Reisedagbok fra 1978 kap. 15 – kalde netter for dum norsk jente.

img_0674
Endelig har vi krysset over grensen til Iran

Serow, Iran, 10.10.1978

Kjære dagbok, Så er jeg i Iran.  Jeg sitter på grensa og venter på at de skal gjøre seg ferdig med passene våre.  Det tar sin tid!!!  Grensevakten må oversette alle navnene våre til arabiske bokstaver.

Vi har kjørt gjennom fjell, fjell og atter fjell.  Oker i fargen, ikke et grønt strå å se.  Vi var oppe i hele 2750 meter.  Til tross for at landskapet var godt og uvennlig, så var det vakkert likevel.

 

Et sted i vest Iran, 11.10.1978

Kjøre dagbok, Mitt første møte med Iran; En jævlig kald natt ! Da jeg våknet opp var jeg rett og slett frossen.  Vi sover jo i enkle telt, og soveposen min er ikke akkurat den tykkeste.  Amerikanerne har med seg tykke dunjakker som må ha kostet flesk.  Men jeg, som er norsk, jeg hadde ikke noe tro på at det var kaldt i Iran !  Neida !  Jeg nøyde meg med å ta med en gammel jakke jeg hadde kjøpt på Frelsesarmeen.  Lurt !  Jeg spiste masse til frokost, man blir sulten i kulda.  Vi kjørte inn til nærmeste by, og dro først til banken.  Vi måtte jo veksle noen reisesjekker for å få noen penger.  Strøket der så veldig vestlig ut.  Det var mange biler å se, og flere Mercedeser.  Så forta vi oss til å kjøre til den delen av byen hvor det var et marked å finne.  Bybildet var veldig annerledes i forhold til sauene til Kurderne, det er helt sikkert !

Reisedagbok fra 1978 kap. 13 -Ubegripelig magisk…

 

img_0666Malatya, 7.10.1978

Kjære dagbok,

I dag sto vi opp i vårt koselige hulehjem.  Trøtte og groggy etter festen satt vi oss ut på balkongen, som rett og slett er skåret ut i fjellet, og mediterte og kikket opp på den mest fascinerende stjernehimmel og  magiske natur jeg har sett.  Det er så fullstendig overnaturlig at du kan ikke tro at det er sant.  Vi er omgitt av små fjell som ser ut som  spisse topper av pisket, stivnet krem som er  uthult som leiligheter.  Og vi hadde et helt hus for oss selv.  Vi bare satt der og så og hørte på stillheten og kløp oss selv i armen for å kjenne at dette var sant, og at vi virkelig  opplevde dette.

Så var det tid å sette seg på lastebilen og dra videre østover.  Vi kjørte over 40 mil i dag, gjennom de Tyrkiske fjellene. De var så golde, ikke et gress strå å se, men derimot canyons.  Det er ganske høyt opp.  Nærmere 2000 meter tipper jeg.  Det er kaldt og i natt camper vi på noe som minner om en søppeltipp.  Heldigvis er det ingen mygg.

 

Lake van, helt øst i Tyrkia, 8.10.1978

Kjære dagbok, Vi har nok en lang kjøretur bak oss i dag.  Det var kaldt å stå opp.  Vi gjorde vel unna 40-50 mil.  Vi stoppet ikke for å handle, men vannstoppet ble ganske lystig.  Mange vasket seg og stelt seg litt.  Plutselig dukket det en buss full av tyrkere, som alle hoppet ut av bussen og satte straks i gang en forrykende dans.  De spilte fløyter og trommer, og elleville mannfolk som danset i rekker. Og like plutselig som de kom, så løp de inn på bussen igjen og forsvant inn i intet og var vekk.

Vi har kjørt gjennom fjellene i øst Tyrkia. Kurderne holder til der.  Det er nomader med små telt satt opp, og enorme horder med sauer. Ikke moderne telt, men noen små svarte telt av noe hjemmevevde greier. Fjellene er så golde at det er utrolig at folk kan leve der.  Det er kaldt og vindfullt store deler av året, men menneskene er fargerike.  Klærne deres har gnistrende farger, og de er ranke og stolte i holdningen.  Men de er ikke særlig begeistret for vest europeere.  Vi blir steinet med jevne mellomrom, oftest av småunger. Men noen ganger er det voksne som kaster også.  Det er ikke bare små stein heller, men stein på størrelse med små poteter, som hagler over oss.  Vi har utviklet en viss teknikk.  Når sjåføren ser at de kaster steiner, så tuter han, og vi dukker ned mens vi holder oss for hodet.  Men i dag var det faktisk noen som kastet en hel vannmelon inn på oss.  Den ble kastet fra en annen bil i fart.  Den traff Kathy og Parry og det gjorde vondt.  Den var jo tung!  Tårene deres spratt, og det var godt at de ikke brakk noe.  Det kunne faktisk vært ordentlig farlig.

I natt sov vi hos Gendarmene igjen, dvs, hos de militære. Det er visst tryggest i dette området.  En Exodus buss ble renset for penger og pass et par mil herfra for ikke så lenge siden.

Reisedagbok fra 1978 kap. 12 -Tyrkisk bryllup i en eventyrby

Cappadocia, 6.10.1978

Kjære dagbok,

cappadocia-tegningVi har nå kjørt vekk fra kysten, og er midt inne i Tyrkia.  Vi ankom i går og kjørte en tur oppom en landsby hvor folk fremdeles bodde i huler.  Hele landskapet her er helt merkelig.  Det er blitt skapt ved erosjon av vann og luft.  Det ser fullstendig overnaturlig ut, med spisse knudrete topper som stikker 50-100meter opp.  Andre steder er de helt glatte og regelmessige i formen, og ser ut som surrealistisk nyvispet krem.  Disse toppene er uthulte og man finner dem helt fulle av rom.  Det bor ingen i dem nå lenger, men det har gjort det.  Noen steder er de fortsatt i bruk som bolig.

Cappadocia er en veldig hyggelig landsby med akkurat passe turistpreg. Vi spiste der i går kveld.  Noen menn fra nabobordet spanderte 2 flasker vin, og det kom nøtter fra et annet bord, så folk er veldig vennlige.  Vi sov på en campingplass, og neste morgen var det iskald dusj.  Vi dro først inn til landsbyen, hvor de fleste rushet rundt for å få kjøpt seg et teppe.  Jeg kjøpte et, men jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er egentlig.  Men tross alt kostet det ikke mer enn kr 300.  Bare litt mer enn en fillerye, og det nytter ikke å bekymre seg etterpå.  Det var en kelim og den hadde vevet inn en liten bil i mønsteret.  Jeg syntes det var så sprøtt morsomt å veve inn en bil i et sånt tradisjonelt teppe.

Vi dro så til en huleby hvor det var gamle kirker, etter kristne som hadde gjemt seg der mens de ble forfulgt av araberne. Dette tilhørte jo det øst-romerske riket og var kristent før.  Nå er dette et muslimsk område.  Det var noen fantastiske fresco malerier, men de var dessverre veldig ramponerte.  Her er den merkeligste bebyggelse jeg noensinne har sett. Hele området består av naturlig kjegleformede fjell som er helt gjennomhullede som oster.

Vi dro deretter til den underjordiske byen Kaymakli.  Den ble også grunnlagt av kristne som trengte å gjemme seg, men at de ble der er ganske sprøtt.  20 000 mennesker bodde i dette nettet av huler i syv etasjer under jorda, og det gjorde de i generasjoner !  De færreste av dem så dagslys i det hele tatt.  Jeg fikk klaustrofobiske tendenser, men greide å ta meg sammen.  Etter å ha snurret rundt i denne labyrinten kommer vi plutselig inn i en hule med tepper og lys.  Det var faktisk en bar som solgte lunken Tuborg !  -at det går an !  De er over alt !

Utpå ettermiddagen stoppet vi ved en onyxfabrikk for å kikke. Det er der de lager alle mulige pyntegjenstander i grønn stein.  Men så hørte vi plutselig trommer oppi  veien, og nedover kommer en prosesjon med lystige mennesker.  Det var bryllup i byen, og prosesjonen stoppet utenfor brudens hus.  Musikerne slo seg ned, og det var en slags danseoppvisning av en fyr i skjørt og små bjeller i hendene.  Rytmen svingte og det var vanskelig å holde beina stille.  Alle smilte, og vi ble dratt med i en slags ringdans.  Vi dreit oss ut og prøvde å holde den eksotiske rytmen.  Bruden kom så ut, og hun så tekkelig sjenert ut bak et stort hvitt slør.  Vi ble invitert til festen om kvelden.

Vi dro så tilbake til hulene som vi skulle sove i, og Kevin og jeg fikk bo i en flott hule dekket av tepper.  Utsikten var helt vanvittig, og av en annen verden, vi så ut på alle de andre hulehusene.  Etter en kraftig middag laget av amerikanerne på bilen, «maccaroni and cheese»,  bega vi oss til bryllupsfest.  Det var fantastisk å bare komme inn i gården.  Det var hvite murhus, hvor man bodde like mye på taket som inne.  Det var vin og raki til alle.  Vi måtte ta brudgommen i hånda og ønske ham lykke til.  Vi ble ønsket velkomne, – vi var deres venner og vi måtte føle oss hjemme, sa de.  Så ble vi tatt med inn i et rom overfylt av tyrkiske menn, -kvinnene var nedenunder i et eget rom.  De fleste tilslørte og med ballongbukser.  Det var mer vin og røyk som gikk rundt, og discomusikk fra kasettspiller.  Brudgommen gikk i Levis bukser og var ganske høy.  Jeg ble sittende å prate med en tyrker, -Haron som snakket godt tysk.  Han skjenket mer vin hele tiden.  Nydelig syrlig rød vin.  Musikerne kom inn og mat ble satt fram.  Lefser som ble fylt med kruttsterk salat.  Det ble dans, og vi måtte opp og danse.  Et par om gangen, til akkompagnement av taktfaste klapp.  NZ Kathy først med brudgommen.  Hoftevrikk og fremmed rytmer.  Så var det min tur !  Jeg var nervøs og fikk litt noia.  Men de er ikke så kravstore mot oss europeere.  Temperaturen steg til 20 grader under kokepunktet og oxygenen der inne var nokså utbrukt.  For en stemning!  Det var rett og slett en utrolig morsom opplevelse.   Jeg ble fulgt hjem av tyrkeren.  Godt Kevin var med slik at vi unngikk pinlige situasjoner.

Reisedagbok fra 1978 kap. 11 -Tyrkere, tafsing og militære

birgit-helt-naer-pa-lastebilMersin, Tyrkia oktober 1978

Kjære dagbok,

Det er så mye rart som skjer på en sånn tur.  I går hadde vi vanskeligheter med å finne et sted å campe.  Tilslutt havnet vi på en slags parkeringsplass ved en elv, -et ordentlig mygghull som ikke var videre koselig.  Men så gikk vi på en oppdagelsesferd, og oppdaget den mest fantastiske sandstrand rett bak noen busker.  I Tyrkia finner man barer over alt !  Og ganske riktig, in the middle of no where lå det en slags restaurant.  Vi satt oss ned og fikk servert en lunken Tuborg, som vanlig.  Det var millioner av mygg og små frosker på gulvet som fanget fluer.  Hunder, høns og gjess vandret fritt rundt, mens tyrkerne som tydeligvis drev stedet, satt seg ned for å spise et måltid fisk.  De spurte om vi ville ha, men vi takket høflig nei.  Men så ble fristelsen for stor, og vi ombestemte oss.  Det smakte himmelsk ! Sprøstekte sardiner, tomatsalat og brød.  Flere kom, og til slutt var det ikke plass til tyrkerne.    Vi ville ikke at de skulle reise seg, men de styrtet avgårde for å finne flere stoler.  Da vi ville betale fikk vi ikke lov å betale noe for fisken.  Ganske vennlig gjort, nå jeg si.   To av dem fulgte med tilbake til lastebilen.  Den ene, -sjefen, var OK, men han andre fløy rundt og grafset på jentene.  Dette hadde ikke helt gått opp for meg, så jeg kunne ikke forstå hvorfor alle de andre var så fientlige mot dem.  Det er enkelte som Chris og Parry f.eks som er vennlige og greie mot folk, mens de andre nesten alltid ber tyrkere om å «piss off».  På den måten kan man jo ikke bli kjent med folk, tenker jeg.  I og med de har en slik  fiendtlig innstilling og frykt, er de mest sannsynlig til å havne i trøbbel, er jeg overbevist om.  Jeg tror ikke det er lurt å oppføre seg på den måten.

kart-av-tyrkia-beskaret

Mens vi fortsatt holdt på med middagen fikk vi besøk av militæret, som vanlig. Det har ikke vært en kveld uten at de kommer.  De er blide til å være det de er, men likevel er det ikke så hyggelig.  Sersjanten gjorde seg morsk og sa at vi måtte flytte.  De menige pratet og tullet med Chris, som alltid er jovial og blid, han greide nesten å bytte til seg et maskingevær mot en genser i New Zealand ull.  Det endte med at vi måtte flytte, men de kunne vise oss et sted, sa de.  Da var det bare å pakke sammen campen klokken halv elleve om kvelden, det var kaldt og jævlig.  Etter en lang kjøretur havnet vi på en tyrkisk politistasjon.  Der kunne vi få sove. De stilte do, TV rom og kjøkken til disposisjon for oss, og det var ganske morsomt å se soldater i uniform med striper og stjerner og pistol i belte, stå og lage te til en skabbete gjeng som oss.  Vi sov ute på patioen, mens lastebilene suste forbi hele natta.  Det var flere millioner fluer og mygg som jobbet overtid, og jeg våknet med 25 stikk på venstre fot og sikkert 15 stikk på høyre kinn, pluss en del til spredd litt rundt om kring.

Reisedagbok fra 1978 kap.8 -Tyrkisk idyll og et par mord

28.9. 1978

Kjære dagbok,

Selvsagt kunne ikke idyllen vare. Det kom to soldater som ville jage oss vekk.  Dessverre sov vår eneste tyrkisktalende mulige tolk, Amerikaneren Sam på 56 år, han legger seg tidlig, så vi forsto nok ikke hva soldatene mente. De hang rundt hele natta og de plaget egentlig ikke meg, jeg sov som en stein. Men jeg kan ikke fordra sånne myndighetspersoner som herser med oss.

De siste dagene har vi vært i områdene rundt Efesus. I går var vi inne i utgravningene og så på amfiteateret, de forskjellige templene, de romerske badene og gatene.  Det var fantastisk! Historien suste lissom rundt meg og ble virkelig.  Det var fantastisk vakkert.  Nesten alt var marmor.  Amfiteateret var enormt og hadde en fantastisk akustikk.  Helt oppe kunne man høre alt som ble sagt nede.  Alt dette ble bygget i en tid hvor de hadde kvinnelige moderguddommer.  Samfunnet var annerledes da enn nå, og det er mye som var så annerledes at vi ikke kan tro det nå. Alt dette hinter om en fortid som får den nåværende historieoppfatningen til å vakle, -i alle fall min, og det er den jeg prater om..  Store ord, men never mind !  Det å få tråkke rundt midt oppi verdenshistorien gjør noe med meg.  Det er stort !

Fethiye, 30.9.1978

Kjære dagbok,

Nå har jeg egentlig ikke lyst til å skrive, men jeg får gjøre det likevel.  Vi har kommet til paradis, og har ligget her i to netter.  Vi ligger ved en lang sandstrand inne i en bukt.  Der er en restaurant som er helt åpen mot sjøen.  Det er slitte trebord og over dem  er det et tak av drueblader, hvor store klaser av modne søte druer henger ned.  Utenfor ligger en lang hvit sandstrand med en lagune.  Det kunne ikke vært vakrere.  Temperaturen og alt er perfekt.  I går var det ikke godt vær.  Det regnet og tordnet, men det var akseptabelt innimellom.  Vi hadde grillfest, som foregikk i peisen inne, på grunn av været.  Sjarmen forsvant litt da maten ble servert på tallerkener ved et langbord.  Jeg drakk litt rødvin, men ble litt uvel.  Den magen er fortsatt ikke helt på topp.  Men utpå kvelden så livnet jeg litt til, og danset tyrkisk dans og røkte vannpipe.  Gikk tur med Kevin ned på stranda og så på stjernene og kyssa litt.  Folk har jo vært så fryktelig opptatt av hvem som skal være sammen med hvem.  Det oppstår par både her og der, men jeg har i grunn ikke brydd meg med det fram til nå.  Men så havner jeg med han, og det er OK. Jeg er ikke veldig forelsket, og tror neppe han er den store kjærligheten, men greit akkurat nå.  Vi gikk tur på stranda i dag, og bada og koste oss.  Jeg nyter hvert sekund her.  Været er helt perfekt, og akkurat passe varmt, slik at man ikke svetter og det er herlig å gå i vannet.

Første kvelden var jeg helt yr av glede. Det er jo så fantastisk å være her !  Noen få av oss (den faste gjengen egentlig) ble sittende oppe.  Bob kom med en flaske rødvin med en hvit rose i, til meg. Jeg fikk druer som han hadde plukket fra taket også.  Den tyrkiske politisjefen satt ved samme bord.  Sikkert en ufyselig padde, men jeg måtte jo nødt til å danse med han.  Tror dessuten han var homofil.  Han hadde med seg kjæresten sin, og de drev og vrikket på rumpa for hverandre.

Hele den andre dagen ble tilbragt på stranda. Det var ikke en sky på himmelen.  Mens vi ligger på stranda, kommer Gordon løpende og peser om at noen er skutt.  Kathy, Kathy og Robwyn som er sykepleiere må følge med.  Det viste seg at det var skjedd et mord i bukta ved siden av.  Den østerrikske ambassadørens kone, datter og sønn hadde møtt en tyrker.  Han ville prate. –kun han vet hva han tenkte på da, men han ble skjøvet unna av sønnen, som kanskje skulle beskytte moren.  Tyrkeren ble fornærmet og løp og hentet en rifle og skjøt moren død, og skadet datteren.  Sønnen løp etter hjelp.  Selvsagt ble det mye oppstyr, skjønt jeg syntes det var ganske rolig.  De trodde datteren ville greie seg, men hun døde av mangel på blod og dårlig legehjelp.  Tragisk !  Morderen vil bli hengt !  Jeg finner meg selv medlidende med morderen, men også med de som har mistet de to.  Men likevel, et mord er en innviklet affære, og kan man dømme så ensidig ? Har noen rett til å ta liv ?

Kvelden ble likevel ganske livlig. Etter alle hadde lagt seg ble vi sittende og røyke.  Steve holdt på å le seg fullstendig forderva av en hollender som forsøkte å fortelle en historie, og en tyrker som ikke hadde tenner.  Han lo så han ikke hadde pust igjen.  Først ble jeg plaget av en tyrker som snakket til meg på tyrkisk hele tida.  Jeg flyttet over til den andre siden av bordet, men da begynte Hollenderen.  Jeg var moden for soveposen, men de ville ikke la meg gå.  Til slutt greide jeg å slite meg løs og fomle meg tilbake til teltet.  Det var så mørkt at jeg kunne ikke se hånda for meg.  Men jeg fant teltet.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 4 – Fra Sunny Greece til Istanbul

Istanbul, 22.9.1978

birgit-pa-lastebilen

Kjære dagbok,

Nå sitter jeg på en mur med frokostkaffen min i Istanbul og nyter at jeg kan ta av meg jakka.  Det grått, men lufta er mild og det regner ikke !!  Jeg ble vekket i morges av et voldsomt fugleskvalder og en mygg.  Vi forlot «Sunny Greece» i går.  Istanbul var vårt håp vedrørende været.   Vi hadde vært våte så lenge at vi var nærmest desperate.  Etter det vi har vært gjennom skulle det ikke forundre meg om det begynner å regne i ørkenen også !  Vi ville til Istanbul snarest mulig.  Vi kjørte i vei med lastebilen vår.  Vi satt der, side om side, alle 23 personer fra diverse land, bak på lasteplanet på lastebilen vår, på benker langs siden.  Over oss har vi et tak av presenning som vi kan rulle opp eller ned.  Under setet som vi kan løfte opp,  har vi plass til å legge bagasjen vår.  Lastebilen er hvitmalt og presenningen er blå og det står navnet på selskapet som arrangerer reisen.  Det heter Exodus. Det er flere som lager slike turer.  Det går jo busser fra Istanbul, de heter «Magic bus».

Vi kjørte over golde marker, bare en landsby her og der, ellers bare tistler og sauer og en og annen mann på et esel langs veikanten.   Nå og da ser vi også tilslørte kvinner som dekker seg til for oss.  Moskeer og blyantspisse minareter bryter opp landskapet.  Vi stoppet midt ute i ødemarken for å lage lunsj.  Det var kaldt og forblåst, men jeg kan forestille meg hvordan det er når jorden dirrer av varme.   En gjeter og sauene hans sauer dukket opp fra intet og sto og stirret på oss.  Han fikk et smørbrød av oss, og ha gav oss sopp som han hadde plukket, og noen deilige muscatelldruer.

Jeg sov godt i natt. Nå gleder jeg meg til å krysse broen over Bosporos til Asia og mitt første med Østen.  Det er et øyeblikk jeg har sett fram til lenge.  Jeg kjenner følelsen av forventning som sitrer i kroppen.  Tenk, selveste Istanbul.  Det er nå det begynner!

Reisedagbok fra 1978 kap. 3 -Jugoslavia i regn

Jugoslavia, 20.9.1978

Kjære dagbok

Nå er vi et sted på veien mellom Beograd og den Greske grensen. Det regner og regner, for å si det mildt; «it pouring, in fact its nearly a flood»

jugoslavia-dagbok

Aint no sunshine for this line Jugoslavia don’t get my time

People singing cheerful song lets not stay here too long

Looking forward to the sun so us people have more fun

Com on lets get together

Do something bout the weather

(Diktet er skrevet av Chris,  CB  the New Zealand guy)

Nå har vi akkurat spist middag. Disk og Sue har tre års bryllupsdag, så de har kjøpt inn drikke.  Vi spiste suppe,»stew» og Jugoslavisk sjampanje.  Det hjelper med litt vin mot det totalt jævlige været.

Dick og Sue er britiske, og de ser veldig sånn ut. De er et ungt par egentlig.  De er lissom sånn litt fargeløse, gammeldagse, og de ser middelaldrende ut selv om de er unge og går med sandaler med sokker i, er bleke og lager helt fargeløs mat.  Dick går med en vaskehatt med påsydd lommetørkle som skal skygge for sola i nakken hans !  Den er det mora hans som har laget til han.  Den ser helt syk ut, men det plager ham tilsynelatende ikke.

Det kunne ikke regnet verre enn i dag morges da vi lå sammen i teltet. Vi har kjørt langt i dag og det har vært helt jævlig hele tida.  Regn og regn, regn og regn.  Fyttifaen !! Til slutt ble det kullmørkt og vi begynte å synge  «old Mc Donald had a farm» med ikke mindre enn 22 vers.  Eller dvs. 22 forskjellige dyr.  Jeg aner ikke hvor jeg skal sove i natt.  Enten blir det på do eller i lastebilen.  Å sove i teltet nytter i hvertfall ikke. Maten måtte vi lage på do !

«its real bloody shithouse weather ! Nothing like this to kill a party. Jugoslavia is boring drab and bloody wet.  Kathy from NZ”

 

Skopje, 21.9.1978

Denne dagen var virkelig jævlig. Den begynte med det verste regnet jeg har sett.  Vi var våte og kalde hele dagen, mens vi kjørte langt.  Da vi endelig stoppet begynte vi å drikke vin.  Vi spleiset på et hotellrom til Sue og Dick som hadde bryllupsdag.  Steve, Kathy, Kevin og jeg sov på gulvet i damedoen.  Det var ok.  Det var kaldt da, da det var helt åpent uten vinduer, men jeg fylte vannflasken min med varmt vann og puttet den i soveposen.  Jeg sov godt og våknet neste morgen av at en tykk mann i slåbrok kom inn på damedoen.  Vi kom oss om bord på bilen og kjørte til Skopje.  Der stoppa  vi for å handle.  Byen der ble ødelagt av et jordskjelv i 1963 og har derfor noen helt nye deler.  Arkitekturen er helt jævlig.  Bygget på den tida skulle være så moderne, og stygt er det blitt.  Men den gamle delen derimot !!  Der var det gammelt og du så med en gang at østen nærmet seg.   Jeg fikk på følelsen at reisen «endelig har begynt».  Omgivelsene  var virkelig annerledes enn det kjente Europa vi var i ferde med å forlate, smale gater, små hus, restauranter med mat stilt ut i vinduene.  Gamle mennesker med furete ansikter hvor livet hadde satt sine tydelige spor, kleddi fargerike klær i merkelige snitt.  Gamle kvinner med fargesterke tørklær på hodet og blomstrete boblebukser.  Bill, amerikaneren, og jeg gikk opp på noen gamle ruiner og til en muslimsk moske og kikket litt.  Før krigen tilhørte denne delen Tyrkia.

Kevalla, Hellas, 22.9.1978

Kjære Dagbok

Sunny Greece !! Ha ha, en vits !  Det regner her også!  Vi stoppet ikke i Thessaloniki som planlagt.  Vi kjørte rett til Kevalla, som ligger ved sjøen.  Hadde egentlig tenkt å være her et par dager, men dette forferdelige været er ikke til å holde ut !!  Vi reiser likegodt rett over til Istanbul.  Er det ikke sol der, og på den Tyrkiske kysten så blir jeg sprø…… Men man må vel bare finne seg i det.  Jeg har sovet på doer de to siste nettene.  Teltet vårt er kliss vått !  Det sprutregna sist vi tok det ned.  På doene er det i hvert fall tørt.  I dag var vår handledag, det går på omgang mellom gruppene.  Vi skulle handle inn mat til alle på lastebilen.  Vi gjorde det raskt unna.  Hadde jo bare en time på oss.  Sendte et kort hjem også, og spiste en fersk fiken for første gang. Den var faktisk veldig god.  I går var vi faktisk ute og spiste.  Det var alt for sent til å lage noe på campingkjøkkenet vårt.  Det tar jo litt tid å rigge i stand ved å dra bord ut fra under lastebilen, rigge opp gassbluss og kjeler.  Så det ble det heller restaurant, men typisk nok spiste jeg pizza.  Sist jeg var i Hellas spiste jeg også Italiensk mat.

Nå fikk vi akkurat tak i en avis, og der står det om jordskjelv og krig i Iran !!! Herregud, det blir mye elendighet.  Med hensyn til krigen der, så håper jeg de får tatt rotta på sjahen.  Men jeg håper jeg blir i stand til å takle synet av det.  Folk i en slik situasjon har jo rett til å bli desperate.  15000 døde leser vi i avisen !  15000 som er omkommet i jordskjelvet, og tenk på alle epidemiene som gjerne kommer i farvannet av et slikt skjelv.  Jeg har jo vaksinasjonene, men kan man stole på dem?  Planen er at vi skal kjøre forbi, temmelig nært til de rammede områdene.  De andre her på lastebilen bare ler. Det synes jeg er litt rart, men hva kan man gjøre, jeg har mest lyst til å grine.  Det er jo tragisk !  Og Israel og Egypt har kommet til enighet kan vi lese.  Det er mange pro Israelere her  på lastebilen –de eramerikanske jøder.  I avisa er det et ufyselig bilde av Begin, Sadat og Carter som omfavner hverandre.  Det blir jo motsetninger når så mange forskjellige folk møtes, og ikke minst sitter på et lasteplan sammen i ukesvis.  Vi må være venner for det !