Afghanistan i nyhetsbildet

At jeg rakk å besøke Afghanistan før krigen, da alt var opprinnelig og tradisjonelt, er jeg utrolig takknemlig for. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme, et eksotisk, fremmedartet og lite utviklet land. Med gjestfrie blide mennesker, men med en noe litt “merkelig adferd” enkelte ganger. (les mer om det i boka) Det var dårlig med veier, et gammeldags og tradisjonelt samfunn. Bare seks måneder før, hadde det vært et kupp, rett etterpå ble de invader av Sovjet-unionen.

Afghanistan var et yndet mål for hippier, Det krydde av dem i Chicken Street, det var der alt skjedde. Unge mennesker, “freaks og travellers” på vei fra Europa og østover, i biler, busser eller på lastebil som jeg. De fleste av oss med Kathmandu i Nepal som mål. På veien kunne vi passere karavaner med kameler, følger av “Kutch” nomadiske mennesker i fargerike klær med værbitte ansikt, som hadde tjoret fast barna på toppen av et esel. Eldgamle bulkete busser, og slakt fulle av fluer, med både tarmer og hoder til salgs. For ikke å snakke om de kommunale hasjbutikkene.

Se denne filmen, og få en ide om det opprinnelige Afghanistan. Det er veldig interessant.

Nordmenn i dag har mange rare meninger om Afghanistan. Det er som om de tror at Taliban er noen rare fyrer som har tatt over. Men Taliban er vel egentlig representanter for de tradisjonelle kreftene i landet. De har sterk lokal støtte.

Ikke det at jeg støtter dem på noen som helst måte. Og det faktum at befolkningen har firedoblet seg på de siste førti år, gjør ikke saken enklere. Folks forventninger til levestandard har økt, de vil ha wifi der også, kvinner vil ikke bli behandlet som kveg, og ikke minst, folk vil ha mat. De vil ha varme, trygghet og utdannelse. Men ikke alle vil ha det, spesielt ikke folk på landsbygda. Afghanerne har følt seg overkjørt av alle som vil hjelpe, russere, amerikanere og europeere. Britene prøvde å invadere Afghanistan gang på gang, de måtte gi opp. Alle som har prøvd, har måttet gi opp. Jeg skal ikke late som jeg er en ekspert, men kan det nytte at noen kommer utenfra? Må de ikke ta et oppgjør internt først?

Her kommer en aldri så liten “sneak peek” fra boka:

Herat, 25.oktober.1978

Den afghanske grensestasjonen var en stor, åpen grusplass med en mengde små, falleferdige hytter laget av tørket leire, de var kontorer.  Vinduene hadde jerngitter, noen steder var glasset knust og skarpe skår sto igjen, grå av støv.  De vinduene som sto, var så møkkete at man ikke kunne se igjennom dem, men de slapp jo inn litt lys.  Fluene surret og bak et slitt bord, på en falleferdig stol, satt det en mann, han jobbet der. Jeg følte meg uggen, hodet verket og føltes tett.  Hvite prikker på mandlene hadde gått som en epidemi ombord på lastebilen.  Nå var det min tur.

De skulle sjekke passene våre og gi oss innreisetillatelse, noe som tok timevis.  Vi slo oss tålmodig ned på bakken, jeg fant fram papir og begynte å skrive brev, brukte dagboka som underlag.

Det var en kaotisk atmosfære på plassen, jeg ble sittende og se i stedet for å skrive.  Det var massevis av folk på gjennomreise, store støvete og bulkete busser fulle av afghanere som ville over grensen.  Vi ankom midt på dagen, det var lunsjpause, det tok sin tid.  Men vi var gode til å vente, bare satte oss i en klynge og slappet av.

 Bussene hadde lass like høye som bussen selv.  Mange av de lokale reisende drasset på digre madrasser, rosa og gule blomstrete madrasser.  En del hadde tatt med seg alle kjelene sine også.  De kunne det der med å overlesse kjøretøyene sine. 

Timene gikk, vi satt der i nesten fire timer.  Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor, enten til politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var neddynget i gamle, ødelagte møbler, dekket av støv, med ødelagte vinduer og gammelt kladdepapir i bunker.  Fyren som jobbet der satt og pattet på en sneip. 

Jeg pratet litt med noen av folkene, spiste litt melon.  En gammel mann kom og samlet sammen melonskallet.  Det var ikke fordi det var søppel.  Dette skulle han spise.   Han var den fattigste jeg hadde sett.

***

I Herat, den første byen rett over grensen, overnattet vi på Najib Guesthouse.  Jeg følte meg ganske dårlig og la meg tidlig.  Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel.  Jeg ville ut og se, hadde ikke tid til å vente.  Jeg var jo i Afghanistan!

Herat var en by med brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. I gatene var det nesten ingen biler, bare hestekjerrer pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau som vandret rundt.  Kvinnene gikk kledd i burka som dekket absolutt alt, laget i tynn silke, oftest blå, og med en kalott sydd inn til hodet og en brodert netting foran øynene.  Det var grasiøst å se på, der de flagret av gårde som vandrende telt på vei ned de støvete gatene.

Første stopp var banken for å veksle noen reisesjekker. Det tok to timer, men det gjorde ikke noe, jeg satt bare og så på folk.  Vi satt og ventet på tur da øynene mine falt på en ung afghansk mann. Han hadde et svart fullskjegg, en stolt rett nese og vakre brune øyne.  På hodet hadde han en staselig turban av blå silke med striper i, ellers den typiske løse dressen alle brukte.  Han så stram og vakker ut, han kunne spilt helten i en film.  Jeg satt og kikket på han med beundring.  Han så ikke tilbake, ikke så mye som et halvt sekund en gang.  Tekkelig type. “

4 thoughts on “Afghanistan i nyhetsbildet

  1. gun lillian Volden January 24, 2022 / 19:42

    Hei Birgit😊

    Er boka i salg enda?
    Jeg skal iallefall kjøpe den, gleder meg til å lese.

    Mvh Gun

    Sendt fra min Galaxy

    • birgitloitegaard January 24, 2022 / 19:43

      Nei, ikke før 1.mars. Bare å smøre seg med litt tålmodighet😅

  2. Sissel January 24, 2022 / 20:29

    Gleder meg til boka

    Mvh Sissel

Leave a Reply to gun lillian Volden Cancel reply