Reisedagbok fra 1978 kap. 13 -Ubegripelig magisk…

 

img_0666Malatya, 7.10.1978

Kjære dagbok,

I dag sto vi opp i vårt koselige hulehjem.  Trøtte og groggy etter festen satt vi oss ut på balkongen, som rett og slett er skåret ut i fjellet, og mediterte og kikket opp på den mest fascinerende stjernehimmel og  magiske natur jeg har sett.  Det er så fullstendig overnaturlig at du kan ikke tro at det er sant.  Vi er omgitt av små fjell som ser ut som  spisse topper av pisket, stivnet krem som er  uthult som leiligheter.  Og vi hadde et helt hus for oss selv.  Vi bare satt der og så og hørte på stillheten og kløp oss selv i armen for å kjenne at dette var sant, og at vi virkelig  opplevde dette.

Så var det tid å sette seg på lastebilen og dra videre østover.  Vi kjørte over 40 mil i dag, gjennom de Tyrkiske fjellene. De var så golde, ikke et gress strå å se, men derimot canyons.  Det er ganske høyt opp.  Nærmere 2000 meter tipper jeg.  Det er kaldt og i natt camper vi på noe som minner om en søppeltipp.  Heldigvis er det ingen mygg.

 

Lake van, helt øst i Tyrkia, 8.10.1978

Kjære dagbok, Vi har nok en lang kjøretur bak oss i dag.  Det var kaldt å stå opp.  Vi gjorde vel unna 40-50 mil.  Vi stoppet ikke for å handle, men vannstoppet ble ganske lystig.  Mange vasket seg og stelt seg litt.  Plutselig dukket det en buss full av tyrkere, som alle hoppet ut av bussen og satte straks i gang en forrykende dans.  De spilte fløyter og trommer, og elleville mannfolk som danset i rekker. Og like plutselig som de kom, så løp de inn på bussen igjen og forsvant inn i intet og var vekk.

Vi har kjørt gjennom fjellene i øst Tyrkia. Kurderne holder til der.  Det er nomader med små telt satt opp, og enorme horder med sauer. Ikke moderne telt, men noen små svarte telt av noe hjemmevevde greier. Fjellene er så golde at det er utrolig at folk kan leve der.  Det er kaldt og vindfullt store deler av året, men menneskene er fargerike.  Klærne deres har gnistrende farger, og de er ranke og stolte i holdningen.  Men de er ikke særlig begeistret for vest europeere.  Vi blir steinet med jevne mellomrom, oftest av småunger. Men noen ganger er det voksne som kaster også.  Det er ikke bare små stein heller, men stein på størrelse med små poteter, som hagler over oss.  Vi har utviklet en viss teknikk.  Når sjåføren ser at de kaster steiner, så tuter han, og vi dukker ned mens vi holder oss for hodet.  Men i dag var det faktisk noen som kastet en hel vannmelon inn på oss.  Den ble kastet fra en annen bil i fart.  Den traff Kathy og Parry og det gjorde vondt.  Den var jo tung!  Tårene deres spratt, og det var godt at de ikke brakk noe.  Det kunne faktisk vært ordentlig farlig.

I natt sov vi hos Gendarmene igjen, dvs, hos de militære. Det er visst tryggest i dette området.  En Exodus buss ble renset for penger og pass et par mil herfra for ikke så lenge siden.

Reisedagbok fra 1978 kap. 12 -Tyrkisk bryllup i en eventyrby

Cappadocia, 6.10.1978

Kjære dagbok,

cappadocia-tegningVi har nå kjørt vekk fra kysten, og er midt inne i Tyrkia.  Vi ankom i går og kjørte en tur oppom en landsby hvor folk fremdeles bodde i huler.  Hele landskapet her er helt merkelig.  Det er blitt skapt ved erosjon av vann og luft.  Det ser fullstendig overnaturlig ut, med spisse knudrete topper som stikker 50-100meter opp.  Andre steder er de helt glatte og regelmessige i formen, og ser ut som surrealistisk nyvispet krem.  Disse toppene er uthulte og man finner dem helt fulle av rom.  Det bor ingen i dem nå lenger, men det har gjort det.  Noen steder er de fortsatt i bruk som bolig.

Cappadocia er en veldig hyggelig landsby med akkurat passe turistpreg. Vi spiste der i går kveld.  Noen menn fra nabobordet spanderte 2 flasker vin, og det kom nøtter fra et annet bord, så folk er veldig vennlige.  Vi sov på en campingplass, og neste morgen var det iskald dusj.  Vi dro først inn til landsbyen, hvor de fleste rushet rundt for å få kjøpt seg et teppe.  Jeg kjøpte et, men jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er egentlig.  Men tross alt kostet det ikke mer enn kr 300.  Bare litt mer enn en fillerye, og det nytter ikke å bekymre seg etterpå.  Det var en kelim og den hadde vevet inn en liten bil i mønsteret.  Jeg syntes det var så sprøtt morsomt å veve inn en bil i et sånt tradisjonelt teppe.

Vi dro så til en huleby hvor det var gamle kirker, etter kristne som hadde gjemt seg der mens de ble forfulgt av araberne. Dette tilhørte jo det øst-romerske riket og var kristent før.  Nå er dette et muslimsk område.  Det var noen fantastiske fresco malerier, men de var dessverre veldig ramponerte.  Her er den merkeligste bebyggelse jeg noensinne har sett. Hele området består av naturlig kjegleformede fjell som er helt gjennomhullede som oster.

Vi dro deretter til den underjordiske byen Kaymakli.  Den ble også grunnlagt av kristne som trengte å gjemme seg, men at de ble der er ganske sprøtt.  20 000 mennesker bodde i dette nettet av huler i syv etasjer under jorda, og det gjorde de i generasjoner !  De færreste av dem så dagslys i det hele tatt.  Jeg fikk klaustrofobiske tendenser, men greide å ta meg sammen.  Etter å ha snurret rundt i denne labyrinten kommer vi plutselig inn i en hule med tepper og lys.  Det var faktisk en bar som solgte lunken Tuborg !  -at det går an !  De er over alt !

Utpå ettermiddagen stoppet vi ved en onyxfabrikk for å kikke. Det er der de lager alle mulige pyntegjenstander i grønn stein.  Men så hørte vi plutselig trommer oppi  veien, og nedover kommer en prosesjon med lystige mennesker.  Det var bryllup i byen, og prosesjonen stoppet utenfor brudens hus.  Musikerne slo seg ned, og det var en slags danseoppvisning av en fyr i skjørt og små bjeller i hendene.  Rytmen svingte og det var vanskelig å holde beina stille.  Alle smilte, og vi ble dratt med i en slags ringdans.  Vi dreit oss ut og prøvde å holde den eksotiske rytmen.  Bruden kom så ut, og hun så tekkelig sjenert ut bak et stort hvitt slør.  Vi ble invitert til festen om kvelden.

Vi dro så tilbake til hulene som vi skulle sove i, og Kevin og jeg fikk bo i en flott hule dekket av tepper.  Utsikten var helt vanvittig, og av en annen verden, vi så ut på alle de andre hulehusene.  Etter en kraftig middag laget av amerikanerne på bilen, «maccaroni and cheese»,  bega vi oss til bryllupsfest.  Det var fantastisk å bare komme inn i gården.  Det var hvite murhus, hvor man bodde like mye på taket som inne.  Det var vin og raki til alle.  Vi måtte ta brudgommen i hånda og ønske ham lykke til.  Vi ble ønsket velkomne, – vi var deres venner og vi måtte føle oss hjemme, sa de.  Så ble vi tatt med inn i et rom overfylt av tyrkiske menn, -kvinnene var nedenunder i et eget rom.  De fleste tilslørte og med ballongbukser.  Det var mer vin og røyk som gikk rundt, og discomusikk fra kasettspiller.  Brudgommen gikk i Levis bukser og var ganske høy.  Jeg ble sittende å prate med en tyrker, -Haron som snakket godt tysk.  Han skjenket mer vin hele tiden.  Nydelig syrlig rød vin.  Musikerne kom inn og mat ble satt fram.  Lefser som ble fylt med kruttsterk salat.  Det ble dans, og vi måtte opp og danse.  Et par om gangen, til akkompagnement av taktfaste klapp.  NZ Kathy først med brudgommen.  Hoftevrikk og fremmed rytmer.  Så var det min tur !  Jeg var nervøs og fikk litt noia.  Men de er ikke så kravstore mot oss europeere.  Temperaturen steg til 20 grader under kokepunktet og oxygenen der inne var nokså utbrukt.  For en stemning!  Det var rett og slett en utrolig morsom opplevelse.   Jeg ble fulgt hjem av tyrkeren.  Godt Kevin var med slik at vi unngikk pinlige situasjoner.