Alle tror de vet hva en hippie er, men vet de virkelig det?
I dag tror kanskje yngre folk at alle hippier løp rundt med psykedelisk mønstrede slengbukser og blomster i håret, noe som kanskje er et litt forenklet bilde. (Men litt gøy er det da)
Det hele startet med “Beat-generasjonen”, også kalt “beatniks” eller “provos”, som oppsto blant en gjeng amerikanske forfattere på 1950 og 60 tallet, i San Fransisco og i Greenwich Village. De var påvirket av Østens filosofi og religion, tok avstand fra Vestens materialisme og streben, og søkte etter dype opplevelse og livets hemmelighet gjennom sex, drugs og jazz, -som siden utviklet seg til «folkmusic» med Bob Dylan og det vi kjenner som visebølgen. Axel Jensen var kanskje en norske beatnik, der han skrev, levde livet og dro til Hydra. (kilde: Store norske leksikon)
Hippiebevegelsen oppsto midt på 60-tallet og varte ut 70-tallet, som en ungdoms og protestbevegelse, en videreutvikling av beat-generasjonen. Hippiene ble også kalt blomsterbarn der de puttet blomster i geværmunningen som en protest mot Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen nådde sitt høydepunkt i 1968, med Beatles som dro til India, og Woodstockfestivalen i 1969, som ble en film i 1970 som gikk verden over.
Allen Ginsberg var en lederskikkelse i beat-bevegelsen, en avantgarde-dikter hvis mest berømte dikt het “Howl”. Også Jack Kerouac, som var opphavsmannen til “spontan prosa” og skrev reiseromanen “On the road” utgitt i 1957, året da jeg ble født. De var på samme alder som mora mi, født ut på 1920 tallet.
Disse beat-gutta søkte etter beat, som i musikk, og de var hip. Og kanskje var det der navnet utviklet seg fra? Ikke vet jeg, vet ikke om noen andre vet det heller. Hippie var uansett en betegnelse som ble satt på andre, det var sjelden noen som omtale seg selv som hippie.
Jeg var aldri noen stor hippie egentlig. I tillegg til at jeg var født ti år for sent til å rekke høydepunktet. Jeg følte meg alltid underlegen de virkelig utfrika personene, som var semi-releigiøse og utførte poojas og bygde altere og gikk på bare føtter kun ikledd en lungi. Sånn var aldri jeg. Jeg snuste på det hele, men holdt meg alltid på det tørre. Som nevnt, det var ikke alle som kom fra det med vettet i behold, så å holde seg på matta var nok det ikke så dumt, sett i ettertid. Hva det kom av, vet jeg ikke. Jeg har lurt på det mange ganger selv…
Jeg var heller ikke den eneste som reiste på en slik tur. Det var tusenvis som reiste ut over 1970-tallet. Det var et enormt stort fenomen, og helt klart starten på moderne turisme, bortsett fra at vi ville heller dø enn å bli forvekslet med en turist! -det verste som fantes, i våre øyne.
Det var spesielt mange engelskmenn, australiere og canadiere på veien. De første som startet med busser fra India til England var “The Indiaman” i 1957, som utviklet seg til en hel haug med buss-selskaper og gamle lastebiler, som den jeg reiste med. Dette foregikk helt til 1979, da den islamske revolusjon i Iran satt en stopper for det hele.
Men at jeg var en av de virkelig få nordmenn som tok denne turen, er sikkert. Det var kanskje noen andre, men ikke mange. De jeg traff kan telles på to fingre, og hvert fall ingen jenter alene! Norge var et lite og perifert land på den tiden, folk hadde kanskje ikke så mange penger, og i Norge var folk mer opptatt av å være AKP-ml’ere eller gå på vevkurs.
For å lære mer om stemningen på den tida anbefaler jeg denne podcasten:
Den beskriver tida veldig godt, sånn jeg opplevde den i arbeiderbyen Rjukan og på Grunerløkka hvor jeg bodde.
Men det viktigste av alt, var at jeg skrev det ned, tanker og observasjoner, kultursjokk og opplevelser. Det hadde jeg aldri kunnet rekonstruere i dag, uten dagboka. Takket være den handler boka om noe mye mer enn meg, og hva jeg gjorde. Den er en tidskapsel, fra hvordan verden var da.
