Reisebrev fra 1978, kapittel 53 -Endelig har jeg nådd Nepal, og fått en ny venninne

Pokhara, Nepal, 1,12,1978.  Kjære dagbok !

img_0875Endelig framme ved målet, Nepal !!!    Vi kjørte virkelig sent og lenge for å nå fram til Pokhara, og det var kaldt som fy.  Vi var der i to dager, og campet på et jorde ved en sjø, Pokhara Lake.  Været var klart og luften var knasende frisk.  Himalayas fjelltopper stakk opp, de så veldig nære ut i den klare luften.  Vi dro en tur til byen for å veksle penger og rusle litt rundt.  Det var lite eller ingenting å kjøpe.  Merkelig nok var det nesten ingen turistbutikker.  Så spiste vi en forferdelig lunsj, Kevins «American chop suey» svømte i rosa søt saus, og hadde gule blomkålbuketter dandert rundt kanten.  –Til å brekke seg av !

På veien tilbake ble vi sittende i flere timer i en kafe, det var stort sett det som var å gjøre på dette stedet, -gå fra restaurant til restaurant og spise kaker. Folk røyker mye hasj her, og det skjerper nok appetitten på kaker.

img_0876Vi ble kjent med noen Nepalske unger. Jeg fikk meg en liten venn som var helt herlig !  Hun var 10 år, og insisterte på at jeg skulle bli med henne hjem.  Hun bodde i et knøttlite rom sammen med mange søsken. Faren var risbonde, moren stelte hjemme selvsagt.  Lillebroren hang i et striestykke som hang i et tau fra taket.  De var så fattige !!!  De hadde ingenting, ingen sko, bare en fillete kjole.  Jeg ga dem penger og de løp og kjøpte te, tjukk og søt.  De ville også by meg på mat.  Jeg fikk en grov chapati som smakte som sand.  Maten til jenta var kald tjukk ris og tynn vannete dal (linsesuppe)  Moren og tanten kom og slo seg ned sammen med oss, og de lo fælt og vi prøvde å forstå hverandre.  Utenfor satt bestemoren rolig og plukket lus i håret til småungene.  Det så ut som de likte det.

Apropos lus… På ettermiddagen leide vi en båt, Parry, Judy, Debbie og Kevin og jeg, pluss småjentene.   Der dro vi til en bekk og vasket håret, og på vei tilbake fikk Debbie og jeg panikk for å ha blitt smitta av lus, etter å ha vært så nær barna.  Mistanken viste seg heldigvis å være grunnløs.  Ungene ble med oss ut, og vi fødde dem med mat og te, og de spiste glupsk.  Jeg reparerte klærne hennes og utstyrte dem med både sikkerhetsnåler og trykk-knapper.  De hadde lært seg kunsten å bomme, disse små, men det er jo ikke rart. Herregud så kaldt og de har ikke engang sko !!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s