Ved kjøkkenbordet satt jeg, med nesa i et lommetørkle (med balsam). Det rant som en sil, og med jevne mellomrom kom det noen nys så kraftige at de kunne minne om en mindre atomeksplosjon. Som om viruset gjorde alt det kunne for å spre seg med størst mulig kraft.

Så var det min tur til å få Covid, Franz lå en uke foran meg i løypa. Ja ja, det er vel like greit å få det unnagjort, tenkte jeg. Eneste problemet var at jeg ventet besøk av våre søte små barnebarn…..

Ute skinte vårsola skarpt på de leirete våte jordene, mens snøflekkene krympet langsomt. Det var jo så lite snø som skulle smelte uansett. Bare et tynt lag. Kjøttmeisene forsynte seg sultent av fuglematen rett utenfor vinduet. Bare fred og idyll.

Så legger jeg merke til datoen, 16.mars. Er ikke det akkurat på dagen to år siden at verden gjorde en helomvending? I hvertfall i mitt hode. Dagen da alt ble annerledes, og aldri helt kom seg igjen.

Jeg har et klart minne fra akkurat den dagen, det var visst den 16.3.2020. Vi var i Frankrike, i vårt lille hus der nede. Alt var akkurat stengt ned, bortsett fra matbutikkene. Jeg trengte noe småtteri fra butikken, og løp ned, uten jakke i vårsola.

Utenfor butikken var det kø, lang kø. Folk sto der i støvmasker og gummihansker, noen med skjerf rundt hodet. Det virket helt absurd. Jeg ble forundret, og fikk en klump i magen. Var dette virkelig sant? Burde jeg også hamstre litt? Men det går vel raskt over, gjør det ikke?

Køen tok flere timer, mens folk ble sluppet inn, noen få om gangen. At jeg skulle oppleve det, å stå i kø for å kjøpe mat. Det var helt uvirkelig. Hvor går verden hen?

Nå er dette to år siden, Covid-19 har feiet over kloden, vært innom hver avkrok og herjet. Vi så fram til at dette skulle være over og ting skulle bli normalt igjen. Men den gang ei.

I stedet fylles nyhetsbildet av energikrise, svimlende priser på både drivstoff og mat. Invasjon, bomber, flyktningstrømmer og mennesker i nød. Mens klimaproblemene blir skjøvet i bakgrunnen, uten at det blir noe bedre av den grunn.

Så ringer telefonen. Barnebarna som var på besøk er blitt syke. Hele gjengen lå som slakt og spydde. Mamman lå og vred seg i kvalmerier mens pappaen løp rundt med en toåring under armen mens han tørket og trøstet.

Franz som hadde reist til Nederland for å ta seg av sin gamle, syke mor, som fyller 93 på denne dagen, var også syk. Han rakk så vidt fram før slusene åpnet seg, og han satt på do i 12 timer for deretter å være helt utslått i 24. Så det er fine tilstander!

Jeg fyrer opp i den 150 år gamle svartovnen på kjøkkenet, den vi tok vare på den gangen i 1986 da nederlenderen sa at “energi blir dyrt i framtida”. Så rett han hadde. Det spraker liflig, og varmen brer seg.

Jeg skrur av nyhetene, og setter heller på spillelisten jeg har laget på Spotify. Den har jeg kalt “Hippiereisen”, og er en samling deilig musikk som frakter deg bort fra all elendigheten. Det er litt sunt det også, å skjerme seg litt for alt det man ikke får gjort noe med. Du kan også hente den spillelisten, hvis du har lyst til å høre, bare søk på Hippiereisen på Spotify. Den står i Franz sitt navn. Musikken er selvsagt den perfekte bakgrunnsmusikk til boka.

Vel, det var bare noen betraktninger, mens jeg venter på å friskne til. Så får dere som har fått tak i boka lese, reise bort, drømme dere av gårde. Jeg får mange tilbakemeldinger, som jeg setter stor pris på. Den siste var:

“Boka er så fengende. Man blir dradd inn i handlingen, til alle stedene og alt som skjer, og man klarer ikke å legge vekk boka. En ordentlig pageturner”

Det er akkurat det jeg ønsket å oppnå. Jeg ønsket å skrive en underholdende, men også interessant og lærerik fortelling, fra et perspektiv som de fleste ikke har vært borti før.

Og har du ikke kjøpt boka ennå, så kommer det snart en ny ladning. Jeg sender gjerne en signert utgave for kr 399,-

Hold dere friske!

Hilsen Birgit