Reisedagbok fra 1978, kapittel 52 Varanasi – Hinduenes hellige by

Fortsatt i Varanasi….. 30.11.1978

img_0860Fyren som tok oss med fortalte at faren hans var en berømt kunstner, og han ville ha oss med hjem for å vise hva han laget. Det viste seg å være et silke-brokade veveri, ikke mye hjem nei, heller en profesjonell turistfelle.  Flere fyrer kom til og satte i gang snakkemaskina for å få oss til å kjøpe den fantastiske silken.  Det var SÅ billig sa de.  Det var nydelig, men jeg kjøpte ikke noe.  Jeg blir lei av den måten de prøver å lure oss hele tida!  De prater som en computer, på inn og utpust.  Til slutt forsto de at det ikke nyttet, og de ble mer personlig.  Det var koselig.  Det endte med at vi sitter og drikker te og røyker.  Til slutt kjører vi hjem med richshawmannen vår, som stopper for enda en kopp med ekstra god te.  Jeg er blitt glad i den nå, bare de ikke har i så mye sukker.  «Tola chinni» har jeg lært meg å si, det betyr lite sukker på hindi.

Neste morgen sto vi grytidlig opp og dro på sightseeing med turistkontoret. Vi dro ned til Ganges igjen, og kikket på alle pilgrimene som ba og tok hellige bad i elva.  Det var en fredfylt stemning, men likevel travel.  Alle var travle med sine seremonier, enkelte med yoga, andre mediterte eller tilba den oppstigende sola, som kom sakte opp gjennom den gråhvite disen som dekket den andre siden av elva.  Det var brede trapper ned til elva, med templer tilegnet Shiva, skaperen.  Så dro vi tilbake til brennestedet.  4-5 bållikbål brant.  Et lik omsvøpt i gult klede var akkurat lagt på.  På et annet bål lå en hodeskalle og glødet.  En mann kom og slo den i stykker med en pinne.  Å bli brent ved Ganges er det beste som kan skje en hindu, hans sjel vil da ikke komme tilbake til jorden i form av en hund eller en ku, men stige opp til intet.  En fyr kom med et knippe døde stive hunder som han kastet i elva.  En død ku fløt rundt med en oppblåst buk som det satt en kråke som godtet seg med innvollene.

Vi gikk gjennom de trange gatene, vi så hinduenes gulltempel. En jente på rundt 6 år tagg mens hun gikk og bar en baby på hoften.  Det er den skrøpeligste baby jeg har sett.  Ungen var grønngusten i huden, håret var lyst og tørt som gammelt gress, og fyrstikktynne armer og bein hang slapt ned.  For et sørgelig syn !  Jeg ga henne 5 rupees.

Etterpå dro vi tilbake til campen mens dagen var på sitt høyeste og det var for varmt til å gjøre noe særlig. Jeg fløy på do hvert femte minutt.  På campen var det nok som foregikk.  Vi fikk besøk av slangetemmere, elefanter, barberere og massører.  Jeg fikk føttene mine stelt.  Alt av elefanthud ble forsiktig skåret vekk, føttene ble myke og bløte og uten en sprekk, det var vidunderlig !

I kveldingen dro vi ut i byen og møtte amerikanske Bill i en butikk. Han gikk berserk som vanlig, og kjøpte halve butikken.  Det var jo mye å få kjøpt der, så fristelsene var mange.  Jeg kjøpte to lampeskjermer til 35 rupees.  Det var sånne sammenleggbare heklede lampeskjermer som jeg syntes var dødstøffe.  Jeg hadde en hjemme fra før.  Den hadde jeg kjøpt på Shangri La i Oslo for Kr 125,- og her fikk jeg to for bare 35 rupee.  Hm…..

(tanker fra nåtiden; Det var vel rundt dette tidspunktet at forretningspotensialet for alvor begynte å gå opp for meg.  Jeg husker det ennå, jeg så på noen av de fargerike menneskene med massevis av smykker på, at hvis jeg bare fikset litt på det og det, så kunne det sikkert selges)

Jeg ønsket å kjøpe meg et par sandaler nå som jeg hadde fått så fine tær, men vi lette forgjeves og ga opp.  Etter vi hadde spist, tok rickshawkjøreren vår med til et sted hvor de lagde sitarer, slike Indiske strengeinstrument.  Vi kom til et koselig rom hvor det satt seks franske freaks og noen av dem kunne spille.  Inderen var helt suveren til å spille !  Det er en helt fantastisk lyd i det instrumentet.  Alle satt på gulvet med beina i kors, og gulvet var mykt og belagt med et stramt hvitt klede beregnet å sitte på. Vi satt der og hørte på i flere timer og røkte og bare slappet av i den behagelige kveldsvarmen.  Faren til den Indiske sitarmakeren kom inn, med munnen full av pan.  Det gav ham store bollekinn, mørke røde tenner og litt rødt spytt som tøt ut i munnvikene.  Han la hendene flatt sammen foran brystet og hilste fromt «namaste».  Han hadde gullringer i ørene, hvite løse klær og forsynte seg begjærlig av ganjaen som lå framme mens han nikket vennlig til oss.  Det ble en nydelig kveld.

I dag trodde jeg vi skulle rekke over den Nepalesiske grensa. Vi stoppet bare en gang for å kjøpe ananas og frukt.  Vi kjørte langt og lenge, og det var vanskelig å finne et sted å campe.  Men snart er vi i Nepal…..

2 thoughts on “Reisedagbok fra 1978, kapittel 52 Varanasi – Hinduenes hellige by

  1. Lena Kittelsen desember 30, 2016 / 19:30

    Gleder meg til hvert eneste reisebrev! Veldig artig å høre hvordan det var når du reiste rundt.
    Jeg var mid i tenåra på denne tida og husker deg godt. Husker jeg syntes du var skikkelig kul og tøff som turte å reise så langt hjemmefra😀

    Liker

    • birgitloitegaard desember 30, 2016 / 19:33

      Morsomt å høre Lena! Det er gøy å dele når noen gidder å lese det!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s