Reisedagbok fra 1978, Kapittel 58 – En ketchupkatastrofe i Himalayafjellene

Serematang i Himalayas, 8.12.1978

Kjære dagbok

I går ble det en kort tur. Vi gikk bare i 2,5 timer, men på den turen rakk vi stige 1000 fot.  Jeg fant en fin gå/pusterytme som gjorde meg seig opp bakkene. Jeg tror jeg begynner å komme i trening, det er herlig. Nå kjenner vi at det blir kaldere nå når vi kommer høyere opp i fjellene.  Vi har steget 2000 meter fra der vi startet.

img_0879

I dag ble vi hele dagen på det lille tehuset som vi sover på. Vel, tehus,de kalles det, men egentlig bor vi hjemme hos en familie i deres tradisjonelle sherpa hus.  Det er virkelig et «dukkehus» vi bor i, ryddig og rent og veldig vakkert.  I oppholdsrommet er det en stor trehylle som er utskåret og nydelig, og som inneholder alt kjøkkenutstyr de har.  Alt er laget lokalt, og rommet er i mørkt tre.   Krukker og glass er pent utstilt på en dekorativ måte i hylla, noen er fulle av farget vann for å pynte opp og glitrer når lyset faller på det.  Rett ved siden er ildstedet, hvor kona i huset kan sitte rolig på gulvet og nå alt hun trenger mens hun lager mat.  Der spiste vi både lunsj og middag som hun lagde i stand til oss.

Til tross for at vi spiste god middag i går, begynte Steve å bli fryktelig lei av bare ris og dhal.  Dhal er linser, som de koker til en tynn suppe.  Den er sikkert næringsrik, men veldig lite mat for en som er vant til kjøtt og flesk.  Så Steve slo til og dro fram en dyrebar flaske ketchup ut av proviantkurven.  Det er ingenting å få kjøpt noe sted, bare med pakker med «glucosebisquits» dvs knusktørre Mariekjeks, ellers er det ingenting.   Vi satt med den lille ketchupflaska vår og ristet forsiktig og andektig ut en liten dott i hjørnet på tallerkenen, -dette måtte spares!  Denne dyrebare ketchupen skulle friske opp risen vår i de neste 10 dager, var planen.  Men så, -inn kommer Rincci, guiden vår, setter seg blid og fornøyd ned og skal spise lunsj.   Han smiler bredt, og dynger på med vår dyrebare ketchup.  Jeg ser Steves ansikt stivne, mens  Kevin ser på med store forskrekkede øyne. Ketchupen vår forsvinner, i store mengder, ned i Rinccis sultne gap.

Utpå dagen greide vi å bevege oss opp til klosteret som vi hadde hørt om, som lå oppi fjellet. Det var ikke mye av et kloster, spør du meg, bare noen ruiner, men derimot traff vi en hyggelig amerikaner og en jente som jobbet i fredskorpset.  Vi satt og pratet og så på den flotte utsikten, og på sola som forsvant bak blånene.  Det er vakkert her oppe i fjellene.

Den kvelden hadde vi en del diskusjon om hva vi skulle spise til middag. Vi blir jo sultne av klatringen, og maten er veldig asketisk.  Steve insisterte på havregrøt, men kona i huset hadde allerede begynt å koke ris, -og ikke dhal, men poteter og turnips som en slags curry.  Det var ganske godt, og vi jazzet det opp med et egg !! Jippi, litt protein !   Til dessert lagde vi oss stuede epler og curd (lokal yoghurt)  Det gjorde godt i magen.

Nattelivet her oppe i Himalaya er ikke mye å skryte av. Vi spiste maten vår, så på ungene i familien spise store berg med ris.  Det er helt utrolig at en barnemage kan romme så mye !  Hjemme i Norge er barna kresne og vil ikke ha det, og ikke det.  Her tror jeg ikke det er noen som klager.

Vi la oss klokka 8. Det var kaldt og vi røyka oss en pipe på senga, så sov vi ekstra godt.  Jeg sover forresten ved foten av et buddhist-alter.  Røkelseskoppen tjener som askebeger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s