Det var jeg jeg sjøl som sa det, så da kan jeg jo ikke vente noe annet. “Sex, drugs and rock’n roll” er jo et begrep. “Love and peace” er et annet. Sannheten lå vel midt i mellom. Den fikk mye oppmerksomhet da, og ble en av helgens mest leste artikler. Uansett fint med litt reklame, jeg vil trenge det.
At jeg rakk å besøke Afghanistan før krigen, da alt var opprinnelig og tradisjonelt, er jeg utrolig takknemlig for. Det var en opplevelse jeg aldri vil glemme, et eksotisk, fremmedartet og lite utviklet land. Med gjestfrie blide mennesker, men med en noe litt “merkelig adferd” enkelte ganger. (les mer om det i boka) Det var dårlig med veier, et gammeldags og tradisjonelt samfunn. Bare seks måneder før, hadde det vært et kupp, rett etterpå ble de invader av Sovjet-unionen.
Afghanistan var et yndet mål for hippier, Det krydde av dem i Chicken Street, det var der alt skjedde. Unge mennesker, “freaks og travellers” på vei fra Europa og østover, i biler, busser eller på lastebil som jeg. De fleste av oss med Kathmandu i Nepal som mål. På veien kunne vi passere karavaner med kameler, følger av “Kutch” nomadiske mennesker i fargerike klær med værbitte ansikt, som hadde tjoret fast barna på toppen av et esel. Eldgamle bulkete busser, og slakt fulle av fluer, med både tarmer og hoder til salgs. For ikke å snakke om de kommunale hasjbutikkene.
Nordmenn i dag har mange rare meninger om Afghanistan. Det er som om de tror at Taliban er noen rare fyrer som har tatt over. Men Taliban er vel egentlig representanter for de tradisjonelle kreftene i landet. De har sterk lokal støtte.
Ikke det at jeg støtter dem på noen som helst måte. Og det faktum at befolkningen har firedoblet seg på de siste førti år, gjør ikke saken enklere. Folks forventninger til levestandard har økt, de vil ha wifi der også, kvinner vil ikke bli behandlet som kveg, og ikke minst, folk vil ha mat. De vil ha varme, trygghet og utdannelse. Men ikke alle vil ha det, spesielt ikke folk på landsbygda. Afghanerne har følt seg overkjørt av alle som vil hjelpe, russere, amerikanere og europeere. Britene prøvde å invadere Afghanistan gang på gang, de måtte gi opp. Alle som har prøvd, har måttet gi opp. Jeg skal ikke late som jeg er en ekspert, men kan det nytte at noen kommer utenfra? Må de ikke ta et oppgjør internt først?
Her kommer en aldri så liten “sneak peek” fra boka:
Herat, 25.oktober.1978
Den afghanske grensestasjonen var en stor, åpen grusplass med en mengde små, falleferdige hytter laget av tørket leire, de var kontorer. Vinduene hadde jerngitter, noen steder var glasset knust og skarpe skår sto igjen, grå av støv. De vinduene som sto, var så møkkete at man ikke kunne se igjennom dem, men de slapp jo inn litt lys. Fluene surret og bak et slitt bord, på en falleferdig stol, satt det en mann, han jobbet der. Jeg følte meg uggen, hodet verket og føltes tett. Hvite prikker på mandlene hadde gått som en epidemi ombord på lastebilen. Nå var det min tur.
De skulle sjekke passene våre og gi oss innreisetillatelse, noe som tok timevis. Vi slo oss tålmodig ned på bakken, jeg fant fram papir og begynte å skrive brev, brukte dagboka som underlag.
Det var en kaotisk atmosfære på plassen, jeg ble sittende og se i stedet for å skrive. Det var massevis av folk på gjennomreise, store støvete og bulkete busser fulle av afghanere som ville over grensen. Vi ankom midt på dagen, det var lunsjpause, det tok sin tid. Men vi var gode til å vente, bare satte oss i en klynge og slappet av.
Bussene hadde lass like høye som bussen selv. Mange av de lokale reisende drasset på digre madrasser, rosa og gule blomstrete madrasser. En del hadde tatt med seg alle kjelene sine også. De kunne det der med å overlesse kjøretøyene sine.
Timene gikk, vi satt der i nesten fire timer. Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor, enten til politi eller helsemyndighetene. Helsekontoret var neddynget i gamle, ødelagte møbler, dekket av støv, med ødelagte vinduer og gammelt kladdepapir i bunker. Fyren som jobbet der satt og pattet på en sneip.
Jeg pratet litt med noen av folkene, spiste litt melon. En gammel mann kom og samlet sammen melonskallet. Det var ikke fordi det var søppel. Dette skulle han spise. Han var den fattigste jeg hadde sett.
***
I Herat, den første byen rett over grensen, overnattet vi på Najib Guesthouse. Jeg følte meg ganske dårlig og la meg tidlig. Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel. Jeg ville ut og se, hadde ikke tid til å vente. Jeg var jo i Afghanistan!
Herat var en by med brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. I gatene var det nesten ingen biler, bare hestekjerrer pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau som vandret rundt. Kvinnene gikk kledd i burka som dekket absolutt alt, laget i tynn silke, oftest blå, og med en kalott sydd inn til hodet og en brodert netting foran øynene. Det var grasiøst å se på, der de flagret av gårde som vandrende telt på vei ned de støvete gatene.
Første stopp var banken for å veksle noen reisesjekker. Det tok to timer, men det gjorde ikke noe, jeg satt bare og så på folk. Vi satt og ventet på tur da øynene mine falt på en ung afghansk mann. Han hadde et svart fullskjegg, en stolt rett nese og vakre brune øyne. På hodet hadde han en staselig turban av blå silke med striper i, ellers den typiske løse dressen alle brukte. Han så stram og vakker ut, han kunne spilt helten i en film. Jeg satt og kikket på han med beundring. Han så ikke tilbake, ikke så mye som et halvt sekund en gang. Tekkelig type. “
Det dukket opp fra de gamle arkivene i Rjukan Arbeiderblad. Det sto på trykk 1.12.1978
Jeg skrev en rekke leserbrev hjem til lokalavisa, Rjukan Arbeiderblad. De er jo litt morsomme å lese i dag. Jeg likte og skrive den gangen også, og må ha skrevet utrolig mye, når jeg ser tilbake på det i dag. Men det er en stor forskjell mellom disse brevene, som var ment for offentligheten, og det jeg delte med dagboka mi. I dagboka delte jeg mine personlige tanker og opplevelser, som slett ikke var ment for offentligheten. Det er denne som er grunnlag for boka Hippiereisen, rett og slett er reisen sett gjennom øynene til en eventyrlysten 21 år gammel telemarksjente.
Som jeg har skrevet et sted, jeg følte meg som et lite lam i en stor ulveflokk. Jeg var naiv, åpen og uredd. Jeg balanserte på grenser, men landet, merkelignok, på riktig side av streken. Hva kunne det komme av?
Det går framover, og i dag er omslaget ferdig. Takk til dyktige Marita Bjerke, designeren som har snekret sammen dette omslaget, basert på et gammel rastrert svart-hvitbilde fra Rjukan Arbeiderblad som jeg fikk rekonstruert fargene på vi moderne teknikk. Bildet er tatt i Iran, i forbindelse med at jeg hadde skrevet reisebrev til lokalavisa. Jeg har utklippet, men det står ingen dato på. “Birgit Løitegaard besøker Iran og Afghanistan” het artikkelen i RA.
Jeg tok også kontakt med Exodus Travels, som faktisk fortsatt eksisterer. Jeg ville ha tillatelse til å bruke bildet av lastebilen. Det er jo strenge regler om å bruke bilder offentlig, så jeg ville spørre først. De synes det var så gøy at jeg tok kontakt. “How wonderful to hear from one of our original customers” skrev de tilbake. Exodus ble stiftet i 1974, hvor de startet med disse “over land” turene med gamle militærlastebiler. Morsomt at de fortsatt eksisterer, tenker jeg. De er fortsatt spesialisert på “adventure”.
Vi strever med å identifisere hver eneste skrivefeil, gjentagelse og manglende punktum. Jeg må innrømme jeg har lært mye om grammatikk og kommaregler i denne prosessen. Det jeg følte var “grammatiske uvesentligheter” var kanskje litt viktig likevel. Jeg har fått god hjelp av Anne Lise Stranden, som er journalist. Men det er jeg selv som har utført korreksjonene, og dermed er det ikke helt til å stole på likevel. Jeg er ingen perfeksjonist, og jeg er ikke nøye. Dette trodde jeg lenge var en stor feil, og det er det kanskje også. Samtidig har det gjort at jeg faktisk har klart å gjøre en rekke ting i mitt liv. Jeg har konsentrert meg om å gjøre det viktigste først, og ikke på å være så nøye. Noen mennesker er sånn, og andre slik. Det er fint at vi er forskjellige, slik at vi kan gjøre forskjellige oppgaver og trives med det.
Nå tar jeg mot til meg og “avslører” til alle at jeg har skrevet en bok som snart er klar. Det er litt skummelt, jeg kjenner jeg blir litt nervøs. Men nå har jeg skrevet på denne boka i flere år, og endelig har jeg erklært den som ferdig og sendt den til trykking. Jeg vil anslå at den kommer i salg fra ca. 1.mars.
Boka heter “Hippiereisen”, og navnet avslører vel hva den handler om; Min ungdoms store reise, da jeg kjempet meg fri (ja, det tok litt gjennomføringsevne) og dro av gårde bak på en lastebil, gjennom Midtøsten og India, med Kathmandu i Nepal som det store målet. Året var 1978.
I boka tar jeg deg med gjennom oppveksten på Rjukan på 1960 og 70 tallet, Oslo på slutten av 1970 tallet.
På denne tiden var det å reise til India det kuleste som fantes. Tusenvis av ungdom fra vestlige land, men nesten ingen fra Norge, dro av gårde til Østen på søken etter å finne seg sjæl, oppleve åndelighet og eventyr, gjerne godt hjulpet av billig dop. Beatles hadde dratt til India ti år tidligere, besøkt guru Maharishi Mahesh Yogi, og kom hjem som nye personer. Dette påvirket mote og musikk over hele den vestlige verden. Hippiekulturen blomstret og sommeren 1968 ble kalt “summer of love”.
I Norge ble ikke hippiene blomsterbarn, men var opptatt av andre ting. Vietnamkrigen hadde dominert nyhetsbildet, folk av lei av imperialisme overfor den tredje verden, som det het da. I Norge blomstret AKP-ml og folk ble raddiser. Jeg snuste litt på det jeg også, broren min døpte meg “nei til alt”, men det var andre ting som trakk mer. Nemlig å reise.
Reisen ble en skjellsettende opplevelse, full av drama, viktige valg, møter med annerledes tankemåter og verdier. Men også fantastiske møter med fremmede folkeslag, gammel kultur, vakre opplevelser og flotte mennesker. Jeg skrev heldigvis ned alt sammen i dagboka mi, og gjennom den har jeg vært i stand til å rekonstruere hva jeg tenkte og følte. Det er litt flaut en del av det, men det eneste jeg kan si er at jeg kom ut av det med begge beina på bakken og helsen i behold, uten å ha tatt skade på noen måte.
Tvert i mot ble reisen starten på det jeg nå, som 65 åring, må oppsummere som et fantastisk eventyr. Det å bli født i akkurat den tiden, og få lov å oppleve både den gamle og den nye verden, har vært stor flaks. Og det å få lov til å leve et liv med så mange opplevelser, så mange venner og erfaringer i så mange land i tillegg til min fine familie med mann, flotte barn og barnebarn, er jeg dypt takknemlig for.
Boka er nå i prosess med ombrekking og trykk. Lydbok skal det også bli, og jeg regner med at den skal være i salg fra 1. mars. Da vil jeg legge den ut her. Følg med!
Og selvsagt blir jeg veldig glad for all deling og kommentarer på sosiale medier.
Hilsen Birgit