Følg meg da vel!

img_2670

Jeg hadde blitt veldig glad hvis du følger meg!  Ikke bare på Facebook, men på din epost.

Det kommer opp et lite ikon nederst i høyre hjørne når du leser bloggen min.  Hvis du trykker på det så registrerer du deg som følger.  Da får du en melding i innboksen hver gang jeg legger ut noe nytt.

Det hadde jeg satt stor pris på, på samme måte som jeg er veldig glad for dine kommentarer og delinger.  Det hjelper meg nemlig å få flere som oppdager bloggen min.

Tusen takk for at du er med!  Stor klem fra Birgit

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 27 – Buzhkazhi, en merkelig sport.

Kabul, Afghanistan, 29.10.1978

Kjære dagbok,

Nå har jeg tilbragt to surrete dager her i Kabul. Livet her dreier seg stort sett rundt Chicken street, det er der alt foregår.  Det er en hovedgate midt i Kabul hvor alle de reisende og alle hippiene samler seg.  Det er mange butikker og kafeer her, og mye rart å se.  Mange reisende fra alle mulige land, men få fra Norge.  Noen er nykommere og ser litt forvirra ut, andre er gamle i gamet og ser ut som de har levd slik lenge, og er skikkelig innbarka hippier som ser temmelig værbitte ut, kledd i afghanske klær, sånne vide bukser, brodert skjorte og en vevet vest, og med en sånn afghansk ull-lue som man bretter opp på kanten.  Det hender noen går med turban også.  Jeg så en som var veldig kjekk !!!

I butikkene  prøver de  å prakke på deg mye fint, men også mye tull. Det går i «special price for you my friend» og den andre varianten «come my shop just look doesnt matter». Jeg gikk inn på Steakhouse på formiddagen.  Det er liksom møte og spisestedet for oss som reiser.  Der er pengeveksleren, og der får man billig vestlig mat.  Herlig youghurt og banan for eksempel, eller pancakes og sånne ting.

img_0733I går hadde vi avtalt at vi skulle dra og se Buzhkashi, den afghanske nasjonalsporten hvor de slåss om en død geit mens de rir på hest.   Dette forlangte de 10 dollar for !  Det er jo helt vilt dyrt !  Afghanerne betaler kanskje 20 Afghanier, mens for oss var det altså 10 dollar.  Mange syntes det var alt for mye, men jeg var veldig usikker.  Jeg nølte egentlig mens jeg satt i drosjen, men jeg er jo ganske nysgjerrig også.  Da vi kom fram ble vi vist til en spesiell inngang for utlendinger.  Der var det menn i uniformer med blanke knapper.  Jeg måtte betale cash 10 plettfri dollar.  Var det rift i kanten på seddelen så ble den ikke akseptert.  Da jeg endelig kom meg inn, og fikk satt meg ned, så var det drit kjedelig !   Det var svært irriterende !  Det var rett og slett fryktelig !  Vi måtte bare sitte på stoler med puter, mens vi var helt isolert fra folkelivet.  Det var null stemning, ikke noe artig å se på, kun bilder av deres nye president.  Buzkashi går ut på at 20 mann, fordelt på to lag, ridende på hester, -sloss om en hodeløs død geit.  De skal prøve å dra den rundt en flaggstang og tilbake til en ring.  Jeg som ikke en gang synes at fotball er spennende, syntes det hele var totalt dritkjedelig.  Men de var ville ryttere !  De hang av hesten, mens begge armene slet og dro i geita!  Etter en stund ble det kaldt, og jeg var sulten.  Jeg var sur da jeg kom hjem, men prøvde å glemme det !  10 dollar er mye penger, men hva er det i et livsløp lissom?   Jeg får tenke sånn.

Om kvelden skulle vi gå ut og spise, alle sammen.  Vi surret oss av gårde og  men stakk først innom  iskrembutikken hvor vi flippa helt ut.  Så møtte jeg faktisk en nordmann i en coffeeshop som jeg pratet litt med.  Klokka 7 møttes hele gjengen på Steakhouse. Vi var  24 mennesker som bestilte nesten det samme, på likt.  Det førte til 2 timers ventetid på første rett.  Dave, sjåføren oppførte seg nærmest som en barnehagetante og spurte hvem som ville ha Cola, og jeg følt meg som på feriekoloni, der jeg satt og rakk opp armen.  Til slutt hold jeg på å bli psykotisk av all ventinga, jeg liker ikke gruppespising !

I dag har jeg vært i gamlebyen i Kabul sammen med Kevin. Der var det et herlig marked med masse afghanervarer, vestlige brukte klær, plastsandaler osv.  Etterpå havnet vi tilbake i Chickenstreet. Det er der det meste foregår.

 

Reisebrev fra 2016

Hei igjen kjære deg!

Da var vi her gitt!  Det er blitt 2016, og jeg befinner meg i Hong Kong.  Det er gått mange år fra jeg var et ungt og ubeskrevet blad, til nå.  Men hele livet har jeg reist, men den uskyldig nyfikenheten fra den gang er nok borte.  Men hvis jeg kommer til et helt nytt sted, hvor jeg aldri har vært før, så kan den komme tilbake.  Men som regel gjør jeg ting jeg har gjort før nå.  «Been there, done that». Litt synd i grunnen det.

I går morges reiste jeg fra Lier.  Fra gult høstløv og regn i luften.  I dag landet jeg her i Hong Kong til en travel by som dufter av eksos og varm fuktig aircon med et lett innslag av mugg og frityr.   Jeg er på jobbreise med en kollega.  Hun har vært med meg noen ganger nå.  Men det er alltid moro å ha med nye folk på tur.  De ser ting med nye øyne, og ofte må de guides for å tørre å gå inn i opplevelsene.  De ligger ofte der, rett foran nesen din.

img_2462

img_2473
Store kontraster mellom Norge og Hong Kong

Det å lære seg å reise, og det å klare å tilpasse seg det stedet hvor man kommer er en stor kunst, som slett ikke alle lærer.  Det hjelper å øve, og å bevisstgjøre seg på det.

Jeg hørte et radioprogram her om dagen, om en fyr som hadde bodd i en krigssone.  Han snakket om «å utvikle sin intuisjon».  Det å kjenne på magefølelsen, og stole på den.  Den samme lærdommen gjelder når du er ute og reiser.  Du må utvikle din sansing, ta inn inntrykk, utvikle evnen til å oppleve.  Det tenker jeg er veldig viktig.

Men akkurat i kveld er jeg jetlagged.  Jeg har ikke sovet i det hele tatt.  Jeg er trøtt, og internettforbindelsen her suger.  Så nå har jeg tenkt å ta en tidlig kveld, for å klare å stå opp klokka 01.00 norsk tid å dra på jobb.   Men vi snakkes snart, god natta!

Hilsen Birgit

 

Min nye blogg

Heisann !

Jeg har gått og tenkt på det en stund, og tenker at jeg like godt kan hoppe i det.  Jeg har nemlig laget meg en ny blogg.  Jeg er ikke så proff ennå, men jeg lærer sikkert etter hvert.  I denne bloggen har jeg tenkt å dele med dere,  dagbøker og brev som jeg skrev da jeg var en ung idealistisk hippie som dro i vei med lastebil.  Jeg har nemlig tatt vare på dagbøker og brev, og sitter på et komplett materiale.  Det blir i hvertfall veldig artig for meg, om ikke noe annet, for dette er ting jeg knapt har sett på de siste 35 år.  Dette kan du lese om under «den store reisen».  Jeg kommer til å legge ut reisebrev litt etter litt, så du får følge med om du er interessert.  Det begynner litt kjedelig, så blir det artigere etter hvert.birgit-med-penn

Jeg kommer også til å blogge om mat.  Jeg elsker å lage mat, og har suget til meg kunnskap og erfaringer fra mange land.  Jeg er en nysgjerrigper av dimensjoner, og elsker å smake på nye ting.  Jeg lager sunn mat, med masse grønnsaker og lite sukker og dårlig karbo, men med masse smak.  Det er ikke så avansert, og garantert ikke perfekt.  Men det kan jo tenkes det kan være inspirerende på noen av dere.  Dette kan du lese om under «mat».

brev-til-birgit

 

I tillegge til disse to hovedtemaene så kan det godt tenkes at jeg kommer til å fortelle dere om meninger om mye og mangt, og om livet mitt.  En ting som jeg i hvertfall skal unngå er perfeksjonisme, prestasjonspress og uinteressant materialisme.  Livet er et eventyr, noen ganger går det opp og noen ganger ned.  Jeg har vært heldig å få oppleve veldig mye.  Og reisen pågår ennå, så om du har lyst til å bli med, så heng deg med.

Klem fra Birgit