På tur med Birgit i Hong Kong
Month: October 2016
Hong Kong -Mat mot jetlag
Et utrolig godt måltid av kokte dumplings, stekte dumplings, wokket brokkoli og potetstrimler som er bare så vidt stekt i wok, sammen med litt paprika. Vi spiste til vi nesten sprakk!
Jetlag -døgnvill i Hong Kong
Jetlag er no dritt, men det er en uungåelig bivirkning av lange reiser mellom øst og vest, eller motsatt. En ubehagelig følelse av slitenhet, trøtthet og stinnhet fyller kroppen. Man tenker “er jeg trøtt, er jeg sulten, tørst?” -problemet er at man aner ikke, man er bare utilpass. På reise til Kina mister man ca seks timer på veien, som gjør at ett eller annet blir veldig kort. Enten blir natta borte, eller dagen. Men når jeg kommer hjem igjen så får jeg timene tilbake igjen, og da blir noe veldig langt.
Vi setter oss på flyet på Gardermoen, og har en superkomfortabel reise. Først seks timer til Dubai, så tre-fire timer med venting der, så syv timer til i flyet, og vips så er man i Hong Kong. Da er klokka tre om ettermiddagen, men for min kropp så er det ni om morgenen. Som oftest får jeg ikke sove særlig mye på flyet. Jeg sitter der og ser på film etter film, og nyter mine Bose øretelefoner med noise reduction. Flyet er lekkert og veldig stort. Om jeg prøver å duppe av, så våkner jeg av kink i nakken eller hoften ut av ledd. Det er ikke lett å sove på fly om man ikke er mann. Når flyet nærmer seg landing, og jeg pakker sammen alt rotet mitt, tenker jeg, “tja, jeg er jo ganske våken egentlig”. Men det er en glede som ikke varer så lenge! Vel ute av flyet, setter vi oss ned og unner oss en cappuchino, glipper med øynene og lander litt mentalt.
Hong Kong har et supereffektivt flytogsystem som frakter oss forbi mengder av høye boligblokker i store mengder i Tsing Yi, til vi når fram til Hong Kong station. Så bærer det videre i rød taxi, opp noen veldig bratte bakker til vårt hotell, og mitt lille hotellrom hvor jeg knapt får åpnet kofferten, så lite er det. Da gjelder det å IKKE legge seg nedpå! Det må unngåes for enhver pris faktisk!
I stedet setter man seg inn i en ny rød taxi, og sier “Wan Chai”. Det er et livlig strøk nede på Hong Kong island, med massevis av små restauranter, butikker, barer og nattklubber og strippeklubber. Der ligger vår favorittrestaurant. På dette tidspunktet er det allerede blitt kveld, vi er øre i hodet og må passe oss for ikke å bli overkjørt av store røde toetasjes busser eller taxier som kjører på venstre side. Jetlagen er i ferd med å kicke inn for alvor. Vi går forbi masse små restauranter med hengene høns i vinduet, svømmende fiskeboller og mange rare dufter som trenger seg inn i neseborene. Vi går rundt hjørnet, og der ligger vår lille restaurant.
Vi drar opp den lille skyvedøra og går inn. Det er et lite rom, med ca fem runde bord. Det er bare å slå seg ned der det er ledig krakker. Det sitter kinesere ved bordene og slurper i seg nudler og dumplings. De slurper og smatter mens de dytter maten inn med lange chopsticks. Vi setter oss ned på to harde runde stoler uten rygglene. Menyen er et laminert kort med massevis av retter på. Men vi vet hva vi skal ha, og peker på det på menyen. Det er to store kalde Qingdao øl, dumplings og wokede grønnsaker. Ølen er iskald og veldig store flasker, jippi! Den smaker himmelsk! Det tar ikke lang tid før rettene kommer klasket på bordet. Chopsticks og soyasaus står på bordet, sammen med chilipasta og eddik. Rettene havner på bordet i den rekkefølgen de blir ferdige. Vi spiser og spiser til vi blir stapp mette. Skal man sove godt, må magen være mett. Men oh, det er så godt. Restauranten er travel, det er lysrør i taket, og kjøleskapet med øl og diverse durer i vei. I hjørnet står kassa, hvor man betaler før vi går. Min jobbkollega var litt skeptisk, for ikke å si sjokkert første gang jeg tok henne med hit. Spesielt da dama brukte en meny som feiebratt da hun skulle feie opp noe dritt fra gulvet. Nå er hun helt frelst, og synes maten er fantastisk.
Så er det ut på gata, kapre en taxi og endelig hjem til senga. Kroppen tror fortsatt at det et bare ettermiddag, men full av øl og mat, og uten noen nattesøvn er det godt å legge seg likevel. Jeg setter på vekkeklokka til klokken 7, dvs. klokka 01.00 etter norsk tid. Og øyelokkene blir fort tunge etter en veldig lang dag.
Neste morgen våkner man av vekkeklokka, om man da ikke har våknet et par ganger før allerede. Min reisevante kropp sover som regel som en stein fram til klokka går. Jeg våkner og føler meg som en blanding mellom et takras og en katastrofe. Jeg tasser inn på badet, og får se et morratryne med hovne røde øyne, hengende øyelokk og oppblåst kropp og et hår som står til alle kanter etter å ha blitt vasket i Hong Kong vann og deretter sovet på i våt tilstand. Jeg tenker, å nei! Jeg føler meg som en syk flodhest, og tenker at det blir forferdelig å gå ut blant folk. Så brygger jeg meg en kopp te på den lille vannkokeren, leser VG og FB på ipaden. Og langsomt, langsomt så kommer jeg meg. En dusj, på med klær og sminke. Og smykker, det hjelper bestandig. Så er jeg klar. Klar for en ny dag, ny innsats. Det går helt greit selv om klokka bare er 02.00 der hjemme. Yeah, klar for action!
Reisebrev fra 2016
Hei igjen kjære deg!
Da var vi her gitt! Det er blitt 2016, og jeg befinner meg i Hong Kong. Det er gått mange år fra jeg var et ungt og ubeskrevet blad, til nå. Men hele livet har jeg reist, men den uskyldig nyfikenheten fra den gang er nok borte. Men hvis jeg kommer til et helt nytt sted, hvor jeg aldri har vært før, så kan den komme tilbake. Men som regel gjør jeg ting jeg har gjort før nå. “Been there, done that”. Litt synd i grunnen det.
I går morges reiste jeg fra Lier. Fra gult høstløv og regn i luften. I dag landet jeg her i Hong Kong til en travel by som dufter av eksos og varm fuktig aircon med et lett innslag av mugg og frityr. Jeg er på jobbreise med en kollega. Hun har vært med meg noen ganger nå. Men det er alltid moro å ha med nye folk på tur. De ser ting med nye øyne, og ofte må de guides for å tørre å gå inn i opplevelsene. De ligger ofte der, rett foran nesen din.
Det å lære seg å reise, og det å klare å tilpasse seg det stedet hvor man kommer er en stor kunst, som slett ikke alle lærer. Det hjelper å øve, og å bevisstgjøre seg på det.
Jeg hørte et radioprogram her om dagen, om en fyr som hadde bodd i en krigssone. Han snakket om “å utvikle sin intuisjon”. Det å kjenne på magefølelsen, og stole på den. Den samme lærdommen gjelder når du er ute og reiser. Du må utvikle din sansing, ta inn inntrykk, utvikle evnen til å oppleve. Det tenker jeg er veldig viktig.
Men akkurat i kveld er jeg jetlagged. Jeg har ikke sovet i det hele tatt. Jeg er trøtt, og internettforbindelsen her suger. Så nå har jeg tenkt å ta en tidlig kveld, for å klare å stå opp klokka 01.00 norsk tid å dra på jobb. Men vi snakkes snart, god natta!
Hilsen Birgit
Kortreist elg
Her er den, elgen ! Sannsynligvis har denne flott oksen levet et lykkelig og økologisk liv i de Telemarkske skoger, før den måtte bøte med livet. Det er godt å tenke på.
Jeg er veldig heldig som får litt elgkjøtt en gang i mellom. Det er jo mye kjøtt på et slikt dyr. Men det skal tross alt stelles bort. Jeg er ikke på noen måte en stor ekspert på å skjære elg. Faktisk var det første gang, og det var bare en liten del av dyret, heldigvis. Jeg er riktignok oppvokst med slakt på kjøkkenbordet, blodige lår og steiker, saging av bein og skjæring av hinner. Det er ganske forskjellig fra mange andre, som tror all mat stammer fra kjøledisken uten hverken hår eller bein.
Faren min dro på reinsjakt hver høst. Det var hellig for han, som det er for de fleste menn som driver med slikt. Nå jaktes det vel mest i helgene, mens da jeg var liten dro de av gårde i ukesvis. Og kom hjem med 20 reinsdyr. Det var litt av en jobb for både jeger og kone som måtte ta i mot slaktet og stelle det bort. Men sånn var kulturen der jeg vokste opp.
“Vil du ha en bog?” spurte broderen. Bog ? Jeg trodde det var en steik, men det er et helt bryst. Og før jeg visste ord av det, sto jeg med et digert elgbryst på mitt eget kjøkkenbord.
Det gikk i grunn veldig greit. Jeg kikket litt på Youtube, men jeg har nok lært litt der jeg sto og så på, som barn. At kjøtt kommer fra et dødt dyr var ingen nyhet for meg. Det som er viktig å forstå, er forskjellen på kjøttkvaliteten. Og så må man ha en skikkelig slaktekniv med rund tupp. Noe kjøtt er seigt som fy, mens annet et fint mørt kjøtt.
Det var noen digre flotte knoker der også. Jeg måtte gå ut og hente baufila, og saget i vei. Knokene la jeg i en stor kjele for å koke kraft. Den kokte og kokte, omtrent i et døgn. Først 
kokte det opp og jeg skummet kraften. Deretter sto det på svak varme en hel dag og en hel natt. Etter hvert hadde jeg i litt sellerirot, gulrøtter og salt. Til slutt silte jeg alt dette fra, og det ble til en fin kraft som jeg kan bruke i supper og sauser.
I Fransk matlaging er slike kraftgryter helt essensielt. Der hadde man tidligere et ildsted hvor det sto en diger gryte og putret. Og hvor man puttet alt mulig som bein, slintrer, grønnsaksskrell osv. Det var nok oppi en slik en at Asterix falt da han var liten, og derfor ble så sterk.
Jeg bestemte meg for å prøve å lage “pulled elg”, altså langkokt elg, som man har så lenge i ovnen at kjøttet nærmest faller fra hverandre, samtidig som det sauser seg inn i sin egen juice som man smaks setter med en marinade. Man brukes jo vanligvis svinekjøtt til “pulled pork”, og det er litt enklere, fordi svinekjøttet inneholder mye mer fett. Elg er jo så magert. Jeg var også litt inspirert av “galbi jjim” som er Koreansk langkokt oksekjøtt, og kopierte derfor ingrediensene derfra.
Jeg tok en hvitløk, en god slump soyasaus, et par ss brunt sukker, og en klunk med olje oppi hurtigmixeren. Hadde jeg hatt sesamolje hadde jeg brukt 2-3 ss av det, men det hadde jeg ikke. Det gir en karakteristisk smak som er veldig god, men som man kanskje må venne seg til. Den må jeg til Meny for å få kjøpt. Dette kjørte jeg sammen til en tykk saus, som jeg helte over kjøttet, som lå i en ildfast form.
Jeg valgte et stykke kjøtt som kom fra beinet på elgen, det hadde ganske mye sener og var nok veldig seigt. Jeg dekket det med sausen, og la noen klatter med smør på toppen. Elgen er jo så mager, og man trenger litt fett for å få god smak.
Jeg la aluminiumsfolie over og lot det stå i ovnen på mellom 100-80 c veldig lenge. Først litt varmere, så lavere temperatur etter hvert. Det første som skjedde var at kjøttet trakk seg sammen til en hard klump. Det krøp til halve størrelsen, og masse saus kom ut av det, kjøttkraft og marinade som blandet seg. Men jeg bare lot den stå i ovnen enda lenger. Den sto der en hel natt og en hel dag. Men kjøttet forble like sammentrukket. Til slutt skar jeg kjøttet opp i skiver og la det tilbake i sausen og lot det stå enda lenger. Da ble det godt ! Kjøttet ble til trevler som sauset seg inn i den gode sausen. Den litt søtlige smaken blander seg godt med hvitløken og kjøttet. Det som hadde vært mulig hadde vært å legge en skivet løk og noen gulrøtter oppi blandingen og latt det steke med til det ble mørt. Det hadde blitt enda mer likt Koreansk “galbi jjim” og enda bedre. Det prøver jeg neste gang.
Jeg serverte min “pulled elg” sammen med ovnsstekte grønnsaker med masse fersk persille og drysset med god olivenolje og litt flaksalt. Det ble veldig godt.
Resten av kjøttet malte jeg opp til kjøttdeig. Flott grovmalt elg, som kan bli til mange flotte burgere og mange andre ting som er lett å lage. Jeg fikk hjelp av en snill venninne meg god kjøttkvern, ellers hadde det ikke vært så lett. Så nå er fryseren full av deilige middager med både kjøtt og kraft. Det føles deilig, ekte og jordnært. Sikkert litt som å ha hugget en hel haug med ved. Nå kan vinteren komme, vi er forberedt.
Rjukan -et litt spesielt sted
At Rjukan er et spesielt sted er det mange som vet. De fleste har hørt at sola er borte halve året, om Solspeilet, om kampen om tungtvannet og krigsheltene fra Vemork og industrihistorien som har fått oss på Unescos verdensarvliste. Men Rjukan er mye mer spesielt enn bare det !
At byen i tillegg er en perfekt designet småby, tegnet og planlagt av datidens aller beste arkitekter, er det ikke alle som vet. Sam Eyde, industribyggeren fra Arendal, hadde visjonene i orden. Han tenkte ikke akkurat smått! Han skaffet finansiering tilsvarende halvannet statsbudsjett for å sette denne vanvittige ideen om byen og industrianleggene ut i livet. Men det som var så spesielt, var at han la så stor vekt på bygging av selve byen. Den er planlagt ned til hver minste detalj, med stor vekt på det estetiske, med det resultat at byen er en ekte by, sentrert rundt et vakkert torg, med et stolt rådhus. Ja, på Rjukan heter det ikke Rådhuset da selvfølgelig. Det heter “Lakkskoen”! Og bygget huser også det fantastiske biblioteket, som ble kalt det “røde bibliotek”. Nå aner du klassemotsetningene allerede, ikke sant ?
Det ble bygget flotte boliger, representasjonsbolig, kirke, sykehus og arbeiderboliger av beste kvalitet. I tillegg til industribygg som fikk tilnavnet “operaen”, og en hel jernbane. På Rjukan hadde man flombelyste tennisbaner og vannklosett lenge før de fikk noe tilsvarende i Kristiania. Alt dette ble bygget på noen korte år mellom 1907 og ca 1915. Og for å bygge alt sammen så kom det arbeidere. Rallare strømmet til fra alle kanter. Det var ellers fattige tider i Norge rundt 1907, og gutta trengte jobb. De kom fra bygd og by, overalt dit ryktet om eventyret nådde, inkludert Sverige og Polen. Med det resultatet at Telemarks dialekten som alle ellers pratet i distriktet, ble utvisket. Rjukan ble på en måte som “lille Amerika”, med et genetisk og kulturelt mangfold som de aller færreste småsteder har. Og vi snakker den dag i dag ren brei østnorsk, men med enkelte svenske ord og rare navn blandet i.
Kanskje er det det som har skapt grunnlag for den kulturen vi fortsatt har. Rjukan fikk en sterk arbeiderkultur og identitet som fortsatt sitter dypt. På Rjukan klipper du fortsatt ikke gresset på 1.mai ustraffet !! I 1905 var det ca 300 innbyggere i dalen, i 1920 var det ca 10 000. Det myldret av folk. Noen var arbeidere, mens andre var ingeniører og direktører. De bodde i Villaveien og var fiiine, mens arbeiderne bodde i Sing Sing, der sola kom senere. Og midt i, på Bøen holdt de forretningsdrivende til. I dag bor det bare ca 4000 fastboende på Rjukan. Hydro har pakket sammen og forlatt dalen, men grunnlaget var lagt. Det er faktisk et ganske så oppegående næringsliv på Rjukan, med masse kraftproduksjon og et overraskende mangfold av bedrifter og varehandel. Rjukan har fortsatt ikke noe kjøpesenter, og takket være det er det fortsatt liv i butikkene i sentrum. Mange av butikkene er 100 år gamle. Der møter du et knippe veldig vennlige kjøpmenn og kvinner som gir deg service du ellers bare kan drømme om. Folk stopper og prater sammen og livet går i et tempo med hvilepuls.
Folk på Rjukan liker også å gå på kafe. Særlig på lørdag formiddag. Der treffer man kjente, tar en rimelig kopp kaffe og en napoleonskake eller noe annet usunt. På Rjukan har nemlig ikke sunnhetsbølgen nådd ennå. Der får man fortsatt loff og traktekaffe, mens mueslimuffins og glutenfritt ikke er synlig i bybildet.
Her har vi Åge-Arve ! Han er å treffe på Vestfjordalens Konditori hver dag. Og er han ikke der, så kan han observeres i hurtig gange opp og ned Sam Eydesgate i sentrum. Han trener oppi lia, fortalte han meg. Ellers studerer han litteratur og han har ikke tv. Han har bodd i Oslo før i livet, men nå er han tilbake på Rjukan hvor han nyter sitt otium. Åge-Arve er nøye med imagen, og sjekket bildene jeg tok. “Jeg er blitt meget fotografert” fortalte han meg. Han er alltid stylet til perfeksjon, med nikkers og fin på håret. Dette posituret, som for øvrig er det han inntar hver dag på kafeen, ble også fotografert av New York Times. Ja, det er helt sant !! De kom for å fortelle om solspeilet, men endte opp med å ta bilde av Åge-Arve Ekeland.
Ellers er Rjukan et eldorado for Retrointeresserte. Rjukans isolerte beliggenhet (det er bare 2,5 timer fra Oslo) og nedadgående befolkningstall, kombinert med en rik og folkerik historie gjør at tilgangen på vintage artikler er svært god.
Her har vi Martin Andersen. Han er mannen bak Solspeilet, han som var sprø nok til å få ideen satt ut i livet. Men til daglig driver han Retroparadiset “Plaster”. En butikk full av perler og skatter. Martin har skikkelig sansen, og sammen med sin kjære har de fylt opp lokalene til det gamle Glassmagasinet med de kuleste ting.
På Plaster kan du godt svi av litt tid, mens du leter gjennom alt det rare og lytter til Martins herlige samling av afrikans musikk.
Litt lenger nedi gata, og rundt hjørnet finner du en helt annen retrobutikk. Den heter “Et Dokka hjem” og drives av May-Liz Dokka. Her er stilen en helt annen. Her er det dokkesøtt og koselig med masse nydelige og nostalgiske ting.
I tillegg er May-Liz også like koselig selv. Hun forteller begeistret alle som stikker om verdensarven, og sjarmerer deg helt i senk mellom blonder og stivede rene retroduker. Og får du lyst på noe søtt, så kan du kjøpe deg en karamell eller et lite dikt håndskrevet på gammelt papir. De er ikke dyre. May-Liz er nemlig også poet.
Så som du ser så er Rjukan fortsatt litt spesielt, og det synes jeg er utrolig flott. Jeg elsker det jordnære folket, med den generøse sjela. Her ønskes fremmede velkommen med åpne armer, her jobber folk på dugnad, prater med hverandre og vet knapt nok hva en Louis Vuittonveske er en gang. Her har folk bestemt seg for at her vil de bo, og de gjør alt for å klare det på tross av sentraliseringsiver hos myndighetene. Vi som vokste opp her vil alltid bære med oss en kjærlighet og fascinasjon som gjør at vi stadig vender tilbake, hjem.
Rjukan, skyggenes dal
Rjukan på denne tiden er et veldig spesielt sted. Jeg kom kjørende fra grønne Lier, hvor høstsola smilte over fruktbare jorder. Det er ikke så langt til Rjukan, bare to timer fra Lier, langs en vakker og nesten folketom vei opp til øverst i Telemark. I det jeg kjører inn i dalen og passerer skiltet som sier at jeg er kommet til Rjukan, hvor fjellene snører seg sammen til en dyp dal med bratte fjellsider, så ligger rimen der! Massevis av hvite iskrystaller som dekker gresset. Veien ser fuktig ut. Er den dekket av is kanskje? Shit, er ikke det litt tidlig?
Sola har akkurat forlatt Vestfjordalen, og kommer ikke til syne igjen før 12.mars til neste år. Folk som bor på Rjukan er vant til dette, jeg husker ikke at det var et stort savn da jeg var liten. Men jeg må innrømme at i dag føles det temmelig eksotisk. Vinteren har rett og slett banket på døren allerede. Selv om det er litt tidlig nå, så er det fint litt senere på året. For da ligger vinteren her, fin og hvit og ren, mens resten av landet vasser rundt i slaps.
Sola klatrer høyere oppover dalsiden hver dag, mens byen ligger nede i skyggen, og kulda trykkes ned av sollyset høyere opp. Det blir ganske spesielt. Men det som er fantastisk på denne tiden, er at Solspeilet får veldig god effekt. Midt på Rjukan torg er det en flekk hvor sola strømmer ned og varmer opp så rimen smelter.
Nå er det tre år siden Solspeilet ble åpnet. Det ble en fantastisk suksess for Tinn Kommune. Lanseringen ble endelig gjort på en profesjonell og spektakulær måte som fikk oppmerksomhet over hele verden. Det var faktisk helt utrolig hva de fikk til !
Jeg var styremedlem i Rjukan Næringsutvikling på den tida, og jeg gjorde det jeg kunne for å tale merkevarebyggingens sak, i tillegg til at jeg gjentok så ofte jeg kunne at næringsutvikling er så mye mer enn bare industri. Jeg “gnålte” så mye jeg kunne om Rjukan og Google og at kommunikasjon er et fag, og ikke noe som skjer av seg selv. Det var heldigvis flere andre som tenkte det samme, og det ble tatt noen “høye og mørke” beslutninger om å legge nok krutt i lanseringen. Resultatet var avisoppslag i absolutt alle verdens største aviser. Pressen strømmet til fra Kina, Brasil, hele Europa og Amerika. Journalistene bli skikkelig tatt hånd om, de ble fraktet til Gaustatoppen med helikopter og servert frokost på toppen. De fikk høre fantastiske foredrag om byens unike historie, og de ble frelst !
Åpningen av solspeilet gikk på direkte TV i to kanaler i Norge ! Torget fikk et lag med sand, og solsenger ble satt ut og solbriller ble delt ut. Det ble skikkelig folkefest. Jeg satt på jobben i Lier med TVen på, og fikk tårer i øynene av glede.
Ikke lenge etter reiste jeg til Kina på jobb. Jeg dro til en by langt inne i Kina, og skulle bli hentet av en leverandør. En ung kvinne hentet meg, og det første hun sa var “Ah, Norway (eller Nåwei, som de sier) “Is it really true that you have an artificial sun !!?”. Det hørtes ut som Kineserne var litt misunnelige på at det ikke var dem som hadde gjort et slikt teknologisk framskritt. Hun ante selvsagt ikke at jeg var fra Rjukan. “Oh yes, absolutely”, sa jeg “its in my native village”. Jeg trodde jeg skulle sprekke av stolthet!
Rjukan ble aldri det samme etter dette! Antall hits på Google gikk fra omtrent 200 til i dag 1 270 000. Det kan man trygt kalle en massiv suksess !!!
Rjukan er i dag et sted folk snakker om. Folk tar seg en tur for å se, og det er virkelig masse å se. Ikke bare Gaustatoppen og Vemork og Norges eldste taubane, men også selve byen. Rjukan er et fantastisk lite sted, med en svært innholdsrik historie og kultur, befolket av verdens mest jordnære og vennlige befolkning. Det er også et handelssentrum, med flotte hus, planlagt i detalj av selveste Sam Eyde. Da jeg var liten var Rjukan litt som den lille byen Korsbæk i den danske TV serien Matador. Det var på 60 tallet og fabrikken var navet som Rjukan dreide seg rundt. Nå er omstillingen snart gjennomført, og Rjukan er på god vei til å bli Norges mest spennende helårsdestinasjon.
Tid for eplekake
Nå er det tid for eplekake i alle former og fasonger. Jeg synes ofte det er for mye kake og for lite epler, så jeg bestemte meg for å prøve en ny vri og lage en smuldrepai med massevis av deilige norske epler, og laget med havregryn. Vi har massevis av epler i hagen. De er syrlige og fine og passer veldig godt til eplekake. Mye bedre enn de importerte spiseeplene. Så er det jo fint å bruke opp alle de som ikke er så fine.
DU TRENGER
- 6 Norske epler
- Havregryn 6 store skjeer
- Mel, fint eller sammalt, 2 store skjeer
- brunt sukker en halv kopp
- smør eller margarin ca 100 gram
- kanel og kardemomme
- mandler 1 kopp
- Mandelflak fra pose
- en klype flaksalt
- Vaniljeis til er godt
Jeg gjorde det slik:
Vi plukket epler fra hagen, og skrellet og delte opp 6 -8 fine aroma epler.
De kokte jeg opp med litt brunt sukker, kanel og kardemomme. Bare et kort oppkok.
Dette helte jeg rett oppi en paiform.
I en bolle tok jeg en god slump havregryn. Kanskje 6 store serveringsskjeer full.
Så tok jeg kanskje tre like store skjeer med mel, sammalt eller fint etter smak.
Og en halv kopp brunt sukker, etter hvor søtt du liker det.
Samt en stor kopp mandler som jeg hakket grovt. Jeg brukte mandelflak fra pose på toppen, det ble veldig godt. De er så tynne og blir helt sprø.
Og tre tykke skiver med kaldt smør eller margarin etter smak, som smuldres i. Du kan godt bruke kjøkkenmaskin, det går fort. Det skal lissom bare hakkes sammen. En klype med flaksalt får det hele til å smake friskere. Salt og søtt er en smakssammensetning som nordmenn får mer og mer sansen for.
Du kan gjerne ha i litt mer kanel og kardemomme i smuldreblandingen. Kanel har en gunstig innvirkning på blodsukkeret slik at det ikke stiger til himmels. og hindrer at insulinproduksjonen i kroppen din går på høygir. Det er faktisk det som gjør at kroppen din lagrer sukkeret som fett rundt midjen din, og på sikt gir deg diabetes. Så det er bra å unngå tenker jeg. Men for mye kanel er heller ikke bra, så ikke overdriv. Tynne mandelflak på toppen blir kjempegodt ! Sprøtt og deilig.
Så skal det hele inn i ovnen på 180 grader i ca 30-45 minutter. Da blir det deilig og sprøtt, brunt og smakfullt, og det lukter godt i hele huset. Eplene kokte og ble karamelisert langs kanten. Nam nam. Server gjerne med litt vaniljeis eller krem. Men vaniljekesam er kanskje bedre til hverdags.
Det er koselig å bake sammen med Nassar. Da står vi der og prater om løst og fast mens vi holder på. Jeg tenker at det er den beste terapi og integreringstiltak.
Paien ble kjempegod. Like god varm som kald !
Ekstrasønn feirer sin nye bursdag
I går hadde vi besøk av vår “ekstrasønn” fra Syria. Det var kjempekoselig som alltid!
Han heter Nassar, er 25 år og kom til Norge som kvoteflyktning i september i fjor. Det var også da jeg meldte meg som “Flyktningefadder” via Røde Kors i Lier. Først måtte jeg delta på noe kurs eller infokvelder, hvor vi lærte litt om lover og regler og fakta rundt flykning situasjonen i verden, og litt om hva som blir forventet av oss i en slik rolle. Det var helt ok. Røde kors er en seriøs organisasjon, som gjør en skikkelig jobb. Så gikk det ikke lenge før jeg ble oppringt av en dame som hadde fått som oppgave å matche de flyktningene som fikk en fadder. Hun hadde plukket ut Nassar til meg, fordi jeg drev med smykker osv, og mote og sånne ting, I tillegg til at vi begge likte å lage mat. Dette var ting Nassar hadde sagt at han også likte.
En lørdag formiddag i fjor på denne tiden, kom hun med en ung mann. Han var veldig stille, og avventende. Vi hadde en innledende prat over en kopp te, og han virket veldig ok, der han satt stille og rolig. Men han var nok temmelig forskremt. Han hadde kommet til Norge med fly fra Libanon noen uker tidligere, hvor han hadde oppholdt seg et år, mens han hadde meldt seg som flytning til FN. Nå var han bosatt på et flyktningmottak i Lier, sammen med mange andre flykninger. Han kjente ingen, og alt var nytt. Han følte seg veldig ensom, og det nye livet i Norge var ikke helt enkelt når man ikke kjenner noen.
Etter de hadde dratt, tenkte jeg meg litt om, så ringte jeg han opp igjen og ba ham på middag samme kveld. Han sa ja, og jeg hentet han. Det var begynnelsen på vårt varme vennskap. Jeg har fått lære masse om Syria, livet som flyktning og om han. Vi ler og prater og har det veldig hyggelig. Jeg begynte å kalle han for min “ekstrasønn” og han kaller meg for “ekstramamma” og Franz er blitt pappafranz. Han er selvsagt også blitt kjent med våre vanlige barn, og blitt akseptert av dem. (takk til min snille familie, ikke alle gjør det) En grunnpilar i vårt vennskap er det å lage mat og gjøre vanlige ting i hjemmet sammen. Det er ofte de mest selvsagt ting som han har behov for å spørre om. Det er tusenvis av småting som skal på plass i et nytt liv på et nytt sted. Det føles veldig godt for meg å kjenne at jeg er til nytte, og jeg føler at jeg får mer tilbake enn det jeg gir.
I går feiret vi ett års dagen for Nassars nye liv i Norge. “Jeg har fått en ny bursdag” sier Nassar, som begynner å kunne snakke rimelig godt norsk. Han er veldig takknemlig og glad, og han har uten tvil trukket vinnerloddet. Det har nok Norge gjort også, ved å velge han.
Jeg har mange historier om dette som jeg kan fortelle. Det er avklart med Nassar selvsagt, og han synes det er kult å være med i bloggen. Han gleder seg også til å vise oss mange deilige Syriske matretter som vi kan lage sammen. Men til 1 års dagen ble det norsk mat, som seg hør og bør. Det ble Fårikål med masse pepper, og deilig eplepai til dessert.
Min nye blogg
Heisann !
Jeg har gått og tenkt på det en stund, og tenker at jeg like godt kan hoppe i det. Jeg har nemlig laget meg en ny blogg. Jeg er ikke så proff ennå, men jeg lærer sikkert etter hvert. I denne bloggen har jeg tenkt å dele med dere, dagbøker og brev som jeg skrev da jeg var en ung idealistisk hippie som dro i vei med lastebil. Jeg har nemlig tatt vare på dagbøker og brev, og sitter på et komplett materiale. Det blir i hvertfall veldig artig for meg, om ikke noe annet, for dette er ting jeg knapt har sett på de siste 35 år. Dette kan du lese om under “den store reisen”. Jeg kommer til å legge ut reisebrev litt etter litt, så du får følge med om du er interessert. Det begynner litt kjedelig, så blir det artigere etter hvert.
Jeg kommer også til å blogge om mat. Jeg elsker å lage mat, og har suget til meg kunnskap og erfaringer fra mange land. Jeg er en nysgjerrigper av dimensjoner, og elsker å smake på nye ting. Jeg lager sunn mat, med masse grønnsaker og lite sukker og dårlig karbo, men med masse smak. Det er ikke så avansert, og garantert ikke perfekt. Men det kan jo tenkes det kan være inspirerende på noen av dere. Dette kan du lese om under “mat”.
I tillegge til disse to hovedtemaene så kan det godt tenkes at jeg kommer til å fortelle dere om meninger om mye og mangt, og om livet mitt. En ting som jeg i hvertfall skal unngå er perfeksjonisme, prestasjonspress og uinteressant materialisme. Livet er et eventyr, noen ganger går det opp og noen ganger ned. Jeg har vært heldig å få oppleve veldig mye. Og reisen pågår ennå, så om du har lyst til å bli med, så heng deg med.
Klem fra Birgit