Reisedagbok fra 1978, kapittel 64 -Det røyner på.

Kathmandu, 19.12.1978

Det er tidlig, … I hvertfall ser det tidlig ut ! Det er veldig fuktig og disig her om morgenen. Jeg kan se den fuktige lufta sige inn døra, som står på gløtt.  Jeg har akkurat krøpet ut av min lune sovepose, og jeg sitter nå og vokter grøt og kaffevann.  Parafinbrenneren soter i tjukke lag.  Det er den eneste varmen vi har her i huset. Les videre

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 54 -Vi er framme i Katmandu, men hva nå?

 

Kathmandu, Nepal, 3.12.1978

Kjære dagbok

img_0884Turen nærmet seg slutten, og vi var ganske oppspilte alle sammen over at dette var den siste dagen sammen på lastebilen. Stemningen var ganske munter og vi stoppa for å drikke chai, og hadde et langt lunsjstopp hvor vi delte ut resten av provianten vår.  Unge og gamle strømmet til og trodde det var julaften, og ungene gumla i seg melkepulver og noen prøvde seg på å spise rå spagetti også, uten riktig samme suksess.

img_0885Å kjøre inn i Kathmandu ble en skuffelse. Byen virket så vestlig og travel i forhold til hva jeg hadde forventet meg.  På Kathmandu Guesthouse var det fullt og vi måtte sove på gulvet i en korridor.  Det var billig, men det var lissom et antiklimaks.

Vi var framme, -og hva så ?  Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne.  Alene i Kathmandu og uten et sted å bo…..

img_0886

Reisbrev fra 1978. Kapittel 44 -Slangetemmere og elefanter

I morges bar det av sted igjen, i retning Agra. Men først skal vi til Jaipur. Vi hoppet på lastebilen, og det var litt gøy å være på vei igjen.  Vi stoppet for lunsj litt ute på landet et sted.  Det var et koselig sted, og det satt kvinner og spant, akkurat som Gandhi gjorde, og det krydde av nysgjerrige unger.  Jeg var blitt sulten etter 36 timer uten mat, så jeg slukte to skiver brød.  Les videre

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 25 – Lommetennis i Kandahar

Kandahar, Afghanistan

Jeg var nesten i ekstase etter å ha lest den håpløst romantiske boken «Caravan» av James Michener. Boka handler om  Afghanistan.  Om storyen i boka var litt vel romantisk, så innehold boka en rekke gode skildringer, han beskriver veldig godt mange nyanser av livet i Afghanistan før og nå.  Man skjønner liksom sjela til landet, beskrevet på en utrolig fengende måte.  Han er en utrolig god forteller denne James Michener, samtidig som han får med masse historie og kultur.  Det er helt fantastisk å lese boka mens jeg reiser gjennom stedet.  Når jeg havner i en liten støvete landsby, så ser jeg lissom for meg både det ene og det andre i min fantasi, slik at et sted som ikke er særlig imponerende, blir likevel veldig spesiell for meg.

Vi kom inn til Kandahar tidlig i morges. Byen var et stort mylder, og virket genuint og enda mer ekte enn Herat.  Det var min tur til å handle inn mat og proviant til bilen.  Jeg hadde masse penger og det var ganske godt utvalg, så det var moro å handle. Vi fant et bakeri som het «Your Bakery» som solgte amerikanske kaker, herlige varme apple turnovers, brownies, og varme brød og rundstykker.  Det å finne slike bakervarer her er ikke hverdagskost ! De delte ut gratis smaksprøver, og jeg smakte verdens beste yoghurt.

img_0711Etterpå vandret jeg rundt i byen alene og det gikk greit og ingen plaget meg. Alle var hyggelige, og jeg bestemte meg for å se på noen klær.  Jeg sto i butikken og sto og kikket på en hvit brodert bluse og en blå fin silkeburka med netting foran øynene.  Det kunne jo være artig å ha, tenkte jeg.  Mens jeg sto der og forhandlet om prisen med selgeren som var en ung mann, så la jeg merket til at han fikk et så merkelig uttrykk i øynene.  Han ble lissom mer og mer fjern, med et  fuktig og glassaktig uttrykk i øynene.  Så kikket jeg litt lenger ned, og la merke til at han hadde hånda dypt begravet ned i buksa, og der foregikk det mye aktivitet!  Han hadde jo en sånn vid posebukse, med skjorte med store flak, og der var det god plass så der foregikk det litt av hvert !!  Han sto rett og slett og runka ! Midt under samtalen med meg og hele prute seremonien, sto han der og koste seg med seg selv! Jeg må innrømme at jeg ble temmelig distrahert, og endte opp med en helt annen farge enn det jeg ville ha.  Men nå er jeg eier av en blå burka !

Etter den litt merkelige opplevelsen gikk jeg videre, og kom i prat med en skrapgullsmed. Vi ble sittende og drikke chai og skravle. Han hadde 7 babier og syntes det var forferdelig at jeg var 21 år og ugift.  Det var sikkert en afghaner som hadde lyst til å kjøpe meg, mente han.  Vel, tenkte jeg, jeg tror jeg står over.  Så dro jeg tilbake til bakeriet og spiste enda mer youghurt før vi dro av sted med lastebilen.  Chris og Steve hadde fått takbirgit-med-skaut en liten bit hasj som de spiste før de satt seg på lastebilen.  De ble så steine at det var nesten utrolig.  Steve satt mutters alene i førerhuset, bare sammen med sjåføren, og lo så han knapt kunne anda, mens Chris vandret over en haug for å meditere på et fjell, så fort vi stoppet.

Det var min tur til å lage mat til hele gjengen.  Jeg laget stekt ris, og det ble ikke så verst.  Til dessert hadde vi druer og youghurt.  Afghanske druer er lyse gule og avlange, og de er så sprø og søte som det er mulig å bli.  Blandet med den friske yoghurten blir det kjempegodt. Folk spiste mye, og det ble nesten ingenting igjen til meg.  Det var synd for det smakte himmelsk.  Jeg har aldri smakt så gode druer før, skallet bare brister av den søte saften som eksploderer i munnen, de er nesten for søte.

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 21 Wow, jeg er i Afghanistan !!!

Qala Bist, Afghanistan, 25.10.1978

Kjære dagbok,

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe igjen.  Jeg skulle ha benyttet tiden på grensen, men da skrev jeg brev isteden.  Jeg var ikke i særlig god form heller, jeg hadde hodepine, og hodet var ganske tett.  Hvite prikker på mandlene har gått som en epidemi på lastebilen.  Jeg var dårlig et par dager, men er OK nå, har bare litt hodepine.

Å komme inn i Afghanistan var helt fantastisk. Grensen besto av en stor åpen plass, med en mengde små kontorer rundt omkring.  Ute på plassen var det massevis av folk på reise. Store busser fulle av Afghanere som ventet på å slippe gjennom.  Vi ankom selvsagt midt under lunsjpausen.  Det var afghanske menn i alle aldre og fasonger.  Noen med mongolske trekk, andre med mer arabisk utseende.  De har herlige turbaner på, som kler dem så godt.  Noen er hvite, andre er brune eller i blå silke,-men mest hvite.  Andre igjen har ullhatter, men alle har digre bukser og knelang skjorte på utsiden.  Kvinnene vi så var enten vestlige reisende, eller pakistanske kvinner på vei hjem. Afghanske kvinner var ikke å se. Et fenomen med afghanske reisende er at alle drasser på digre madrasser.  De tar med seg madrassen sin på bussen, like godt !    Bussene har lass like høye som bussen selv, av oransje, rosa og gule madrasser

 

Vi satt på grensen i over fire timer. Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor.  Enten politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var ekstremt møkkete med knuste vinduer og en fyr som satt og pattet på en sneip.  Det var ikke kjedelig å sitte der,  selv om vi måtte sitte der så lenge.  Jeg bare satt og så på folka og pratet litt med noen av dem.  Dette var også første gang jeg så virkelig fattigdom.  Det var skikkelig stusselig der.  En mann kom og samlet melonskallet mitt, og det var ikke fordi det var søppel.

 

På den persiske siden av grensen var det et smuglermuseum. Der kunne vi se alle mulige merkelige metoder for å smugle hasj og narkotika.  Det var tydelig at det var veldig aktuelt akkurat her.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 15 – kalde netter for dum norsk jente.

img_0674
Endelig har vi krysset over grensen til Iran

Serow, Iran, 10.10.1978

Kjære dagbok, Så er jeg i Iran.  Jeg sitter på grensa og venter på at de skal gjøre seg ferdig med passene våre.  Det tar sin tid!!!  Grensevakten må oversette alle navnene våre til arabiske bokstaver.

Vi har kjørt gjennom fjell, fjell og atter fjell.  Oker i fargen, ikke et grønt strå å se.  Vi var oppe i hele 2750 meter.  Til tross for at landskapet var godt og uvennlig, så var det vakkert likevel.

 

Et sted i vest Iran, 11.10.1978

Kjøre dagbok, Mitt første møte med Iran; En jævlig kald natt ! Da jeg våknet opp var jeg rett og slett frossen.  Vi sover jo i enkle telt, og soveposen min er ikke akkurat den tykkeste.  Amerikanerne har med seg tykke dunjakker som må ha kostet flesk.  Men jeg, som er norsk, jeg hadde ikke noe tro på at det var kaldt i Iran !  Neida !  Jeg nøyde meg med å ta med en gammel jakke jeg hadde kjøpt på Frelsesarmeen.  Lurt !  Jeg spiste masse til frokost, man blir sulten i kulda.  Vi kjørte inn til nærmeste by, og dro først til banken.  Vi måtte jo veksle noen reisesjekker for å få noen penger.  Strøket der så veldig vestlig ut.  Det var mange biler å se, og flere Mercedeser.  Så forta vi oss til å kjøre til den delen av byen hvor det var et marked å finne.  Bybildet var veldig annerledes i forhold til sauene til Kurderne, det er helt sikkert !

Reisedagbok fra 1978 kap. 13 -Ubegripelig magisk…

 

img_0666Malatya, 7.10.1978

Kjære dagbok,

I dag sto vi opp i vårt koselige hulehjem.  Trøtte og groggy etter festen satt vi oss ut på balkongen, som rett og slett er skåret ut i fjellet, og mediterte og kikket opp på den mest fascinerende stjernehimmel og  magiske natur jeg har sett.  Det er så fullstendig overnaturlig at du kan ikke tro at det er sant.  Vi er omgitt av små fjell som ser ut som  spisse topper av pisket, stivnet krem som er  uthult som leiligheter.  Og vi hadde et helt hus for oss selv.  Vi bare satt der og så og hørte på stillheten og kløp oss selv i armen for å kjenne at dette var sant, og at vi virkelig  opplevde dette.

Så var det tid å sette seg på lastebilen og dra videre østover.  Vi kjørte over 40 mil i dag, gjennom de Tyrkiske fjellene. De var så golde, ikke et gress strå å se, men derimot canyons.  Det er ganske høyt opp.  Nærmere 2000 meter tipper jeg.  Det er kaldt og i natt camper vi på noe som minner om en søppeltipp.  Heldigvis er det ingen mygg.

 

Lake van, helt øst i Tyrkia, 8.10.1978

Kjære dagbok, Vi har nok en lang kjøretur bak oss i dag.  Det var kaldt å stå opp.  Vi gjorde vel unna 40-50 mil.  Vi stoppet ikke for å handle, men vannstoppet ble ganske lystig.  Mange vasket seg og stelt seg litt.  Plutselig dukket det en buss full av tyrkere, som alle hoppet ut av bussen og satte straks i gang en forrykende dans.  De spilte fløyter og trommer, og elleville mannfolk som danset i rekker. Og like plutselig som de kom, så løp de inn på bussen igjen og forsvant inn i intet og var vekk.

Vi har kjørt gjennom fjellene i øst Tyrkia. Kurderne holder til der.  Det er nomader med små telt satt opp, og enorme horder med sauer. Ikke moderne telt, men noen små svarte telt av noe hjemmevevde greier. Fjellene er så golde at det er utrolig at folk kan leve der.  Det er kaldt og vindfullt store deler av året, men menneskene er fargerike.  Klærne deres har gnistrende farger, og de er ranke og stolte i holdningen.  Men de er ikke særlig begeistret for vest europeere.  Vi blir steinet med jevne mellomrom, oftest av småunger. Men noen ganger er det voksne som kaster også.  Det er ikke bare små stein heller, men stein på størrelse med små poteter, som hagler over oss.  Vi har utviklet en viss teknikk.  Når sjåføren ser at de kaster steiner, så tuter han, og vi dukker ned mens vi holder oss for hodet.  Men i dag var det faktisk noen som kastet en hel vannmelon inn på oss.  Den ble kastet fra en annen bil i fart.  Den traff Kathy og Parry og det gjorde vondt.  Den var jo tung!  Tårene deres spratt, og det var godt at de ikke brakk noe.  Det kunne faktisk vært ordentlig farlig.

I natt sov vi hos Gendarmene igjen, dvs, hos de militære. Det er visst tryggest i dette området.  En Exodus buss ble renset for penger og pass et par mil herfra for ikke så lenge siden.