Reisedagbok fra 1978, Kapittel 19 – Først idyll, så jordskjelv

Utenfor Tabas, Øst Iran, 19.10.1978

Kjære dagbok,

img_0688Jeg våknet opp til en mild morgen i dag, i karavane seraien vår.  Fjellene var nok en gang fantastiske i soloppgangen.  Vi kunne se en lang ørkenvei som strakk seg så langt øyet kunne se.  Fargene var alle nyanser av oker, gyllent og støv.  Vi fikk i oss litt havregrøt og varm te.  Så var det opp i lastebilen igjen og av sted på humpeveien.  Det var en  grusvei med hull og humper, og støv og støv !  Noen ganger kjørte vi gjennom oaser med palmer og små leirhus, hvor vi stoppet for å kjøpe chai.  Vi ble med en gang midtpunktet for ungenes nysgjerrighet.  De lo og fniste og var vennlige alle sammen.  Jentene var sjenerte og hylte av fryd hver gang de kastet sjalene rundt seg, og løp for å gjemme seg for kameraene.  Teen drakk vi i spartanske kafeer.  Små innsvingte glass med sort te med sukker.  Det gjør godt i varmen.  Varm te i varmen er veldig godt.  Det var kjempevarmt, og fluene surret i støvet.  Det må være uutholdelig her i august.

 

img_0693Lunsjstoppet var ute på en slette ved et deilig kjølig brønnhus.  Det var disig og støvete.  Vi spiste og fikk gått på do.  Det er godt å få tømt kroppen for skit etter å ha sittet på en lastebil i timevis.  Det er utrolig hva en kropp kan inneholde !   Skitt er i det hele tatt et sentralt tema blant oss.  Det snakkes om på en måte som jeg ikke har vært borti før.  «How was your shit today?» » Really, still runny ? Oh dear !  With or without slime ?»   osv.  Dette er jo et tema man sjelden snakker om til vanlig, men her er dette plutselig blitt veldig viktig.  Samtidig må vi legge merke til det på en helt ny måte, fordi det er jo faktisk viktig.  Jeg føler jeg blir bedre kjent med meg selv og min egen kropp.

Vi begynte så å nærme oss jordskjelvområdet. Allerede flere mil før Tabas så vi sammenfalte hus.  Jeg hadde forventet med at vegger var falt sammen osv. Men dette var mye verre, for et trist syn !! Ikke en murstein på murstein.  Det var rett og slett en stor haug, hvor absolutt alt var ødelagt.

img_0685Det var kun dører som stakk opp her og der, de var laget av tre.  Ellers var alt totalt smadret, knuste biler, knuste kjøleskap.  Det var få mennesker å se, bare noen få som tuslet rundt i ruinene.  Utenfor byen var det store camper med Røde Kors, eller halvmåne, som det heter her.  Vi så barn og voksne samlet rundt de få eiendelene de hadde.  Noen kvinner satt ved vevene sine og arbeidet.  Et sted boret de etter en ny brønn.

Jeg hørte at ca 20.000 mennesker ble drept.  Vi hørte også at de fortsatt ble gravet fram mennesker etter fem uker, og det tror jeg så gjerne, men de kan ikke være i live.  Det virker helt umulig å finne noe som helst i de haugene.  Det er grusomt å tenke på at hvert menneske vi så ganske sikkert har mistet det meste av familien sin.  En føler seg maktesløs av å se på.  Mitt kamera virket ikke, som vanlig. Men de andre fotograferte vilt.  Det føltes makabert.  Herregud hva kan en gjøre ?  Men folk så merkelignok velfødde ut, og smilte og vinket til oss.  De har kanskje lært seg å leve med naturkatastrofer, mer eller mindre?  Jeg vet ikke.  Men jeg prøver å forestille meg hvordan det arter seg å oppleve et jordskjelv mens husene raste sammen.  Fantasien min strekker ikke til.  Det må være helt forferdelig.

Jeg gjorde yoga sammen med Debbie, Aruna og Kathy A i kveld. Det gjorde godt i kroppen, men det trengs nok å gjøres oftere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s