Å være selvpubliserende forfatter er som å starte en liten bedrift. Det tar en del arbeid å komme i gang. Og når jeg bestiller et større parti bøker må jeg betale mva til staten, selv om det ikke er moms på bøker.
Nå skal jeg spare dere for unødige detaljer rundt byråkratiet, men det er en del jobb, for å si det enkelt.
Jeg er i alle fall kjempeglad for endelig å ha mottatt bøkene i tide .For i morgen skal jeg på bokbad i Bamble leseforening på Stathelle klubbhus. Jeg gleder meg, og skal lese masse fra boka. Og jeg skal selvsagt selge bøker også. Så derfor er jeg lettet over å ha bøker å selge.
På fredag kveld er det Salong på Litteraturhuset i Oslo, med bokprat og åpen mikrofon. Dit har jeg også tenkt meg. Jeg håper å få lest litt der også. Jeg håper bokhandelen der har tatt inn boka, han sa han skulle det.
Resten av tiden skal jeg bruke på å pakke, sende, vippse og skrive etiketter😅 slik at jeg endelig kan få sendt ut påskelitteraturen til folk som har bestilt. Man må jo ha noe å kose seg med i påsken.
Er det flere som vil ha, så si ifra.
For det gjør leserne, de sier at de koser seg veldig med historien. At de blir med på reisen, føler med i både gleder og sorger. Det er moro å høre, og gjør meg glad.
Jeg trenger dere til å hjelpe meg å spre all reklame jeg kan få🙏🏻😘
Da var coviden over. Det gikk veldig greit, fire dager som syk, og et par dager som rekonvalesent.
Det var ikke noe godt, men så ille var det heller ikke. Godt å få det unnagjort.
Jeg fikk lest litt da, mens jeg var syk. Jeg leste i boka til Paulo Coelho, som heter “Hippie”.
Jeg fikk opp denne boka hver gang jeg søkte etter lenker til min egen bok, så til slutt kjøpte jeg den. Jeg har leste mange andre av Coelhos bøker, og har likt dem godt. Denne er jo også interessant, på sitt vis.
Selv om boken hans omtaler akkurat samme type tur som det jeg var på, forteller om de samme tingene, så har vi helt forskjellige måter å skrive på og tilnærme oss saken. Han er en taletrengt brazilianer som skriver i kruseduller og snirkler om spirituelle tanker, mens jeg var en jordnær jente fra Rjukan som faktisk skrev alt ned der og da. Det merkes!
Coelho er jo en religiøst søkende fyr, hans publikum er nok det samme. Der jeg hadde bena godt plantet på bakken, har han hodet i skyene. Dessuten, kom han seg jo ikke lenger enn Istanbul! Snakka seg bort, det var det som skjedde.
Men jeg fant et sitat i boka som jeg likte veldig godt. Det lyder som følger:
“Enten stolte man på folk. eller så ble man en som alltid levde på defensiven, ute av stand til å elske, ta beslutninger, og alltid ga andre skylden for det som gikk galt. Og hva slags liv var vel det?” Paulo Coelho
Mange bemerker at jeg stolt på folk. Ja, jeg gjorde det, og jeg gjør det fortsatt. Det er jeg glad for, det gir meg evnene til å få kontakt med gode mennesker over alt. Det gir meg utrolig mye, ikke minst gode opplevelser. Smak på maten, snakk med folk, gå inn i opplevelsene. Det er da livet blir virkelig verdt å leve.
Og til alle dere som har lest, setter jeg stor pris på deling og kommentarer på boksider osv. Jeg trenger all den hjelp jeg kan få til å få spredd denne boka ut til alle landets lesere. Så takk til alle som hjelper.
Ved kjøkkenbordet satt jeg, med nesa i et lommetørkle (med balsam). Det rant som en sil, og med jevne mellomrom kom det noen nys så kraftige at de kunne minne om en mindre atomeksplosjon. Som om viruset gjorde alt det kunne for å spre seg med størst mulig kraft.
Så var det min tur til å få Covid, Franz lå en uke foran meg i løypa. Ja ja, det er vel like greit å få det unnagjort, tenkte jeg. Eneste problemet var at jeg ventet besøk av våre søte små barnebarn…..
Ute skinte vårsola skarpt på de leirete våte jordene, mens snøflekkene krympet langsomt. Det var jo så lite snø som skulle smelte uansett. Bare et tynt lag. Kjøttmeisene forsynte seg sultent av fuglematen rett utenfor vinduet. Bare fred og idyll.
Så legger jeg merke til datoen, 16.mars. Er ikke det akkurat på dagen to år siden at verden gjorde en helomvending? I hvertfall i mitt hode. Dagen da alt ble annerledes, og aldri helt kom seg igjen.
Jeg har et klart minne fra akkurat den dagen, det var visst den 16.3.2020. Vi var i Frankrike, i vårt lille hus der nede. Alt var akkurat stengt ned, bortsett fra matbutikkene. Jeg trengte noe småtteri fra butikken, og løp ned, uten jakke i vårsola.
Utenfor butikken var det kø, lang kø. Folk sto der i støvmasker og gummihansker, noen med skjerf rundt hodet. Det virket helt absurd. Jeg ble forundret, og fikk en klump i magen. Var dette virkelig sant? Burde jeg også hamstre litt? Men det går vel raskt over, gjør det ikke?
Køen tok flere timer, mens folk ble sluppet inn, noen få om gangen. At jeg skulle oppleve det, å stå i kø for å kjøpe mat. Det var helt uvirkelig. Hvor går verden hen?
Nå er dette to år siden, Covid-19 har feiet over kloden, vært innom hver avkrok og herjet. Vi så fram til at dette skulle være over og ting skulle bli normalt igjen. Men den gang ei.
I stedet fylles nyhetsbildet av energikrise, svimlende priser på både drivstoff og mat. Invasjon, bomber, flyktningstrømmer og mennesker i nød. Mens klimaproblemene blir skjøvet i bakgrunnen, uten at det blir noe bedre av den grunn.
Så ringer telefonen. Barnebarna som var på besøk er blitt syke. Hele gjengen lå som slakt og spydde. Mamman lå og vred seg i kvalmerier mens pappaen løp rundt med en toåring under armen mens han tørket og trøstet.
Før viruset slo til. Mormor var syk og holdt seg vekk, gudskjelov
Franz som hadde reist til Nederland for å ta seg av sin gamle, syke mor, som fyller 93 på denne dagen, var også syk. Han rakk så vidt fram før slusene åpnet seg, og han satt på do i 12 timer for deretter å være helt utslått i 24. Så det er fine tilstander!
Jeg fyrer opp i den 150 år gamle svartovnen på kjøkkenet, den vi tok vare på den gangen i 1986 da nederlenderen sa at “energi blir dyrt i framtida”. Så rett han hadde. Det spraker liflig, og varmen brer seg.
Jeg skrur av nyhetene, og setter heller på spillelisten jeg har laget på Spotify. Den har jeg kalt “Hippiereisen”, og er en samling deilig musikk som frakter deg bort fra all elendigheten. Det er litt sunt det også, å skjerme seg litt for alt det man ikke får gjort noe med. Du kan også hente den spillelisten, hvis du har lyst til å høre, bare søk på Hippiereisen på Spotify. Den står i Franz sitt navn. Musikken er selvsagt den perfekte bakgrunnsmusikk til boka.
Vel, det var bare noen betraktninger, mens jeg venter på å friskne til. Så får dere som har fått tak i boka lese, reise bort, drømme dere av gårde. Jeg får mange tilbakemeldinger, som jeg setter stor pris på. Den siste var:
“Boka er så fengende. Man blir dradd inn i handlingen, til alle stedene og alt som skjer, og man klarer ikke å legge vekk boka. En ordentlig pageturner”
Det er akkurat det jeg ønsket å oppnå. Jeg ønsket å skrive en underholdende, men også interessant og lærerik fortelling, fra et perspektiv som de fleste ikke har vært borti før.
Og har du ikke kjøpt boka ennå, så kommer det snart en ny ladning. Jeg sender gjerne en signert utgave for kr 399,-
Her er jeg i gang med å sende ut bøker til alle som har bestilt av meg. Jeg signerer, ber om Vipps, pakker, taper etiketter til den store gullmedalje. For en herlig jobb! Endelig er jeg kommet så langt.
Gaustatoppen sett fra hytta
Etter det fantastiske bokslippet på Rjukan dro vi en tur på hytta. Vår lille retro-bu uten innlagt strøm, vei og vann. Skiføret var vidunderlig, snøen perfekt.
På vei hjem igjen
Men nå er det bokforsendelser som gjelder. Bestilte bøker sendes straks Vipps er mottatt. Så tar det vel ca fire dager før boka di ankommer med Helthjem.
Dette overgikk alle forventninger. Takk til alle som kom og delte denne kvelden med meg.
Lokalet fylte seg raskt opp, i Femte Etg. på Rjukan Hotell, som velvillig stilte opp. Lyd og scene ble tryller fram. Folk strømmer til, siste stol var tatt.
Kveldens konferansier lå hjemme med korona, men stedfortrederen var minst like god. Øystein Haugan tok utfordringen på et døgns varsel, og bokbadet meg så folk både lo og gråt.
Øystein, proff som han er, ledet en samtale og sang noen av de ikoniske sangene fra den tida. Jeg leste fra boka, folk lyttet lydhørt og forsikret meg om at det ikke var kjedelig.
Bøkene føyk unna til tusjen gikk tom.
Dette ble en helt utrolig vellykket kveld. Tusen takk til alle som bidro. Love you❤️
Birgit var på hippiereise og fant sin inspirasjon langt utenfor Rjukans dype dal og høye fjell, nå er boka klar, og presenteres på Rjukan torsdag.
Torsdag inviterer Birgit Løitegaard til bokslipp og sitt eget bokbad i 5. etasje på Rjukan Hotell. Dama som er kjent for å være gründer bak Arts & Craft, og som lagde Tinns mest populære facebookgruppe mens hun satt i RNU-styret har blitt forfatter – boka Hippiereisen er ute, og hun er klar til å fortelle hva som skjedde da hun dro fra Rjukan på en reise for livet.
– Det var et stort øyeblikk å få boka i hendene. Det er virkelig spesielt å se og ta på papirsidene i boka, som jeg har jobbet med så lenge. Jeg har jo arbeidet med boka i flere år, sier Birgit.
– Nå ønsker jeg alle gamle bekjente og alle interesserte til gratisarrangement der jeg bokbades av Knut Erik Jacobsen. Knut skal også underholde litt og spille litt fra de gode gamle visene vi spilte rundt bålet på 70-tallet, og jeg er klar til å fortelle og svare på spørsmål, og jeg har med en bunke bøker også naturligvis, sier Birgit.
– Er det en selvbiografi, Birgit?
– Ja, du kan si det er en selvbiografi, men det er bare fra tida da jeg reiste til India bak på en lastebil, og der jeg skreiv ned alt jeg opplevde og gjorde. Hadde jeg ikke skrevet det ned, hadde jeg ikke klart å rekonstruere det fra hukommelsen.
Lå i sokkeskuffen
– Jeg skrev ikke dagbok før jeg begynte å reise, men den har ligget i sokkeskuffen i 40 år. Jeg visste den lå der, og da tiden kom og jeg ikke måtte jobbe så mye lenger, så kom tanken om at jeg skulle skrive. Jeg begynte på bloggen, og så meldte jeg meg på et skrivekurs i 2015, og da fant jeg ut at det var morsomt. Jeg gikk også forfatterskolen på nett. Å skrive på en måte som gjør at folk gidder å lese det, er ikke så lett, men det var målet, sier Birgit.
– Men du har fått den første anmeldelsen allerede!?
– Ja, og jeg var kjempefornøyd. Særlig når han skriver at språket er bra. Man er jo ikke sikker på det. Jeg var veldig glad for den. Det er veldig spennende å lese hva andre mener.
Birgit hadde opprinnelig tenkt å ha boksignering i Køhns bokhandel og kanskje lage noe på Admini, men det ble i stedet et bokbad på Rjukan Hotell.
– Hvor lenge er det siden du var i 5. etg. på Rjukan Hotell? Det er vel første arrangementet der siden 2003, med unntak av julebordene?
– Det er jo flott. 5. etg. har jo fantastisk flott utsikt over byen. Det er veldig gøy å få bruke det flotte lokalet. Det er god plass der, og det er åpen bar der så man kan få noe å drikke til underveis, og jeg tror de skal få en koselig stund, sier Birgit, med litt skrekkblandet fryd.
Alt som skjedde
I boka beskriver Birgit alt hun var med på. En del ting som nok umiddelbart ikke hadde fått godkjennelse hjemme, men som også har vært med å preget hennes liv.
– Det er vel en del ømtålige og pinlige ting du må inn på? Ting du ikke engang har fortalt din kjære mor?
– Ja, hun visste ingenting om dette. Jeg hadde nok ikke skrevet denne boka om hun hadde vært i live. Jeg har forberedt meg på det å få mange spørsmål. Jeg har bearbeidet meg selv i fem år. Først på om jeg skulle tørre å skrive om det, og jeg har opplevd, og jeg har jo overlevd, ler Birgit. – Men ja, jeg er klar til å svare på alt av spørsmål.
– Hvem ønsker du skal komme på torsdag?
– Alle som kjenner meg, som kjenner tida på Rjukan på 70-tallet og oppveksten her, og alle andre som er interesserte. Kanskje også yngre som er interesserte i hippietida og de idealene som var den gangen, og kanskje de som er nysgjerrige – og de som er interessert i å reise, sier Birgit. – Velkommen til Rjukan Hotell på torsdags kvelden! Jeg gleder meg veldig til å komme, og oppleve stemningen denne kvelden, sammen med rjukanfolk. Jeg håper det kommer riktig mange!
