Reisedagbok fra 1978, kapittel 51 – I røyken fra likbålene…

INDIAS KONTRASTER FOLDER SEG UT FOR MEG, I RØYKEN AV LIKBÅLENE KJENNER JEG PÅ LIVETS EVIGE SYKLUS, SOM JEG ALDRI FØR HAR VÆRT SÅ NÆR…

img_0844

Varanasi, 25.11.1978

På veien til Varanasi stoppet vi for et chaistopp i en liten landsby.  Kevin og jeg dro ut for å prøve å finne noe å spise, vi var sultne.  Vi gikk fra chaishop til chaishop for å lete etter noe brukbart å spise, men vi fant ikke noe vi orket tanken på å spise.  Til og med teen var elendig, alt for sterk og med alt for mye sukker.  Det var tusenvis av fluer over alt, det var støvete og fælt.  Husene var bare noen tilfeldig nedsatte «kasser» med hull foran, og gater og fortau var bare et kaos av hull, oppgravde steinhauger og folk.   Det var forferdelig varmt !  Det fantes ikke noe kaldt å drikke å oppspore noe sted.  Vi gikk og gikk til ingen nytte.  Folk bare stirra på oss.  De stopper opp med sykkelen sin, med et dumt skjerf på hue og rett og slett bare står og glor !!

Vi ble sure på hele India. Jævla drittland, tenkte jeg.  Det var ikke første gang jeg hadde tenkt det de siste dagene.   Men så kjørte vi inn til byen….

Vi tok en dusj og fant en rickshaw som tok oss inn til byen. Mens vi satt i den vaklevorne vogna, mens en tynn liten fyr tråkket det han var god for, så kom det en fyr på en sykkel opp til oss og spurte om han kunne få lov til å bli venn med oss.  Han spurte på en så vennlig måte, at vi sa ja, greit.

Han tok oss med til kremasjonsstedet ved den hellige Gangeselvens bredd. Dette er det aller helligste stedet som alle Hinduer ønsker å bli kremert. Rickshaw mannen insisterte på å vente på oss uten noen ekstra betaling, han kunne ikke kjøre helt ned til elven fordi gateme var for trange.  Vi hoppet ut av rickshawen og måtte vandre gjennom smale smug.  Noen steder var bakken sleip av kloakk, vi måtte bukte oss mellom kuer, unger og gamle.

img_0843Vi så Sadhuer, eller hellige menn, som gikk barføtt omkring på slitte støvete føtter, og bare kledd i et orange stykke tøy.  De er asketer og eier ingenting, bare det de står og går i.  Men de er ikke tiggere, de er hellige menn.

Det sto pan-selgere på hvert hjørne i de trange, litt mørke gatene.  Det luktet mange rare lukter, både roseblader, røkelse og gammel sur dritt, og røyk. Vi fikk øye på et  hull i husrekken  hvor lys sivet inn, som ledet ned mot vannet.  Vi måtte gå ned noen mørke sleipe trapper ned til elva, som fløt mektig forbi.  Der på den store brede trappa satt det menn som mediterte og chantet (sang) sine mantra. De hadde kjeder av trekuler rundt halsen sammen med oransje blomster  og de røkte ganja, det hellige sakrament, eller hasj som vi kaller det.  Elva som var bred og stor, hadde en søle-grå og helt ugjennomsiktig farge. Den så rett og slett utrolig møkkete ut.  Vi gikk ned til kremasjonsstedet, stedet hvor de brenner lik.

img_0838

Ved selve kremasjonsstedet var det travelt med parias (kasteløse Indere) som passet 5-6- likbål. De jobbet rundt med lange pinner som de pirket i bålene med for å få det til å brenne bedre.  Langs hele bredden var det små hotell med pilgrimer, og gamle hinduer som ventet på å dø -flere tusen hver dag.  Det ble båret ned bambusbårer med nye lik.  Døde mennesker som var pakket inn i stoff, som en pakke.  Hvit kleder dekket menn og enker, fargede kleder over kvinner.  Liket ble først dyppet i Ganga-elven, som et symbolsk hellig bad, før det ble lagt på bålet. Hinduene tror at ved å bli kremert ved Gangas bredd i Varanasi, så slipper de å bli gjenfødt og delta i enda et slitsomt liv.

Et lik tar ca 3 timer før det er oppbrent. På menn brenner ikke brystbeinet, og på kvinner er det hoftebeina som ikke brenner helt opp, ble det sagt.  Vår nye venn og guide fortalte oss alle disse tingene.   Alle restene av likene kastet de i elven.  Hodeskaller brenner heller ikke godt.  Det er jo ikke rart den elva blir «innholdsrik»

Det er tre slags mennesker som ikke blir kremert; Barn under 5 år, hellige menn og folk dekket i koppe-arr.  Folk må selv betale for all veden som blir brukt og kan sikkert være ganske dyrt.  Familien følger ikke med til brenningsstedet, der skal det ikke være følelser.  Kun  likbål som røyken bredte seg fra nedover elvebredden og blandet seg med alle de andre rare luktene.  Alt dette fortalte vår nye venn, som skravlet raskt med en sterk  indisk aksent på sin engelsk.

img_0842Vi ble der heller ikke lenge, bare noen få minutter. Det var sterkt å se.  Jeg kjente hvordan jeg ble fylt av undrende følelser.   Jeg så hvor flommen hadde begravet alt i søle, så merkene på veggen, -en antydning om mere død.  Jeg så også fattige pilgrimer som sov ved bredden av den hellige floden.

Plutselig var landet som vi hadde forbannet tidligere på dagen, blitt til et eksotisk, mystisk, spennende eventyr. India –landet med de to ansikter, som lever så intenst. Barn blir født, vokser opp hengende på armen til en eldre søster, mens hun tigger eller hjelper til i en chaishop.  Folk dør mens ungene står rundt og ser på, eller leker i asken.  Livets syklus kommer deg påtrengende nær.  Kontrasten til vårt hjemlige liv blir kraftig, hvor vi har fødeavdelinger, gamlehjem og vi knapt ser et sykt menneske før vi selv skal dø.

 

Tanker fr nåtiden:  Dette var kraftige saker for en ung norsk jente.  Men jeg føler det som en berikelse å komme nærmere selve livet.  

Vil du se flere bilder så gå inn på Google Images og søk på «Sadhus Varanasi»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s