Reisedagbok fra 1978. Kapittel 20 Tepper og tanks

Mashhad, Iran, 21.10.1978

img_0709

Kjære dagbok,

Vi ankom hit i dag morges..  Vi sov på et sandtak i natt, og morgenen var like kald som vanlig.  Jeg leste hele morgenen.  Jeg er blitt helt forgapt i en bok som heter Caravan, av James Michener.  Den handler om Afghanistan, og gir et veldig godt inntrykk av Afghanistans sjel.  Nå gleder jeg meg til å dra inn i landet i morgen.

Så dro vi inn til byen. Mashhad er en diger by.  Kevin og jeg valgte å gå for oss selv og ikke sammen den andre saueflokken.  Vi ble dratt inn i en teppebutikk nesten med en gang, og hjelpe meg så fristende.  De nydeligste tepper vevet i rødt av nomader.  De var så vakre, og jeg fikk så lyst til å kjøpe.   De sier man kan betale et depositum på kr 250 så kan de sende for deg.  Jeg vet ikke om jeg ville stole på det.  Men det får en jo til å tenke at det er store fortjenestemuligheter hvis man skulle solgt dem videre.  Men jeg hadde ikke penger på meg, men jeg kunne nok ha ordnet det om jeg hadde villet.  Jeg tror nesten jeg angrer på at jeg ikke kjøpte!  Men men,  Afghanistan og Kashmir kommer fortsatt, så det er ikke for sent ennå.  Det er vanskelig å ta sånne store beslutninger når man ikke er forberedt. Jeg kan jo ikke bare plutselig kjøpe et diger teppe lissom !

 

Ellers tuslet vi rundt og gjorde ingenting.  Moskeen kom vi ikke inn i.  Den var kun for muslimer.  Det er mange tanks i gatene.  Mashhad er en hellig by og svært religiøs.  Det har vært uroligheter her både i går og i dag.  Vi hørte rykter om soldater som nektet å skyte på dem de mente var sine egne, og heller skjøt på politiet.  Det er mye rart som foregår.

Fotnote*)  Dette var midt under revolusjonen i Iran i 1978. Det var ikke rart det var urolig.

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 19 – Først idyll, så jordskjelv

Utenfor Tabas, Øst Iran, 19.10.1978

Kjære dagbok,

img_0688Jeg våknet opp til en mild morgen i dag, i karavane seraien vår.  Fjellene var nok en gang fantastiske i soloppgangen.  Vi kunne se en lang ørkenvei som strakk seg så langt øyet kunne se.  Fargene var alle nyanser av oker, gyllent og støv.  Vi fikk i oss litt havregrøt og varm te.  Så var det opp i lastebilen igjen og av sted på humpeveien.  Det var en  grusvei med hull og humper, og støv og støv !  Noen ganger kjørte vi gjennom oaser med palmer og små leirhus, hvor vi stoppet for å kjøpe chai.  Vi ble med en gang midtpunktet for ungenes nysgjerrighet.  De lo og fniste og var vennlige alle sammen.  Jentene var sjenerte og hylte av fryd hver gang de kastet sjalene rundt seg, og løp for å gjemme seg for kameraene.  Teen drakk vi i spartanske kafeer.  Små innsvingte glass med sort te med sukker.  Det gjør godt i varmen.  Varm te i varmen er veldig godt.  Det var kjempevarmt, og fluene surret i støvet.  Det må være uutholdelig her i august.

 

img_0693Lunsjstoppet var ute på en slette ved et deilig kjølig brønnhus.  Det var disig og støvete.  Vi spiste og fikk gått på do.  Det er godt å få tømt kroppen for skit etter å ha sittet på en lastebil i timevis.  Det er utrolig hva en kropp kan inneholde !   Skitt er i det hele tatt et sentralt tema blant oss.  Det snakkes om på en måte som jeg ikke har vært borti før.  «How was your shit today?» » Really, still runny ? Oh dear !  With or without slime ?»   osv.  Dette er jo et tema man sjelden snakker om til vanlig, men her er dette plutselig blitt veldig viktig.  Samtidig må vi legge merke til det på en helt ny måte, fordi det er jo faktisk viktig.  Jeg føler jeg blir bedre kjent med meg selv og min egen kropp.

Vi begynte så å nærme oss jordskjelvområdet. Allerede flere mil før Tabas så vi sammenfalte hus.  Jeg hadde forventet med at vegger var falt sammen osv. Men dette var mye verre, for et trist syn !! Ikke en murstein på murstein.  Det var rett og slett en stor haug, hvor absolutt alt var ødelagt.

img_0685Det var kun dører som stakk opp her og der, de var laget av tre.  Ellers var alt totalt smadret, knuste biler, knuste kjøleskap.  Det var få mennesker å se, bare noen få som tuslet rundt i ruinene.  Utenfor byen var det store camper med Røde Kors, eller halvmåne, som det heter her.  Vi så barn og voksne samlet rundt de få eiendelene de hadde.  Noen kvinner satt ved vevene sine og arbeidet.  Et sted boret de etter en ny brønn.

Jeg hørte at ca 20.000 mennesker ble drept.  Vi hørte også at de fortsatt ble gravet fram mennesker etter fem uker, og det tror jeg så gjerne, men de kan ikke være i live.  Det virker helt umulig å finne noe som helst i de haugene.  Det er grusomt å tenke på at hvert menneske vi så ganske sikkert har mistet det meste av familien sin.  En føler seg maktesløs av å se på.  Mitt kamera virket ikke, som vanlig. Men de andre fotograferte vilt.  Det føltes makabert.  Herregud hva kan en gjøre ?  Men folk så merkelignok velfødde ut, og smilte og vinket til oss.  De har kanskje lært seg å leve med naturkatastrofer, mer eller mindre?  Jeg vet ikke.  Men jeg prøver å forestille meg hvordan det arter seg å oppleve et jordskjelv mens husene raste sammen.  Fantasien min strekker ikke til.  Det må være helt forferdelig.

Jeg gjorde yoga sammen med Debbie, Aruna og Kathy A i kveld. Det gjorde godt i kroppen, men det trengs nok å gjøres oftere.

Reisedagbok 18 -Gjennom ørkenen

Dashte-e-lut, Iran, 18.10.1978

IMG_0681.PNGKjære dagbok,

Vi sover i en karavane-serai (karavanefort) i natt igjen.  Vi har begynt på vår tre dagers krysning av ørkenen.  Det var iskaldt igjen i dag morges.  Jeg våknet opp mange ganger i løpet av natten av at jeg frøs.  Men da morgenen endelig kom, så var det en fantastisk soloppgang over fjellene.  Solstrålene stakk opp over fjellene, med skarpe stråler, langt der borte.  Fjellene så endeløse ut  i det fjerne, de badet i støv som fikk alt til å se brunt og beige og gyllent ut, og hvor bare konturen av fjellet synes som silhuetter.  Jeg følte meg fortsatt trøtt i bilen, men fikk ikke sove noe mer.  Etter lunch stoppet vi en time i Yazd for å handle.  Vi stresset rundt etter frukt og noe å drikke.  Det var et usedvanlig dårlig utvalg av frukt og grønnsaker, det var nesten ingen ting –alt er et resultat av Shahens feilslåtte politikk.

Ørkenen er en merkelig opplevelse. Først var det helt flatt, og vi så luftspeilinger.  Jeg som bare hadde lest om det i Donal Duck, her så jeg dem selv !  Heten og luften fikk selv bittesmå busker til å se ut som skoger på lang avstand.  Enkelte ganger så det ut som det var vann foran dem, som om det lå en innsjø der.  Det var svært vakkert.  Etter en stund ble landskapet mer fylt av fjell.  Det var fantastiske fjellformasjoner i de vakreste farger.  Plutselig dukket det opp små grønne flekker og små landsbyer. Disse må oasene var mye grønnere enn noe annet i dette landet.

img_0691

Det er fullmåne i kveld. Det er mildt og deilig, det er godt til en forandring.  Utenfor borgen, der vi skal sove, er det et lite hus med bueganger, og en klar rund brønn i midten.  Vi gikk dit og vasket håret.  Det var så stille, ikke en lyd å høre.  Det var herlig å ta av seg alle klærne og vaske seg ren.  Det var en mann her da vi kom.  Han måtte vel begynne å lure.  Tenk å sitte her i sin ensomhet ute i stillheten i ørkenen, og så plutselig kommer det en lastebil med en haug hvite mennesker og masse unge damer uten klær.  Han bare satt der under buegangene med lampen sin, og jeg tør ikke forestille på hva han tenkte.   Jeg tror kanskje jeg har lyst til å sove på taket i natt.  Luften er så nydelig og klar, og det blir fint å se på stjernene.

Reisedagbok fra 1978 kap. 17 -puppegrafsing og ruiner

Persepolis, Iran, 17.10.1978

img_0680

Kjære dagbok,

Vi kjørte ned til Persepolis i dag.  Det var min tur til å handle igjen, rundene går raskt.  Det er mange som ikke lager mat pga. diaree.  Skjønt de spiser druer og alt mulig man ikke skal spise om man skal holde seg frisk, og da kan de kanskje ikke vente annet.  Jeg spiser druer jeg også, de er jo så gode.  Judy fra USA er virkelig dårlig.  Hun har snart ikke spist på en uke, og hun var skraptynn fra før.  Hun og de andre amerikanerne driver å desinfiserer vannet sitt med piller, og skyller maten i det.  Da er det ikke rart de blir sjuk etter min mening, de opparbeider seg ingen motstandskraft.  Jeg spiser ikke like mye som før, men jeg blir ikke noe tynnere heller.

Ruinene i Persepolis, som ble bygget 1521 f. Kristus, imponerte meg ikke så voldsomt. Jeg visste for lite om dem, men jeg fant ut at det var her Perserne fikk navnet sitt og at Alexander den store brant det opp .  Da jeg gikk rundt på museet kom det en Iransk fyr og sa han skulle vise meg noe, og lurte meg inn på et rom hvor han plutselig begynte å grafse på puppene mine.  Jeg ble rasende og brølte «piss off» til han og marsjerte ut.  Fader altså, går det ikke an å være vennlig mot noen i dette landet uten at de skal oppføre seg sånn.  Man blir jo sur og uvennlig på gata, det er jo ikke koselig !

Gatebildet her er ganske forskjellig fra Tyrkia. I nord-øst dominerte Kurderne.  De var hyggelige og ikke så innpåslitne, men man kom heller ikke noe særlig i kontakt med dem.  I Isfahan var store deler av byen svært moderne, med brede gater, og det var en del militære å se.  Tanks sto parkert rundt om kring, og militærfolk gikk rundt med omeletter på hodet.  Det er hatter som er så digre at de ligner omeletter.  I Isfahan var folk kledd svært vestlig, skjønt kvinnene tuller seg inn i svære blomstrete laken.  Det virker artig enkelte ganger, fordi de mest moderne damene ofte bruker helt gjennomsiktig laken over jeans og platåsko.  Her lenger sør har de masse skjørt i fargerik nylon og bomull.  Gult og rosa, lysegrønt og rødt, i tyllsjal som de har drapert rundt seg.  Det ser pent ut på dem.  De bruker også glitrende brokadestoffer som hadde sett helt jævlig ut hjemme, men her er det fint.  Jeg så noen kvinner som satt på fortauet og spiste og ammet, som hadde på seg disse fargesprakende klærne og i tillegg hadde farget håret oransje med henna.

Apropos henna, jeg har nå også hennafarget hår.  Henna er tørkede blader av en urt som farger alt rødt. Jeg gjorde det i Isfahan, og det er rødt som bare det. Men håret mitt er blitt tørt som knusk, sola og støvet tørker det ut fullstendig.  De amerikanske jentene har med seg noe de kaller balsam, jeg hadde ikke tenkt på sånt.   De barberer seg på beina også.  Det har jeg aldri prøvd, men jeg har jo ikke hårete bein heldigvis.    Jeg får bruke noe olje i håret når jeg kommer til India.

Kortreist elg

 

img_0665
Fornøyd jeger og død elg

 

 

Her er den, elgen !   Sannsynligvis har denne flott oksen levet et lykkelig og økologisk liv i de Telemarkske skoger, før den måtte bøte med livet.  Det er godt å tenke på.

Jeg er veldig heldig som får litt elgkjøtt en gang i mellom. Det er jo mye kjøtt på et slikt dyr. Men det skal tross alt stelles bort.  Jeg er ikke på noen måte en stor ekspert på å skjære elg. Faktisk var det første gang, og det var bare en liten del av dyret, heldigvis. Jeg er riktignok oppvokst med slakt på kjøkkenbordet, blodige lår og steiker, saging av bein og skjæring av hinner. Det er ganske forskjellig fra mange andre, som tror all mat stammer fra kjøledisken uten hverken hår eller bein.

Faren min dro på reinsjakt hver høst.  Det var hellig for han, som det er for de fleste menn som driver med slikt.  Nå jaktes det vel mest i helgene, mens da jeg var liten dro de av gårde i ukesvis.  Og kom hjem med 20 reinsdyr.  Det var litt av en jobb for både jeger og kone som  måtte ta i mot slaktet og stelle det bort.  Men sånn var kulturen der jeg vokste opp.

«Vil du ha en bog?» spurte broderen. Bog ?  Jeg trodde det var en steik, men det er et helt bryst. Og før jeg visste ord av det, sto jeg med et digert elgbryst på mitt eget kjøkkenbord.

Det gikk i grunn veldig greit.  Jeg kikket litt på Youtube, men jeg har nok lært litt der jeg sto og så på, som barn.  At kjøtt kommer fra et dødt dyr var ingen nyhet for meg.  Det som er viktig å forstå, er forskjellen på kjøttkvaliteten.  Og så må man ha en skikkelig slaktekniv med rund tupp.  Noe kjøtt er seigt som fy, mens annet et fint mørt kjøtt.

 

Det var noen digre flotte knoker der også. Jeg måtte gå ut og hente baufila, og saget i vei.  Knokene la jeg i en stor kjele for å koke kraft.  Den kokte og kokte, omtrent i et døgn. Først img_2350kokte det opp og jeg skummet kraften. Deretter sto det på svak varme en hel dag og en hel natt.  Etter hvert hadde jeg i litt sellerirot, gulrøtter og salt.   Til slutt silte jeg alt dette fra, og det ble til en fin kraft som jeg kan bruke i supper og sauser.

I Fransk matlaging er slike kraftgryter helt essensielt.  Der hadde man tidligere et ildsted hvor det sto en diger gryte og putret.  Og hvor man puttet alt mulig som bein, slintrer, grønnsaksskrell osv. Det var nok oppi en slik en at Asterix falt da han var liten, og derfor ble så sterk.

 

Jeg bestemte  meg for å prøve å lage «pulled elg», altså langkokt elg, som man har så lenge i ovnen at kjøttet nærmest faller fra hverandre, samtidig som det sauser seg inn i sin egen juice som man smaks setter med en marinade.  Man brukes jo vanligvis svinekjøtt til «pulled pork», og det er litt enklere, fordi svinekjøttet inneholder mye mer fett.  Elg er jo så magert.   Jeg var også  litt inspirert av «galbi jjim» som er Koreansk langkokt oksekjøtt, og kopierte derfor ingrediensene derfra.

Jeg tok  en hvitløk, en god slump soyasaus, et par ss brunt sukker, og en klunk med olje oppi hurtigmixeren.  Hadde jeg hatt sesamolje hadde jeg brukt 2-3 ss av det, men det hadde jeg ikke.  Det gir en karakteristisk smak som er veldig god, men som man kanskje må venne seg til.  Den må jeg til Meny for å få kjøpt.  Dette kjørte jeg sammen til en tykk saus, som jeg helte over kjøttet, som lå i en ildfast form.

 

Jeg valgte et stykke kjøtt som kom fra beinet på elgen, det hadde ganske mye sener og var nok veldig seigt.  Jeg dekket det med sausen, og la noen klatter med smør på toppen.  Elgen er jo så mager, og man trenger litt fett for å få god smak.

Jeg la aluminiumsfolie over og lot det stå i ovnen på mellom 100-80 c veldig lenge.   Først litt varmere, så lavere temperatur etter hvert.  Det første som skjedde var at kjøttet trakk seg sammen til en hard klump.  Det krøp til halve størrelsen, og masse saus kom ut av det, kjøttkraft og marinade som blandet seg.  Men jeg bare lot den stå i ovnen enda lenger.  Den sto der en hel natt og en hel dag.  Men kjøttet forble like sammentrukket.  Til slutt skar jeg kjøttet opp i skiver og la det tilbake i sausen og lot det stå enda lenger.  Da ble det godt !  Kjøttet ble til trevler som sauset seg inn i den gode sausen.   Den litt søtlige smaken blander seg godt med hvitløken og kjøttet.  Det som hadde vært mulig hadde vært å legge en skivet løk og noen gulrøtter oppi blandingen og latt det steke med til det ble mørt. Det hadde blitt enda mer likt Koreansk «galbi jjim» og enda bedre.  Det prøver jeg neste gang.

Jeg serverte min «pulled elg» sammen med ovnsstekte grønnsaker med masse fersk persille og drysset med god olivenolje og litt flaksalt.  Det ble veldig godt.

Resten av kjøttet malte jeg opp til kjøttdeig.  Flott grovmalt elg, som kan bli til mange flotte burgere og mange andre ting som er lett å lage.  Jeg fikk hjelp av en snill venninne meg god kjøttkvern, ellers hadde det ikke vært så lett.  Så nå er fryseren full av deilige middager med både kjøtt og kraft.  Det føles deilig, ekte og jordnært.  Sikkert litt som å ha hugget en hel haug med ved.  Nå kan vinteren komme, vi er forberedt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 16 -der satt vi, midt i en revolusjon, og visste ikke om det.

Et sted mellom Isfahan og Persepolis i Iran, 16.10.1978

Kjære dagbok,  (beklager enkelte begrep her, husk dette var tilbake i 1978)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, og jeg må ta meg sammen.  Jeg har vært litt lat, men jeg blir litt lei av denne skrivinga også.  Jeg har hatt oppvask og matlagingsoppgave også, og det tar sin tid.  Iran er som en stor ørken.  Vi kjører og sletter etter sletter med knudrete fjell i det fjerne.  Det er sjelden å se et grønt blad, -om det er et vil det være dekket med støv.  Husene er bygget av støvfarget leire.  Enkelte landsbyer går så i ett med landskapet at de er nærmest usynlige.  Vi hadde en dag hvor alle var syke.  Parry hadde så høy feber at han nærmest ikke hadde kontroll over kroppen i det hele tatt.  De skeit og spydde om hverandre i lastebilen.  Men merkelignok, jeg var i toppform.  Jeg skreller ikke frukten, og spiser alt mulig.  Jeg spiste lunch på et langt fra rent sted, men uten at det gjorde noe,  Jeg er heller litt forstoppet.  Merkelig !

Vi har tilbragt et par kalde netter ved landeveien. Det er ikke så ille om kvelden, men når en må stå opp tidlig om morgenen er det iskaldt.  En natt oppe i fjellene, og en natt nede ved en elv.  Vi kom oss fram til Isfahan sent en kveld etter 13 timer i lastebilen.  Da var det luxus å komme til en campingplass.  De hadde dusj og vaskemuligheter, og det var til og med disco som solgte dyrt øl.  Første dagen ble vi frarådet å dra inn til byen.  Det var offentlig fridag og uroligheter var ventet.  Vi holdt oss på campen og dusjet, vasket klær og forsøkte å skrive noe til Rjukan Arbeiderblad.  Falt ikke særlig heldig ut.  Kameraet mitt er helt kaputt.  Jeg er heldig hver gang jeg klarer å trykke ned utløserknappen.  Jeg tror det har vibrert i stykker av lastebilens bevegelser.  I tillegg blir det fylt av støv. Litt surt ikke å ha kamera da.

Vi dro inn til byen om ettermiddagen sammen med Debbie og Bill.  Vi gikk rundt i bazaaren og kikket på alt det fine man kunne kjøpe.  Bill begynt så å kikke på tepper og startet med å spørre om prisen på det fineste teppet.  Det ble til slutt umulig å få han med ut igjen.  Han begynte å fable om å kjøpe et teppe til over 10 000 kroner, sende det hjem og selge det med stor fortjeneste.  Han ble vist båret av gårde på rosenrøde skyer, men ble kraftig bragt ned på jorden igjen av de andre på bilen.  Amerikanere, sier jeg !

Kvelden ble tilbragt nede i discoen. Der var masse amerikanske negere som var utsultet på kvinner.  De var soldater i den amerikanske hæren. De prøvde å dåre oss og kom med en masse tåpelig prat som det kjedet meg å måtte høre på.  Patetiske typer !

Dagen etter dro Kevin og jeg inn til byen, og tilbragte hele morgenen i bazaaren.  Jeg kjøpte et miniatyrmaleri, en duk og et teppe av disse tykke stoffene fra Isfahan, med trykk på.  Fattigmanns persiske tepper kalles de visst, og det passer bra.  Vi møtte en fyr som tok oss med og viste oss rundt. (au, nå brant jeg opp halve luggen på stearinlyset, her jeg ligger og skriver) Vi kikket på verkstedene hvor de trykker stoff.  Vi så han som laget stempelblokkene, teppereparasjon, rammelaging, og alle mulige tradisjonelle håndverk.  Det var ganske artig.  Man blir jo så fristet, og jeg blir litt irritert over meg selv og min materialisme.

Klokken 1.  møtte vi bilen på Shah square. Jeg fikk posten som Dave hadde hentet.  Det er poststreik her, så det nytter ikke å få sendt noe.  Jeg fikk 5 brev !!  Det var veldig rart å lese dem.  Jeg ble plutselig bortreist i min gamle verden, for plutselig å kikke opp og oppdage at jeg befant meg i Iran. Etter brevlesingen dro hele gjengen på en liten tur og kikket på svingende minareter og forskjellig.  Det var ganske kjedelig.  Det hadde vært morsommere hvis jeg hadde gått rundt alene.  Men ikke for det, det Armenske kirken var fantastisk.  Det å kjenne på stemningen i en kirke, er veldig annerledes enn i en moske.

Om kvelden jobbet jeg som barpike på campen. Tenk det !!  Jeg gjorde ikke stortnyttig, jeg bare danset og serverte noen få drinker.  Disse negrene er jævlig innpåtrengende og ufyselige.  Jeg mislikte i høyeste grad å måtte sitte og pissprate med dem.  Vel, jeg tjente 7 kroner timen, pluss tips og gratis drinker og middag i restauranten.

I dag dro vi inn til byen igjen og så på Shah`s moskeen.  Den var virkelig «out of this world», noe så vakkert !  Den hadde masse forskjellige rom med kupler og minareter, og alt var dekket med fliser i alle blå nyanser.  Mønstrene var så kompliserte, men likevel rolige for øyet pga. den gode komposisjonen.  Vi gikk også opp i en av de kjempehøye minaretene.  Det var egentlig ikke åpnet for publikum, men vi fikk tilbudet fra en korrupt vakt.  Vi betalte 75 rial og alt var veldig hysj hysj.  Han fikk Kevin til å gå opp den trange mørke vindeltrappen først, så kom jeg, og til slutt vakten selv.  Jeg skjønte jo hvorfor han valgte den rekkefølgen, for han gikk og klasset og kløyp meg i rompa hele veien opp.  Og da vi kom opp insisterte han på å kysse Kevin på munnen.  Vel, vel, det var verdt det, for utsikten var helt fantastisk !

Etter lunsj var det opp på lastebilen igjen. Vi bestemte oss for å dra til Persepolis, men droppe Shiraz for å spare tid.  På bilen hadde jeg en lengre diskusjon med Bill om pressefolks sin frihet.  Han er jo så rosenrød amerikansk at det er helt utrolig !  I følge han er alt «over der» så rettferdig at det nesten ikke er sant. I USA er alt perfekt.  Vi merker forresten at folk her i Iran er litt urolige, og fientlige overfor amerikanere.  Alle Iranere tror at vi er amerikanere, siden alle utlendinger er det, etter deres oppfatning.  Iranerne er bråkete og kaster stein på oss, og vi føler oss ikke helt trygge.  Dette kommer i tillegg til alle disse utrolig idiotiske mennene som prøver å klå på meg hele tiden.

I natt sover vi på et «hvilefort» for kamelkaravaner. Vi er midt i ørkenen, og det er helt stille og alt er brunt og beige og gyllent.  Fortet er bygget av sandstein.   Det er fullmåne og stjernehimmelen funklet.  Den eneste andre i fortet var en gammel gjeter som hadde lagt seg til der med eselet sitt.  Det føltes som vi var flere hundre år tilbake i tid.  Det var en underjordisk brønn der også.  Den var som en kilde som lå i et underjordisk kammer mange meter under bakken.  Vi lyste opp med parafinlamper og heiste opp vann som vi kunne  kjærkomment vaske oss med.  Ørkenlufta blir kjølig om natten selv om den er brennende het om dagen.

Jeg blir virkelig så sjokkert over enkeltes politiske meninger, at jeg nesten blir stum og får vondt innvendig. Det er jo ganske interessant, vi sitter jo der, 23 forskjellige mennesker fra forskjellige land og verdensdeler, og blir rista sammen og har mye tid åslå ihjel.   I dag snakket vi om barneoppdragelse o.l.   Dave sa at om han skulle ha barn så ville han bo i Sør Afrika.  For der kunne man ha råd til tjenere som kunne ta seg av barna.  Og de svarte var bare flinke til det !  Jeg ble helt sjokkert.   Tenker han ikke lenger enn nesa rekker ?!!! Han vil ha råd til det fordi han er hvit, og på de svartes bekostning.  Jeg bare tidde stille.  Alt for husfredens skyld, når man skal leve så tett.   Vi snakket også om folk som må bo i trange små leiligheter i blokk, og da får en nesten inntrykk av at de er mindre intelligente vesener som ikke fortjener bedre.  De flest mener det, men for meg blir det mer enn jeg klarer å fordøye.  Det er klart av svært mange av disse folka her på lastebilen kommer fra temmelig velstående hjem.  Jeg vet jo at jeg er privilegert sjøl, som kan ta denne reisen, men jeg har tjent hvert eneste øre selv!!!  «Kjøpe persiske teppe og pappa betaler» lissom !!  Pøh !   Jeg vet at Mor og de hjemme også er interessert i et teppe, så jeg bør kanskje ikke si noe.  Men har de ikke øyen å se med ?!!!

Reisedagbok fra 1978 kap. 15 – kalde netter for dum norsk jente.

img_0674
Endelig har vi krysset over grensen til Iran

Serow, Iran, 10.10.1978

Kjære dagbok, Så er jeg i Iran.  Jeg sitter på grensa og venter på at de skal gjøre seg ferdig med passene våre.  Det tar sin tid!!!  Grensevakten må oversette alle navnene våre til arabiske bokstaver.

Vi har kjørt gjennom fjell, fjell og atter fjell.  Oker i fargen, ikke et grønt strå å se.  Vi var oppe i hele 2750 meter.  Til tross for at landskapet var godt og uvennlig, så var det vakkert likevel.

 

Et sted i vest Iran, 11.10.1978

Kjøre dagbok, Mitt første møte med Iran; En jævlig kald natt ! Da jeg våknet opp var jeg rett og slett frossen.  Vi sover jo i enkle telt, og soveposen min er ikke akkurat den tykkeste.  Amerikanerne har med seg tykke dunjakker som må ha kostet flesk.  Men jeg, som er norsk, jeg hadde ikke noe tro på at det var kaldt i Iran !  Neida !  Jeg nøyde meg med å ta med en gammel jakke jeg hadde kjøpt på Frelsesarmeen.  Lurt !  Jeg spiste masse til frokost, man blir sulten i kulda.  Vi kjørte inn til nærmeste by, og dro først til banken.  Vi måtte jo veksle noen reisesjekker for å få noen penger.  Strøket der så veldig vestlig ut.  Det var mange biler å se, og flere Mercedeser.  Så forta vi oss til å kjøre til den delen av byen hvor det var et marked å finne.  Bybildet var veldig annerledes i forhold til sauene til Kurderne, det er helt sikkert !

Reisedagbok fra 1978 kap. 14 -tom for diesel i Kurdistan!

birgit-helt-naer-pa-lastebil        Et sted i øst Tyrkia, 9.10.1978

Kjære dagbok, I dag har vi sluppet opp for diesel.  Vel, egentlig har vi litt igjen, men vi kjører i konstant oppoverbakke og alt renner bakover i tanken.  Suverent ! Vi er en time forsinka allerede.  Vi har hatt morgengymnastikk i veien allerede.  Det gjorde godt å få strekt seg litt…

Dette tok litt lenger tid enn antatt gitt. Forsinkelsen ble på intet mindre enn 8 timer. Vi forsøkte å kjøre tilbake for å finne diesel, bare for å oppdage at hele området er utsolgt for diesel.  De som hadde litt igjen ville ikke selge det til oss, de ville reservere det for tyrkere.  Da måtte vi bli kreative, og vi prøvde å stille oss i veikanten og veive med armene.  Det viste seg at jeg hadde et talent på det området.  Måtte bare smile pent, så fikk jeg 5 gallon her og 5 gallon der.  Men det som funketaller best var når vi satt den australske jenta med langt blondt hår i veien alene, med shorts !  Det hjalp !  Etter noen timer hadde vi fått 30 gallons, eller 150 liter.  Ikke dårlig !  Det ville vært krise å måttet overnatte her, det hadde vært direkte farlig.  Nå ligger vi på en «campingplass», noen mil på andre siden av hvor vi lå i går.  Vi kjørte altså en hel dag, og klarte kun å komme noen få mil videre lenger øst.  Vel, en blir vant til det, som Parry sier.

 

Reisedagbok fra 1978 kap. 13 -Ubegripelig magisk…

 

img_0666Malatya, 7.10.1978

Kjære dagbok,

I dag sto vi opp i vårt koselige hulehjem.  Trøtte og groggy etter festen satt vi oss ut på balkongen, som rett og slett er skåret ut i fjellet, og mediterte og kikket opp på den mest fascinerende stjernehimmel og  magiske natur jeg har sett.  Det er så fullstendig overnaturlig at du kan ikke tro at det er sant.  Vi er omgitt av små fjell som ser ut som  spisse topper av pisket, stivnet krem som er  uthult som leiligheter.  Og vi hadde et helt hus for oss selv.  Vi bare satt der og så og hørte på stillheten og kløp oss selv i armen for å kjenne at dette var sant, og at vi virkelig  opplevde dette.

Så var det tid å sette seg på lastebilen og dra videre østover.  Vi kjørte over 40 mil i dag, gjennom de Tyrkiske fjellene. De var så golde, ikke et gress strå å se, men derimot canyons.  Det er ganske høyt opp.  Nærmere 2000 meter tipper jeg.  Det er kaldt og i natt camper vi på noe som minner om en søppeltipp.  Heldigvis er det ingen mygg.

 

Lake van, helt øst i Tyrkia, 8.10.1978

Kjære dagbok, Vi har nok en lang kjøretur bak oss i dag.  Det var kaldt å stå opp.  Vi gjorde vel unna 40-50 mil.  Vi stoppet ikke for å handle, men vannstoppet ble ganske lystig.  Mange vasket seg og stelt seg litt.  Plutselig dukket det en buss full av tyrkere, som alle hoppet ut av bussen og satte straks i gang en forrykende dans.  De spilte fløyter og trommer, og elleville mannfolk som danset i rekker. Og like plutselig som de kom, så løp de inn på bussen igjen og forsvant inn i intet og var vekk.

Vi har kjørt gjennom fjellene i øst Tyrkia. Kurderne holder til der.  Det er nomader med små telt satt opp, og enorme horder med sauer. Ikke moderne telt, men noen små svarte telt av noe hjemmevevde greier. Fjellene er så golde at det er utrolig at folk kan leve der.  Det er kaldt og vindfullt store deler av året, men menneskene er fargerike.  Klærne deres har gnistrende farger, og de er ranke og stolte i holdningen.  Men de er ikke særlig begeistret for vest europeere.  Vi blir steinet med jevne mellomrom, oftest av småunger. Men noen ganger er det voksne som kaster også.  Det er ikke bare små stein heller, men stein på størrelse med små poteter, som hagler over oss.  Vi har utviklet en viss teknikk.  Når sjåføren ser at de kaster steiner, så tuter han, og vi dukker ned mens vi holder oss for hodet.  Men i dag var det faktisk noen som kastet en hel vannmelon inn på oss.  Den ble kastet fra en annen bil i fart.  Den traff Kathy og Parry og det gjorde vondt.  Den var jo tung!  Tårene deres spratt, og det var godt at de ikke brakk noe.  Det kunne faktisk vært ordentlig farlig.

I natt sov vi hos Gendarmene igjen, dvs, hos de militære. Det er visst tryggest i dette området.  En Exodus buss ble renset for penger og pass et par mil herfra for ikke så lenge siden.

Rjukan -et litt spesielt sted

img_2274At Rjukan er et spesielt sted er det mange som vet.  De fleste har hørt at sola er borte halve året, om Solspeilet, om kampen om tungtvannet og krigsheltene fra Vemork og industrihistorien som har fått oss på Unescos verdensarvliste.  Men Rjukan er mye mer spesielt enn bare det !

At byen i tillegg er en perfekt designet småby, tegnet og planlagt av datidens aller beste arkitekter, er det ikke alle som vet.  Sam Eyde, industribyggeren fra Arendal, hadde visjonene i orden.  Han tenkte ikke akkurat smått!   Han skaffet finansiering tilsvarende halvannet statsbudsjett for å sette denne vanvittige ideen om byen og  industrianleggene ut i livet.  Men det som var så spesielt, var at han la så stor vekt på bygging av selve byen.  Den er planlagt ned til hver minste detalj, med stor vekt på det estetiske, med det resultat at byen er en ekte by, sentrert rundt et vakkert torg, med et stolt rådhus.  Ja, på Rjukan heter det ikke Rådhuset da selvfølgelig.  Det heter «Lakkskoen»!  Og bygget huser også det fantastiske biblioteket, som ble kalt det «røde bibliotek».  Nå aner du klassemotsetningene allerede, ikke sant ?

img_2275

Det ble bygget flotte boliger, representasjonsbolig, kirke, sykehus og arbeiderboliger av beste kvalitet.  I tillegg til industribygg som fikk tilnavnet «operaen», og en hel jernbane.  På Rjukan hadde man flombelyste tennisbaner og vannklosett lenge før de fikk noe tilsvarende  i Kristiania.  Alt dette ble bygget på noen korte år mellom 1907 og ca 1915.  Og for å bygge alt sammen så kom det arbeidere. Rallare strømmet til fra alle kanter.  Det var ellers fattige tider i Norge rundt 1907, og gutta trengte jobb.  De kom fra bygd og by, overalt dit ryktet om eventyret nådde, inkludert Sverige og Polen.  Med det resultatet at Telemarks dialekten som alle ellers pratet i distriktet, ble utvisket.  Rjukan ble på en måte som «lille Amerika», med et genetisk og kulturelt mangfold som de aller færreste småsteder har.  Og vi snakker den dag i dag ren brei østnorsk, men med enkelte svenske ord og rare navn blandet i.

Kanskje er det det som har skapt grunnlag for den kulturen vi fortsatt har.  Rjukan fikk en sterk arbeiderkultur og identitet som fortsatt sitter dypt.  På Rjukan klipper du fortsatt ikke gresset på 1.mai ustraffet !!   I 1905 var det ca 300 innbyggere i dalen, i 1920 var det ca 10 000.  Det myldret av folk.  Noen var arbeidere, mens andre var ingeniører og direktører.  De bodde i Villaveien og var fiiine, mens arbeiderne bodde i Sing Sing, der sola kom senere.  Og midt i, på Bøen holdt de forretningsdrivende til.    I dag  bor det bare ca 4000 fastboende på Rjukan.  Hydro har pakket sammen og forlatt dalen, men grunnlaget var lagt.  Det er faktisk et ganske så oppegående næringsliv på Rjukan, med masse kraftproduksjon og et overraskende mangfold av bedrifter og varehandel.  Rjukan har fortsatt ikke noe kjøpesenter, og takket være det er det fortsatt liv i butikkene i sentrum. Mange av butikkene er 100 år gamle.  Der møter du et knippe veldig vennlige kjøpmenn og kvinner som gir deg service du ellers bare kan drømme om.  Folk stopper og prater sammen og livet går i et tempo med hvilepuls.

img_2305Folk på Rjukan liker også å gå på kafe.  Særlig på lørdag formiddag.   Der treffer man kjente, tar en rimelig kopp kaffe og en napoleonskake eller noe annet usunt.  På Rjukan har nemlig ikke sunnhetsbølgen nådd ennå.  Der får man fortsatt loff og traktekaffe, mens mueslimuffins og glutenfritt ikke er synlig i bybildet.

Her har vi Åge-Arve !  Han er å treffe på Vestfjordalens Konditori hver dag.  Og er han ikke der, så kan han observeres i hurtig gange opp og ned Sam Eydesgate i sentrum.  Han trener oppi lia, fortalte han meg.  Ellers studerer han litteratur og han har ikke tv.  Han har bodd i Oslo før i livet, men nå er han tilbake på Rjukan hvor han nyter sitt otium.  Åge-Arve er nøye med imagen, og sjekket bildene jeg tok.  «Jeg er blitt meget fotografert» fortalte han meg.  Han er alltid stylet til perfeksjon, med nikkers og fin på håret.   Dette posituret, som for øvrig er det han inntar hver dag på kafeen, ble også fotografert av New York Times.  Ja, det er helt sant !!  De kom for å fortelle om solspeilet, men endte opp med å ta bilde av Åge-Arve Ekeland.

img_2301

Ellers er Rjukan et eldorado for Retrointeresserte.  Rjukans isolerte beliggenhet (det er bare 2,5 timer fra Oslo) og nedadgående befolkningstall, kombinert med en rik og folkerik historie  gjør at tilgangen på vintage artikler er svært god.

img_2308

Her har vi Martin Andersen.  Han er mannen bak Solspeilet, han som var sprø nok til å få ideen satt ut i livet.  Men til daglig driver han Retroparadiset «Plaster».  En butikk full av perler og skatter.  Martin har skikkelig sansen, og sammen med sin kjære har de fylt opp lokalene til det gamle Glassmagasinet med de kuleste ting.

På Plaster kan du godt svi av litt tid, mens du leter gjennom alt det rare og  lytter til Martins herlige samling av afrikans musikk.

Litt lenger nedi gata, og rundt hjørnet finner du en helt annen retrobutikk.  Den heter «Et Dokka hjem» og drives av May-Liz Dokka.  Her er stilen en helt annen.  Her er det dokkesøtt og koselig med masse nydelige og nostalgiske ting.

img_2313

I tillegg er May-Liz også like koselig selv.  Hun forteller  begeistret alle som stikker om verdensarven, og sjarmerer deg helt i senk mellom blonder og stivede rene retroduker.  Og får du lyst på noe søtt, så kan du kjøpe deg en karamell eller et lite dikt håndskrevet på gammelt papir.  De er ikke dyre.  May-Liz er nemlig også poet.

Så som du ser så er Rjukan fortsatt litt spesielt, og det synes jeg er utrolig flott.  Jeg elsker det jordnære folket, med den generøse sjela.  Her ønskes fremmede velkommen med åpne armer, her jobber folk på dugnad, prater med hverandre og vet knapt nok hva en Louis Vuittonveske er en gang.  Her har folk bestemt seg for at her vil de bo, og de gjør alt for å klare det på tross av sentraliseringsiver hos myndighetene.  Vi som vokste opp her vil alltid bære med oss en kjærlighet og fascinasjon som gjør at vi stadig vender tilbake, hjem.