Reisebrev fra 1978, kapittel 61 -Når dette kunne skje, kan alt skje !

Neste dag var den vi hadde gruet mest til. Vi ventet en voldsom stigning opp til Tare Patipasset 4000 m.o.h. Vi gikk først gjennom en urskog nærmest.  Bakken var flekkevis dekket av snø, og det var kjølig og godt.  Skogen var merkelig.  Vi var så høyt over havet, og likevel med enorme trestammer !  Mange av dem var døde.  Det stakk bare opp mørke spøkelsesstammer uten grener, bevokst med kristtorn.  Ellers var det tett i tett med knudrete forvridde Rododendrontrær.  Tenk hvor vakkert de må se ut i blomst når de er fyllt av rosa blomster.  Nå var det høsten, men våren i Nepal må være som et eventyr.  Jeg MÅ bare komme tilbake hit i mars /april en gang.  Jeg kan ikke gå glipp av et slikt syn  !

img_0920

Vi nådde det Rincci kalte Tare Pati ganske raskt, 4000 m.o.h, men vi var ikke over tregrensa en gang . Utrolig!   Det lå en topp rett bak.  Tatt i betraktning at jeg er både steinbukk og Tinndøl, så var det kanskje ikke så rart at jeg følte jeg bare MÅTTE opp på den toppen.  Jeg hadde maur i beina og masse energi.  Vi la i vei, Kevin, jeg og de andre, mens Rincci og bærerne gikk rett til leirstedet, som skulle være rett ved.  Vi la i vei opp mot toppen, og  kjente tydelig at luften ble tynnere, vi måtte stoppe når det svimlet for oss.  Det var en god følelse å nå toppen, men –jeg turte ikke si det høyt, men utsikten var bare blåbær i forhold til Gaustatoppen.  Det er ikke tvil om at det er en fordel å ikke ha så høyre fjell !  Da trenger en ikke å gå så langt for å få en mye bedre utsikt. Vi så begynnelsen kjeden på Himalayas topper og det var selvsagt veldig flott.   Men, jeg skulle vel likt å ha vært enda høyere !

Så begynte vår bratte klatretur nedover til buddhisttempelet. Ikke langt unna der ventet vi å finne Rincci & co.  Vi gikk og vi gikk, men fant ingen.  Det var merkelig, for Rincci hadde sagt at hytta lå rett ved.  Vi begynte å se etter fotspor.  Stien ble smalere og smalere, og ingen Rincci hadde gått der.  Det begynte å bli sent, sola var på vei ned, og det var temperaturen også.  Jeg begynte å fryse og vi kjente alle at vi var trøtte og sultne.  Hva i all verden skulle vi gjøre om vi ikke fant dem ?  Jeg var kledd i shorts, jeg befant meg høyt oppe i Himalaya og vi hadde ingen mat eller klær.

Den lite tiltrekkende utsikten til en uutholdelig kald og lang natt begynte å sige inn over oss. Vi slo råd og ble enige om at det mest fornuftige var å gå tilbake til steinhyttene vi hadde passert. Vi ble enige om å samle ved, og like godt akseptere det faktum at vi kanskje ble nødt til å tilbringe natta ute.  Skulle vi overleve måtte vi ha masse ved, og vi måtte holde oss våkne med vitser og hverandres livshistorier.  Jeg laget bål, mens Steve løp tilbake til tempelet bare for å være sikker på at vi ikke hadde oversett noe.  Da vi virkelig hadde begynt å fatte alvoret i situasjonen, hørte vi kauking i det fjerne.  Vi løp mot lyden, og langt om lenge så vi en skygge under oss.  Det var Rincci !

Stien hadde gått ned et sted hvor vi aldri hadde kunnet forestille oss at en sti kunne gå. Langt, langt der nede lå hytta vi skulle overnatte.  Der nede ventet bærerne med et stort bål og varm kaffe.  Jeg ble mektig irritert på Rincci, han hadde gitt oss en så utrolig dårlig veiforklaring, og jeg hadde for mye adrenalin i blodet til å klare å roe ned.  Dette kunne vært farlig!

Jeg laget mat selv og laget saus til risen av en tomatsuppe og stekt løk.  Så tok jeg kverken på siste rest av vår dyrebare ketchup.  Det smakte himmelsk !  Vi roet oss, og var glade for å bli varme og mette og sendte noen tanker til det som kunne ha vært alternativet.  Til dessert, hadde vi fersken fra boks! Ren luxus.  Vi kledde godt på oss for natten og gikk til sengs klokka halv åtte.  Så røkte vi kvelds reven, slukket det dyrebare stearinlyset og sa god natt.

Da jeg hadde lagt meg ned i soveposen, begynte jeg å fantasere om sjokolade. Jeg så for meg Firkløver og Cuba og Banansjokolade, og det som bedre var.  Noe så fjernt fra virkeligheten var ikke verdt å tenke på, men jeg tenkte på det likevel.  «Åh, jeg drømmer om sjokolade» sa jeg høyt ut i det mørke rommet,  og snudde meg rundt i soveposen.  «Well, actually, I do have a Mars bar» sier Kathy med sin australske aksent. «I have brought it from London».  Jeg trodde ikke mine egne ører !!! Det måtte være umulig !  Etter fire måneder på en lastebil, gjennom ørkener og fjell, i kulde og i regn, og med ytterst begrenset lagringskapasitet har dama sittet på en Mars sjokolade helt fra London !   Jeg tente straks på stearinlyset, mens Kathy gravde i sekken.  Og så dro hun den opp !  En helt ekte Mars sjokolade, litt flatklemt med likevel, der lå den foran oss.  Hun delte den andektig i fire med en kniv.  Rincci fikk ikke noe.  Vi tok hver vår bit og spiste med den største ærefrykt og nytelse.  Fra nå av tror jeg på mirakler…

2 thoughts on “Reisebrev fra 1978, kapittel 61 -Når dette kunne skje, kan alt skje !

  1. Linn vd Kassteele februar 26, 2017 / 18:08

    Fantastisk😂 kveldsrev og mars bar hører kanskje litt sammen

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s