Reisedagbok fra 1978, kapittel 29 -Gjennom Khyberpasset og inn i Pakistan

Peshawer, Pakistan, 1.11.1978

Kjære dagbok,

Hei igjen ! Nå befinner jeg meg plutselig i Pakistan.  Nok et lite sjokk.  Det er slutt på støv og sand og tørre fjell.  Her er det som å komme ned i en grønn fuktig hage.  Landet her er helt forskjellig fra Afghanistan, klimaet er helt annerledes.  Dagen i dag begynte tidlig som vanlig.  Opp kl 6, grøt til frokost, så la vi i vei.  Landskapet begynte å bli grønnere raskt.  Jeg satt bakerst i lastebilen, det er bedre plass nå som Saron er borte.  Saron var den gamle tyrkisk-amerikaneren som var med.  Han var en gammel lærer, og opprinnelig fra Tyrkia.  Det var en fordel da vi kjørte gjennom Tyrkia hvor han snakket språkey, men Saron har aldri klart å finne seg til rette på turen.  Han er jo over 50 år, turselskapet ønsket egentlig ikke å ha han med, men han klarte å grine seg til å få være med.  Men han har egentlig bare vært en plage.  Han bare oppholdt seg alene i teltet sitt, som han ikke kunne dele med noen andre.  Der la han seg tidlig og var sur.  For tre uker siden kuttet han seg i beinet, og siden det har han ikke gjort et slag.  Andre må sette opp teltet for han, og hjelpe han på do.  Han er kun et irritasjonsmoment som sitter på ræva og bommer røyk.  Reisen var nok for hard for han.  Hver gang vi stoppet et sted, beveget han seg ikke ut av campingplassen.  Ellers satt han bare i lastebilen.  Dette føles nok som et nederlag for han.  Beinet hans er ikke lenger noen grunn til at vi skulle sette opp hans telt, ta hans oppvask og stelle han.  Vi har jo to sykepleiere med oss på turen, og de har måttet gjøre mye for han.  Men nå har han reist hjem, borte er han.  Det helt greit for oss.

Vi stoppet på veien ved et sauemarked i Nangahar.   Det var en stor åpen plass fylt med masse sauer, kameler, støv og mennesker.  Vi hoppet bare raskt ut av lastebilen og pratet litt med ungene, og knipset noen bilder med Parrys kamera.  Vi kom raskt til grensen, og overgangen til Pakistan gikk så raskt og smertefritt at jeg nesten ikke merket at vi var der plutselig.  Det tok bare et par timer.
img_0726Jeg var veldig opptatt av å kjøre gjennom Khyber passet på vei hit. Det hadde jeg hørt mye om, og nå skulle jeg endelig kjøre i gjennom !   Veien var bratt, og vi sneglet oss opp den svingete veien, mens motoren jobbet hardt på lastebilen.  Dave kjørte og giret og lastebilen sleit seg oppover.  Vi stoppet i den berømte landsbyen hvor fjellfolkene kommer ned, for å kjøpe seg hjemmelagde maskingevær og ammunisjon.  Mennene så røffe ut, med beige ullhatter som er brettet opp langs kantene.  Rundt skuldrene slenger de et brunt sjal og noen går med ammunisjonsbelter.  Ellers er det bare små lave støvete murhus.  Inni kan man drikke te, eller spise ved enkle trebord og benker.  Foran på fortauet ligger det tepper med maskingevær på utstilling.  Vi stoppet ikke mye, men så det bare når vi kjørt forbi.  Det er mulig det ikke var det mest gunstige stedet å stoppe uansett.  Og vi hadde for liten tid, da vi skulle rekke grensen.

Etter vi ankom Pakistan ble jeg veldig sulten, men hadde ingen pakistanske penger til å kjøpe noe. Men så fikk jeg lånt nok til å kjøpe meg en Nan-hamburger som var så sterk at både snørr og tårer rant ! Den maten var annerledes ja !  Det var sterke saker !  Over på den Pakistanske siden var alt mye mer travelt.  Det var som noen hadde skrudd opp både volum og fartsknappen.

img_0724Det var digre lastebiler som var malt i de villeste farger med bilder og motiver, og pyntet som det verste juletre, med dusker og glitter.  Jeg skjønner ikke at sjåførene kan se ut i det hele tatt jeg, mellom dingeldangel og pynt som henger fra taket.!   Det gjør de kanskje ikke heller, for når de kjører så tuter de noe så vanvittig, i tilfelle det er noen der! De monterer på noen horn som er helt hinsides bråkete at de høres ut som en diger båt.  Langs veien gjennom hele Iran så ser man digre lastebiler som lå veltet på siden.  Jeg tror de overlaster dem totalt sånn at tyngdpunktet kommer for høyt, og så kjører alt for fort slik at de velter. Tullinger !

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 28 -Observasjoner og refleksjoner

Kabul, den 31.10.1978

Kjære dagbok,

Det ble ikke noe av den turen vi skulle hatt opp til Bamyian og Band-i-amir. Det er der det er store gamle buddha figurer som er skåret inn i fjellet.  Om morgenen da vi skulle dra, virket ikke lastebilen.  Batteriet var flatt, men Dave mente det var noe mer som var feil med bilen.  Dermed gikk hele dagen med til venting.  Kanskje vi kunne dra om en time, kanskje kunne vi ikke dra i det hele tatt. Vi satt i gården utenfor hotellet og drakk chai  sammen med Abdul som røyker masse hasj.  Abdul er sprø !  Han er en liten afghaner som jobber på Lodhi hotel.  Han røyker så my hasj at han er stein fra frokost til sengetid.  Han har en rungende latter og et koselig smil.  Den ene armen hans er kortere enn den andre, og han ruller seg joints hele tiden.  Jeg satt og pratet med han og hotellverten.  Abdul pratet om hvordan det var å være Afghaner, og hvor sprø han synes at vi er i vesten, hvor alt skal komme ut av kraner og automatiske maskiner og hvor vi til og med trenger elektriske apparater til å vaske gulvet.  I Afghanistan er alt så enkelt, mente han.  «Vil du ha melk, så skaffer du deg bare en ku» (om det er så enkelt da, tenkte jeg).  Fra melka får du både youghurt og ghee.  Så er det bare å ha litt brød til, så har du alt du trenger, mente Abdul.

Om kvelden gikk Kevin og jeg ut en tur. Vi ble sittende på en restaurant som het Merzedes.  Det var et virkelig koselig sted.  Det var massevis av reisende der som satt og nøt mangelen på natteliv.  Vi spiste noe som het mantoo, og som var grønnsaker som var pakket inn i pasta, med krydret youghurt saus.  Kevin stirret mye ut i lufta, mens jeg var virkelig i humør til å snakke med folk.  Først snakket jeg med en danske, så noen Hollendere, senere to nordmenn gitt, og en engelskmann.  Nordmenn er ganske treg masse ! Disse to her var ikke særlig spennende.  Jeg pratet litt med jenta, og hun var svært kritisk med hensyn til utnytting av folk i forbindelse med veving av tepper osv.  Jeg fant meg selv plutselig svært så likegyldig til det, med tanker som; «det har i hvertfall et levebrød».  Etterpå begynte jeg plutselig å bombardere Kevin  med min verdensproblemspørsmål.  Han sa bare, «hvorfor spør du meg om dette ?, jeg har ingen svar».  Men jeg tror han fikk mange spørsmål å tenke på, om ting som han tidligere bare har akseptert.  Jeg kan ikke besvare dem sjøl en gang.  Det er lissom ikke så lett å henvise til «de sultne masser i India» lenger, når de er rett utenfor døra, og her ser de ikke så sultne ut heller.  Levestandarden her er ikke så høy.  Mange jobber nok lange dager med 10-12 timer pr dag, og spiser veldig enkel mat.  Men de er fornøyde, er innvendingen.  Er de ?! ! Jeg spiser meg stappmett flere ganger pr dag og er glad jeg ikke lever som dem.  Det er så mange ting å undres over, og alt blir så annerledes når du er midt oppi det, og ikke bare sitter hjemme i trygge Norge og synser. Jeg trenger en intelligent person til å hjelpe meg å sortere tankene.  Kevin hjelper ikke !

Jeg skal gjerne dra tilbake til dette landet, det er virkelig fantastisk ! Jeg har kjøpt en hel masse, jeg blir bare så fryktelig fristet. Alle har forresten kjøpt masse ting, det er helt sprøtt.  Tiden har lissom bestått av å gå i butikker og glo og bli overtalt av gode selgere.  Jeg lurer på hva folk her tror om oss som går og kler oss ut i deres klær ?!  Det virker som de synes det er moro.  Afghanere synes at alt er ok, er det inntrykket det jeg har fått.  Men det er sannsynligvis ikke sant!

avisutklipp-fra-afghanistan
Bra de har orden på noe da!  Flagget skal bestå av to deler, stoffet og stanga !

Revolusjonen her i Afghanistan går sin gang. På lørdag fikk de nytt flagg.  De har full kontroll rundt hvordan det skal være, og regelverket dekker det viktigste!!  Ha ha! Hotelleieren synes det nye regimet er veldig bra.  Andre sier de ikke liker kommunister og russere, mens de samme personene kan være fornøyd med noen av forandringene som skjer.  Frigjøring av kvinnene, ingen medgift osv.  Her på lastebilen får vi liten føling med hva som egentlig foregår.  Vi er trygge med alt vi trenger om bord på lastebilen.  Verden beveger seg forbi oss, og vi sitter rolig og ser på.

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 26 -Endelig en seng i Kabul

birgit-helt-naer-pa-lastebil      Kabul, Afghanistan, 27. oktober 1978

Kjære dagbok,

Nå ligger jeg faktisk i en seng, for første gang på syv uker !! Det er ganske deilig, det må jeg si, etter 49 netter i telt ! I dag blir det fint å legge seg tidlig.  Jeg skal bare ligge der og ikke gjøre noen ting!   Jeg føler meg trøtt og oppblåst.  Det var Glen som laget maten i dag.  Han laget «macaroni  cheese», med masse ost i.   Det var kraftig kost. Og til dessert var det kokte epler med honning, nøtter og rosiner.  Alle de andre har diare, mens jeg ikke får drite, som vanlig.

Nå har vi ankommet Kabul, den Afghanske hovedstaden. Jeg har bare så vidt vært rundt og kikket litt i Chickenstreet, som er hovedgata, og der alle butikkene og de reisende er.  Her er ganske mye mer vestlig enn i både Herat og Kandahar.  Det er mange butikker og mye fint å få kjøpt som vanlig.  Jeg kommer vel til å bli helt dårlig av fristelser i morgen tenker jeg.  Butikker og boder som bugner av fantastiske ting, klær, smykker, sandaler og vesker.  Og masse tøffe lokale håndverks ting som man ikke ser noen andre steder.  Det er alltid spennende å utforske et nytt sted !  Men først skal jeg sove.

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 25 – Lommetennis i Kandahar

Kandahar, Afghanistan

Jeg var nesten i ekstase etter å ha lest den håpløst romantiske boken «Caravan» av James Michener. Boka handler om  Afghanistan.  Om storyen i boka var litt vel romantisk, så innehold boka en rekke gode skildringer, han beskriver veldig godt mange nyanser av livet i Afghanistan før og nå.  Man skjønner liksom sjela til landet, beskrevet på en utrolig fengende måte.  Han er en utrolig god forteller denne James Michener, samtidig som han får med masse historie og kultur.  Det er helt fantastisk å lese boka mens jeg reiser gjennom stedet.  Når jeg havner i en liten støvete landsby, så ser jeg lissom for meg både det ene og det andre i min fantasi, slik at et sted som ikke er særlig imponerende, blir likevel veldig spesiell for meg.

Vi kom inn til Kandahar tidlig i morges. Byen var et stort mylder, og virket genuint og enda mer ekte enn Herat.  Det var min tur til å handle inn mat og proviant til bilen.  Jeg hadde masse penger og det var ganske godt utvalg, så det var moro å handle. Vi fant et bakeri som het «Your Bakery» som solgte amerikanske kaker, herlige varme apple turnovers, brownies, og varme brød og rundstykker.  Det å finne slike bakervarer her er ikke hverdagskost ! De delte ut gratis smaksprøver, og jeg smakte verdens beste yoghurt.

img_0711Etterpå vandret jeg rundt i byen alene og det gikk greit og ingen plaget meg. Alle var hyggelige, og jeg bestemte meg for å se på noen klær.  Jeg sto i butikken og sto og kikket på en hvit brodert bluse og en blå fin silkeburka med netting foran øynene.  Det kunne jo være artig å ha, tenkte jeg.  Mens jeg sto der og forhandlet om prisen med selgeren som var en ung mann, så la jeg merket til at han fikk et så merkelig uttrykk i øynene.  Han ble lissom mer og mer fjern, med et  fuktig og glassaktig uttrykk i øynene.  Så kikket jeg litt lenger ned, og la merke til at han hadde hånda dypt begravet ned i buksa, og der foregikk det mye aktivitet!  Han hadde jo en sånn vid posebukse, med skjorte med store flak, og der var det god plass så der foregikk det litt av hvert !!  Han sto rett og slett og runka ! Midt under samtalen med meg og hele prute seremonien, sto han der og koste seg med seg selv! Jeg må innrømme at jeg ble temmelig distrahert, og endte opp med en helt annen farge enn det jeg ville ha.  Men nå er jeg eier av en blå burka !

Etter den litt merkelige opplevelsen gikk jeg videre, og kom i prat med en skrapgullsmed. Vi ble sittende og drikke chai og skravle. Han hadde 7 babier og syntes det var forferdelig at jeg var 21 år og ugift.  Det var sikkert en afghaner som hadde lyst til å kjøpe meg, mente han.  Vel, tenkte jeg, jeg tror jeg står over.  Så dro jeg tilbake til bakeriet og spiste enda mer youghurt før vi dro av sted med lastebilen.  Chris og Steve hadde fått takbirgit-med-skaut en liten bit hasj som de spiste før de satt seg på lastebilen.  De ble så steine at det var nesten utrolig.  Steve satt mutters alene i førerhuset, bare sammen med sjåføren, og lo så han knapt kunne anda, mens Chris vandret over en haug for å meditere på et fjell, så fort vi stoppet.

Det var min tur til å lage mat til hele gjengen.  Jeg laget stekt ris, og det ble ikke så verst.  Til dessert hadde vi druer og youghurt.  Afghanske druer er lyse gule og avlange, og de er så sprø og søte som det er mulig å bli.  Blandet med den friske yoghurten blir det kjempegodt. Folk spiste mye, og det ble nesten ingenting igjen til meg.  Det var synd for det smakte himmelsk.  Jeg har aldri smakt så gode druer før, skallet bare brister av den søte saften som eksploderer i munnen, de er nesten for søte.

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 24 -Søt melon og nye opplevelser

Kandahar, Afghanistan 26.10.1978

Kjære dagbok,

Neste dag dro jeg til postkontoret alene for å høre om det var kommet noen brev til meg til Poste Restante.  På postkontorene er det alltid masse folk.  Jeg kom i prat med en sveitsisk fyr, og gikk og drakk kaffe med han.  I kaffebutikken begynte jeg å prate med en afghaner.  Han var veldig hyggelig.  Han tok meg med til en gammel moske og viste meg de fire minaretene.  Etterpå sykla han meg hjem på sykkelen sin, mens jeg satt på stanga.  På vei tilbake stoppet vi i en gatebod for at jeg skulle kjøpe meg en cola.  Jeg ble straks tilbudt en stol å sitte på og gratis chai.  Der satt vi og pratet litt, før jeg gikk tilbake til lastebilen.  Jeg synes det er utrolig hyggelig å bli kjent med de lokale, og prate med dem.    Han ga meg en melon å ta med tilbake til lastebilen.    Jeg har nok aldri smakt så godt som den afghanske melonen.  Den var så sprø som en pære, så søt som honning, med den friskeste saften som sprutet og rant.  En så søt melon har jeg aldri smakt før.

Utpå ettermiddagen måtte  finne et sted å slå oss til for natta, og kjørte ut over en lang øde slette og inn i fjellene. Det var kveld og sola sto lavt på himmelen.  Da vi hadde stoppet og funnet et sted å slå camp, bestemte vi oss for å gå opp på en liten fjelltopp.  Jeg hadde på meg mine nye røde haremsbukser med mansjett nederst på bena, en batikkfarget burgunderrød bestefarskjorte og et lilla skjerf rundt halsen.  Utenpå der hadde jeg det nye tøffe lærbeltet med en liten veske festet på.  Rund anklene hadde jeg festet ankelbånd med små bjeller på i sølv. Fargene gjorde meg så glad, og jeg følte meg så fin.  Det var lissom akkurat det jeg trengte i det tørre okerfargede landskapet.  Vi kom ganske høyt opp på fjellet, og det var langt å gå.  Vi var helt alene, ingen andre å se.  Solnedgangen var strålende og orange, og fargekombinasjonen med de røde og lilla klærne mot den gylne okerfargen på de støvete fjellene var fantastisk og strålende der sola forsvant bak fjelltoppene i det fjerne.  Jeg savnet et kamera !

Neste dag stoppet vi en landsby. Der var det virkelig gammeldags !  Det var ingen kjøretøy i gatene, som uansett var for smale til det.  Det var boder hvor de solgte alt mulig skrap.  Det var vel standarden på tingene de brukte der, men i mine øyne var det bare skrot. Sandaler laget av gamle bildekk for eksempel. De er sikkert slitesterke, men så ikke særlig gode ut til å gå med.  Folk her går med bare føtter i skrøpelige sandaler, og føttene er tørre og støvete.  Det må være kaldt !  Noen steder solgte de kjøtt.  Kjøttet hang i kroker, og det var massevis av fluer som koste seg.  Det var geiter som hadde måttet bøte med livet, og geitehodene lå stablet opp, ved siden av kløver og diverse kroppsdeler.  Det så veldig udelikat ut og jeg mistet fullstendig lysten på kjøtt.   Det var mange karakteristiske fjes å se.  Menn med store hvite turbaner, beige posebukser og skjorter med flak.  De kikket skeptisk på meg, og lurte vel på hva jeg tenkte på som ikke dekket meg til, og at jeg var så frekk at jeg bare vandret rundt.   Jeg tror faktisk at jeg ble spyttet på da jeg gikk på fortauet.   Jeg kom inn i et rom i en butikk hvor det var kvinner.  Da bare dro de av burkaen og pratet med meg, men ute er de som skygger i sine blå telt.

Reisdagbok fra 1978. Kapittel 23 – Må man, så må man !!!

Kandahar, Afghanistan, 26.10.1978

Kjære dagbok, Her sitter jeg og skriver fra flere dager tilbake, og jeg er proppfull av inntrykk fra i dag.  Dette landet er bare ikke sant !!  Jeg kan ikke tro jeg her her !  Jeg må klype meg selv i armen.  Jeg har aldri møtt slike mennesker.  De bare smiler og ler, og de plager deg ikke.  De er nysgjerrige og vennlige, men ikke innpåtrengende som i Iran.  De vil bare at du skal sette deg ned og prate med dem.

Men tilbake til historien min. Alt det jeg hadde kjøpt, ja, Jeg kjøpte meg et ullsjal til å frelse meg fra kulda.  Det skal bli godt, så mye som jeg har frosset!    Mens vi handlet måtte jeg plutselig på do.  Tarmene rumlet og en skikkelig nødskitt meldte sin ankomst.  Det var jo selvsagt  helt umulig å finne en ordentlig do noe sted, men en liten gutt viste meg hvor jeg skulle gå.  Vi gikk rundt hjørnet.  Det var rett og slett bare bak noen av de støvgrå husene nederst i gata uten grus.  Der oppdaget jeg at jeg ikke var den eneste som brukte dette stedet som do.  Det virket som det var normalt !   Det lå bæsj over alt, uttørkede store ruker hvor digre grønne spyfluer koste seg.  Jeg så at afghanerne spiste mye granatepler, og spist frøene.  De uttørkede møkkakladdene var så fulle av spisse granateplefrø som stakk ut, at de så nesten ut som pinnsvin.  Jeg la merke til en ting til, dopapir manglet.  Det har de ikke her!   Det er derfor man ikke skal spise med venstrehånden, kun den høyre. Så da kan man jo tenke seg resten.  Plutselig forsto jeg også hvor praktisk den afghanske klesdrakten deres egentlig er.  De vide buksene, med skjorte med store skjorteflak og splitt i sidene.  Den funker faktisk som en bærbar utedo.  De kan rolig bare huke seg ned hvor som helst, og gjøre det de skal uten å føle seg sjenert.  Dessverre hadde ikke jeg sånn skjorte.

I mellomtiden, mens Bill ventet på meg, ble han kjent med den afghanske lille gutten. Han avtalte en tur og fikset en hestedrosje til oss.  Den var ført av en ung afghaner med turban, og vognene var malt i de villeste farger og dekorert med røde dusker.  Vi satte oss inn og humpet gjennom de hullete gatene, forbi moskeen og utenfor byen til et mausoleum eller moske.  Det var en nydelig tur, og fint å komme på utsiden av byen.  Moskeen var gammel og ganske forfallen, der den var laget av brune mursteiner laget av sand, men den var i bruk !  Utenfor satt det en gammel mann og passet på.  Vi tok av oss skoene og gikk inn.  Inne i halvmørket i den gamle moskeen satt det blinde og ba, mens andre mediterte.  En nomadejente hylte og skreik og vred seg i hysteri.  En av familiemedlemmene hennes var død,  jeg vet ikke om dette var den normale måten å markere dette på ?   På vei ut ga jeg «baksheesh» til mannen som passet på skoene.  Han ga meg tilbake en kinesisk mynt.

Her i Afghanistan er hasjish en gammel tradisjon og helt normalt, og ansett som lovlig, mens det ikke finnes noe alkohol. Afghansk hasjish er jo berømt fra gammelt av og det dyrkes hamp over alt her.  Man legger merke til det og lukter det over alt.  Det er normalt å røyke, men ikke å drikke en dråpe alkohol.  Det er jo ganske annerledes fra hvordan vi er vant til.

Reisedagbok fra 1978 – Kapittel 22 -Det første møtet med Afghanistan

Herat, Afghanistan

Kjære dagbok,

Når vi endelig var ferdige på grensestasjonen så kjørt vi til Herat og overnattet på plenen til Najib Guesthouse.  Jeg la meg tidlig fordi jeg følte meg ganske dårlig.  Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel.  Jeg ville bare ut og se, jeg var så nysgjerrig !  Først gikk vi til banken, Kevin og jeg.  Der gikk det ikke akkurat raskt å få vekslet reisesjekkene våre.   Det tok ikke mindre enn to timer å få vekslet penger.  Men det gjorde heller ikke noe.  Det var mange andre kule reisende der som jeg kunne prate med.  Så dro vi ut i byen, og der møtte vi Bill, den skjeggete amerikaneren i rød dynejakke.

afghanistan-burkaHerat er litt av en by !! Det er brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. Det er hestekjerrer som er pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau.  Kvinnene går i afghansk burka som nærmest er et vandrende telt.  De er laget i tynn silke, og har en hatt sydd inn på hodet, og en brodert netting foran øynene.  Det er egentlig grasiøst å se på, når kvinnene går med dem, der de flagrer av gårde i burkaen sin.  De ser ut som vandrende telt.

Vi bestemte oss for å finne oss noe å spise, og fant en typisk afghansk restaurant. Vi spiste Pilau, som er en risrett kokt sammen med kjøtt.  Vi måtte spise med fingrene, og det viste seg å være mer vanskelig enn en skulle tro.  Hvordan få løse riskorn inn i munnen ved kun hjelp av fingre.  Vi satt og prøvde ut litt forskjellige metoder da Bill fikk for seg at han kunne drysse dem inn i munnen.  « I just sprinkle them in»  Problemet er at han har helskjegg !  Så hele han ble dekket med hvite riskorn.  Den tufsen, han er jo ellers så bekymret over hva han tar på eller hva han spiser, og der satt han og drysset mat over hele seg.   Hele herligheten kostet bare 14 afghanier, dvs. ca kr 2.  Kevin som er annensjåfør, måtte tilbake for å jobbe på lastebilen, så jeg gikk rundt i byen sammen med Bill.  Jeg kjøpte meg en hel masse.  Dårlig innflytelse fra den kjøpegale amerikaneren kanskje. Jeg kjøpte en nydelig grønn afghan kjole.  Den var vakker i de dypeste mest intense grønnfarger, og med gamle kutch broderier i rødtoner på brystet.  Den var skikkelig fin og av god kvalitet.  Den kostet 1300 Afs som utgjør ca 15 pund.  Så endte jeg opp med å kjøpe meg et par røde ballongbukser med mansjetter nederst og et lærbelte med en liten veske på.

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 21 Wow, jeg er i Afghanistan !!!

Qala Bist, Afghanistan, 25.10.1978

Kjære dagbok,

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe igjen.  Jeg skulle ha benyttet tiden på grensen, men da skrev jeg brev isteden.  Jeg var ikke i særlig god form heller, jeg hadde hodepine, og hodet var ganske tett.  Hvite prikker på mandlene har gått som en epidemi på lastebilen.  Jeg var dårlig et par dager, men er OK nå, har bare litt hodepine.

Å komme inn i Afghanistan var helt fantastisk. Grensen besto av en stor åpen plass, med en mengde små kontorer rundt omkring.  Ute på plassen var det massevis av folk på reise. Store busser fulle av Afghanere som ventet på å slippe gjennom.  Vi ankom selvsagt midt under lunsjpausen.  Det var afghanske menn i alle aldre og fasonger.  Noen med mongolske trekk, andre med mer arabisk utseende.  De har herlige turbaner på, som kler dem så godt.  Noen er hvite, andre er brune eller i blå silke,-men mest hvite.  Andre igjen har ullhatter, men alle har digre bukser og knelang skjorte på utsiden.  Kvinnene vi så var enten vestlige reisende, eller pakistanske kvinner på vei hjem. Afghanske kvinner var ikke å se. Et fenomen med afghanske reisende er at alle drasser på digre madrasser.  De tar med seg madrassen sin på bussen, like godt !    Bussene har lass like høye som bussen selv, av oransje, rosa og gule madrasser

 

Vi satt på grensen i over fire timer. Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor.  Enten politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var ekstremt møkkete med knuste vinduer og en fyr som satt og pattet på en sneip.  Det var ikke kjedelig å sitte der,  selv om vi måtte sitte der så lenge.  Jeg bare satt og så på folka og pratet litt med noen av dem.  Dette var også første gang jeg så virkelig fattigdom.  Det var skikkelig stusselig der.  En mann kom og samlet melonskallet mitt, og det var ikke fordi det var søppel.

 

På den persiske siden av grensen var det et smuglermuseum. Der kunne vi se alle mulige merkelige metoder for å smugle hasj og narkotika.  Det var tydelig at det var veldig aktuelt akkurat her.