Første eksemplar i hus

Jeg ikke fått bladd i den, bare sett bilde. Men likevel, det er stas. Hadde jeg vært hjemme, hadde den dalt ned i postkassa. Men siden jeg har reist meg en liten tur, må jeg vente litt til.

Her er baksiden, med bildet av lastebilen. En gammel britisk militær-lastebil, en Bedford. Der satt vi i tre måneder, gjennom ørken og fjell. Noen måneder senere var veien stengt på grunn av den Iranske revolusjon, som ble til den Islamske revolusjon, og ruten var stengt i mange år.

Og her har vi “bio’n” som det kalles, for dem som ikke kjenner meg.

Jeg skal ikke distribuere boka selv. Det er jeg glad for, for jeg har pakket nok varer i mitt liv. Så straks vi er klare vil dere få en link dere kan bestille fra, og vips så kommer boka i postkassa rett til deg.

Eller dere kan kjøpe av meg, hvis dere vil ha boka signert. Det gjør jeg gjerne, og jeg har avtalt både lanseringskveld og bokbad noen steder allerede. Det blir hyggelig, jeg gleder meg veldig til det.

Tenk at jeg fortsatt har denne dagboka

Uten den ville det vært umulig å skrive om Hippiereisen på den måten som jeg har gjort. Å huske er ikke det samme. Å gå inn i opplevelsene til Birgit 21 år, i 1978. -Å få tilgang til tankene fra den gang, som ung jente, fra en bitteliten by på kanten av Hardangervidda. Norge var et helt annet land. Oljen var så vidt oppdaget, nesten ingen hadde hørt om landet. Metoo var dagligdags, fremmede kulturer hadde vi så vidt bare lest om, – i bøker. Våre forestillinger om fremmede kulturer var påvirket av tegneserier som Tarzan eller fortellinger fra “koloniene”.

Ungdomskulturen higet etter frihet. Vekk fra krig, andre verdenskrig, kald krig, Vietnam krig. Nå var det peace and love for alle penga. Sex and drugs & rock’n roll. Minst rock’n roll egentlig for min del…..

Boka kommer på markedet fra 1.mars på nett og i bokhandel (om de kjøper den inn)

ISBN 9788284511047

Velkommen til boklansering på Rjukan Hotell, Femte etg. den 3.mars kl 19.00

Knut Erik Jacobsen er kveldens konferansier og bokbademester. Gratis entre.

Knut Erik Jacobsen, Rjukans store multi-artist, skal bokbade meg, og har har også lovet å synge noen av visene vi alle husker fra 70-tallet. For oss som husker Finn Kalvik som prøvde å finne seg sjæl, den gangen på Musikkhuset, og viser fra da vi satt på gulvet på Viseklubben og spilte gitar, eller tilbragte ungdommen rundt et bål med gitaren, vi gleder oss til å høre igjen disse visene.

Jeg skal lese fra boka, om tida før jeg dro fra Rjukan på 70-tallet. Små øyeblikksbilder som mange sikkert vil kjenne seg igjen i. Men også hvordan det var for en ung jente, alene på vei, ut i en stor og ubarmhjertig verden. Verden var ikke helt som jeg trodde. Og mange helt syke opplevelser sto i kø.

Sex and drugs and rock’n roll var tidens melodi. Det ble vel minst rock’n roll egentlig…

Jeg gleder meg til å besøke det nyoppussede Rjukan Hotell, og synes det er kjempehyggelig å kunne invitere alle som vil, å komme opp i femte etasje. Det er gratis inngang, baren er åpen og det vil være bøker til salgs. (men ingen kjøpeplikt)

Det hadde vært veldig hyggelig å treffe alle gamle kjente, ukjente og nye kjente til en hyggelig kveld.

Vennlig hilsen

Birgit Løitegaard

(Og er det andre som har lyst til å arrangere en bokaften med Hippiereisen så ta kontakt)

Telemarks Avisa kom på besøk. Sjekk den overskriften da!

Det var jeg jeg sjøl som sa det, så da kan jeg jo ikke vente noe annet. “Sex, drugs and rock’n roll” er jo et begrep. “Love and peace” er et annet. Sannheten lå vel midt i mellom. Den fikk mye oppmerksomhet da, og ble en av helgens mest leste artikler. Uansett fint med litt reklame, jeg vil trenge det.

Afghanistan i nyhetsbildet

At jeg rakk å besøke Afghanistan før krigen, da alt var opprinnelig og tradisjonelt, er jeg utrolig takknemlig for. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme, et eksotisk, fremmedartet og lite utviklet land. Med gjestfrie blide mennesker, men med en noe litt “merkelig adferd” enkelte ganger. (les mer om det i boka) Det var dårlig med veier, et gammeldags og tradisjonelt samfunn. Bare seks måneder før, hadde det vært et kupp, rett etterpå ble de invader av Sovjet-unionen.

Afghanistan var et yndet mål for hippier, Det krydde av dem i Chicken Street, det var der alt skjedde. Unge mennesker, “freaks og travellers” på vei fra Europa og østover, i biler, busser eller på lastebil som jeg. De fleste av oss med Kathmandu i Nepal som mål. På veien kunne vi passere karavaner med kameler, følger av “Kutch” nomadiske mennesker i fargerike klær med værbitte ansikt, som hadde tjoret fast barna på toppen av et esel. Eldgamle bulkete busser, og slakt fulle av fluer, med både tarmer og hoder til salgs. For ikke å snakke om de kommunale hasjbutikkene.

Se denne filmen, og få en ide om det opprinnelige Afghanistan. Det er veldig interessant.

Nordmenn i dag har mange rare meninger om Afghanistan. Det er som om de tror at Taliban er noen rare fyrer som har tatt over. Men Taliban er vel egentlig representanter for de tradisjonelle kreftene i landet. De har sterk lokal støtte.

Ikke det at jeg støtter dem på noen som helst måte. Og det faktum at befolkningen har firedoblet seg på de siste førti år, gjør ikke saken enklere. Folks forventninger til levestandard har økt, de vil ha wifi der også, kvinner vil ikke bli behandlet som kveg, og ikke minst, folk vil ha mat. De vil ha varme, trygghet og utdannelse. Men ikke alle vil ha det, spesielt ikke folk på landsbygda. Afghanerne har følt seg overkjørt av alle som vil hjelpe, russere, amerikanere og europeere. Britene prøvde å invadere Afghanistan gang på gang, de måtte gi opp. Alle som har prøvd, har måttet gi opp. Jeg skal ikke late som jeg er en ekspert, men kan det nytte at noen kommer utenfra? Må de ikke ta et oppgjør internt først?

Her kommer en aldri så liten “sneak peek” fra boka:

Herat, 25.oktober.1978

Den afghanske grensestasjonen var en stor, åpen grusplass med en mengde små, falleferdige hytter laget av tørket leire, de var kontorer.  Vinduene hadde jerngitter, noen steder var glasset knust og skarpe skår sto igjen, grå av støv.  De vinduene som sto, var så møkkete at man ikke kunne se igjennom dem, men de slapp jo inn litt lys.  Fluene surret og bak et slitt bord, på en falleferdig stol, satt det en mann, han jobbet der. Jeg følte meg uggen, hodet verket og føltes tett.  Hvite prikker på mandlene hadde gått som en epidemi ombord på lastebilen.  Nå var det min tur.

De skulle sjekke passene våre og gi oss innreisetillatelse, noe som tok timevis.  Vi slo oss tålmodig ned på bakken, jeg fant fram papir og begynte å skrive brev, brukte dagboka som underlag.

Det var en kaotisk atmosfære på plassen, jeg ble sittende og se i stedet for å skrive.  Det var massevis av folk på gjennomreise, store støvete og bulkete busser fulle av afghanere som ville over grensen.  Vi ankom midt på dagen, det var lunsjpause, det tok sin tid.  Men vi var gode til å vente, bare satte oss i en klynge og slappet av.

 Bussene hadde lass like høye som bussen selv.  Mange av de lokale reisende drasset på digre madrasser, rosa og gule blomstrete madrasser.  En del hadde tatt med seg alle kjelene sine også.  De kunne det der med å overlesse kjøretøyene sine. 

Timene gikk, vi satt der i nesten fire timer.  Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor, enten til politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var neddynget i gamle, ødelagte møbler, dekket av støv, med ødelagte vinduer og gammelt kladdepapir i bunker.  Fyren som jobbet der satt og pattet på en sneip. 

Jeg pratet litt med noen av folkene, spiste litt melon.  En gammel mann kom og samlet sammen melonskallet.  Det var ikke fordi det var søppel.  Dette skulle han spise.   Han var den fattigste jeg hadde sett.

***

I Herat, den første byen rett over grensen, overnattet vi på Najib Guesthouse.  Jeg følte meg ganske dårlig og la meg tidlig.  Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel.  Jeg ville ut og se, hadde ikke tid til å vente.  Jeg var jo i Afghanistan!

Herat var en by med brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. I gatene var det nesten ingen biler, bare hestekjerrer pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau som vandret rundt.  Kvinnene gikk kledd i burka som dekket absolutt alt, laget i tynn silke, oftest blå, og med en kalott sydd inn til hodet og en brodert netting foran øynene.  Det var grasiøst å se på, der de flagret av gårde som vandrende telt på vei ned de støvete gatene.

Første stopp var banken for å veksle noen reisesjekker. Det tok to timer, men det gjorde ikke noe, jeg satt bare og så på folk.  Vi satt og ventet på tur da øynene mine falt på en ung afghansk mann. Han hadde et svart fullskjegg, en stolt rett nese og vakre brune øyne.  På hodet hadde han en staselig turban av blå silke med striper i, ellers den typiske løse dressen alle brukte.  Han så stram og vakker ut, han kunne spilt helten i en film.  Jeg satt og kikket på han med beundring.  Han så ikke tilbake, ikke så mye som et halvt sekund en gang.  Tekkelig type. “

Dette var det opprinnelige bildet.

Det dukket opp fra de gamle arkivene i Rjukan Arbeiderblad. Det sto på trykk 1.12.1978

Jeg skrev en rekke leserbrev hjem til lokalavisa, Rjukan Arbeiderblad. De er jo litt morsomme å lese i dag. Jeg likte og skrive den gangen også, og må ha skrevet utrolig mye, når jeg ser tilbake på det i dag. Men det er en stor forskjell mellom disse brevene, som var ment for offentligheten, og det jeg delte med dagboka mi. I dagboka delte jeg mine personlige tanker og opplevelser, som slett ikke var ment for offentligheten. Det er denne som er grunnlag for boka Hippiereisen, rett og slett er reisen sett gjennom øynene til en eventyrlysten 21 år gammel telemarksjente.

Som jeg har skrevet et sted, jeg følte meg som et lite lam i en stor ulveflokk. Jeg var naiv, åpen og uredd. Jeg balanserte på grenser, men landet, merkelignok, på riktig side av streken. Hva kunne det komme av?

Juhu, nå er omslaget ferdig!

Det går framover, og i dag er omslaget ferdig. Takk til dyktige Marita Bjerke, designeren som har snekret sammen dette omslaget, basert på et gammel rastrert svart-hvitbilde fra Rjukan Arbeiderblad som jeg fikk rekonstruert fargene på vi moderne teknikk. Bildet er tatt i Iran, i forbindelse med at jeg hadde skrevet reisebrev til lokalavisa. Jeg har utklippet, men det står ingen dato på. “Birgit Løitegaard besøker Iran og Afghanistan” het artikkelen i RA.

Jeg tok også kontakt med Exodus Travels, som faktisk fortsatt eksisterer. Jeg ville ha tillatelse til å bruke bildet av lastebilen. Det er jo strenge regler om å bruke bilder offentlig, så jeg ville spørre først. De synes det var så gøy at jeg tok kontakt. “How wonderful to hear from one of our original customers” skrev de tilbake. Exodus ble stiftet i 1974, hvor de startet med disse “over land” turene med gamle militærlastebiler. Morsomt at de fortsatt eksisterer, tenker jeg. De er fortsatt spesialisert på “adventure”.

Vi strever med å identifisere hver eneste skrivefeil, gjentagelse og manglende punktum. Jeg må innrømme jeg har lært mye om grammatikk og kommaregler i denne prosessen. Det jeg følte var “grammatiske uvesentligheter” var kanskje litt viktig likevel. Jeg har fått god hjelp av Anne Lise Stranden, som er journalist. Men det er jeg selv som har utført korreksjonene, og dermed er det ikke helt til å stole på likevel. Jeg er ingen perfeksjonist, og jeg er ikke nøye. Dette trodde jeg lenge var en stor feil, og det er det kanskje også. Samtidig har det gjort at jeg faktisk har klart å gjøre en rekke ting i mitt liv. Jeg har konsentrert meg om å gjøre det viktigste først, og ikke på å være så nøye. Noen mennesker er sånn, og andre slik. Det er fint at vi er forskjellige, slik at vi kan gjøre forskjellige oppgaver og trives med det.

Jeg har skrevet bok!

Nå tar jeg mot til meg og “avslører” til alle at jeg har skrevet en bok som snart er klar. Det er litt skummelt, jeg kjenner jeg blir litt nervøs. Men nå har jeg skrevet på denne boka i flere år, og endelig har jeg erklært den som ferdig og sendt den til trykking. Jeg vil anslå at den kommer i salg fra ca. 1.mars.

Boka heter “Hippiereisen”, og navnet avslører vel hva den handler om; Min ungdoms store reise, da jeg kjempet meg fri (ja, det tok litt gjennomføringsevne) og dro av gårde bak på en lastebil, gjennom Midtøsten og India, med Kathmandu i Nepal som det store målet. Året var 1978.

Forsiden av boka, med en passe eplekjekk Birgit utenfor en moske.

I boka tar jeg deg med gjennom oppveksten på Rjukan på 1960 og 70 tallet, Oslo på slutten av 1970 tallet.

På denne tiden var det å reise til India det kuleste som fantes. Tusenvis av ungdom fra vestlige land, men nesten ingen fra Norge, dro av gårde til Østen på søken etter å finne seg sjæl, oppleve åndelighet og eventyr, gjerne godt hjulpet av billig dop. Beatles hadde dratt til India ti år tidligere, besøkt guru Maharishi Mahesh Yogi, og kom hjem som nye personer. Dette påvirket mote og musikk over hele den vestlige verden. Hippiekulturen blomstret og sommeren 1968 ble kalt “summer of love”.

I Norge ble ikke hippiene blomsterbarn, men var opptatt av andre ting. Vietnamkrigen hadde dominert nyhetsbildet, folk av lei av imperialisme overfor den tredje verden, som det het da. I Norge blomstret AKP-ml og folk ble raddiser. Jeg snuste litt på det jeg også, broren min døpte meg “nei til alt”, men det var andre ting som trakk mer. Nemlig å reise.

Reisen ble en skjellsettende opplevelse, full av drama, viktige valg, møter med annerledes tankemåter og verdier. Men også fantastiske møter med fremmede folkeslag, gammel kultur, vakre opplevelser og flotte mennesker. Jeg skrev heldigvis ned alt sammen i dagboka mi, og gjennom den har jeg vært i stand til å rekonstruere hva jeg tenkte og følte. Det er litt flaut en del av det, men det eneste jeg kan si er at jeg kom ut av det med begge beina på bakken og helsen i behold, uten å ha tatt skade på noen måte.

Tvert i mot ble reisen starten på det jeg nå, som 65 åring, må oppsummere som et fantastisk eventyr. Det å bli født i akkurat den tiden, og få lov å oppleve både den gamle og den nye verden, har vært stor flaks. Og det å få lov til å leve et liv med så mange opplevelser, så mange venner og erfaringer i så mange land i tillegg til min fine familie med mann, flotte barn og barnebarn, er jeg dypt takknemlig for.

Boka er nå i prosess med ombrekking og trykk. Lydbok skal det også bli, og jeg regner med at den skal være i salg fra 1. mars. Da vil jeg legge den ut her. Følg med!

Og selvsagt blir jeg veldig glad for all deling og kommentarer på sosiale medier.

Hilsen Birgit

Følg meg da vel!

img_2670

Jeg hadde blitt veldig glad hvis du følger meg!  Ikke bare på Facebook, men på din epost.

Det kommer opp et lite ikon nederst i høyre hjørne når du leser bloggen min.  Hvis du trykker på det så registrerer du deg som følger.  Da får du en melding i innboksen hver gang jeg legger ut noe nytt.

Det hadde jeg satt stor pris på, på samme måte som jeg er veldig glad for dine kommentarer og delinger.  Det hjelper meg nemlig å få flere som oppdager bloggen min.

Tusen takk for at du er med!  Stor klem fra Birgit

Reisebrev fra 2016

Hei igjen kjære deg!

Da var vi her gitt!  Det er blitt 2016, og jeg befinner meg i Hong Kong.  Det er gått mange år fra jeg var et ungt og ubeskrevet blad, til nå.  Men hele livet har jeg reist, men den uskyldig nyfikenheten fra den gang er nok borte.  Men hvis jeg kommer til et helt nytt sted, hvor jeg aldri har vært før, så kan den komme tilbake.  Men som regel gjør jeg ting jeg har gjort før nå.  “Been there, done that”. Litt synd i grunnen det.

I går morges reiste jeg fra Lier.  Fra gult høstløv og regn i luften.  I dag landet jeg her i Hong Kong til en travel by som dufter av eksos og varm fuktig aircon med et lett innslag av mugg og frityr.   Jeg er på jobbreise med en kollega.  Hun har vært med meg noen ganger nå.  Men det er alltid moro å ha med nye folk på tur.  De ser ting med nye øyne, og ofte må de guides for å tørre å gå inn i opplevelsene.  De ligger ofte der, rett foran nesen din.

img_2462

img_2473
Store kontraster mellom Norge og Hong Kong

Det å lære seg å reise, og det å klare å tilpasse seg det stedet hvor man kommer er en stor kunst, som slett ikke alle lærer.  Det hjelper å øve, og å bevisstgjøre seg på det.

Jeg hørte et radioprogram her om dagen, om en fyr som hadde bodd i en krigssone.  Han snakket om “å utvikle sin intuisjon”.  Det å kjenne på magefølelsen, og stole på den.  Den samme lærdommen gjelder når du er ute og reiser.  Du må utvikle din sansing, ta inn inntrykk, utvikle evnen til å oppleve.  Det tenker jeg er veldig viktig.

Men akkurat i kveld er jeg jetlagged.  Jeg har ikke sovet i det hele tatt.  Jeg er trøtt, og internettforbindelsen her suger.  Så nå har jeg tenkt å ta en tidlig kveld, for å klare å stå opp klokka 01.00 norsk tid å dra på jobb.   Men vi snakkes snart, god natta!

Hilsen Birgit