Det var ikke noe godt, men så ille var det heller ikke. Godt å få det unnagjort.
Jeg fikk lest litt da, mens jeg var syk. Jeg leste i boka til Paulo Coelho, som heter “Hippie”.
Jeg fikk opp denne boka hver gang jeg søkte etter lenker til min egen bok, så til slutt kjøpte jeg den. Jeg har leste mange andre av Coelhos bøker, og har likt dem godt. Denne er jo også interessant, på sitt vis.
Selv om boken hans omtaler akkurat samme type tur som det jeg var på, forteller om de samme tingene, så har vi helt forskjellige måter å skrive på og tilnærme oss saken. Han er en taletrengt brazilianer som skriver i kruseduller og snirkler om spirituelle tanker, mens jeg var en jordnær jente fra Rjukan som faktisk skrev alt ned der og da. Det merkes!
Coelho er jo en religiøst søkende fyr, hans publikum er nok det samme. Der jeg hadde bena godt plantet på bakken, har han hodet i skyene. Dessuten, kom han seg jo ikke lenger enn Istanbul! Snakka seg bort, det var det som skjedde.
Men jeg fant et sitat i boka som jeg likte veldig godt. Det lyder som følger:
“Enten stolte man på folk. eller så ble man en som alltid levde på defensiven, ute av stand til å elske, ta beslutninger, og alltid ga andre skylden for det som gikk galt. Og hva slags liv var vel det?” Paulo Coelho
Mange bemerker at jeg stolt på folk. Ja, jeg gjorde det, og jeg gjør det fortsatt. Det er jeg glad for, det gir meg evnene til å få kontakt med gode mennesker over alt. Det gir meg utrolig mye, ikke minst gode opplevelser. Smak på maten, snakk med folk, gå inn i opplevelsene. Det er da livet blir virkelig verdt å leve.
Og til alle dere som har lest, setter jeg stor pris på deling og kommentarer på boksider osv. Jeg trenger all den hjelp jeg kan få til å få spredd denne boka ut til alle landets lesere. Så takk til alle som hjelper.
Hilsen Birgit