Det kunne vært verre sted å sitte, men hva skal jeg finne på nå? Boka er jo utgitt, nå er det vel bare å vente?

På hva? At noe skjer? Det skjer vel neppe av seg selv.

Alle som har bestilt bok av meg har nå mottatt den. Noen er ferdig med å lese, andre holder kanskje fortsatt på. Boka kan selvsagt kjøpes i alle nettbokhandlere fortsatt. Men hvordan få flere til å ville det?

For selv om jeg har solgt “mange” bøker og mottatt kjempegode tilbakemeldinger, så er det å få den til å bli kjent, -slik at den kan “ta av og få vinger”, er vanskelig som bare det.

Konkurransen er stor. Det utgis tusenvis av bøker i Norge hvert år, og bare noe få blir bestselgere. Men når man først slår an, kan det selges mange. Som Abid Raja som har rundet 100.000. Det er jo helt vilt! Men jeg må si det, det er velfortjent. Jeg har lest boka hans, og den er virkelig god. Han beskriver kampen mellom to kulturer på en nyansert og varm måte, likevel så klar. For en bragd! Abid Raja var en dagbokskriver han også forresten, og utgis selvsagt med et forlag i ryggen.

I mellomtiden kan jeg jo skrive litt her på bloggen. Dette er et perfekt sted å dele bonusmateriale. Stykker som ikke kom med i boka, men som kan være morsomme å lese likevel. Og kanskje litt om hippietiden og hvordan disse hippiereisene artet seg for andre enn nordmenn, som holdt seg hjemme.

For som jeg har sagt tidligere, så var hippietiden i Norge ganske annerledes enn i mange andre land. Dette vil jeg gjerne komme tilbake til og utforske litt mer.

1978 var vel alt for sent å være hippie, var det en som skrev i en kommentar på Facebook. Det var vel snarere punk og disco som telte? Jo, det er jo sant nok det. Jeg husker godt at Saturday Night Fever herjet rett før jeg skulle dra, og at jeg syntes at rytmene var fengene. Men det stoppet meg jo ikke fra å ville reise. Og som en venn sa til meg rett før jeg dro; “Det er for seint Birgit, hippietida er over nå” Jeg kikket alvorlig og full av overbevisning på han, og svarte “Jeg ble ikke født før, så jeg er nødt til å reise nå». Jeg var bare 21 år, tross alt.

Rjukan Arbeiderblad tok dette bildet av meg, da de proklamerte at Rjukanjenta Birgit Løitegaard skulle reise til Kathmandu med lastebil, og fortalte at jeg skulle skrive reisebrev til avisa. Noe jeg også gjorde, en god stund. Klippene ligger hjemme i en perm. Jeg synes de er morsomme å lese, og forbausende godt og reflektert skrevet.

På bildet ser det ut som om permanenten allerede hadde gjort et inntog i mine glatte lokker, som et tegn på at åttitallet nærmet seg.

Men dit jeg reiste møtte jeg bare tradisjonelle mennesker som levde som de hadde gjort de siste hundre år. Alt var vakkert, spennende og eksotisk. Ikke hadde vi telefon, internett eller kredittkort. Tenk så heldig jeg var, som reiste da.

Husk å abonnere på bloggen, slik at du får med deg flere kapitler, bilder og bonusmateriale.

Vennlig hilsen Birgit