Reisdagbok fra 1978. Kapittel 23 – Må man, så må man !!!

Kandahar, Afghanistan, 26.10.1978

Kjære dagbok, Her sitter jeg og skriver fra flere dager tilbake, og jeg er proppfull av inntrykk fra i dag.  Dette landet er bare ikke sant !!  Jeg kan ikke tro jeg her her !  Jeg må klype meg selv i armen.  Jeg har aldri møtt slike mennesker.  De bare smiler og ler, og de plager deg ikke.  De er nysgjerrige og vennlige, men ikke innpåtrengende som i Iran.  De vil bare at du skal sette deg ned og prate med dem.

Men tilbake til historien min. Alt det jeg hadde kjøpt, ja, Jeg kjøpte meg et ullsjal til å frelse meg fra kulda.  Det skal bli godt, så mye som jeg har frosset!    Mens vi handlet måtte jeg plutselig på do.  Tarmene rumlet og en skikkelig nødskitt meldte sin ankomst.  Det var jo selvsagt  helt umulig å finne en ordentlig do noe sted, men en liten gutt viste meg hvor jeg skulle gå.  Vi gikk rundt hjørnet.  Det var rett og slett bare bak noen av de støvgrå husene nederst i gata uten grus.  Der oppdaget jeg at jeg ikke var den eneste som brukte dette stedet som do.  Det virket som det var normalt !   Det lå bæsj over alt, uttørkede store ruker hvor digre grønne spyfluer koste seg.  Jeg så at afghanerne spiste mye granatepler, og spist frøene.  De uttørkede møkkakladdene var så fulle av spisse granateplefrø som stakk ut, at de så nesten ut som pinnsvin.  Jeg la merke til en ting til, dopapir manglet.  Det har de ikke her!   Det er derfor man ikke skal spise med venstrehånden, kun den høyre. Så da kan man jo tenke seg resten.  Plutselig forsto jeg også hvor praktisk den afghanske klesdrakten deres egentlig er.  De vide buksene, med skjorte med store skjorteflak og splitt i sidene.  Den funker faktisk som en bærbar utedo.  De kan rolig bare huke seg ned hvor som helst, og gjøre det de skal uten å føle seg sjenert.  Dessverre hadde ikke jeg sånn skjorte.

I mellomtiden, mens Bill ventet på meg, ble han kjent med den afghanske lille gutten. Han avtalte en tur og fikset en hestedrosje til oss.  Den var ført av en ung afghaner med turban, og vognene var malt i de villeste farger og dekorert med røde dusker.  Vi satte oss inn og humpet gjennom de hullete gatene, forbi moskeen og utenfor byen til et mausoleum eller moske.  Det var en nydelig tur, og fint å komme på utsiden av byen.  Moskeen var gammel og ganske forfallen, der den var laget av brune mursteiner laget av sand, men den var i bruk !  Utenfor satt det en gammel mann og passet på.  Vi tok av oss skoene og gikk inn.  Inne i halvmørket i den gamle moskeen satt det blinde og ba, mens andre mediterte.  En nomadejente hylte og skreik og vred seg i hysteri.  En av familiemedlemmene hennes var død,  jeg vet ikke om dette var den normale måten å markere dette på ?   På vei ut ga jeg «baksheesh» til mannen som passet på skoene.  Han ga meg tilbake en kinesisk mynt.

Her i Afghanistan er hasjish en gammel tradisjon og helt normalt, og ansett som lovlig, mens det ikke finnes noe alkohol. Afghansk hasjish er jo berømt fra gammelt av og det dyrkes hamp over alt her.  Man legger merke til det og lukter det over alt.  Det er normalt å røyke, men ikke å drikke en dråpe alkohol.  Det er jo ganske annerledes fra hvordan vi er vant til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s