Reisedagbok fra 1978. Kapittel 25 – Lommetennis i Kandahar

Kandahar, Afghanistan

Jeg var nesten i ekstase etter å ha lest den håpløst romantiske boken «Caravan» av James Michener. Boka handler om  Afghanistan.  Om storyen i boka var litt vel romantisk, så innehold boka en rekke gode skildringer, han beskriver veldig godt mange nyanser av livet i Afghanistan før og nå.  Man skjønner liksom sjela til landet, beskrevet på en utrolig fengende måte.  Han er en utrolig god forteller denne James Michener, samtidig som han får med masse historie og kultur.  Det er helt fantastisk å lese boka mens jeg reiser gjennom stedet.  Når jeg havner i en liten støvete landsby, så ser jeg lissom for meg både det ene og det andre i min fantasi, slik at et sted som ikke er særlig imponerende, blir likevel veldig spesiell for meg.

Vi kom inn til Kandahar tidlig i morges. Byen var et stort mylder, og virket genuint og enda mer ekte enn Herat.  Det var min tur til å handle inn mat og proviant til bilen.  Jeg hadde masse penger og det var ganske godt utvalg, så det var moro å handle. Vi fant et bakeri som het «Your Bakery» som solgte amerikanske kaker, herlige varme apple turnovers, brownies, og varme brød og rundstykker.  Det å finne slike bakervarer her er ikke hverdagskost ! De delte ut gratis smaksprøver, og jeg smakte verdens beste yoghurt.

img_0711Etterpå vandret jeg rundt i byen alene og det gikk greit og ingen plaget meg. Alle var hyggelige, og jeg bestemte meg for å se på noen klær.  Jeg sto i butikken og sto og kikket på en hvit brodert bluse og en blå fin silkeburka med netting foran øynene.  Det kunne jo være artig å ha, tenkte jeg.  Mens jeg sto der og forhandlet om prisen med selgeren som var en ung mann, så la jeg merket til at han fikk et så merkelig uttrykk i øynene.  Han ble lissom mer og mer fjern, med et  fuktig og glassaktig uttrykk i øynene.  Så kikket jeg litt lenger ned, og la merke til at han hadde hånda dypt begravet ned i buksa, og der foregikk det mye aktivitet!  Han hadde jo en sånn vid posebukse, med skjorte med store flak, og der var det god plass så der foregikk det litt av hvert !!  Han sto rett og slett og runka ! Midt under samtalen med meg og hele prute seremonien, sto han der og koste seg med seg selv! Jeg må innrømme at jeg ble temmelig distrahert, og endte opp med en helt annen farge enn det jeg ville ha.  Men nå er jeg eier av en blå burka !

Etter den litt merkelige opplevelsen gikk jeg videre, og kom i prat med en skrapgullsmed. Vi ble sittende og drikke chai og skravle. Han hadde 7 babier og syntes det var forferdelig at jeg var 21 år og ugift.  Det var sikkert en afghaner som hadde lyst til å kjøpe meg, mente han.  Vel, tenkte jeg, jeg tror jeg står over.  Så dro jeg tilbake til bakeriet og spiste enda mer youghurt før vi dro av sted med lastebilen.  Chris og Steve hadde fått takbirgit-med-skaut en liten bit hasj som de spiste før de satt seg på lastebilen.  De ble så steine at det var nesten utrolig.  Steve satt mutters alene i førerhuset, bare sammen med sjåføren, og lo så han knapt kunne anda, mens Chris vandret over en haug for å meditere på et fjell, så fort vi stoppet.

Det var min tur til å lage mat til hele gjengen.  Jeg laget stekt ris, og det ble ikke så verst.  Til dessert hadde vi druer og youghurt.  Afghanske druer er lyse gule og avlange, og de er så sprø og søte som det er mulig å bli.  Blandet med den friske yoghurten blir det kjempegodt. Folk spiste mye, og det ble nesten ingenting igjen til meg.  Det var synd for det smakte himmelsk.  Jeg har aldri smakt så gode druer før, skallet bare brister av den søte saften som eksploderer i munnen, de er nesten for søte.

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 24 -Søt melon og nye opplevelser

Kandahar, Afghanistan 26.10.1978

Kjære dagbok,

Neste dag dro jeg til postkontoret alene for å høre om det var kommet noen brev til meg til Poste Restante.  På postkontorene er det alltid masse folk.  Jeg kom i prat med en sveitsisk fyr, og gikk og drakk kaffe med han.  I kaffebutikken begynte jeg å prate med en afghaner.  Han var veldig hyggelig.  Han tok meg med til en gammel moske og viste meg de fire minaretene.  Etterpå sykla han meg hjem på sykkelen sin, mens jeg satt på stanga.  På vei tilbake stoppet vi i en gatebod for at jeg skulle kjøpe meg en cola.  Jeg ble straks tilbudt en stol å sitte på og gratis chai.  Der satt vi og pratet litt, før jeg gikk tilbake til lastebilen.  Jeg synes det er utrolig hyggelig å bli kjent med de lokale, og prate med dem.    Han ga meg en melon å ta med tilbake til lastebilen.    Jeg har nok aldri smakt så godt som den afghanske melonen.  Den var så sprø som en pære, så søt som honning, med den friskeste saften som sprutet og rant.  En så søt melon har jeg aldri smakt før.

Utpå ettermiddagen måtte  finne et sted å slå oss til for natta, og kjørte ut over en lang øde slette og inn i fjellene. Det var kveld og sola sto lavt på himmelen.  Da vi hadde stoppet og funnet et sted å slå camp, bestemte vi oss for å gå opp på en liten fjelltopp.  Jeg hadde på meg mine nye røde haremsbukser med mansjett nederst på bena, en batikkfarget burgunderrød bestefarskjorte og et lilla skjerf rundt halsen.  Utenpå der hadde jeg det nye tøffe lærbeltet med en liten veske festet på.  Rund anklene hadde jeg festet ankelbånd med små bjeller på i sølv. Fargene gjorde meg så glad, og jeg følte meg så fin.  Det var lissom akkurat det jeg trengte i det tørre okerfargede landskapet.  Vi kom ganske høyt opp på fjellet, og det var langt å gå.  Vi var helt alene, ingen andre å se.  Solnedgangen var strålende og orange, og fargekombinasjonen med de røde og lilla klærne mot den gylne okerfargen på de støvete fjellene var fantastisk og strålende der sola forsvant bak fjelltoppene i det fjerne.  Jeg savnet et kamera !

Neste dag stoppet vi en landsby. Der var det virkelig gammeldags !  Det var ingen kjøretøy i gatene, som uansett var for smale til det.  Det var boder hvor de solgte alt mulig skrap.  Det var vel standarden på tingene de brukte der, men i mine øyne var det bare skrot. Sandaler laget av gamle bildekk for eksempel. De er sikkert slitesterke, men så ikke særlig gode ut til å gå med.  Folk her går med bare føtter i skrøpelige sandaler, og føttene er tørre og støvete.  Det må være kaldt !  Noen steder solgte de kjøtt.  Kjøttet hang i kroker, og det var massevis av fluer som koste seg.  Det var geiter som hadde måttet bøte med livet, og geitehodene lå stablet opp, ved siden av kløver og diverse kroppsdeler.  Det så veldig udelikat ut og jeg mistet fullstendig lysten på kjøtt.   Det var mange karakteristiske fjes å se.  Menn med store hvite turbaner, beige posebukser og skjorter med flak.  De kikket skeptisk på meg, og lurte vel på hva jeg tenkte på som ikke dekket meg til, og at jeg var så frekk at jeg bare vandret rundt.   Jeg tror faktisk at jeg ble spyttet på da jeg gikk på fortauet.   Jeg kom inn i et rom i en butikk hvor det var kvinner.  Da bare dro de av burkaen og pratet med meg, men ute er de som skygger i sine blå telt.

Reisedagbok fra 1978 – Kapittel 22 -Det første møtet med Afghanistan

Herat, Afghanistan

Kjære dagbok,

Når vi endelig var ferdige på grensestasjonen så kjørt vi til Herat og overnattet på plenen til Najib Guesthouse.  Jeg la meg tidlig fordi jeg følte meg ganske dårlig.  Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel.  Jeg ville bare ut og se, jeg var så nysgjerrig !  Først gikk vi til banken, Kevin og jeg.  Der gikk det ikke akkurat raskt å få vekslet reisesjekkene våre.   Det tok ikke mindre enn to timer å få vekslet penger.  Men det gjorde heller ikke noe.  Det var mange andre kule reisende der som jeg kunne prate med.  Så dro vi ut i byen, og der møtte vi Bill, den skjeggete amerikaneren i rød dynejakke.

afghanistan-burkaHerat er litt av en by !! Det er brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. Det er hestekjerrer som er pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau.  Kvinnene går i afghansk burka som nærmest er et vandrende telt.  De er laget i tynn silke, og har en hatt sydd inn på hodet, og en brodert netting foran øynene.  Det er egentlig grasiøst å se på, når kvinnene går med dem, der de flagrer av gårde i burkaen sin.  De ser ut som vandrende telt.

Vi bestemte oss for å finne oss noe å spise, og fant en typisk afghansk restaurant. Vi spiste Pilau, som er en risrett kokt sammen med kjøtt.  Vi måtte spise med fingrene, og det viste seg å være mer vanskelig enn en skulle tro.  Hvordan få løse riskorn inn i munnen ved kun hjelp av fingre.  Vi satt og prøvde ut litt forskjellige metoder da Bill fikk for seg at han kunne drysse dem inn i munnen.  « I just sprinkle them in»  Problemet er at han har helskjegg !  Så hele han ble dekket med hvite riskorn.  Den tufsen, han er jo ellers så bekymret over hva han tar på eller hva han spiser, og der satt han og drysset mat over hele seg.   Hele herligheten kostet bare 14 afghanier, dvs. ca kr 2.  Kevin som er annensjåfør, måtte tilbake for å jobbe på lastebilen, så jeg gikk rundt i byen sammen med Bill.  Jeg kjøpte meg en hel masse.  Dårlig innflytelse fra den kjøpegale amerikaneren kanskje. Jeg kjøpte en nydelig grønn afghan kjole.  Den var vakker i de dypeste mest intense grønnfarger, og med gamle kutch broderier i rødtoner på brystet.  Den var skikkelig fin og av god kvalitet.  Den kostet 1300 Afs som utgjør ca 15 pund.  Så endte jeg opp med å kjøpe meg et par røde ballongbukser med mansjetter nederst og et lærbelte med en liten veske på.

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 21 Wow, jeg er i Afghanistan !!!

Qala Bist, Afghanistan, 25.10.1978

Kjære dagbok,

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe igjen.  Jeg skulle ha benyttet tiden på grensen, men da skrev jeg brev isteden.  Jeg var ikke i særlig god form heller, jeg hadde hodepine, og hodet var ganske tett.  Hvite prikker på mandlene har gått som en epidemi på lastebilen.  Jeg var dårlig et par dager, men er OK nå, har bare litt hodepine.

Å komme inn i Afghanistan var helt fantastisk. Grensen besto av en stor åpen plass, med en mengde små kontorer rundt omkring.  Ute på plassen var det massevis av folk på reise. Store busser fulle av Afghanere som ventet på å slippe gjennom.  Vi ankom selvsagt midt under lunsjpausen.  Det var afghanske menn i alle aldre og fasonger.  Noen med mongolske trekk, andre med mer arabisk utseende.  De har herlige turbaner på, som kler dem så godt.  Noen er hvite, andre er brune eller i blå silke,-men mest hvite.  Andre igjen har ullhatter, men alle har digre bukser og knelang skjorte på utsiden.  Kvinnene vi så var enten vestlige reisende, eller pakistanske kvinner på vei hjem. Afghanske kvinner var ikke å se. Et fenomen med afghanske reisende er at alle drasser på digre madrasser.  De tar med seg madrassen sin på bussen, like godt !    Bussene har lass like høye som bussen selv, av oransje, rosa og gule madrasser

 

Vi satt på grensen i over fire timer. Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor.  Enten politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var ekstremt møkkete med knuste vinduer og en fyr som satt og pattet på en sneip.  Det var ikke kjedelig å sitte der,  selv om vi måtte sitte der så lenge.  Jeg bare satt og så på folka og pratet litt med noen av dem.  Dette var også første gang jeg så virkelig fattigdom.  Det var skikkelig stusselig der.  En mann kom og samlet melonskallet mitt, og det var ikke fordi det var søppel.

 

På den persiske siden av grensen var det et smuglermuseum. Der kunne vi se alle mulige merkelige metoder for å smugle hasj og narkotika.  Det var tydelig at det var veldig aktuelt akkurat her.

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 20 Tepper og tanks

Mashhad, Iran, 21.10.1978

img_0709

Kjære dagbok,

Vi ankom hit i dag morges..  Vi sov på et sandtak i natt, og morgenen var like kald som vanlig.  Jeg leste hele morgenen.  Jeg er blitt helt forgapt i en bok som heter Caravan, av James Michener.  Den handler om Afghanistan, og gir et veldig godt inntrykk av Afghanistans sjel.  Nå gleder jeg meg til å dra inn i landet i morgen.

Så dro vi inn til byen. Mashhad er en diger by.  Kevin og jeg valgte å gå for oss selv og ikke sammen den andre saueflokken.  Vi ble dratt inn i en teppebutikk nesten med en gang, og hjelpe meg så fristende.  De nydeligste tepper vevet i rødt av nomader.  De var så vakre, og jeg fikk så lyst til å kjøpe.   De sier man kan betale et depositum på kr 250 så kan de sende for deg.  Jeg vet ikke om jeg ville stole på det.  Men det får en jo til å tenke at det er store fortjenestemuligheter hvis man skulle solgt dem videre.  Men jeg hadde ikke penger på meg, men jeg kunne nok ha ordnet det om jeg hadde villet.  Jeg tror nesten jeg angrer på at jeg ikke kjøpte!  Men men,  Afghanistan og Kashmir kommer fortsatt, så det er ikke for sent ennå.  Det er vanskelig å ta sånne store beslutninger når man ikke er forberedt. Jeg kan jo ikke bare plutselig kjøpe et diger teppe lissom !

 

Ellers tuslet vi rundt og gjorde ingenting.  Moskeen kom vi ikke inn i.  Den var kun for muslimer.  Det er mange tanks i gatene.  Mashhad er en hellig by og svært religiøs.  Det har vært uroligheter her både i går og i dag.  Vi hørte rykter om soldater som nektet å skyte på dem de mente var sine egne, og heller skjøt på politiet.  Det er mye rart som foregår.

Fotnote*)  Dette var midt under revolusjonen i Iran i 1978. Det var ikke rart det var urolig.

Reisedagbok 18 -Gjennom ørkenen

Dashte-e-lut, Iran, 18.10.1978

IMG_0681.PNGKjære dagbok,

Vi sover i en karavane-serai (karavanefort) i natt igjen.  Vi har begynt på vår tre dagers krysning av ørkenen.  Det var iskaldt igjen i dag morges.  Jeg våknet opp mange ganger i løpet av natten av at jeg frøs.  Men da morgenen endelig kom, så var det en fantastisk soloppgang over fjellene.  Solstrålene stakk opp over fjellene, med skarpe stråler, langt der borte.  Fjellene så endeløse ut  i det fjerne, de badet i støv som fikk alt til å se brunt og beige og gyllent ut, og hvor bare konturen av fjellet synes som silhuetter.  Jeg følte meg fortsatt trøtt i bilen, men fikk ikke sove noe mer.  Etter lunch stoppet vi en time i Yazd for å handle.  Vi stresset rundt etter frukt og noe å drikke.  Det var et usedvanlig dårlig utvalg av frukt og grønnsaker, det var nesten ingen ting –alt er et resultat av Shahens feilslåtte politikk.

Ørkenen er en merkelig opplevelse. Først var det helt flatt, og vi så luftspeilinger.  Jeg som bare hadde lest om det i Donal Duck, her så jeg dem selv !  Heten og luften fikk selv bittesmå busker til å se ut som skoger på lang avstand.  Enkelte ganger så det ut som det var vann foran dem, som om det lå en innsjø der.  Det var svært vakkert.  Etter en stund ble landskapet mer fylt av fjell.  Det var fantastiske fjellformasjoner i de vakreste farger.  Plutselig dukket det opp små grønne flekker og små landsbyer. Disse må oasene var mye grønnere enn noe annet i dette landet.

img_0691

Det er fullmåne i kveld. Det er mildt og deilig, det er godt til en forandring.  Utenfor borgen, der vi skal sove, er det et lite hus med bueganger, og en klar rund brønn i midten.  Vi gikk dit og vasket håret.  Det var så stille, ikke en lyd å høre.  Det var herlig å ta av seg alle klærne og vaske seg ren.  Det var en mann her da vi kom.  Han måtte vel begynne å lure.  Tenk å sitte her i sin ensomhet ute i stillheten i ørkenen, og så plutselig kommer det en lastebil med en haug hvite mennesker og masse unge damer uten klær.  Han bare satt der under buegangene med lampen sin, og jeg tør ikke forestille på hva han tenkte.   Jeg tror kanskje jeg har lyst til å sove på taket i natt.  Luften er så nydelig og klar, og det blir fint å se på stjernene.

Reisedagbok fra 1978 kap. 17 -puppegrafsing og ruiner

Persepolis, Iran, 17.10.1978

img_0680

Kjære dagbok,

Vi kjørte ned til Persepolis i dag.  Det var min tur til å handle igjen, rundene går raskt.  Det er mange som ikke lager mat pga. diaree.  Skjønt de spiser druer og alt mulig man ikke skal spise om man skal holde seg frisk, og da kan de kanskje ikke vente annet.  Jeg spiser druer jeg også, de er jo så gode.  Judy fra USA er virkelig dårlig.  Hun har snart ikke spist på en uke, og hun var skraptynn fra før.  Hun og de andre amerikanerne driver å desinfiserer vannet sitt med piller, og skyller maten i det.  Da er det ikke rart de blir sjuk etter min mening, de opparbeider seg ingen motstandskraft.  Jeg spiser ikke like mye som før, men jeg blir ikke noe tynnere heller.

Ruinene i Persepolis, som ble bygget 1521 f. Kristus, imponerte meg ikke så voldsomt. Jeg visste for lite om dem, men jeg fant ut at det var her Perserne fikk navnet sitt og at Alexander den store brant det opp .  Da jeg gikk rundt på museet kom det en Iransk fyr og sa han skulle vise meg noe, og lurte meg inn på et rom hvor han plutselig begynte å grafse på puppene mine.  Jeg ble rasende og brølte «piss off» til han og marsjerte ut.  Fader altså, går det ikke an å være vennlig mot noen i dette landet uten at de skal oppføre seg sånn.  Man blir jo sur og uvennlig på gata, det er jo ikke koselig !

Gatebildet her er ganske forskjellig fra Tyrkia. I nord-øst dominerte Kurderne.  De var hyggelige og ikke så innpåslitne, men man kom heller ikke noe særlig i kontakt med dem.  I Isfahan var store deler av byen svært moderne, med brede gater, og det var en del militære å se.  Tanks sto parkert rundt om kring, og militærfolk gikk rundt med omeletter på hodet.  Det er hatter som er så digre at de ligner omeletter.  I Isfahan var folk kledd svært vestlig, skjønt kvinnene tuller seg inn i svære blomstrete laken.  Det virker artig enkelte ganger, fordi de mest moderne damene ofte bruker helt gjennomsiktig laken over jeans og platåsko.  Her lenger sør har de masse skjørt i fargerik nylon og bomull.  Gult og rosa, lysegrønt og rødt, i tyllsjal som de har drapert rundt seg.  Det ser pent ut på dem.  De bruker også glitrende brokadestoffer som hadde sett helt jævlig ut hjemme, men her er det fint.  Jeg så noen kvinner som satt på fortauet og spiste og ammet, som hadde på seg disse fargesprakende klærne og i tillegg hadde farget håret oransje med henna.

Apropos henna, jeg har nå også hennafarget hår.  Henna er tørkede blader av en urt som farger alt rødt. Jeg gjorde det i Isfahan, og det er rødt som bare det. Men håret mitt er blitt tørt som knusk, sola og støvet tørker det ut fullstendig.  De amerikanske jentene har med seg noe de kaller balsam, jeg hadde ikke tenkt på sånt.   De barberer seg på beina også.  Det har jeg aldri prøvd, men jeg har jo ikke hårete bein heldigvis.    Jeg får bruke noe olje i håret når jeg kommer til India.

Reisedagbok fra 1978 kap. 16 -der satt vi, midt i en revolusjon, og visste ikke om det.

Et sted mellom Isfahan og Persepolis i Iran, 16.10.1978

Kjære dagbok,  (beklager enkelte begrep her, husk dette var tilbake i 1978)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, og jeg må ta meg sammen.  Jeg har vært litt lat, men jeg blir litt lei av denne skrivinga også.  Jeg har hatt oppvask og matlagingsoppgave også, og det tar sin tid.  Iran er som en stor ørken.  Vi kjører og sletter etter sletter med knudrete fjell i det fjerne.  Det er sjelden å se et grønt blad, -om det er et vil det være dekket med støv.  Husene er bygget av støvfarget leire.  Enkelte landsbyer går så i ett med landskapet at de er nærmest usynlige.  Vi hadde en dag hvor alle var syke.  Parry hadde så høy feber at han nærmest ikke hadde kontroll over kroppen i det hele tatt.  De skeit og spydde om hverandre i lastebilen.  Men merkelignok, jeg var i toppform.  Jeg skreller ikke frukten, og spiser alt mulig.  Jeg spiste lunch på et langt fra rent sted, men uten at det gjorde noe,  Jeg er heller litt forstoppet.  Merkelig !

Vi har tilbragt et par kalde netter ved landeveien. Det er ikke så ille om kvelden, men når en må stå opp tidlig om morgenen er det iskaldt.  En natt oppe i fjellene, og en natt nede ved en elv.  Vi kom oss fram til Isfahan sent en kveld etter 13 timer i lastebilen.  Da var det luxus å komme til en campingplass.  De hadde dusj og vaskemuligheter, og det var til og med disco som solgte dyrt øl.  Første dagen ble vi frarådet å dra inn til byen.  Det var offentlig fridag og uroligheter var ventet.  Vi holdt oss på campen og dusjet, vasket klær og forsøkte å skrive noe til Rjukan Arbeiderblad.  Falt ikke særlig heldig ut.  Kameraet mitt er helt kaputt.  Jeg er heldig hver gang jeg klarer å trykke ned utløserknappen.  Jeg tror det har vibrert i stykker av lastebilens bevegelser.  I tillegg blir det fylt av støv. Litt surt ikke å ha kamera da.

Vi dro inn til byen om ettermiddagen sammen med Debbie og Bill.  Vi gikk rundt i bazaaren og kikket på alt det fine man kunne kjøpe.  Bill begynt så å kikke på tepper og startet med å spørre om prisen på det fineste teppet.  Det ble til slutt umulig å få han med ut igjen.  Han begynte å fable om å kjøpe et teppe til over 10 000 kroner, sende det hjem og selge det med stor fortjeneste.  Han ble vist båret av gårde på rosenrøde skyer, men ble kraftig bragt ned på jorden igjen av de andre på bilen.  Amerikanere, sier jeg !

Kvelden ble tilbragt nede i discoen. Der var masse amerikanske negere som var utsultet på kvinner.  De var soldater i den amerikanske hæren. De prøvde å dåre oss og kom med en masse tåpelig prat som det kjedet meg å måtte høre på.  Patetiske typer !

Dagen etter dro Kevin og jeg inn til byen, og tilbragte hele morgenen i bazaaren.  Jeg kjøpte et miniatyrmaleri, en duk og et teppe av disse tykke stoffene fra Isfahan, med trykk på.  Fattigmanns persiske tepper kalles de visst, og det passer bra.  Vi møtte en fyr som tok oss med og viste oss rundt. (au, nå brant jeg opp halve luggen på stearinlyset, her jeg ligger og skriver) Vi kikket på verkstedene hvor de trykker stoff.  Vi så han som laget stempelblokkene, teppereparasjon, rammelaging, og alle mulige tradisjonelle håndverk.  Det var ganske artig.  Man blir jo så fristet, og jeg blir litt irritert over meg selv og min materialisme.

Klokken 1.  møtte vi bilen på Shah square. Jeg fikk posten som Dave hadde hentet.  Det er poststreik her, så det nytter ikke å få sendt noe.  Jeg fikk 5 brev !!  Det var veldig rart å lese dem.  Jeg ble plutselig bortreist i min gamle verden, for plutselig å kikke opp og oppdage at jeg befant meg i Iran. Etter brevlesingen dro hele gjengen på en liten tur og kikket på svingende minareter og forskjellig.  Det var ganske kjedelig.  Det hadde vært morsommere hvis jeg hadde gått rundt alene.  Men ikke for det, det Armenske kirken var fantastisk.  Det å kjenne på stemningen i en kirke, er veldig annerledes enn i en moske.

Om kvelden jobbet jeg som barpike på campen. Tenk det !!  Jeg gjorde ikke stortnyttig, jeg bare danset og serverte noen få drinker.  Disse negrene er jævlig innpåtrengende og ufyselige.  Jeg mislikte i høyeste grad å måtte sitte og pissprate med dem.  Vel, jeg tjente 7 kroner timen, pluss tips og gratis drinker og middag i restauranten.

I dag dro vi inn til byen igjen og så på Shah`s moskeen.  Den var virkelig «out of this world», noe så vakkert !  Den hadde masse forskjellige rom med kupler og minareter, og alt var dekket med fliser i alle blå nyanser.  Mønstrene var så kompliserte, men likevel rolige for øyet pga. den gode komposisjonen.  Vi gikk også opp i en av de kjempehøye minaretene.  Det var egentlig ikke åpnet for publikum, men vi fikk tilbudet fra en korrupt vakt.  Vi betalte 75 rial og alt var veldig hysj hysj.  Han fikk Kevin til å gå opp den trange mørke vindeltrappen først, så kom jeg, og til slutt vakten selv.  Jeg skjønte jo hvorfor han valgte den rekkefølgen, for han gikk og klasset og kløyp meg i rompa hele veien opp.  Og da vi kom opp insisterte han på å kysse Kevin på munnen.  Vel, vel, det var verdt det, for utsikten var helt fantastisk !

Etter lunsj var det opp på lastebilen igjen. Vi bestemte oss for å dra til Persepolis, men droppe Shiraz for å spare tid.  På bilen hadde jeg en lengre diskusjon med Bill om pressefolks sin frihet.  Han er jo så rosenrød amerikansk at det er helt utrolig !  I følge han er alt «over der» så rettferdig at det nesten ikke er sant. I USA er alt perfekt.  Vi merker forresten at folk her i Iran er litt urolige, og fientlige overfor amerikanere.  Alle Iranere tror at vi er amerikanere, siden alle utlendinger er det, etter deres oppfatning.  Iranerne er bråkete og kaster stein på oss, og vi føler oss ikke helt trygge.  Dette kommer i tillegg til alle disse utrolig idiotiske mennene som prøver å klå på meg hele tiden.

I natt sover vi på et «hvilefort» for kamelkaravaner. Vi er midt i ørkenen, og det er helt stille og alt er brunt og beige og gyllent.  Fortet er bygget av sandstein.   Det er fullmåne og stjernehimmelen funklet.  Den eneste andre i fortet var en gammel gjeter som hadde lagt seg til der med eselet sitt.  Det føltes som vi var flere hundre år tilbake i tid.  Det var en underjordisk brønn der også.  Den var som en kilde som lå i et underjordisk kammer mange meter under bakken.  Vi lyste opp med parafinlamper og heiste opp vann som vi kunne  kjærkomment vaske oss med.  Ørkenlufta blir kjølig om natten selv om den er brennende het om dagen.

Jeg blir virkelig så sjokkert over enkeltes politiske meninger, at jeg nesten blir stum og får vondt innvendig. Det er jo ganske interessant, vi sitter jo der, 23 forskjellige mennesker fra forskjellige land og verdensdeler, og blir rista sammen og har mye tid åslå ihjel.   I dag snakket vi om barneoppdragelse o.l.   Dave sa at om han skulle ha barn så ville han bo i Sør Afrika.  For der kunne man ha råd til tjenere som kunne ta seg av barna.  Og de svarte var bare flinke til det !  Jeg ble helt sjokkert.   Tenker han ikke lenger enn nesa rekker ?!!! Han vil ha råd til det fordi han er hvit, og på de svartes bekostning.  Jeg bare tidde stille.  Alt for husfredens skyld, når man skal leve så tett.   Vi snakket også om folk som må bo i trange små leiligheter i blokk, og da får en nesten inntrykk av at de er mindre intelligente vesener som ikke fortjener bedre.  De flest mener det, men for meg blir det mer enn jeg klarer å fordøye.  Det er klart av svært mange av disse folka her på lastebilen kommer fra temmelig velstående hjem.  Jeg vet jo at jeg er privilegert sjøl, som kan ta denne reisen, men jeg har tjent hvert eneste øre selv!!!  «Kjøpe persiske teppe og pappa betaler» lissom !!  Pøh !   Jeg vet at Mor og de hjemme også er interessert i et teppe, så jeg bør kanskje ikke si noe.  Men har de ikke øyen å se med ?!!!

Reisedagbok fra 1978 kap. 15 – kalde netter for dum norsk jente.

img_0674
Endelig har vi krysset over grensen til Iran

Serow, Iran, 10.10.1978

Kjære dagbok, Så er jeg i Iran.  Jeg sitter på grensa og venter på at de skal gjøre seg ferdig med passene våre.  Det tar sin tid!!!  Grensevakten må oversette alle navnene våre til arabiske bokstaver.

Vi har kjørt gjennom fjell, fjell og atter fjell.  Oker i fargen, ikke et grønt strå å se.  Vi var oppe i hele 2750 meter.  Til tross for at landskapet var godt og uvennlig, så var det vakkert likevel.

 

Et sted i vest Iran, 11.10.1978

Kjøre dagbok, Mitt første møte med Iran; En jævlig kald natt ! Da jeg våknet opp var jeg rett og slett frossen.  Vi sover jo i enkle telt, og soveposen min er ikke akkurat den tykkeste.  Amerikanerne har med seg tykke dunjakker som må ha kostet flesk.  Men jeg, som er norsk, jeg hadde ikke noe tro på at det var kaldt i Iran !  Neida !  Jeg nøyde meg med å ta med en gammel jakke jeg hadde kjøpt på Frelsesarmeen.  Lurt !  Jeg spiste masse til frokost, man blir sulten i kulda.  Vi kjørte inn til nærmeste by, og dro først til banken.  Vi måtte jo veksle noen reisesjekker for å få noen penger.  Strøket der så veldig vestlig ut.  Det var mange biler å se, og flere Mercedeser.  Så forta vi oss til å kjøre til den delen av byen hvor det var et marked å finne.  Bybildet var veldig annerledes i forhold til sauene til Kurderne, det er helt sikkert !

Reisedagbok fra 1978 kap. 13 -Ubegripelig magisk…

 

img_0666Malatya, 7.10.1978

Kjære dagbok,

I dag sto vi opp i vårt koselige hulehjem.  Trøtte og groggy etter festen satt vi oss ut på balkongen, som rett og slett er skåret ut i fjellet, og mediterte og kikket opp på den mest fascinerende stjernehimmel og  magiske natur jeg har sett.  Det er så fullstendig overnaturlig at du kan ikke tro at det er sant.  Vi er omgitt av små fjell som ser ut som  spisse topper av pisket, stivnet krem som er  uthult som leiligheter.  Og vi hadde et helt hus for oss selv.  Vi bare satt der og så og hørte på stillheten og kløp oss selv i armen for å kjenne at dette var sant, og at vi virkelig  opplevde dette.

Så var det tid å sette seg på lastebilen og dra videre østover.  Vi kjørte over 40 mil i dag, gjennom de Tyrkiske fjellene. De var så golde, ikke et gress strå å se, men derimot canyons.  Det er ganske høyt opp.  Nærmere 2000 meter tipper jeg.  Det er kaldt og i natt camper vi på noe som minner om en søppeltipp.  Heldigvis er det ingen mygg.

 

Lake van, helt øst i Tyrkia, 8.10.1978

Kjære dagbok, Vi har nok en lang kjøretur bak oss i dag.  Det var kaldt å stå opp.  Vi gjorde vel unna 40-50 mil.  Vi stoppet ikke for å handle, men vannstoppet ble ganske lystig.  Mange vasket seg og stelt seg litt.  Plutselig dukket det en buss full av tyrkere, som alle hoppet ut av bussen og satte straks i gang en forrykende dans.  De spilte fløyter og trommer, og elleville mannfolk som danset i rekker. Og like plutselig som de kom, så løp de inn på bussen igjen og forsvant inn i intet og var vekk.

Vi har kjørt gjennom fjellene i øst Tyrkia. Kurderne holder til der.  Det er nomader med små telt satt opp, og enorme horder med sauer. Ikke moderne telt, men noen små svarte telt av noe hjemmevevde greier. Fjellene er så golde at det er utrolig at folk kan leve der.  Det er kaldt og vindfullt store deler av året, men menneskene er fargerike.  Klærne deres har gnistrende farger, og de er ranke og stolte i holdningen.  Men de er ikke særlig begeistret for vest europeere.  Vi blir steinet med jevne mellomrom, oftest av småunger. Men noen ganger er det voksne som kaster også.  Det er ikke bare små stein heller, men stein på størrelse med små poteter, som hagler over oss.  Vi har utviklet en viss teknikk.  Når sjåføren ser at de kaster steiner, så tuter han, og vi dukker ned mens vi holder oss for hodet.  Men i dag var det faktisk noen som kastet en hel vannmelon inn på oss.  Den ble kastet fra en annen bil i fart.  Den traff Kathy og Parry og det gjorde vondt.  Den var jo tung!  Tårene deres spratt, og det var godt at de ikke brakk noe.  Det kunne faktisk vært ordentlig farlig.

I natt sov vi hos Gendarmene igjen, dvs, hos de militære. Det er visst tryggest i dette området.  En Exodus buss ble renset for penger og pass et par mil herfra for ikke så lenge siden.