Reisedagbok fra 1978, Kapittel 38 -Livet som dronning i en Kashmiri husbåt

Shrinagar, 11.11.1978

Kjære dagbok,

Nå har vi vært her i to dager, og jeg nyter hvert sekund. Det er ganske late dager, hvor vi sover i nydelige senger, våkner opp og får frokost servert med te og kaffe.  Det er deilig å bare slappe av her på båten og nyte luksuslivet.  En og annen salsmann kommer innom med chikaraen sin og byr fram sine varer.  «Hello, Im the cookie man» sa han som solgte de mest fantastiske kokosmakroner.  To dager har jeg gått ut med Muhammad og spist lunsj på kinesisk restaurant.

Der spiste jeg den mest fantastiske ingefærkylling, som smakte utrolig godt !  Ellers har det blitt noen turer rundt på chikaraer.  Vi kjører rundt de små flate øyene hvor folk bor og dyrker grønnsaker.

Kommentar fra nåtiden:  (Jeg husker ikke lenger hvem Muhammad var, så han kan ikke gjort for stort inntrykk, derimot husker jeg ingfærkyllingen)

img_0749

Kvinnene går i vide bukser med en skjorte over som heter «farren» med masse broderier på brystet.  På hodet har de et skaut som de knyter bakpå hodet, og under stikker store øreringer.  De ser veldig vakre ut.  Kashmiriene er vakre mennesker, som er  veldig tett opptil vestens skjønnhetsideal. (mitt i alle fall)  og ikke så spesielt utseende som mange andre som vi har sett på veien hit.  De har sort hår, men er lyse i huden og har grønne øyne.  De kler seg i en «farren» som er nesten som en poncho, og under der holder de en leirkrukke fylt med varm trekull., som heter kongri.   De som har råd kryper sammen og lar denne holde dem varme, bra  oppfinnelse.

img_2584

Den andre kvelden vi var her arrangerte vi en fest. Vi brukte et rom bak i båten vår.  Vi skulle lissom kle oss ut, og  fløy rundt og lånte ting av hverandre og av selgerne.  De fleste kom som sigøynere.  Kathy så nydelig ut som Kuchi (de opprinnelige sigøynerne, som kommer fra India) Aruna så blendende ut, rett og slett !  Hun hadde lånt mine klær, men det er det inni som teller.  Jeg kledde meg ut som paven, rett og slett!  Han har jo dødd så mange ganger i det siste, så jeg tenkte det kunne være artig.  Og det er omtrent de eneste nyhetene jeg har hørt på hele turen, var om døde paver.  Jeg fikk det til ganske bra, jeg lånte en brodert tekannevarmer (teacozy) til å ha på hodet, og en hvit morgenkåpe, med hvite klær under.  Så hadde jeg stav og kors på magen.  Jeg gjorde ganske stor lykke, der jeg satt inne og drakk punch og røkte hooka (vannpipe).  Vi hadde kashmirske musikere og et par dansere som bare var 14-15 år.  Stemningen var høy, og jeg holdt koken.  Men Kevin ble syk i løpet av natta og lå hele neste dag.

Les videre

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 37 -Er jeg kommet til himmelen ? Nei det er bare Kashmir.

Srinagar, Kashmir, 10.11.1978

Dette er utrolig !!! Jeg nekter å tro mine egne øyne ! Er jeg kommet til himmelen ?

img_0747

Jeg ble hentet  fra husbåten vi bor i, i en såkalt «chikara».  Det er en slags gondol med en baldakin over, og liggestoler så bløte at man sank nedi den.  Foran sitter det en mann på huk og staker oss forover med en lang pinne.  Jeg følte meg nesten som Cleopatra eller noe. Husbåten vår, som heter «Aristotel» er helt fantastisk !

img_0751

Selve båten er laget i tre, på en bred flatbunnet båt, rikt dekorert, og med en slags veranda foran.  Man kommer først inn i en stue med salonger, utskårede bord plassert på tykke tepper.  Nydelig skrivebord, friske blomster i vaser, de skjønneste lamper, alt i en britisk/eksotisk orientalsk eventyrstil, med klassisk overklasse elementer blandet med Indisk ornamentikk og kruseduller.  Midt i rommet står det en stor deilig varm vedovn, hvor det fyres godt, slik at hele båten blir deilig og varm.  Innenfor der er det spisestue med et gedigent spisebord og stoler, skjenk og hjørneskap.  Det er fire soverom med store gode, myke senger, klesskap og toalettbord og helfigur speil, og et vakkert sengeteppe laget av gobeleng.  Badet har badekar, dusj og vask, og alt er dekket med fliser.  Det er et bad til hvert rom, et er rosa, et annet er hvitt og det tredje er blått.  Tak og lister er laget av utskåret sandalwood.

Utenfor, på vannet, ligger det flere chikaraer som er som flytende butikker hvor man kan få kjøpt alt man kan tenke seg.  Alt fra tamponger til sjokolade, hasj !  Det er helt vanlig her.  De spør oss hele tiden, og tilbyr et stort sortiment.

Utenfor stuen på båten vår er det en veranda, som er utskåret med de utroligste treskjæringer.  Jeg tror ikke det er sant ! Hva i alle dager gjør jeg her ?  Vi har til og med en tjener som styrter rundt, lager kaffe, varmt vann, dekker på i spisestua for lunsj.  Klyp meg i armen !!!

 

Reisedagbok fra 1978, kapittel 36 -På vei til Himalaya og Kashmir

Banihal, Kashmir, 9.11.1978

Kjære dagbok

Vi kjører oss oppover mot Himalaya og Kashmir. Nå er vi i en idyllisk landsby mellom snødekte topper.  Her er gamle trehus dekorert med krinkler og kroker, og alt er fantastisk billig.  Du kan få deg en flere retters middag med chapati, ris, dhal etc. for kr 2,50 med to kopper kaffe inkludert.  Vi sov inne på gulvet, det var godt for ute var det kaldt.  Det kostet den nette sum av Kr 1,20.  Der  var landets eneste bar også, Roxy Bar !  En riktig liten bar med bilder av nakne damer på veggene og en barmann som lignet på en tykk versjon av min far.  Jeg gleder meg til vi ankommer Kashmir !

img_0746

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 35 – Da jeg havnet på fylla med to sikher

IMG_0765.PNGUdhampur, India, 8.11.1978

Kjære dagbok

I går havna jeg på fylla sammen med to sikher ! Vi er på vei oppover mot Kashmir, som ligger nesten oppe i Himalayafjellene.  Vi overnattet på Dale Bungalow, og det er veldig vakkert her.  Før middag bestemte vi oss for å gå en liten tur.  På vei opp til landsbyen gikk vi på en utroligidyllisk sti som gikk over en elv hvor det var mye aktivitet.  Folk som holdt på i elva og vasket seg i små kulper som var laget av små demninger i flere platåer.  I mellom lå små hindutempler med guder og lys. Det var utrolig idyllisk.  Vi møtte to sikher som spurte om vi ville drikke sammen med dem.  De hadde lagt merke til oss da jeg prøvde meg på å tygge pan.  Det var Kevin og meg, så jeg var ikke alene.

Pan er noe merkelige greier som de selger i boder over alt. I disse små firkanta bodene sitter det gjerne en fyr med beina i kors og lager kunstferdige små pakker som består at et grønt blad, som smøres på innsiden med diverse greier og fylles urter og krydder.  Betelnøtt er vel kanskje den viktigste bestanddelen, men også rød sirup og ting som gir en sterk smak.  Bladet brettes pent sammen til en pakke som man stapper inn i kjeften og går og småtygger på.  Dermed produseres masse spytt som er knallrødt, og dette spytter de over alt !  Det er ikke særlig appetittlig, og veldig tydelig i bybildet, hvor det ligger store klyser med rødt spytt over alt.  Men dette måtte jeg selvsagt prøve.  Man blir ikke stein av det, det blir litt som tobakk bare.  Det smaker både roser og urter og sirup.  I alle fall, vi fulgte med disse to sikhene hjem, og der ble vi sittende å spise stekte egg og drikke rum.  Vi hadde jo ikke sett en dråpe alkohol på ganske lenge, og vi ble fullere og fullere.  Utpå kvelden fant jeg meg selv sittende med en sikhturban på hodet, mens vi sang sanger for hverandre.  Jeg tror jeg prøvde å lære dem å synge «kjerringa med staven», mens de prøvde å lære meg noe indisk.  Jeg overtalte han ene til å ta av seg turbanen, og ta ned det flotte svarte håret som rakk han til livet.  Jeg fikk også prøve å stikke fingrene inn i det sammenrullede skjegget, så jeg fikk undersøkt han skikkelig før vi snublet oss hjem, og jeg våknet opp med et blått kne.  Det må bety at jeg har ramla ! –pinlig !  Jeg glemte igjen lommekniv, hårbørste og diverse.  Uff, sånn kan det gå.

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 34 Varme mor India, Sikher og det gylne tempel.

Amritsar, India, 7.11.1978

Kjære dagbok

Edelig er jeg kommet til India !  Den delen av India som vi nå har kommet inn i er Punjab, som ligger rett over grensen fra Pakistan. Der ligger Amritsar som er Sikhenes religiøse senter.  Vi passerte grensen inn til India raskt og smertefritt, det tok under 4 timer, og det er jo som lynraskt å regne!  På grensen ble vi møtt av stramme vakter i flotte uniformer, med høye turbaner på hodet, pyntet med fjær.  De hadde nystrøkne skjorter og plettfrie hvite gamasjer på føttene, de så skikkelig flotte ut.  Men det ble lissom litt malplassert når de begynte å skulle bomme billige kulepenner.  Det var bra da, at vi hadde nok å ta av, siden vi hadde kjøpt med oss 50 stk hver fra Iran.

Men tilbake til der jeg begynte…. Vi var i Amritsar og parkerte lastebilen  rett ved sikhenes Gylne Tempel. For å komme inn måtte vi legge igjen sigaretter, alle slags giftstoffer og møkkete sokker og sko utenfor.  Guttene fikk utlevert kledelige lange oransje skjerf til å dekke hodet med, og vi måtte vaske føttene før vi fikk gå inn.  Vi gikk gjennom en buegang og inn til en stor firkantet plass.  Midt i lå det en stor firkantet «innsjø» med et gullfarget tempel med kupler og buer, midt i sjøen.  Rett innenfor inngangen sto et enormt eldgammelt tre med røtter som vokste sammen til en diger knudrete stamme, som folk rørte ved, og brant røkelse ved.  Folk, gamle som unge vandret rundt, mens andre satt og mediterte.  Vi gikk ut til det gylne tempelet ute i sjøen.

img_0741

Jeg ble helt fortrollet av stemningen.  Tempelet var et folksomt sted.  Der inne satt menn og resiterte skriftene og nynnet salmer, under en oransje trone.  De spilte melodier på et slags håndorgel, og lyden av tonene og luktene av røkelse fylte rommet.   Det var mengder av gule og oransje tagetes blomster.  Disse blomstene kjenner vi kanskje best fra kommunale blomsterbed, men dette er Sikhenes blomst, de bruker den over alt.  Den oransje fargen er jo flott når du ser den her.  Fargen symboliserer den oppegående solen.  Sikhene bruker også oransje turban her i tempelet.  Folk ofret penger og mat, mens de berørte seg selv i pannen og holdt hendene sammen som i bønn, før de passerte videre.  En kunne gå opp en marmortrapp til en annen etasje.  Der kunne man sette seg ned i en buegang og titte ned på det som foregikk nedenunder, eller man kunne se ut.   Det var mye å se, og utrolig mange rare mennesker å se på.  Det var fint å sitte der og bare ta inn stemningen.  Taket var av gull, veggene var malt med de mest nøyaktig nydelige blomstermønstre.

Sikh religionen er en egen religion som ligger litt sånn midt i mellom Muslimer og Hinduister. Den kjennetegnes av at mennene bruker turban.  Den ble grunnlagt av Guru Nanak på 1600 tallet en gang.  Sikhene er ganske livlige folk, som både spiser kjøtt og drikker alkohol, men de røyker aldri.

img_0742

Det krydde selvsagt av Sikher i tempelet, alle sammen kledd i sine fine turbaner i forskjellige farger.  Alle sammen hadde langt skjegg, og noe av de eldre hadde passet utrolig godt som julenisse, med et stort kraftig hvitt skjegg.  Noen av mennene ruller skjegget opp under haken og binder det lissom opp i en tråd som de gjemmer under turbanen.  Guttene som er for unge til å bruke turban, samler håret i en knute som dekkes med sort stoff.  Det er vist sånn at sikher aldri har har lov å klippe håret hele livet.  De fleste kvinnene hadde bare et sjal over hodet, men det er noen av dem som bruker turban også.  Det hersket en høytidelig men likevel litt kaotisk atmosfære her, men ute på plassen møtte jeg en liten valp som var så full av lopper at formelig hele hunden hoppet opp og ned.  Den klødde så fælt og hadde sår over hele seg, stakkar.

Reisedagbok fra 1978 – Kapittel 33 Te, hasj eller whisky

 

I natt overnattet vi i Lahore igjen.   Veien tilbake fra Harappa var ok til tross for alle humpene.  Vi stoppet i 20 min for å handle, og Kevin og jeg gikk inn i en chaishop (Det betyr en tesjappe) Alle var veldig nysgjerrige på oss, og de stimlet rundt oss og var ivrige etter å håndhilse.  Det er jo ikke normalt her, spesielt ikke for damer.  De var tydeligvis ikke vant med utlendinger over hodet.  Vi fikk te og satt oss ned.  Folk satt og røkte hasj og man kjente lukta lang vei.  Det virker som alle røyker hasj i ett sett i dette området helt åpenlyst.  Det er helt utrolig sett med våre øyne.

Om kvelden i Lahore gikk vi ut i byen og vandret rundt i et strøk som helt Gulberg. Det var mye å se på.  Vi gikk inn i en chaishop, det er jo det som er her.  Det finnes selvfølgelig ikke barer eller noe sånt.  Vi tok en oversøt te med melk, slik Pakistansk te er.  Hittil har teen vært servert i små glass, og uten melk.  Her kommer den i kopper med masse kokt melk.   På vei ut spurte noen oss om «whiksey», de uttalte det sånn.  Det er tydeligvis noe veldig eksotisk for dem, sikkert på samme måte som hasj er for oss.  Vi sa at vi ikke hadde noe.  De ville gjerne ha byttet i hasj, som de tydeligvis hadde mye av.  Vi bare avslo høflig.  Litt senere traff vi noen andre typer som ba oss med opp i annen etasje, hvor det var et rom med to lenestoler og et fillete bord.  Der ble vi sittende en lang stund og prate med en ingeniør som snakket godt engelsk.  Samtalene dreide seg snart rundt Islam og Gud etc.  De snakker mye om sånt her.  Kevin stakkar begynner å bli drita lei meg, fordi jeg plager ham med spørsmål om alle ting som jeg funderer på.  Han bekymrer seg tydeligvis ikke for sånne spørsmål.

img_0759

 

Reisedagbok fra 1978 Kapittel 32 – Harappa

Harappa, Pakistan,  5.11.1978

Kjære dagbok,

Så var det opp klokka 6 som vanlig. Vi hadde bare to timer å se utgravningene på før vi måtte sette oss i lastebilen og begynne på returen.  Jeg var fullstendig uforberedt på hva jeg kunne forvente, og skulle gjerne ha visst mer om stedet på forhånd.  Utgravningene var fra 3000 år før kristus, og det var et av hovedstedene for sivilisasjonene i Indusdalen.  Det skal visstnok vært en havn.  Det var tydelig at det hadde vært et velutviklet samfunn.  Vann, kloakksystem og mursteiner var helt intakte.  Det var gater og hus med knivskarpe hjørner.  Det må ha vært like om hjørnet for edens hage, helt på ordentlig.  Dette er jo faktisk midt i sivilisasjonens vugge.  Det var her omkring at moderne sivilisasjoner oppsto.  Jeg blir helt fascinert av å besøke slike steder.  Det er så spennende å tenke på hva som egentlig har skjedd her, og hvordan det var.  Jeg kjenner nysgjerrigheten bruse i meg, og jeg ønsker å vite mer.

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Harappa

Det var så nydelig og rolig.  Sola skinte og luften var varm og litt dampende, vi ruslet ned på et grønt jorde hvor folk arbeidet.  En mann pløyde en åker med en okse og en plog, som ikke har endret teknologi på fler hundre år etter utseende å bedømme.  Noen skyllet stoffer som var blitt trykket, i elven.  Alle var blide og vennlige og insisterte på at vi skulle ta foto.  «foto, -foto» ropte de, og smilte med munnen fulle av slitte tenner, som egentlig hadde vært fine.  Hele stedet var så harmonisk og fredfylt.  Det var fremdeles tidlig på morgenen, og luften duftet friskt og dampende fra jorden.  Jeg ønsket jeg kunne ta bilder, men jeg var sluppet opp for film til Parrys kamera, som jeg fikk låne.  Det synes å være tilfelle hver gang jeg havner oppi en fin situasjon.  Søren at det skal være så vanskelig med kamera og film !

Nå skal vi kjøre hele veien tilbake til Lahore. Veien er sinnsvakt humpete !!

img_2447

Reisebrev fra 1978 Kapittel 31 – Pakistanske netter

Lahore, 5.november 1978

Det var kveld, og byen hadde våknet til liv igjen. Vi vandret inn i et marked som tilsynelatende ikke hadde noen ende.  Det ble trangere og mørkere, og mer og mer livlig.  Det var boder med store bunter av duftende tobakk, og gamle menn som satt og pattet på vannpiper.  Det var godteboder med sukker i alle farger og fasonger, dekorert med strimler av tynnbanket sølv.  Det var bare å glo litt, så kanskje fikk vi smake.  Det var hundrevis av hester, sykler og scooter rickshaws som kjørte som villmenn.  Innimellom vandret det hunder og rate geiter med lange ører og store fettklumper hengende ned fra rumpa.  Mange gikk rundt med dem i bånd, som om det skulle være hvilke som helst hund.

img_0757

Senere om kvelden dro vi tilbake til hotellet, hvor vi ble sittende på en utekafe, og kom selvsagt i prat med noen lokale. De invitert oss til et «private party». Vi sa ja takk vi.  Man er jo nysgjerrig.  Kevin og jeg ble plassert bakpå noen mopeder og vi kjørte et stykke ut av byen og til en «restaurant» på en byggeplass.  Den lå langt ute på et jorde, hvor et bord var plassert blant murstein og skrot.  Det lå hvit duk på bordet, og det sto brukte tallerkener oppå.  Scenen kunne godt sklidd rett inn i en crazy komedie.  En kelner kom med kaffe, og vi satt der og røkte og pratet med to sprø Pakistanere.  De var så imøtekommende at vi ble nesten mistenksomme. Så gikk vi inn og satt der en god stund.  Da vi sa at vi  ville tilbake måtte vi kjøre tre på en motorsykkel med meg i midten.  Vi hadde et par motorstopp i mørket, og jeg lærte Urdu ord for tennplugg.  _»pan plugg» heter det !  Så vet man det.

I dag bestemte vi oss for å dra ned til Harappa, som skulle ligge et sted utenfor Lahore. Det er et av de eldste utgravningssteder som er funnet, det er kjempegammelt.  Det er fra 2500 før Kristus og viser en sivilisasjon som var svært avansert for sin tid.  Det viste seg å være en full dags kjøretur, så jeg håper stedet stiller til forventningene.  Vi må nemlig kjøre hele veien tilbake også, og veien er utrolig dårlig.  Men nå er vi her og det er et herlig sted å campe.  Vi holder til i en hage, som er lys og nydelig med eksotiske velduftende busker, sjasmin, gardenia, og masse som jeg ikke vet navnene på.  Det er vakkert og rolig her.

Reisebrev fra 1978 Kapittel 30 -Pakistanske hager og doserende menn

På vei fra Lahore, 4.november 1978

Kjære dagbok,

Vi lå en natt i Peshawer, og slo opp teltene våre i den deilige varme og litt fuktige luften. Det var en deilig overgang fra støvete Afghanistan.  Vi gikk ut om kvelden til den lokale chaishoppen, hvor vi ble sittende og prate med noen lokale folk.  Det å sitte og drikke te, er det man gjør her.  Sterk søt te med melk.

Neste dag kjørte vi i ett fra Peshawer til Lahore.  Det var en lang tur, og da vi ankom Lahore først klokka 9 om kvelden, var det igjen min tur til å lage middag til alle 22.  Etter maten ble vi sittende i en duftende eksotisk hage, med nydelige plener og grønne busker og blomster og prate med en Pakistaner ved navn Mr. Kahn.  Han satt der i sine hvite klær, og pratet og røkte sigaretter, godt tilbakelent i en kurvstol.  Han pratet og pratet, vi hadde en meget intellektuell diskusjon om kvinnen.  Han fortalte at i Pakistan så har de så høy respekt for kvinner!!  Den er så høy den, at det er nesten ikke grenser for hvor høy den er! «jøss, det er ikke sånn jeg oppfattet det», tenkte jeg.  Den er faktisk så høy at kvinnene blir passet på og holdt inne, og ikke kan få lov å gjøre som de vil, fortsatte han.  Det var ok en stund, men så begynte han å dosere  av typen monolog, så jeg fikk hvertfall ikke sagt noe.  Det ble litt sånn «paven og hans audience» lissom.  Han elsket å høre sin egen stemme.  Det ble litt mye for meg altså !

img_0727Neste dag dro Parry, Kevin og jeg til fortet. Det var bygget på 1600 tallet av Moghulene.  Det var et stort fort og en moske, og utenfor var det de skjønneste grønne hager.  Vi gikk rundt i den majestetiske moskeen, den var enda større enn den i Isfahan, men den hadde ikke de samme blå keramiske flisene.  Denne var mer brun.  Badshai mosque, het den.  Jeg  drakk en deilig flaske mangojuice i varmen, den var deilig, søt og gul.  Det er godt og varmt her, det er sikkert godt over 30 grader på dagen.  Vi gikk rundt i parken som var grønn og fin, med store kortklipte plener og blomstrende busker.  Alle Pakistanerne var ute og feiret at det var fredag og fridag, og de spilte cricket og andre ballspill på den enorme men litt slitte plenen.  De var kledd i hvitt og kvinnene hadde på seg fargesprakende buksedresser og sjal over hodet.  Det er en fin stemning her.

img_0728Vi ville dra til museet og leide en «tonga», det er en hestekjerre på to hjul som man blir fraktet rundt med.  Problemet var at han tok oss i fullstendig motsatt retning enn dit vi skulle.  Det virker som Pakistanere flest har en temmelig forvirret stedsans, for spør du om veien så peker de i alle retninger på en gang.  Vi ble litt rådville og tuslet litt rundt, men så bestemte vi oss for å gå og spise.  Vi fant oss en liten restaurant med enkle trebord og benker som var malt i lyse grønt og turkis.   Vi bestilte herlige varme chapatis og curry, det var godt !  Byen var stille, -det var jo fredag.  Men etter solnedgangen begynte livet å sive ut på fortauene igjen.