Reisedagbok fra 1978 kap. 12 -Tyrkisk bryllup i en eventyrby

Cappadocia, 6.10.1978

Kjære dagbok,

cappadocia-tegningVi har nå kjørt vekk fra kysten, og er midt inne i Tyrkia.  Vi ankom i går og kjørte en tur oppom en landsby hvor folk fremdeles bodde i huler.  Hele landskapet her er helt merkelig.  Det er blitt skapt ved erosjon av vann og luft.  Det ser fullstendig overnaturlig ut, med spisse knudrete topper som stikker 50-100meter opp.  Andre steder er de helt glatte og regelmessige i formen, og ser ut som surrealistisk nyvispet krem.  Disse toppene er uthulte og man finner dem helt fulle av rom.  Det bor ingen i dem nå lenger, men det har gjort det.  Noen steder er de fortsatt i bruk som bolig.

Cappadocia er en veldig hyggelig landsby med akkurat passe turistpreg. Vi spiste der i går kveld.  Noen menn fra nabobordet spanderte 2 flasker vin, og det kom nøtter fra et annet bord, så folk er veldig vennlige.  Vi sov på en campingplass, og neste morgen var det iskald dusj.  Vi dro først inn til landsbyen, hvor de fleste rushet rundt for å få kjøpt seg et teppe.  Jeg kjøpte et, men jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er egentlig.  Men tross alt kostet det ikke mer enn kr 300.  Bare litt mer enn en fillerye, og det nytter ikke å bekymre seg etterpå.  Det var en kelim og den hadde vevet inn en liten bil i mønsteret.  Jeg syntes det var så sprøtt morsomt å veve inn en bil i et sånt tradisjonelt teppe.

Vi dro så til en huleby hvor det var gamle kirker, etter kristne som hadde gjemt seg der mens de ble forfulgt av araberne. Dette tilhørte jo det øst-romerske riket og var kristent før.  Nå er dette et muslimsk område.  Det var noen fantastiske fresco malerier, men de var dessverre veldig ramponerte.  Her er den merkeligste bebyggelse jeg noensinne har sett. Hele området består av naturlig kjegleformede fjell som er helt gjennomhullede som oster.

Vi dro deretter til den underjordiske byen Kaymakli.  Den ble også grunnlagt av kristne som trengte å gjemme seg, men at de ble der er ganske sprøtt.  20 000 mennesker bodde i dette nettet av huler i syv etasjer under jorda, og det gjorde de i generasjoner !  De færreste av dem så dagslys i det hele tatt.  Jeg fikk klaustrofobiske tendenser, men greide å ta meg sammen.  Etter å ha snurret rundt i denne labyrinten kommer vi plutselig inn i en hule med tepper og lys.  Det var faktisk en bar som solgte lunken Tuborg !  -at det går an !  De er over alt !

Utpå ettermiddagen stoppet vi ved en onyxfabrikk for å kikke. Det er der de lager alle mulige pyntegjenstander i grønn stein.  Men så hørte vi plutselig trommer oppi  veien, og nedover kommer en prosesjon med lystige mennesker.  Det var bryllup i byen, og prosesjonen stoppet utenfor brudens hus.  Musikerne slo seg ned, og det var en slags danseoppvisning av en fyr i skjørt og små bjeller i hendene.  Rytmen svingte og det var vanskelig å holde beina stille.  Alle smilte, og vi ble dratt med i en slags ringdans.  Vi dreit oss ut og prøvde å holde den eksotiske rytmen.  Bruden kom så ut, og hun så tekkelig sjenert ut bak et stort hvitt slør.  Vi ble invitert til festen om kvelden.

Vi dro så tilbake til hulene som vi skulle sove i, og Kevin og jeg fikk bo i en flott hule dekket av tepper.  Utsikten var helt vanvittig, og av en annen verden, vi så ut på alle de andre hulehusene.  Etter en kraftig middag laget av amerikanerne på bilen, «maccaroni and cheese»,  bega vi oss til bryllupsfest.  Det var fantastisk å bare komme inn i gården.  Det var hvite murhus, hvor man bodde like mye på taket som inne.  Det var vin og raki til alle.  Vi måtte ta brudgommen i hånda og ønske ham lykke til.  Vi ble ønsket velkomne, – vi var deres venner og vi måtte føle oss hjemme, sa de.  Så ble vi tatt med inn i et rom overfylt av tyrkiske menn, -kvinnene var nedenunder i et eget rom.  De fleste tilslørte og med ballongbukser.  Det var mer vin og røyk som gikk rundt, og discomusikk fra kasettspiller.  Brudgommen gikk i Levis bukser og var ganske høy.  Jeg ble sittende å prate med en tyrker, -Haron som snakket godt tysk.  Han skjenket mer vin hele tiden.  Nydelig syrlig rød vin.  Musikerne kom inn og mat ble satt fram.  Lefser som ble fylt med kruttsterk salat.  Det ble dans, og vi måtte opp og danse.  Et par om gangen, til akkompagnement av taktfaste klapp.  NZ Kathy først med brudgommen.  Hoftevrikk og fremmed rytmer.  Så var det min tur !  Jeg var nervøs og fikk litt noia.  Men de er ikke så kravstore mot oss europeere.  Temperaturen steg til 20 grader under kokepunktet og oxygenen der inne var nokså utbrukt.  For en stemning!  Det var rett og slett en utrolig morsom opplevelse.   Jeg ble fulgt hjem av tyrkeren.  Godt Kevin var med slik at vi unngikk pinlige situasjoner.

2 thoughts on “Reisedagbok fra 1978 kap. 12 -Tyrkisk bryllup i en eventyrby

  1. Nina Tangvik oktober 12, 2016 / 09:37

    Så utrolig morsomt å lese, Birgit!
    Har du det kelimteppet fortsatt?
    Gleder meg til fortsettelsen 🙂

    Liker

    • birgitloitegaard oktober 12, 2016 / 09:52

      He he, det kom nok aldri til Norge, Nina. Den fortsettelsen kommer etter hvert!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s