rigge opp gassbluss og kjeler.  Så det ble det heller restaurant, men typisk nok spiste jeg pizza.  Sist jeg var i Hellas spiste jeg også Italiensk mat.

Nå fikk vi akkurat tak i en avis, og der står det om jordskjelv og krig i Iran !!! Herregud, det blir mye elendighet.  Med hensyn til krigen der, så håper jeg de får tatt rotta på sjahen.  Men jeg håper jeg blir i stand til å takle synet av det.  Folk i en slik situasjon har jo rett til å bli desperate.  15000 døde leser vi i avisen !  15000 som er omkommet i jordskjelvet, og tenk på alle epidemiene som gjerne kommer i farvannet av et slikt skjelv.  Jeg har jo vaksinasjonene, men kan man stole på dem?  Planen er at vi skal kjøre forbi, temmelig nært til de rammede områdene.  De andre her på lastebilen bare ler. Det synes jeg er litt rart, men hva kan man gjøre, jeg har mest lyst til å grine.  Det er jo tragisk !  Og Israel og Egypt har kommet til enighet kan vi lese.  Det er mange pro Israelere her  på lastebilen –de eramerikanske jøder.  I avisa er det et ufyselig bilde av Begin, Sadat og Carter som omfavner hverandre.  Det blir jo motsetninger når så mange forskjellige folk møtes, og ikke minst sitter på et lasteplan sammen i ukesvis.  Vi må være venner for det !

Min nye blogg

Heisann !

Jeg har gått og tenkt på det en stund, og tenker at jeg like godt kan hoppe i det.  Jeg har nemlig laget meg en ny blogg.  Jeg er ikke så proff ennå, men jeg lærer sikkert etter hvert.  I denne bloggen har jeg tenkt å dele med dere,  dagbøker og brev som jeg skrev da jeg var en ung idealistisk hippie som dro i vei med lastebil.  Jeg har nemlig tatt vare på dagbøker og brev, og sitter på et komplett materiale.  Det blir i hvertfall veldig artig for meg, om ikke noe annet, for dette er ting jeg knapt har sett på de siste 35 år.  Dette kan du lese om under «den store reisen».  Jeg kommer til å legge ut reisebrev litt etter litt, så du får følge med om du er interessert.  Det begynner litt kjedelig, så blir det artigere etter hvert.birgit-med-penn

Jeg kommer også til å blogge om mat.  Jeg elsker å lage mat, og har suget til meg kunnskap og erfaringer fra mange land.  Jeg er en nysgjerrigper av dimensjoner, og elsker å smake på nye ting.  Jeg lager sunn mat, med masse grønnsaker og lite sukker og dårlig karbo, men med masse smak.  Det er ikke så avansert, og garantert ikke perfekt.  Men det kan jo tenkes det kan være inspirerende på noen av dere.  Dette kan du lese om under «mat».

brev-til-birgit

 

I tillegge til disse to hovedtemaene så kan det godt tenkes at jeg kommer til å fortelle dere om meninger om mye og mangt, og om livet mitt.  En ting som jeg i hvertfall skal unngå er perfeksjonisme, prestasjonspress og uinteressant materialisme.  Livet er et eventyr, noen ganger går det opp og noen ganger ned.  Jeg har vært heldig å få oppleve veldig mye.  Og reisen pågår ennå, så om du har lyst til å bli med, så heng deg med.

Klem fra Birgit

Reisedagbok fra 1978. Fra London til Kathmandu med lastebil. Kap 1

dagbokaEtter 35 år i sokkeskuffen, er denne boken hentet fram.  Ingen har noen sinne fått lese den før nå.  Husk den ble skrevet av en 21 årig jente fra det sosialdemokratiske lille Rjukan, i beskyttede Norge, som møter en ny verden av individer, kulturer og konflikter.  På samme måte var det med mat drikke og andre substanser og kulturplanter.  Unge jenter alene var fritt vilt, da som nå.

Verden hadde ennå ikke åpnet seg opp med telekommunikasjon, data og ikke en gang ordet «backpacker» var funnet opp.

Det er morsomt for meg å gjenoppleve denne reisen, som varte, først tre måneder til Kathmandu, så et halvt år gjennom India, Sri Lanka og enda lenger. Har du lyst til å følge meg på reisen, så følg med..

rjukanjente-pa-lastebil

Dover, 13.9. 1978 Kl 00.15

Kjære Dagbok Er det ikke sånn man gjerne begynner.  Vel, nå har jeg da endelig begynt på denne berømmelige turen. Vel, for å si det som det er, så har lastebilen gått til helvete.  FØR den kom til Dover !!  Nå sitter vi her, to New Zealendere, en engelskmann, en amerikaner.  Vi feirer Steves fødselsdag med vodka, vann og….hikk

Det er jo litt spennende å møte alle som skal reise sammen på denne turen fra London til Kathmandu. Vi er 23 stykker som skal sitte bak på en lastebil, og turen skal ta tre måneder.  Det er ingen  andre fra Norge.  Folkene kommer fra Australia, New Zealand, England, USA, Holland og Canada.  Alderen varierer mellom 21 og 56.  De fleste ligger rund 25-26.  Jeg er jo 21 og den yngste.

 

Brugge, Køln, Wurstbug 15.9.1978

Kjære dagbok, Vel, det var all skrivinga det ble den natta.  Feiringa tok litt overhånd.  Egentlig var det stille og rolig.  Men det var mange nye mennesker og man er lissom litt oppspilt.  Sov på gulvet i fergeterminalen.  Alt var egentlig helt OK, bortsett fra at alle var skrubbsultne og ingenting å få kjøpt.  Ble vekket klokka fem av en snut.  Personlig bare gryntet jeg, snudde meg rundt og sov videre, og utpå morgenkvisten formelig stormet alle ut og nøt en bedre engelsk frokost på en kafe.  Jeg tilbragte dagen sammen med en amerikaner som heter Sam.  En fyr på 56 som har kutta ut lærergjerningen og skal finne seg sjæl ved å reise på lastebiltur til India.  Han er jo veldig gammel i forhold til oss andre da.

Utpå ettermiddagen dukket faktisk lastebilen opp igjen, og vi kom oss endelig om bord på båten til Belgia –nesten et døgn forsinka.  Natten ble tilbragt i Brugge og det var jævlig kaldt og vått.  Men alle var fornøyde for endelig å ha kommet av sted.  Det er mulig at Brugge er et interessant sted, men det merket vi ikke noe til da vi ønsker å komme videre.

 

Wurstburg til Salzburg 16.9.1978

tegning-av-lastebilenDet nytter ikke å skrive ombord på lastebilen, det humper alt for mye. Men tida går ganske fort.  Vi tilbringer jo hele dagen der.  I går hadde vi det virkelig moro.  Lastebilen som vi sitter i er helt åpen bak, og alle som kjører på autobahn glor og vinker når de ser oss.  Den sprøeste av alle, møtte vi i går.  To menn i en rød varevogn som vi faktisk hadde en samtale med, mens vi kjørte.  Det hele begynte med fingerspråk og gestikulering, og utviklet seg til «oversendelse» av ølflasker (vi fikk øl av dem), utveksling av adresser, og at vi fikk to antikke speil av dem.  Sjåføren styrte bilen sin ca 2 cm fra vår bil, mens han hang ut døra og tok i mot en penn med en lapp festet til den i lufta !  Sjåføren het Køenig Richard.  Det hele var ganske sprøtt der Steve fra England hang ut fra lastebilen i høy fart og avleverte lappen.

Fantasien blir virkelig satt på en prøve, her vi sitter og humper på denne måten, 23 stykker. Alt en har å gjøre er å lese, prate og kikke ut.  Gjennom Belgia og Tyskland blir man temmelig raskt lei av det. Man begynner å finne på de merkeligste leker.  I dag hadde vi en konkurranse som gikk ut på hvem som fikk flest forbipasserende til å vinke, uten at vi måtte bevege på armene.  Konkurransen sto mellom to jenter og to gutter.  De måtte sitte bakerst og smile.  Så kunne de som satt foran dem gjøre det de kunne for at de ikke skulle vinke.  Til og med folk på rundt 30 stor moret seg !

brev-fra-salzburgNå har vi ankommet Salzburg, og vi skal faktisk være her i to netter. Det skal bli godt å få vasket noen klær, jeg har jo ikke stort med meg.  Venter på middagen.  Det går lenge mellom hvert måltid, og vi blir voldsomt sultne.  En sitter jo på baken hele dagen, men likevel.  I går holdt de på å gå fra konseptene.  Det var vår tur til å lage mat, og gassblusset virket ikke.  Dvs. bare to virket.  Det hører med i kjøkkentjenesten å vaske opp og lage frokost.  Vi måtte opp kl 5 !!!  Vi var i Wurstburg, rett ved elven.  Det var iskaldt og disen lå tungt over jordene. Brrrr…  Men med litt varm havregrøt i kroppen, og en varm dusj så kvikner en til.  Det har sin sjarm å stå opp så tidlig.  Dagen blir lang og det blir lite søvn.  I går kveld samlet den delen av gjengen som med på moroa seg i lastebilen og hadde en sangsession «you cant get to heaven»  Jeg greide ikke å finne på noe rim og ble fryktelig flau.  Etter tre times søvn ringte vekkerklokka og det var på tide å stå opp.  Vi lå i lastebilen, rett ved elva.  På andre siden var det vinstokker, elva fløt stille forbi, sola sto opp bak disen, og faktisk –svaner svømte rundt.  Det fikk meg til å tenke på Svanesjøen.

 

Det er egentlig ikke vanskelig å bruke lite penger. Alle skal være borte lenge, og alle vil spare.  Jeg vekslet noen $ i Tyskland, og like mye i Østerrike.  Vel, det er en femtilapp på hvert sted.  Men jeg hadde faktisk 10 mark igjen som jeg måtte gå inn for å få brukt opp.  Jeg kjøpte noen flasker med god tysk vin.  I morgen er det søndag, og da kan man ikke få kjøpt noe.  Det blir vel noen dager gjennom ørkener osv. hvor det blir liten sjans til å få brukt penger.  På den annen side blir det sikkert mange byer med mange fristelser i også.

Salzburg 17.9.1978

Kjære dagbok,
Det gjør virkelig godt med en hviledag i blant.  Vi reiser ikke videre før i morgen tidlig.  Det ble en liten fest i går også.  Vi hadde kjøpt vin i Tyskland, og den ble konsumert med den største fornøyelse.  Været i dag er fantastisk.  Ikke en sky på himmelen og jeg løper rundt i min hjemmesydde  bikini som jeg har laget selv og farget med vinrød batikk farge,  og nyter hver solstråle.  Det er deilig å få vasket noen klær, jeg har jo egentlig ikke særlig mye med meg.  Nå er det lunch igjen, og jeg er egentlig ikke sulten og burde la være å spise noe.  Den kjedelige sommeren på Rjukan har satt sine spor.

Maribor, Jugoslavia, 18.9.1978
Kjære dagbok;
Da vi våknet opp i morges sprutregna det.  Det fantastiske været kunne jo ikke vare.  Tror jeg er i ferd med å utvikle regnfobi !!

Gikk tur i byen sammen med Chris og Steve i går. Gikk opp til et kloster – så frodig og grønt !  Etterpå hadde vi en ekstremt dyr øl på Mozart plassen.  Beså noen kirker og tusla hjem.  Utpå kveldingen bestemte jeg meg for å gå ut med 2.sjåføren Kevin og en Hollender som heter Parry.  Sistnevnte var totalt sprø.  «I dont care» var hans eneste kommentar til alt !  Vi stressa rundt for å finne en åpen bar.  Han sjåføren var egentlig veldig hyggelig !  Var så trøtt da jeg våknet.  Jeg fikk sitte foran i styrehuset…