Reisebrev fra 1978 Kapittel 46 – Bollywood-aften i New Delhi

New Delhi, november 1978

img_0804

Siste kvelden i New Delhi ville Kevin og jeg gå på kino og se en ekte Indisk film, -de har tross alt verdens største filmindustri. Vi somlet litt før vi kom av gårde, men da vi ankom kinolokalet tidlig på kvelden, så krydde det av folk i tussmørket.  Både utendørs og inne mysset det , og bare menn.

Vi ble straks praiet av en småfeit fyr i skinnjakke. Han Var veldig hjelpsom og løp og reserverte plass til oss, for det måtte man ordne på forhånd, sa han.  Og så inviterte han oss med hjem. Han ville nemlig spørre om ikke kona ville være med, sa han.  Vi ble jo overbegeistret over gjestfriheten, og fulgte med.

Først risikerte vi livet ved å krysse et par gater hvor det hersket et kaos av støv, kuer, biler, rickshaws og vaklevorne syklister, men vi kom fram. Hjemmet hans besto av et rom med en stor dobbeltseng, en sofa og et bord.  Kona hans satt med datteren på 10 måneder i armene. Utenfor på gata, passerte det en bryllupsprosesjon.  Det er jo noe man ikke kan unngå å legge merke til !  Det er et svært støyende opptog hvor det går en haug med musikanter, pyntet i lett loslitte men fargerike korpsuniformer på med hatten på snei, mens de spiller som gale, og da mener jeg virkelig gale. De blåser frenetisk i vei på trompeter, klarinetter og trommer.  De spiller og improviserer i vilden sky, som om de konkurrerte med hverandre om å spille høyest.  Foran der går det damer med svære propan-lysekroner på hodet, som lyser opp alt sammen, og bakerst kommer det en brudgom, ridende på en hvit hest med gullturban på hodet.  Og rundt om kring danser det slektninger og gatebarn og alle som har lyst på en fest,  og kaster penger som barna prøver å fange.

Vi hadde ikke sittet der lenge før den småfeite mannen dro fram en kiste med et elendig utvalg smykker. Så dro han fram en bok med adresser – og fortalte at han eksporterte til HELE VERDEN !  Om man ikke visste hva kjøpepress var, så oppdaget man det hvertfall da. Han prøvde å trykke varene sine på oss med en voldsom energi, og stemningen ble ganske klein. Kevin var mer interessert enn det jeg var, eller kanskje bare mer høflig.  Han falt for et armbånd i elfenben.  Jeg ble ganske irritert etter hvert, men endte likevel opp med å kjøpe et ankelbånd med små bjeller på, og en liten elefant for 40 rupees.  Etter handelen var gjort viste det seg at han skulle ikke på kino likevel.  Selvfølgelig !  Jeg ble sur og følte meg snytt.

Så dro vi tilbake til kinoen da, og forsøkte å få fatt i billettene. Det var jo ikke enkelt i det kaoset der.  Men av en eller annen grunn dukket vår venn opp og ga oss billettene gratis.  Et positivt trekk, må jeg si.

Vi måtte vente lenge før filmen startet.  Folk kom og gikk, og det så ut som dette var et sted de tilbragte hele kvelden.  Filmen, da den omsider kom på, var virkelig et kapittel for seg.  Den handlet om en banal trekanthistorie med horer og madonnaer.  Den fattige indiske blomsterpiken som ble gift med den rike helten.  Og for en helt !  En feit fyr, fullstendig blottet for talent.  Alt han gjorde, var å rynke panna si, det var hans forsøk på å tolke rollen.  Han så ut som en forvokst drittunge som hadde forspist seg på bløtkake.  Oppbyggingen av filmplottet var veldig uvant.  Foreldrene til paret i filmen var virkelig involvert i historien, mens de to giftekandidatene snakket knapt med hverandre.  Filmen varte i over tre timer og vi kom ikke i seng før klokka var to på natten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s