Afghanistan i nyhetsbildet

At jeg rakk å besøke Afghanistan før krigen, da alt var opprinnelig og tradisjonelt, er jeg utrolig takknemlig for. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme, et eksotisk, fremmedartet og lite utviklet land. Med gjestfrie blide mennesker, men med en noe litt “merkelig adferd” enkelte ganger. (les mer om det i boka) Det var dårlig med veier, et gammeldags og tradisjonelt samfunn. Bare seks måneder før, hadde det vært et kupp, rett etterpå ble de invader av Sovjet-unionen.

Afghanistan var et yndet mål for hippier, Det krydde av dem i Chicken Street, det var der alt skjedde. Unge mennesker, “freaks og travellers” på vei fra Europa og østover, i biler, busser eller på lastebil som jeg. De fleste av oss med Kathmandu i Nepal som mål. På veien kunne vi passere karavaner med kameler, følger av “Kutch” nomadiske mennesker i fargerike klær med værbitte ansikt, som hadde tjoret fast barna på toppen av et esel. Eldgamle bulkete busser, og slakt fulle av fluer, med både tarmer og hoder til salgs. For ikke å snakke om de kommunale hasjbutikkene.

Se denne filmen, og få en ide om det opprinnelige Afghanistan. Det er veldig interessant.

Nordmenn i dag har mange rare meninger om Afghanistan. Det er som om de tror at Taliban er noen rare fyrer som har tatt over. Men Taliban er vel egentlig representanter for de tradisjonelle kreftene i landet. De har sterk lokal støtte.

Ikke det at jeg støtter dem på noen som helst måte. Og det faktum at befolkningen har firedoblet seg på de siste førti år, gjør ikke saken enklere. Folks forventninger til levestandard har økt, de vil ha wifi der også, kvinner vil ikke bli behandlet som kveg, og ikke minst, folk vil ha mat. De vil ha varme, trygghet og utdannelse. Men ikke alle vil ha det, spesielt ikke folk på landsbygda. Afghanerne har følt seg overkjørt av alle som vil hjelpe, russere, amerikanere og europeere. Britene prøvde å invadere Afghanistan gang på gang, de måtte gi opp. Alle som har prøvd, har måttet gi opp. Jeg skal ikke late som jeg er en ekspert, men kan det nytte at noen kommer utenfra? Må de ikke ta et oppgjør internt først?

Her kommer en aldri så liten “sneak peek” fra boka:

Herat, 25.oktober.1978

Den afghanske grensestasjonen var en stor, åpen grusplass med en mengde små, falleferdige hytter laget av tørket leire, de var kontorer.  Vinduene hadde jerngitter, noen steder var glasset knust og skarpe skår sto igjen, grå av støv.  De vinduene som sto, var så møkkete at man ikke kunne se igjennom dem, men de slapp jo inn litt lys.  Fluene surret og bak et slitt bord, på en falleferdig stol, satt det en mann, han jobbet der. Jeg følte meg uggen, hodet verket og føltes tett.  Hvite prikker på mandlene hadde gått som en epidemi ombord på lastebilen.  Nå var det min tur.

De skulle sjekke passene våre og gi oss innreisetillatelse, noe som tok timevis.  Vi slo oss tålmodig ned på bakken, jeg fant fram papir og begynte å skrive brev, brukte dagboka som underlag.

Det var en kaotisk atmosfære på plassen, jeg ble sittende og se i stedet for å skrive.  Det var massevis av folk på gjennomreise, store støvete og bulkete busser fulle av afghanere som ville over grensen.  Vi ankom midt på dagen, det var lunsjpause, det tok sin tid.  Men vi var gode til å vente, bare satte oss i en klynge og slappet av.

 Bussene hadde lass like høye som bussen selv.  Mange av de lokale reisende drasset på digre madrasser, rosa og gule blomstrete madrasser.  En del hadde tatt med seg alle kjelene sine også.  De kunne det der med å overlesse kjøretøyene sine. 

Timene gikk, vi satt der i nesten fire timer.  Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor, enten til politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var neddynget i gamle, ødelagte møbler, dekket av støv, med ødelagte vinduer og gammelt kladdepapir i bunker.  Fyren som jobbet der satt og pattet på en sneip. 

Jeg pratet litt med noen av folkene, spiste litt melon.  En gammel mann kom og samlet sammen melonskallet.  Det var ikke fordi det var søppel.  Dette skulle han spise.   Han var den fattigste jeg hadde sett.

***

I Herat, den første byen rett over grensen, overnattet vi på Najib Guesthouse.  Jeg følte meg ganske dårlig og la meg tidlig.  Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel.  Jeg ville ut og se, hadde ikke tid til å vente.  Jeg var jo i Afghanistan!

Herat var en by med brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. I gatene var det nesten ingen biler, bare hestekjerrer pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau som vandret rundt.  Kvinnene gikk kledd i burka som dekket absolutt alt, laget i tynn silke, oftest blå, og med en kalott sydd inn til hodet og en brodert netting foran øynene.  Det var grasiøst å se på, der de flagret av gårde som vandrende telt på vei ned de støvete gatene.

Første stopp var banken for å veksle noen reisesjekker. Det tok to timer, men det gjorde ikke noe, jeg satt bare og så på folk.  Vi satt og ventet på tur da øynene mine falt på en ung afghansk mann. Han hadde et svart fullskjegg, en stolt rett nese og vakre brune øyne.  På hodet hadde han en staselig turban av blå silke med striper i, ellers den typiske løse dressen alle brukte.  Han så stram og vakker ut, han kunne spilt helten i en film.  Jeg satt og kikket på han med beundring.  Han så ikke tilbake, ikke så mye som et halvt sekund en gang.  Tekkelig type. “

Dette var det opprinnelige bildet.

Det dukket opp fra de gamle arkivene i Rjukan Arbeiderblad. Det sto på trykk 1.12.1978

Jeg skrev en rekke leserbrev hjem til lokalavisa, Rjukan Arbeiderblad. De er jo litt morsomme å lese i dag. Jeg likte og skrive den gangen også, og må ha skrevet utrolig mye, når jeg ser tilbake på det i dag. Men det er en stor forskjell mellom disse brevene, som var ment for offentligheten, og det jeg delte med dagboka mi. I dagboka delte jeg mine personlige tanker og opplevelser, som slett ikke var ment for offentligheten. Det er denne som er grunnlag for boka Hippiereisen, rett og slett er reisen sett gjennom øynene til en eventyrlysten 21 år gammel telemarksjente.

Som jeg har skrevet et sted, jeg følte meg som et lite lam i en stor ulveflokk. Jeg var naiv, åpen og uredd. Jeg balanserte på grenser, men landet, merkelignok, på riktig side av streken. Hva kunne det komme av?

Ny start med ny bok.

Hei, lenge siden sist. Hyggelig å være tilbake!

Da har jeg endelig vekket denne siden til liv igjen. Det er mange år siden sist, og en god del har naturligvis skjedd.

Jeg startet denne bloggen tilbake i 2016, da jeg begynte å bla i den gamle dagboka mi, fra min ungdoms store reise, til Kathmandu med lastebil, helt tilbake i 1978. Jeg transkriberte sidene og la ut en del kapitler fra dagboka. Det gikk ganske bra, mange leste og fulgte med på turen. Helt til en dag da barna mine sa; “Vet du hvordan det ER, å ha en mor som deg?” Huff da, tenkt jeg, og ble stille en god stund.

Men historien lot seg ikke kneble. Den trengte seg på, og krevde å få en plass. Den var alt for god til å gå i glemmeboka, følte jeg. Etter noen år bestemte jeg meg for å skrive en bok. Jeg tok mot til meg og meldte meg på skrivekurs, og ganske snart var de første linjene festet til “papiret”.

Det har vært en glede og et herlig gjensyn med fortida og mitt eget liv, å arbeide med boka, som jeg har valgt å kalle “Hippiereisen”. Det har tatt lang tid, for det er ingen enkel oppgave å skrive en bok. Det skal skrives om, bearbeides på en måte som gjør den lettlest og underholdende. Boka er blitt lang, men reisen var jo lang, mye skjedde. Jeg kunne ikke kutte ut alle de morsomme detaljene, reisebeskrivelsene, tankene som denne dumme jenta fra Rjukan hadde i sine møter med en stor og ubarmhjertig verden. Jeg ønsker å ta leseren med på reisen, oppleve lukten og smaken fra basarene, smugene, festene.

Når boka heter “Hippiereisen” så kan du kanskje gjette deg til hva den handler om. Den er ingen selvbiografi, selv om det er en sann historie, om en kort, men viktig, del av mitt liv. Jeg har prøvd å skrive en underholdende, men sann fortelling om da jeg som ung jente, rev meg løs fra arbeiderbyen Rjukan, og la ut på denne ikoniske reisen. Selv om hippietida var på hell, så “var ikke jeg født før”, som jeg sa, så jeg måtte reise da. Jeg reiste rett inn i “Den Islamske revolusjon”, uten å vite det, og fulgte strømmen av vestlige ungdom på vei østover, på søken etter “Den store opplevelsen”. Og for de fleste av oss som tok denne turen, ble livet endret for alltid. Ikke alle kom like godt ut av det, men det ble en opplevelse så stor og så sterk, at ingen forble den samme etterpå.

I arbeidet med manus så drev jeg naturligvis en del research, hvor jeg kom over en del interessante fakta. På starten skrev jeg i vei, og trodde at dette bare var “en tur” jeg hadde dratt på. Men faktisk viste det seg at disse “over-land turene” nærmest ble en folkebevegelse. En utferd så stor og viktig, at den satt dype spor etter seg. Og det rareste av alt, det var nesten ingen nordmenn som gjorde det. Alle på min alder mener å huske hippietiden, men svært få gjorde noe med det.

Så, når kommer boka, lurer du kanskje? Det kommer sannsynligvis til å skje rundt 1.mars 2022. Nå holder vi på med korrektur. Jeg retter kommafeil til den store gullmedalje. Deretter skal det brekkes om, trykkes osv. Det tar litt tid. Men den kommer, det er helt sikkert. Følg meg her, og jeg vil holde deg oppdatert.