Det kribler på Rjukan når lyset vender tilbake. Sola forsvinner fra Rjukan i oktober, det er ingen som vet nøyaktig hvilke dato, -den fortrenger vi. Men vi vet veldig nøyaktig når den kommer tilbake ! Den 12. mars skjer det, bleke stråler når ned på fabrikkbrua, der sola akkurat har steget nok på himmelen til å krype over dalsiden slik at strålene når ned i dalbunnen.
Dag for dag krabber sola lenger og lenger nedover dalsiden og ingen steder følger man bedre med på det enn på Rjukan. Nå har vi bare kommet til midten av februar, men sola har allerede kommet et godt stykke på vei. Den ser ut som gull, der den skinner høyt der oppe. Folk på Rjukan ser forventningsfullt opp på lyset og kjenner på den gode kriblende følelsen.
Vi har Solspeilet selvsagt, og det er morsomt det. Det lyser opp på torget, og alle besøkende stopper der. Men det som lyser mest opp, er Skarven, det majestetiske snøkledde fjellet som ser ut som det ligger på tvers av dalen mot vest. Det ligger der hvitt og vakkert, og det knudrete fjellet reflekterer lyset med en sånn styrke at vi må nesten ta solbriller på. Det lyser opp dalen, og lokker oss som befinner oss nede skyggen opp til fjellet.
Langs dalsidene mot nord ser vi sola begynner å forgylle toppene. Først høyt der oppe, så kommer sola lenger og lenger ned for hver dag som går. Sola skinner på de frosne fossene, på grantoppene og på steinurene som ligger oppover lia. Fuglene kjenner det på seg de også, og setter i en vår-sang som ikke er til å ta feil av.
Vi lokkes opp mot fjellet og kjenner på lengselen etter sol. Det kjennes som et yrende sug i årene, jeg vil opp til sola. Det kribler, og det er en god følelse som jeg gjenkjenner fra barndommen.
“Det er fint på fjellet i dag”, sier vi til hverandre, mens vi kjenner på kulda som presses ned i dalbunnen. Da er det bare å finne fram skiene og ta seg en tur opp på fjellet. Det er ikke langt, med bil eller med den fine gratis fjellbussen.
D
s
På Rjukan feires solas tilbakekomst på solfesten, som feires rett etter påske.