Reisedagbok fra 1978. Kapittel 24 -Søt melon og nye opplevelser

Kandahar, Afghanistan 26.10.1978

Kjære dagbok,

Neste dag dro jeg til postkontoret alene for å høre om det var kommet noen brev til meg til Poste Restante.  På postkontorene er det alltid masse folk.  Jeg kom i prat med en sveitsisk fyr, og gikk og drakk kaffe med han.  I kaffebutikken begynte jeg å prate med en afghaner.  Han var veldig hyggelig.  Han tok meg med til en gammel moske og viste meg de fire minaretene.  Etterpå sykla han meg hjem på sykkelen sin, mens jeg satt på stanga.  På vei tilbake stoppet vi i en gatebod for at jeg skulle kjøpe meg en cola.  Jeg ble straks tilbudt en stol å sitte på og gratis chai.  Der satt vi og pratet litt, før jeg gikk tilbake til lastebilen.  Jeg synes det er utrolig hyggelig å bli kjent med de lokale, og prate med dem.    Han ga meg en melon å ta med tilbake til lastebilen.    Jeg har nok aldri smakt så godt som den afghanske melonen.  Den var så sprø som en pære, så søt som honning, med den friskeste saften som sprutet og rant.  En så søt melon har jeg aldri smakt før.

Utpå ettermiddagen måtte  finne et sted å slå oss til for natta, og kjørte ut over en lang øde slette og inn i fjellene. Det var kveld og sola sto lavt på himmelen.  Da vi hadde stoppet og funnet et sted å slå camp, bestemte vi oss for å gå opp på en liten fjelltopp.  Jeg hadde på meg mine nye røde haremsbukser med mansjett nederst på bena, en batikkfarget burgunderrød bestefarskjorte og et lilla skjerf rundt halsen.  Utenpå der hadde jeg det nye tøffe lærbeltet med en liten veske festet på.  Rund anklene hadde jeg festet ankelbånd med små bjeller på i sølv. Fargene gjorde meg så glad, og jeg følte meg så fin.  Det var lissom akkurat det jeg trengte i det tørre okerfargede landskapet.  Vi kom ganske høyt opp på fjellet, og det var langt å gå.  Vi var helt alene, ingen andre å se.  Solnedgangen var strålende og orange, og fargekombinasjonen med de røde og lilla klærne mot den gylne okerfargen på de støvete fjellene var fantastisk og strålende der sola forsvant bak fjelltoppene i det fjerne.  Jeg savnet et kamera !

Neste dag stoppet vi en landsby. Der var det virkelig gammeldags !  Det var ingen kjøretøy i gatene, som uansett var for smale til det.  Det var boder hvor de solgte alt mulig skrap.  Det var vel standarden på tingene de brukte der, men i mine øyne var det bare skrot. Sandaler laget av gamle bildekk for eksempel. De er sikkert slitesterke, men så ikke særlig gode ut til å gå med.  Folk her går med bare føtter i skrøpelige sandaler, og føttene er tørre og støvete.  Det må være kaldt !  Noen steder solgte de kjøtt.  Kjøttet hang i kroker, og det var massevis av fluer som koste seg.  Det var geiter som hadde måttet bøte med livet, og geitehodene lå stablet opp, ved siden av kløver og diverse kroppsdeler.  Det så veldig udelikat ut og jeg mistet fullstendig lysten på kjøtt.   Det var mange karakteristiske fjes å se.  Menn med store hvite turbaner, beige posebukser og skjorter med flak.  De kikket skeptisk på meg, og lurte vel på hva jeg tenkte på som ikke dekket meg til, og at jeg var så frekk at jeg bare vandret rundt.   Jeg tror faktisk at jeg ble spyttet på da jeg gikk på fortauet.   Jeg kom inn i et rom i en butikk hvor det var kvinner.  Da bare dro de av burkaen og pratet med meg, men ute er de som skygger i sine blå telt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s