Reisedagbok fra 1978, kapittel 29 -Gjennom Khyberpasset og inn i Pakistan

Peshawer, Pakistan, 1.11.1978

Kjære dagbok,

Hei igjen ! Nå befinner jeg meg plutselig i Pakistan.  Nok et lite sjokk.  Det er slutt på støv og sand og tørre fjell.  Her er det som å komme ned i en grønn fuktig hage.  Landet her er helt forskjellig fra Afghanistan, klimaet er helt annerledes.  Dagen i dag begynte tidlig som vanlig.  Opp kl 6, grøt til frokost, så la vi i vei.  Landskapet begynte å bli grønnere raskt.  Jeg satt bakerst i lastebilen, det er bedre plass nå som Saron er borte.  Saron var den gamle tyrkisk-amerikaneren som var med.  Han var en gammel lærer, og opprinnelig fra Tyrkia.  Det var en fordel da vi kjørte gjennom Tyrkia hvor han snakket språkey, men Saron har aldri klart å finne seg til rette på turen.  Han er jo over 50 år, turselskapet ønsket egentlig ikke å ha han med, men han klarte å grine seg til å få være med.  Men han har egentlig bare vært en plage.  Han bare oppholdt seg alene i teltet sitt, som han ikke kunne dele med noen andre.  Der la han seg tidlig og var sur.  For tre uker siden kuttet han seg i beinet, og siden det har han ikke gjort et slag.  Andre må sette opp teltet for han, og hjelpe han på do.  Han er kun et irritasjonsmoment som sitter på ræva og bommer røyk.  Reisen var nok for hard for han.  Hver gang vi stoppet et sted, beveget han seg ikke ut av campingplassen.  Ellers satt han bare i lastebilen.  Dette føles nok som et nederlag for han.  Beinet hans er ikke lenger noen grunn til at vi skulle sette opp hans telt, ta hans oppvask og stelle han.  Vi har jo to sykepleiere med oss på turen, og de har måttet gjøre mye for han.  Men nå har han reist hjem, borte er han.  Det helt greit for oss.

Vi stoppet på veien ved et sauemarked i Nangahar.   Det var en stor åpen plass fylt med masse sauer, kameler, støv og mennesker.  Vi hoppet bare raskt ut av lastebilen og pratet litt med ungene, og knipset noen bilder med Parrys kamera.  Vi kom raskt til grensen, og overgangen til Pakistan gikk så raskt og smertefritt at jeg nesten ikke merket at vi var der plutselig.  Det tok bare et par timer.
img_0726Jeg var veldig opptatt av å kjøre gjennom Khyber passet på vei hit. Det hadde jeg hørt mye om, og nå skulle jeg endelig kjøre i gjennom !   Veien var bratt, og vi sneglet oss opp den svingete veien, mens motoren jobbet hardt på lastebilen.  Dave kjørte og giret og lastebilen sleit seg oppover.  Vi stoppet i den berømte landsbyen hvor fjellfolkene kommer ned, for å kjøpe seg hjemmelagde maskingevær og ammunisjon.  Mennene så røffe ut, med beige ullhatter som er brettet opp langs kantene.  Rundt skuldrene slenger de et brunt sjal og noen går med ammunisjonsbelter.  Ellers er det bare små lave støvete murhus.  Inni kan man drikke te, eller spise ved enkle trebord og benker.  Foran på fortauet ligger det tepper med maskingevær på utstilling.  Vi stoppet ikke mye, men så det bare når vi kjørt forbi.  Det er mulig det ikke var det mest gunstige stedet å stoppe uansett.  Og vi hadde for liten tid, da vi skulle rekke grensen.

Etter vi ankom Pakistan ble jeg veldig sulten, men hadde ingen pakistanske penger til å kjøpe noe. Men så fikk jeg lånt nok til å kjøpe meg en Nan-hamburger som var så sterk at både snørr og tårer rant ! Den maten var annerledes ja !  Det var sterke saker !  Over på den Pakistanske siden var alt mye mer travelt.  Det var som noen hadde skrudd opp både volum og fartsknappen.

img_0724Det var digre lastebiler som var malt i de villeste farger med bilder og motiver, og pyntet som det verste juletre, med dusker og glitter.  Jeg skjønner ikke at sjåførene kan se ut i det hele tatt jeg, mellom dingeldangel og pynt som henger fra taket.!   Det gjør de kanskje ikke heller, for når de kjører så tuter de noe så vanvittig, i tilfelle det er noen der! De monterer på noen horn som er helt hinsides bråkete at de høres ut som en diger båt.  Langs veien gjennom hele Iran så ser man digre lastebiler som lå veltet på siden.  Jeg tror de overlaster dem totalt sånn at tyngdpunktet kommer for høyt, og så kjører alt for fort slik at de velter. Tullinger !

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 28 -Observasjoner og refleksjoner

Kabul, den 31.10.1978

Kjære dagbok,

Det ble ikke noe av den turen vi skulle hatt opp til Bamyian og Band-i-amir. Det er der det er store gamle buddha figurer som er skåret inn i fjellet.  Om morgenen da vi skulle dra, virket ikke lastebilen.  Batteriet var flatt, men Dave mente det var noe mer som var feil med bilen.  Dermed gikk hele dagen med til venting.  Kanskje vi kunne dra om en time, kanskje kunne vi ikke dra i det hele tatt. Vi satt i gården utenfor hotellet og drakk chai  sammen med Abdul som røyker masse hasj.  Abdul er sprø !  Han er en liten afghaner som jobber på Lodhi hotel.  Han røyker så my hasj at han er stein fra frokost til sengetid.  Han har en rungende latter og et koselig smil.  Den ene armen hans er kortere enn den andre, og han ruller seg joints hele tiden.  Jeg satt og pratet med han og hotellverten.  Abdul pratet om hvordan det var å være Afghaner, og hvor sprø han synes at vi er i vesten, hvor alt skal komme ut av kraner og automatiske maskiner og hvor vi til og med trenger elektriske apparater til å vaske gulvet.  I Afghanistan er alt så enkelt, mente han.  «Vil du ha melk, så skaffer du deg bare en ku» (om det er så enkelt da, tenkte jeg).  Fra melka får du både youghurt og ghee.  Så er det bare å ha litt brød til, så har du alt du trenger, mente Abdul.

Om kvelden gikk Kevin og jeg ut en tur. Vi ble sittende på en restaurant som het Merzedes.  Det var et virkelig koselig sted.  Det var massevis av reisende der som satt og nøt mangelen på natteliv.  Vi spiste noe som het mantoo, og som var grønnsaker som var pakket inn i pasta, med krydret youghurt saus.  Kevin stirret mye ut i lufta, mens jeg var virkelig i humør til å snakke med folk.  Først snakket jeg med en danske, så noen Hollendere, senere to nordmenn gitt, og en engelskmann.  Nordmenn er ganske treg masse ! Disse to her var ikke særlig spennende.  Jeg pratet litt med jenta, og hun var svært kritisk med hensyn til utnytting av folk i forbindelse med veving av tepper osv.  Jeg fant meg selv plutselig svært så likegyldig til det, med tanker som; «det har i hvertfall et levebrød».  Etterpå begynte jeg plutselig å bombardere Kevin  med min verdensproblemspørsmål.  Han sa bare, «hvorfor spør du meg om dette ?, jeg har ingen svar».  Men jeg tror han fikk mange spørsmål å tenke på, om ting som han tidligere bare har akseptert.  Jeg kan ikke besvare dem sjøl en gang.  Det er lissom ikke så lett å henvise til «de sultne masser i India» lenger, når de er rett utenfor døra, og her ser de ikke så sultne ut heller.  Levestandarden her er ikke så høy.  Mange jobber nok lange dager med 10-12 timer pr dag, og spiser veldig enkel mat.  Men de er fornøyde, er innvendingen.  Er de ?! ! Jeg spiser meg stappmett flere ganger pr dag og er glad jeg ikke lever som dem.  Det er så mange ting å undres over, og alt blir så annerledes når du er midt oppi det, og ikke bare sitter hjemme i trygge Norge og synser. Jeg trenger en intelligent person til å hjelpe meg å sortere tankene.  Kevin hjelper ikke !

Jeg skal gjerne dra tilbake til dette landet, det er virkelig fantastisk ! Jeg har kjøpt en hel masse, jeg blir bare så fryktelig fristet. Alle har forresten kjøpt masse ting, det er helt sprøtt.  Tiden har lissom bestått av å gå i butikker og glo og bli overtalt av gode selgere.  Jeg lurer på hva folk her tror om oss som går og kler oss ut i deres klær ?!  Det virker som de synes det er moro.  Afghanere synes at alt er ok, er det inntrykket det jeg har fått.  Men det er sannsynligvis ikke sant!

avisutklipp-fra-afghanistan
Bra de har orden på noe da!  Flagget skal bestå av to deler, stoffet og stanga !

Revolusjonen her i Afghanistan går sin gang. På lørdag fikk de nytt flagg.  De har full kontroll rundt hvordan det skal være, og regelverket dekker det viktigste!!  Ha ha! Hotelleieren synes det nye regimet er veldig bra.  Andre sier de ikke liker kommunister og russere, mens de samme personene kan være fornøyd med noen av forandringene som skjer.  Frigjøring av kvinnene, ingen medgift osv.  Her på lastebilen får vi liten føling med hva som egentlig foregår.  Vi er trygge med alt vi trenger om bord på lastebilen.  Verden beveger seg forbi oss, og vi sitter rolig og ser på.

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 27 – Buzhkazhi, en merkelig sport.

Kabul, Afghanistan, 29.10.1978

Kjære dagbok,

Nå har jeg tilbragt to surrete dager her i Kabul. Livet her dreier seg stort sett rundt Chicken street, det er der alt foregår.  Det er en hovedgate midt i Kabul hvor alle de reisende og alle hippiene samler seg.  Det er mange butikker og kafeer her, og mye rart å se.  Mange reisende fra alle mulige land, men få fra Norge.  Noen er nykommere og ser litt forvirra ut, andre er gamle i gamet og ser ut som de har levd slik lenge, og er skikkelig innbarka hippier som ser temmelig værbitte ut, kledd i afghanske klær, sånne vide bukser, brodert skjorte og en vevet vest, og med en sånn afghansk ull-lue som man bretter opp på kanten.  Det hender noen går med turban også.  Jeg så en som var veldig kjekk !!!

I butikkene  prøver de  å prakke på deg mye fint, men også mye tull. Det går i «special price for you my friend» og den andre varianten «come my shop just look doesnt matter». Jeg gikk inn på Steakhouse på formiddagen.  Det er liksom møte og spisestedet for oss som reiser.  Der er pengeveksleren, og der får man billig vestlig mat.  Herlig youghurt og banan for eksempel, eller pancakes og sånne ting.

img_0733I går hadde vi avtalt at vi skulle dra og se Buzhkashi, den afghanske nasjonalsporten hvor de slåss om en død geit mens de rir på hest.   Dette forlangte de 10 dollar for !  Det er jo helt vilt dyrt !  Afghanerne betaler kanskje 20 Afghanier, mens for oss var det altså 10 dollar.  Mange syntes det var alt for mye, men jeg var veldig usikker.  Jeg nølte egentlig mens jeg satt i drosjen, men jeg er jo ganske nysgjerrig også.  Da vi kom fram ble vi vist til en spesiell inngang for utlendinger.  Der var det menn i uniformer med blanke knapper.  Jeg måtte betale cash 10 plettfri dollar.  Var det rift i kanten på seddelen så ble den ikke akseptert.  Da jeg endelig kom meg inn, og fikk satt meg ned, så var det drit kjedelig !   Det var svært irriterende !  Det var rett og slett fryktelig !  Vi måtte bare sitte på stoler med puter, mens vi var helt isolert fra folkelivet.  Det var null stemning, ikke noe artig å se på, kun bilder av deres nye president.  Buzkashi går ut på at 20 mann, fordelt på to lag, ridende på hester, -sloss om en hodeløs død geit.  De skal prøve å dra den rundt en flaggstang og tilbake til en ring.  Jeg som ikke en gang synes at fotball er spennende, syntes det hele var totalt dritkjedelig.  Men de var ville ryttere !  De hang av hesten, mens begge armene slet og dro i geita!  Etter en stund ble det kaldt, og jeg var sulten.  Jeg var sur da jeg kom hjem, men prøvde å glemme det !  10 dollar er mye penger, men hva er det i et livsløp lissom?   Jeg får tenke sånn.

Om kvelden skulle vi gå ut og spise, alle sammen.  Vi surret oss av gårde og  men stakk først innom  iskrembutikken hvor vi flippa helt ut.  Så møtte jeg faktisk en nordmann i en coffeeshop som jeg pratet litt med.  Klokka 7 møttes hele gjengen på Steakhouse. Vi var  24 mennesker som bestilte nesten det samme, på likt.  Det førte til 2 timers ventetid på første rett.  Dave, sjåføren oppførte seg nærmest som en barnehagetante og spurte hvem som ville ha Cola, og jeg følt meg som på feriekoloni, der jeg satt og rakk opp armen.  Til slutt hold jeg på å bli psykotisk av all ventinga, jeg liker ikke gruppespising !

I dag har jeg vært i gamlebyen i Kabul sammen med Kevin. Der var det et herlig marked med masse afghanervarer, vestlige brukte klær, plastsandaler osv.  Etterpå havnet vi tilbake i Chickenstreet. Det er der det meste foregår.

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 26 -Endelig en seng i Kabul

birgit-helt-naer-pa-lastebil      Kabul, Afghanistan, 27. oktober 1978

Kjære dagbok,

Nå ligger jeg faktisk i en seng, for første gang på syv uker !! Det er ganske deilig, det må jeg si, etter 49 netter i telt ! I dag blir det fint å legge seg tidlig.  Jeg skal bare ligge der og ikke gjøre noen ting!   Jeg føler meg trøtt og oppblåst.  Det var Glen som laget maten i dag.  Han laget «macaroni  cheese», med masse ost i.   Det var kraftig kost. Og til dessert var det kokte epler med honning, nøtter og rosiner.  Alle de andre har diare, mens jeg ikke får drite, som vanlig.

Nå har vi ankommet Kabul, den Afghanske hovedstaden. Jeg har bare så vidt vært rundt og kikket litt i Chickenstreet, som er hovedgata, og der alle butikkene og de reisende er.  Her er ganske mye mer vestlig enn i både Herat og Kandahar.  Det er mange butikker og mye fint å få kjøpt som vanlig.  Jeg kommer vel til å bli helt dårlig av fristelser i morgen tenker jeg.  Butikker og boder som bugner av fantastiske ting, klær, smykker, sandaler og vesker.  Og masse tøffe lokale håndverks ting som man ikke ser noen andre steder.  Det er alltid spennende å utforske et nytt sted !  Men først skal jeg sove.