Her om dagen tikket det inn en hyggelig melding på Insta:
” På dagens flytur ble jeg ferdig med Hippiereisen på lydbok. Behagelig stemme, fortellinga ble naturlig, ærlig, spennende, interessant. For en reise! Har sjelden kost meg så mye med ei lydbok! Takk!”
Takk selv, sier jeg. Det var veldig hyggelige ord.
Her kan du også høre første kapittel av boka. Bare trykk på pilen på bildet under
Trykk på Forhåndsvis innlegg
Hvis du likte boka kan du kjøpe den som lydbok som lastes ned til din telefon. Den koster kun Kr 179 og gir deg 14 timer på en fantastisk reise ned den legendariske “Hippietrail”
Trykk på linken under og du kommer rett inn på lydboka:
Sommeren 2022 er blitt historie og høsten banker så vidt på døra. I mellomtiden har jeg tatt meg en pause fra boksalget.
Jeg ble rett og slett så lei av meg sjøl, og tenkte at det gjorde sikkert alle andre også. For det å utgi bok og starte sitt eget lille mikro-forlag er litt av en jobb. Det innebærer at man skal sitte med nesa i tastaturet i veldig mange timer om dagen, mens kredittkortet går varmt og Mark Zuckerberg’s Meta casher inn.
Men så gikk tiden, jeg fikk en pause og tid til å tenke på litt annet. Dagen opprant endelig med bokbad på Lier bibliotek, som hadde vært planlagt lenge. Bokbader Marte var både flink og behagelig. Jeg leste høyt fra noen av de mest intime scenene fra boka, og publikum lyttet interessert. Det var gøy, jeg ble inspirert faktisk. Etterpå var det boksalg og jeg solgte ut alle jeg hadde med. Det var jo veldig hyggelig.
Jernebanefrua.com
Og så i dag dukket plutselig bokanmeldelsen fra Jernbanefrua opp. Jeg hadde glemt hele greia, at jeg hadde sendt henne et eksemplar. Og så skriver hun så mye fint!
Jeg blir glad når jeg opplever at leseren blir med på reisen, og kjenner at de opplever den sammen med meg. Les hva hun skriver for noe mer:
Så takk for sparket, eller inspirasjonen! Dette trengte jeg. Så håper jeg at flere vil lese eller lytte til fortellingen min. Den vil friske opp i mørke høstkvelder, det kan jeg garantere.
Bare å skrive Hippiereisen lydbok i Google, og der er’n. Veldig enkelt. De har noen eksemplarer på Norli på CC i Drammen. Den kan bestilles i alle bokhandlere også, om de ikke har den inne. Og all omtale og deling fra dere som har lest mottas med stor takk🙏🏻😘
Perfekt ferielektyre, sier bokbloggeren Litt.kritikk. Likte du «Spis,elsk, lev» av Elizabeth Gilbert, så liker du denne.
Her hos oss blir det hagearbeid og besøk av barnebarn. Pallekarmer og matjord venter.
Kan jeg forresten be deg om en liten tjeneste? Jeg jobber hardt med markedsføringen av boka. Som en enslig “indieforfatter” uten noe forlag i ryggen, må jeg gjøre alt selv. Og jeg ønsker å få boka inn i så mange bokhandlere som mulig, men helt spesielt på Gardermoen. Hadde den ikke passet fint der? Jeg vet det er litt av en ambisjon, men det må da gå an. Spesielt hvis jeg får litt hjelp av dere.
Hvis «alle» jeg kjenner, som synes boka er verdt det, stikker innom i bokhandelen, enten på Gardermoen eller hvor som helst og bare spør sånn helt uskyldig om de har HIPPIEREISEN, så vil de kanskje ta den inn til slutt. Det er nemlig veldig utfordrende å nå ut til alle forhandlere, og stikke seg fram i den skarpe konkurransen. Nå nærmer ferien seg, og folk trenger en god feriebok.
Nå er boka også kommet ut som pocketbok også. Lett å ta seg. En helt perfekt feriebok i følge bokbloggeren Litt.kritikk. Les mer under bokomtaler.
Mange av dere som har lest boka mi nå, og mange husker kanskje kapitlet “Endelig India”, hvor jeg fortalte om vaktskiftet mellom de stramme soldatene på begge sider av grensen mellom erkerivalene India og Pakistan som konkurrerte om hvem som har høyest beinføring. Her er en liten film, så du kan bedømme selv hvem som er tøffest. Det var de samme som tagg kulepenner….
Og takk for hjelpen og god helg😘 og se filmen, den er sykt morsom
Alle tror de vet hva en hippie er, men vet de virkelig det?
I dag tror kanskje yngre folk at alle hippier løp rundt med psykedelisk mønstrede slengbukser og blomster i håret, noe som kanskje er et litt forenklet bilde. (Men litt gøy er det da)
Herlig bilde fra solfesten, hippie a la 2022.
Det hele startet med “Beat-generasjonen”, også kalt “beatniks” eller “provos”, som oppsto blant en gjeng amerikanske forfattere på 1950 og 60 tallet, i San Fransisco og i Greenwich Village. De var påvirket av Østens filosofi og religion, tok avstand fra Vestens materialisme og streben, og søkte etter dype opplevelse og livets hemmelighet gjennom sex, drugs og jazz, -som siden utviklet seg til «folkmusic» med Bob Dylan og det vi kjenner som visebølgen. Axel Jensen var kanskje en norske beatnik, der han skrev, levde livet og dro til Hydra. (kilde: Store norske leksikon)
Hippiebevegelsen oppsto midt på 60-tallet og varte ut 70-tallet, som en ungdoms og protestbevegelse, en videreutvikling av beat-generasjonen. Hippiene ble også kalt blomsterbarn der de puttet blomster i geværmunningen som en protest mot Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen nådde sitt høydepunkt i 1968, med Beatles som dro til India, og Woodstockfestivalen i 1969, som ble en film i 1970 som gikk verden over.
Allen Ginsberg var en lederskikkelse i beat-bevegelsen, en avantgarde-dikter hvis mest berømte dikt het “Howl”. Også Jack Kerouac, som var opphavsmannen til “spontan prosa” og skrev reiseromanen “On the road” utgitt i 1957, året da jeg ble født. De var på samme alder som mora mi, født ut på 1920 tallet.
Disse beat-gutta søkte etter beat, som i musikk, og de var hip. Og kanskje var det der navnet utviklet seg fra? Ikke vet jeg, vet ikke om noen andre vet det heller. Hippie var uansett en betegnelse som ble satt på andre, det var sjelden noen som omtale seg selv som hippie.
Dette er en sveitsisk dokumentar fra 1973 om fenomenet «ungdom på The Hippie-trail». Kan du litt tysk (gjerne sveitsertysk) så kan du forstå litt hva de snakker om. Men bildene taler for seg.
Jeg var aldri noen stor hippie egentlig. I tillegg til at jeg var født ti år for sent til å rekke høydepunktet. Jeg følte meg alltid underlegen de virkelig utfrika personene, som var semi-releigiøse og utførte poojas og bygde altere og gikk på bare føtter kun ikledd en lungi. Sånn var aldri jeg. Jeg snuste på det hele, men holdt meg alltid på det tørre. Som nevnt, det var ikke alle som kom fra det med vettet i behold, så å holde seg på matta var nok det ikke så dumt, sett i ettertid. Hva det kom av, vet jeg ikke. Jeg har lurt på det mange ganger selv…
Jeg var heller ikke den eneste som reiste på en slik tur. Det var tusenvis som reiste ut over 1970-tallet. Det var et enormt stort fenomen, og helt klart starten på moderne turisme, bortsett fra at vi ville heller dø enn å bli forvekslet med en turist! -det verste som fantes, i våre øyne.
Det var spesielt mange engelskmenn, australiere og canadiere på veien. De første som startet med busser fra India til England var “The Indiaman” i 1957, som utviklet seg til en hel haug med buss-selskaper og gamle lastebiler, som den jeg reiste med. Dette foregikk helt til 1979, da den islamske revolusjon i Iran satt en stopper for det hele.
Bak på lastebilen
Men at jeg var en av de virkelig få nordmenn som tok denne turen, er sikkert. Det var kanskje noen andre, men ikke mange. De jeg traff kan telles på to fingre, og hvert fall ingen jenter alene! Norge var et lite og perifert land på den tiden, folk hadde kanskje ikke så mange penger, og i Norge var folk mer opptatt av å være AKP-ml’ere eller gå på vevkurs.
For å lære mer om stemningen på den tida anbefaler jeg denne podcasten:
Den beskriver tida veldig godt, sånn jeg opplevde den i arbeiderbyen Rjukan og på Grunerløkka hvor jeg bodde.
Men det viktigste av alt, var at jeg skrev det ned, tanker og observasjoner, kultursjokk og opplevelser. Det hadde jeg aldri kunnet rekonstruere i dag, uten dagboka. Takket være den handler boka om noe mye mer enn meg, og hva jeg gjorde. Den er en tidskapsel, fra hvordan verden var da.
Det kunne vært verre sted å sitte, men hva skal jeg finne på nå? Boka er jo utgitt, nå er det vel bare å vente?
På hva? At noe skjer? Det skjer vel neppe av seg selv.
Alle som har bestilt bok av meg har nå mottatt den. Noen er ferdig med å lese, andre holder kanskje fortsatt på. Boka kan selvsagt kjøpes i alle nettbokhandlere fortsatt. Men hvordan få flere til å ville det?
For selv om jeg har solgt “mange” bøker og mottatt kjempegode tilbakemeldinger, så er det å få den til å bli kjent, -slik at den kan “ta av og få vinger”, er vanskelig som bare det.
Konkurransen er stor. Det utgis tusenvis av bøker i Norge hvert år, og bare noe få blir bestselgere. Men når man først slår an, kan det selges mange. Som Abid Raja som har rundet 100.000. Det er jo helt vilt! Men jeg må si det, det er velfortjent. Jeg har lest boka hans, og den er virkelig god. Han beskriver kampen mellom to kulturer på en nyansert og varm måte, likevel så klar. For en bragd! Abid Raja var en dagbokskriver han også forresten, og utgis selvsagt med et forlag i ryggen.
I mellomtiden kan jeg jo skrive litt her på bloggen. Dette er et perfekt sted å dele bonusmateriale. Stykker som ikke kom med i boka, men som kan være morsomme å lese likevel. Og kanskje litt om hippietiden og hvordan disse hippiereisene artet seg for andre enn nordmenn, som holdt seg hjemme.
For som jeg har sagt tidligere, så var hippietiden i Norge ganske annerledes enn i mange andre land. Dette vil jeg gjerne komme tilbake til og utforske litt mer.
1978 var vel alt for sent å være hippie, var det en som skrev i en kommentar på Facebook. Det var vel snarere punk og disco som telte? Jo, det er jo sant nok det. Jeg husker godt at Saturday Night Fever herjet rett før jeg skulle dra, og at jeg syntes at rytmene var fengene. Men det stoppet meg jo ikke fra å ville reise. Og som en venn sa til meg rett før jeg dro; “Det er for seint Birgit, hippietida er over nå” Jeg kikket alvorlig og full av overbevisning på han, og svarte “Jeg ble ikke født før, så jeg er nødt til å reise nå». Jeg var bare 21 år, tross alt.
Rjukan Arbeiderblad tok dette bildet av meg, da de proklamerte at Rjukanjenta Birgit Løitegaard skulle reise til Kathmandu med lastebil, og fortalte at jeg skulle skrive reisebrev til avisa. Noe jeg også gjorde, en god stund. Klippene ligger hjemme i en perm. Jeg synes de er morsomme å lese, og forbausende godt og reflektert skrevet.
På bildet ser det ut som om permanenten allerede hadde gjort et inntog i mine glatte lokker, som et tegn på at åttitallet nærmet seg.
Men dit jeg reiste møtte jeg bare tradisjonelle mennesker som levde som de hadde gjort de siste hundre år. Alt var vakkert, spennende og eksotisk. Ikke hadde vi telefon, internett eller kredittkort. Tenk så heldig jeg var, som reiste da.
Her kan du lytte litt til starten, da jeg akkurat hadde satt meg på lastebilen.
Husk å abonnere på bloggen, slik at du får med deg flere kapitler, bilder og bonusmateriale.
Ved kjøkkenbordet satt jeg, med nesa i et lommetørkle (med balsam). Det rant som en sil, og med jevne mellomrom kom det noen nys så kraftige at de kunne minne om en mindre atomeksplosjon. Som om viruset gjorde alt det kunne for å spre seg med størst mulig kraft.
Så var det min tur til å få Covid, Franz lå en uke foran meg i løypa. Ja ja, det er vel like greit å få det unnagjort, tenkte jeg. Eneste problemet var at jeg ventet besøk av våre søte små barnebarn…..
Ute skinte vårsola skarpt på de leirete våte jordene, mens snøflekkene krympet langsomt. Det var jo så lite snø som skulle smelte uansett. Bare et tynt lag. Kjøttmeisene forsynte seg sultent av fuglematen rett utenfor vinduet. Bare fred og idyll.
Så legger jeg merke til datoen, 16.mars. Er ikke det akkurat på dagen to år siden at verden gjorde en helomvending? I hvertfall i mitt hode. Dagen da alt ble annerledes, og aldri helt kom seg igjen.
Jeg har et klart minne fra akkurat den dagen, det var visst den 16.3.2020. Vi var i Frankrike, i vårt lille hus der nede. Alt var akkurat stengt ned, bortsett fra matbutikkene. Jeg trengte noe småtteri fra butikken, og løp ned, uten jakke i vårsola.
Utenfor butikken var det kø, lang kø. Folk sto der i støvmasker og gummihansker, noen med skjerf rundt hodet. Det virket helt absurd. Jeg ble forundret, og fikk en klump i magen. Var dette virkelig sant? Burde jeg også hamstre litt? Men det går vel raskt over, gjør det ikke?
Køen tok flere timer, mens folk ble sluppet inn, noen få om gangen. At jeg skulle oppleve det, å stå i kø for å kjøpe mat. Det var helt uvirkelig. Hvor går verden hen?
Nå er dette to år siden, Covid-19 har feiet over kloden, vært innom hver avkrok og herjet. Vi så fram til at dette skulle være over og ting skulle bli normalt igjen. Men den gang ei.
I stedet fylles nyhetsbildet av energikrise, svimlende priser på både drivstoff og mat. Invasjon, bomber, flyktningstrømmer og mennesker i nød. Mens klimaproblemene blir skjøvet i bakgrunnen, uten at det blir noe bedre av den grunn.
Så ringer telefonen. Barnebarna som var på besøk er blitt syke. Hele gjengen lå som slakt og spydde. Mamman lå og vred seg i kvalmerier mens pappaen løp rundt med en toåring under armen mens han tørket og trøstet.
Før viruset slo til. Mormor var syk og holdt seg vekk, gudskjelov
Franz som hadde reist til Nederland for å ta seg av sin gamle, syke mor, som fyller 93 på denne dagen, var også syk. Han rakk så vidt fram før slusene åpnet seg, og han satt på do i 12 timer for deretter å være helt utslått i 24. Så det er fine tilstander!
Jeg fyrer opp i den 150 år gamle svartovnen på kjøkkenet, den vi tok vare på den gangen i 1986 da nederlenderen sa at “energi blir dyrt i framtida”. Så rett han hadde. Det spraker liflig, og varmen brer seg.
Jeg skrur av nyhetene, og setter heller på spillelisten jeg har laget på Spotify. Den har jeg kalt “Hippiereisen”, og er en samling deilig musikk som frakter deg bort fra all elendigheten. Det er litt sunt det også, å skjerme seg litt for alt det man ikke får gjort noe med. Du kan også hente den spillelisten, hvis du har lyst til å høre, bare søk på Hippiereisen på Spotify. Den står i Franz sitt navn. Musikken er selvsagt den perfekte bakgrunnsmusikk til boka.
Vel, det var bare noen betraktninger, mens jeg venter på å friskne til. Så får dere som har fått tak i boka lese, reise bort, drømme dere av gårde. Jeg får mange tilbakemeldinger, som jeg setter stor pris på. Den siste var:
“Boka er så fengende. Man blir dradd inn i handlingen, til alle stedene og alt som skjer, og man klarer ikke å legge vekk boka. En ordentlig pageturner”
Det er akkurat det jeg ønsket å oppnå. Jeg ønsket å skrive en underholdende, men også interessant og lærerik fortelling, fra et perspektiv som de fleste ikke har vært borti før.
Og har du ikke kjøpt boka ennå, så kommer det snart en ny ladning. Jeg sender gjerne en signert utgave for kr 399,-
Her er jeg i gang med å sende ut bøker til alle som har bestilt av meg. Jeg signerer, ber om Vipps, pakker, taper etiketter til den store gullmedalje. For en herlig jobb! Endelig er jeg kommet så langt.
Gaustatoppen sett fra hytta
Etter det fantastiske bokslippet på Rjukan dro vi en tur på hytta. Vår lille retro-bu uten innlagt strøm, vei og vann. Skiføret var vidunderlig, snøen perfekt.
På vei hjem igjen
Men nå er det bokforsendelser som gjelder. Bestilte bøker sendes straks Vipps er mottatt. Så tar det vel ca fire dager før boka di ankommer med Helthjem.
Dette overgikk alle forventninger. Takk til alle som kom og delte denne kvelden med meg.
Lokalet fylte seg raskt opp, i Femte Etg. på Rjukan Hotell, som velvillig stilte opp. Lyd og scene ble tryller fram. Folk strømmer til, siste stol var tatt.
Kveldens konferansier lå hjemme med korona, men stedfortrederen var minst like god. Øystein Haugan tok utfordringen på et døgns varsel, og bokbadet meg så folk både lo og gråt.
Øystein, proff som han er, ledet en samtale og sang noen av de ikoniske sangene fra den tida. Jeg leste fra boka, folk lyttet lydhørt og forsikret meg om at det ikke var kjedelig.
Bøkene føyk unna til tusjen gikk tom.
Dette ble en helt utrolig vellykket kveld. Tusen takk til alle som bidro. Love you❤️
Birgit var på hippiereise og fant sin inspirasjon langt utenfor Rjukans dype dal og høye fjell, nå er boka klar, og presenteres på Rjukan torsdag.
Torsdag inviterer Birgit Løitegaard til bokslipp og sitt eget bokbad i 5. etasje på Rjukan Hotell. Dama som er kjent for å være gründer bak Arts & Craft, og som lagde Tinns mest populære facebookgruppe mens hun satt i RNU-styret har blitt forfatter – boka Hippiereisen er ute, og hun er klar til å fortelle hva som skjedde da hun dro fra Rjukan på en reise for livet.
– Det var et stort øyeblikk å få boka i hendene. Det er virkelig spesielt å se og ta på papirsidene i boka, som jeg har jobbet med så lenge. Jeg har jo arbeidet med boka i flere år, sier Birgit.
– Nå ønsker jeg alle gamle bekjente og alle interesserte til gratisarrangement der jeg bokbades av Knut Erik Jacobsen. Knut skal også underholde litt og spille litt fra de gode gamle visene vi spilte rundt bålet på 70-tallet, og jeg er klar til å fortelle og svare på spørsmål, og jeg har med en bunke bøker også naturligvis, sier Birgit.
– Er det en selvbiografi, Birgit?
– Ja, du kan si det er en selvbiografi, men det er bare fra tida da jeg reiste til India bak på en lastebil, og der jeg skreiv ned alt jeg opplevde og gjorde. Hadde jeg ikke skrevet det ned, hadde jeg ikke klart å rekonstruere det fra hukommelsen.
Lå i sokkeskuffen
– Jeg skrev ikke dagbok før jeg begynte å reise, men den har ligget i sokkeskuffen i 40 år. Jeg visste den lå der, og da tiden kom og jeg ikke måtte jobbe så mye lenger, så kom tanken om at jeg skulle skrive. Jeg begynte på bloggen, og så meldte jeg meg på et skrivekurs i 2015, og da fant jeg ut at det var morsomt. Jeg gikk også forfatterskolen på nett. Å skrive på en måte som gjør at folk gidder å lese det, er ikke så lett, men det var målet, sier Birgit.
– Men du har fått den første anmeldelsen allerede!?
– Ja, og jeg var kjempefornøyd. Særlig når han skriver at språket er bra. Man er jo ikke sikker på det. Jeg var veldig glad for den. Det er veldig spennende å lese hva andre mener.
Birgit hadde opprinnelig tenkt å ha boksignering i Køhns bokhandel og kanskje lage noe på Admini, men det ble i stedet et bokbad på Rjukan Hotell.
– Hvor lenge er det siden du var i 5. etg. på Rjukan Hotell? Det er vel første arrangementet der siden 2003, med unntak av julebordene?
– Det er jo flott. 5. etg. har jo fantastisk flott utsikt over byen. Det er veldig gøy å få bruke det flotte lokalet. Det er god plass der, og det er åpen bar der så man kan få noe å drikke til underveis, og jeg tror de skal få en koselig stund, sier Birgit, med litt skrekkblandet fryd.
Alt som skjedde
I boka beskriver Birgit alt hun var med på. En del ting som nok umiddelbart ikke hadde fått godkjennelse hjemme, men som også har vært med å preget hennes liv.
– Det er vel en del ømtålige og pinlige ting du må inn på? Ting du ikke engang har fortalt din kjære mor?
– Ja, hun visste ingenting om dette. Jeg hadde nok ikke skrevet denne boka om hun hadde vært i live. Jeg har forberedt meg på det å få mange spørsmål. Jeg har bearbeidet meg selv i fem år. Først på om jeg skulle tørre å skrive om det, og jeg har opplevd, og jeg har jo overlevd, ler Birgit. – Men ja, jeg er klar til å svare på alt av spørsmål.
– Hvem ønsker du skal komme på torsdag?
– Alle som kjenner meg, som kjenner tida på Rjukan på 70-tallet og oppveksten her, og alle andre som er interesserte. Kanskje også yngre som er interesserte i hippietida og de idealene som var den gangen, og kanskje de som er nysgjerrige – og de som er interessert i å reise, sier Birgit. – Velkommen til Rjukan Hotell på torsdags kvelden! Jeg gleder meg veldig til å komme, og oppleve stemningen denne kvelden, sammen med rjukanfolk. Jeg håper det kommer riktig mange!
Ønsker du deg en herlig adspredelse fra et kjølig Norge, til et hetere sted? Et alternativ til påskekrim? En mental reise i tid og sted? Da må du bestille boka nå, og det kan du gjøre her:
Her er det bare å velge mellom hvilke nettbokhandel du foretrekker, prisen er den samme, Kr 349,-
