Reisedagbok fra 1978. Kapittel 25 – Lommetennis i Kandahar

Kandahar, Afghanistan

Jeg var nesten i ekstase etter å ha lest den håpløst romantiske boken «Caravan» av James Michener. Boka handler om  Afghanistan.  Om storyen i boka var litt vel romantisk, så innehold boka en rekke gode skildringer, han beskriver veldig godt mange nyanser av livet i Afghanistan før og nå.  Man skjønner liksom sjela til landet, beskrevet på en utrolig fengende måte.  Han er en utrolig god forteller denne James Michener, samtidig som han får med masse historie og kultur.  Det er helt fantastisk å lese boka mens jeg reiser gjennom stedet.  Når jeg havner i en liten støvete landsby, så ser jeg lissom for meg både det ene og det andre i min fantasi, slik at et sted som ikke er særlig imponerende, blir likevel veldig spesiell for meg.

Vi kom inn til Kandahar tidlig i morges. Byen var et stort mylder, og virket genuint og enda mer ekte enn Herat.  Det var min tur til å handle inn mat og proviant til bilen.  Jeg hadde masse penger og det var ganske godt utvalg, så det var moro å handle. Vi fant et bakeri som het «Your Bakery» som solgte amerikanske kaker, herlige varme apple turnovers, brownies, og varme brød og rundstykker.  Det å finne slike bakervarer her er ikke hverdagskost ! De delte ut gratis smaksprøver, og jeg smakte verdens beste yoghurt.

img_0711Etterpå vandret jeg rundt i byen alene og det gikk greit og ingen plaget meg. Alle var hyggelige, og jeg bestemte meg for å se på noen klær.  Jeg sto i butikken og sto og kikket på en hvit brodert bluse og en blå fin silkeburka med netting foran øynene.  Det kunne jo være artig å ha, tenkte jeg.  Mens jeg sto der og forhandlet om prisen med selgeren som var en ung mann, så la jeg merket til at han fikk et så merkelig uttrykk i øynene.  Han ble lissom mer og mer fjern, med et  fuktig og glassaktig uttrykk i øynene.  Så kikket jeg litt lenger ned, og la merke til at han hadde hånda dypt begravet ned i buksa, og der foregikk det mye aktivitet!  Han hadde jo en sånn vid posebukse, med skjorte med store flak, og der var det god plass så der foregikk det litt av hvert !!  Han sto rett og slett og runka ! Midt under samtalen med meg og hele prute seremonien, sto han der og koste seg med seg selv! Jeg må innrømme at jeg ble temmelig distrahert, og endte opp med en helt annen farge enn det jeg ville ha.  Men nå er jeg eier av en blå burka !

Etter den litt merkelige opplevelsen gikk jeg videre, og kom i prat med en skrapgullsmed. Vi ble sittende og drikke chai og skravle. Han hadde 7 babier og syntes det var forferdelig at jeg var 21 år og ugift.  Det var sikkert en afghaner som hadde lyst til å kjøpe meg, mente han.  Vel, tenkte jeg, jeg tror jeg står over.  Så dro jeg tilbake til bakeriet og spiste enda mer youghurt før vi dro av sted med lastebilen.  Chris og Steve hadde fått takbirgit-med-skaut en liten bit hasj som de spiste før de satt seg på lastebilen.  De ble så steine at det var nesten utrolig.  Steve satt mutters alene i førerhuset, bare sammen med sjåføren, og lo så han knapt kunne anda, mens Chris vandret over en haug for å meditere på et fjell, så fort vi stoppet.

Det var min tur til å lage mat til hele gjengen.  Jeg laget stekt ris, og det ble ikke så verst.  Til dessert hadde vi druer og youghurt.  Afghanske druer er lyse gule og avlange, og de er så sprø og søte som det er mulig å bli.  Blandet med den friske yoghurten blir det kjempegodt. Folk spiste mye, og det ble nesten ingenting igjen til meg.  Det var synd for det smakte himmelsk.  Jeg har aldri smakt så gode druer før, skallet bare brister av den søte saften som eksploderer i munnen, de er nesten for søte.

 

 

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 24 -Søt melon og nye opplevelser

Kandahar, Afghanistan 26.10.1978

Kjære dagbok,

Neste dag dro jeg til postkontoret alene for å høre om det var kommet noen brev til meg til Poste Restante.  På postkontorene er det alltid masse folk.  Jeg kom i prat med en sveitsisk fyr, og gikk og drakk kaffe med han.  I kaffebutikken begynte jeg å prate med en afghaner.  Han var veldig hyggelig.  Han tok meg med til en gammel moske og viste meg de fire minaretene.  Etterpå sykla han meg hjem på sykkelen sin, mens jeg satt på stanga.  På vei tilbake stoppet vi i en gatebod for at jeg skulle kjøpe meg en cola.  Jeg ble straks tilbudt en stol å sitte på og gratis chai.  Der satt vi og pratet litt, før jeg gikk tilbake til lastebilen.  Jeg synes det er utrolig hyggelig å bli kjent med de lokale, og prate med dem.    Han ga meg en melon å ta med tilbake til lastebilen.    Jeg har nok aldri smakt så godt som den afghanske melonen.  Den var så sprø som en pære, så søt som honning, med den friskeste saften som sprutet og rant.  En så søt melon har jeg aldri smakt før.

Utpå ettermiddagen måtte  finne et sted å slå oss til for natta, og kjørte ut over en lang øde slette og inn i fjellene. Det var kveld og sola sto lavt på himmelen.  Da vi hadde stoppet og funnet et sted å slå camp, bestemte vi oss for å gå opp på en liten fjelltopp.  Jeg hadde på meg mine nye røde haremsbukser med mansjett nederst på bena, en batikkfarget burgunderrød bestefarskjorte og et lilla skjerf rundt halsen.  Utenpå der hadde jeg det nye tøffe lærbeltet med en liten veske festet på.  Rund anklene hadde jeg festet ankelbånd med små bjeller på i sølv. Fargene gjorde meg så glad, og jeg følte meg så fin.  Det var lissom akkurat det jeg trengte i det tørre okerfargede landskapet.  Vi kom ganske høyt opp på fjellet, og det var langt å gå.  Vi var helt alene, ingen andre å se.  Solnedgangen var strålende og orange, og fargekombinasjonen med de røde og lilla klærne mot den gylne okerfargen på de støvete fjellene var fantastisk og strålende der sola forsvant bak fjelltoppene i det fjerne.  Jeg savnet et kamera !

Neste dag stoppet vi en landsby. Der var det virkelig gammeldags !  Det var ingen kjøretøy i gatene, som uansett var for smale til det.  Det var boder hvor de solgte alt mulig skrap.  Det var vel standarden på tingene de brukte der, men i mine øyne var det bare skrot. Sandaler laget av gamle bildekk for eksempel. De er sikkert slitesterke, men så ikke særlig gode ut til å gå med.  Folk her går med bare føtter i skrøpelige sandaler, og føttene er tørre og støvete.  Det må være kaldt !  Noen steder solgte de kjøtt.  Kjøttet hang i kroker, og det var massevis av fluer som koste seg.  Det var geiter som hadde måttet bøte med livet, og geitehodene lå stablet opp, ved siden av kløver og diverse kroppsdeler.  Det så veldig udelikat ut og jeg mistet fullstendig lysten på kjøtt.   Det var mange karakteristiske fjes å se.  Menn med store hvite turbaner, beige posebukser og skjorter med flak.  De kikket skeptisk på meg, og lurte vel på hva jeg tenkte på som ikke dekket meg til, og at jeg var så frekk at jeg bare vandret rundt.   Jeg tror faktisk at jeg ble spyttet på da jeg gikk på fortauet.   Jeg kom inn i et rom i en butikk hvor det var kvinner.  Da bare dro de av burkaen og pratet med meg, men ute er de som skygger i sine blå telt.

På tur med Birgit i Hong Kong

img_2506
Så ble det dumplings igjen gitt!  Et lite «hull i veggen» men alltid så koselig!  Favoritten min i Hong Kong.
img_2507
Med bare fem runde bord er det bare å finne seg en krakk og slå seg ned.  Ølen er kald og maten er kjempegod!  Dumplings er spesialiteten.  
img_2508
Tyskerne prøvde å bli kolonimakt i Kina rundt 1904.  Det varte ikke lenge, men de rakk å lære fra seg ølbryggingkunsten.  Dette ølet er godt!!
img_2510
Martine er med meg på tur, og blir drasset med på de rareste steder.  Jeg tror hun liker det mer og mer!  Det blir ikke noe med Mc Donalds på oss altså!
img_2518
Vårt bord ble etter hvert fylt med en gjeng unge damer fra Kina og vi slo av en prat.  Serveringsdama skulle ta bilde av oss, men endte med en selfie.  Morsomt å snakke med the locals!  De lærte norsk, og jeg litt mer Kinesisk.  Latteren satt løst!
img_2519
Sånn, da fikk vi det til!
img_2523
Kvelden endte på bar, med filippinske rockere på scenen, mange filippinske damer på «jobb/jakt», et internasjonalt klientell.  Jeg fikk meg en dans med en spinnvill australier, og vi fikk oss et glass vin.  Men klokken ti dro vi hjem.  Nå dag venter!

Hong Kong -Mat mot jetlag

Et utrolig godt måltid av kokte dumplings, stekte dumplings, wokket brokkoli og potetstrimler som er bare så vidt stekt i wok, sammen med litt paprika.  Vi spiste til vi nesten sprakk!

img_0731
Dette er altså så godt!  Dumplings,
img_2497
Woket brokkoli med hvitløk, bare så vidt hurtig stekt i olje og kraft.

 

img_2498
Stekte dumplings, kokte dumplings, brokkoli og tynne potetstrimler wokket så raskt at de bare så vidt er blitt varme.  De smaker utrolig godt.  

Jetlag -døgnvill i Hong Kong

 

Jetlag er no dritt, men det er en uungåelig bivirkning av lange reiser mellom øst og vest, eller motsatt.  En ubehagelig følelse av slitenhet, trøtthet og stinnhet fyller kroppen.  Man tenker «er jeg trøtt, er jeg sulten, tørst?» -problemet er at man aner ikke, man er bare utilpass.  På reise til Kina mister man ca seks timer på veien, som gjør at ett eller annet blir veldig kort.  Enten blir natta borte, eller dagen.  Men når jeg kommer hjem igjen så får jeg timene tilbake igjen, og da blir noe veldig langt.

IMG_2474.JPG

Vi setter oss på flyet på Gardermoen, og har en superkomfortabel reise.  Først seks timer til Dubai, så tre-fire timer med venting der, så syv timer til i flyet, og vips så er man i Hong Kong.  Da er klokka tre om ettermiddagen, men for min kropp så er det ni om morgenen.  Som oftest får jeg ikke sove særlig mye på flyet.  Jeg sitter der og ser på film etter film, og nyter mine Bose øretelefoner med noise reduction.   Flyet er lekkert og veldig stort.  Om jeg prøver å duppe av, så våkner jeg av kink i nakken eller hoften ut av ledd.  Det er ikke lett å sove på fly om man ikke er mann.  Når flyet nærmer seg landing, og jeg pakker sammen alt rotet mitt, tenker jeg, «tja, jeg er jo ganske våken egentlig».  Men det er en glede som ikke varer så lenge! Vel ute av flyet, setter vi oss ned og unner oss en cappuchino, glipper med øynene og lander litt mentalt.

Hong Kong har et supereffektivt flytogsystem som frakter oss forbi mengder av høye boligblokker i store mengder i Tsing Yi, til vi når fram til Hong Kong station.  Så bærer det videre i rød taxi, opp noen veldig bratte bakker til vårt hotell, og mitt lille hotellrom hvor jeg knapt får åpnet kofferten, så lite er det.  Da gjelder det å IKKE legge seg nedpå!  Det må unngåes for enhver pris faktisk!

I stedet setter man seg inn i en ny rød taxi, og sier «Wan Chai».  Det er et livlig strøk nede på Hong Kong island, med massevis av små restauranter, butikker, barer og nattklubber og strippeklubber.  Der ligger vår favorittrestaurant.  På dette tidspunktet er det allerede blitt kveld, vi er øre i hodet og må passe oss for ikke å bli overkjørt av store røde toetasjes busser eller taxier som kjører på venstre side.  Jetlagen er i ferd med å kicke inn for alvor.  Vi går forbi masse små restauranter med hengene høns i vinduet, svømmende fiskeboller og mange rare dufter som trenger seg inn i neseborene.  Vi går rundt hjørnet, og der ligger vår lille restaurant.

Vi drar opp den lille skyvedøra og går inn.  Det er et lite rom, med ca fem runde bord.  Det er bare å slå seg ned der det er ledig krakker.  Det sitter kinesere ved bordene og slurper i seg nudler og dumplings.  De slurper og smatter mens de dytter maten inn med lange chopsticks.  Vi setter oss ned på to harde runde stoler uten rygglene.  Menyen er et laminert kort med massevis av retter på.  Men vi vet hva vi skal ha, og peker på det på menyen.   Det er to store kalde Qingdao øl, dumplings og wokede grønnsaker.  Ølen er iskald og veldig store flasker, jippi!  Den smaker himmelsk! Det tar ikke lang tid før rettene kommer klasket på bordet.  Chopsticks og soyasaus står på bordet, sammen med chilipasta og eddik.  Rettene havner på bordet i den rekkefølgen de blir ferdige.  Vi spiser og spiser til vi blir stapp mette.  Skal man sove godt, må magen være mett.  Men oh, det er så godt.  Restauranten er travel, det er lysrør i taket, og kjøleskapet med øl og diverse durer i vei.  I hjørnet står kassa, hvor man betaler før vi går.  Min jobbkollega var litt skeptisk, for ikke å si sjokkert første gang jeg tok henne med hit.  Spesielt da dama brukte en meny som feiebratt da hun skulle feie opp noe dritt fra gulvet.  Nå er hun helt frelst, og synes maten er fantastisk.

Så er det ut på gata, kapre en taxi og endelig hjem til senga.  Kroppen tror fortsatt at det et bare ettermiddag, men full av øl og mat, og uten noen nattesøvn er det godt å legge seg likevel.  Jeg setter på vekkeklokka til klokken 7, dvs. klokka 01.00 etter norsk tid.  Og øyelokkene blir fort tunge etter en veldig lang dag.

Neste morgen våkner man av vekkeklokka, om man da ikke har våknet et par ganger før allerede.  Min reisevante kropp sover som regel som en stein fram til klokka går.  Jeg våkner og føler meg som en blanding mellom et takras og en katastrofe.  Jeg tasser inn på badet, og får se et morratryne med hovne røde øyne, hengende øyelokk og oppblåst kropp og et hår som står til alle kanter etter å ha blitt vasket i Hong Kong vann og deretter sovet på i våt tilstand.  Jeg tenker, å nei! Jeg føler meg som en syk flodhest, og tenker at det blir forferdelig å gå ut blant folk.  Så brygger jeg meg en kopp te på den lille vannkokeren, leser VG og FB på ipaden.  Og langsomt, langsomt så kommer jeg meg.  En dusj, på med klær og sminke.  Og smykker, det hjelper bestandig.  Så er jeg klar.  Klar for en ny dag, ny innsats.  Det går helt greit selv om klokka bare er 02.00 der hjemme. Yeah, klar for action!

 

 

 

 

 

Reisebrev fra 2016

Hei igjen kjære deg!

Da var vi her gitt!  Det er blitt 2016, og jeg befinner meg i Hong Kong.  Det er gått mange år fra jeg var et ungt og ubeskrevet blad, til nå.  Men hele livet har jeg reist, men den uskyldig nyfikenheten fra den gang er nok borte.  Men hvis jeg kommer til et helt nytt sted, hvor jeg aldri har vært før, så kan den komme tilbake.  Men som regel gjør jeg ting jeg har gjort før nå.  «Been there, done that». Litt synd i grunnen det.

I går morges reiste jeg fra Lier.  Fra gult høstløv og regn i luften.  I dag landet jeg her i Hong Kong til en travel by som dufter av eksos og varm fuktig aircon med et lett innslag av mugg og frityr.   Jeg er på jobbreise med en kollega.  Hun har vært med meg noen ganger nå.  Men det er alltid moro å ha med nye folk på tur.  De ser ting med nye øyne, og ofte må de guides for å tørre å gå inn i opplevelsene.  De ligger ofte der, rett foran nesen din.

img_2462

img_2473
Store kontraster mellom Norge og Hong Kong

Det å lære seg å reise, og det å klare å tilpasse seg det stedet hvor man kommer er en stor kunst, som slett ikke alle lærer.  Det hjelper å øve, og å bevisstgjøre seg på det.

Jeg hørte et radioprogram her om dagen, om en fyr som hadde bodd i en krigssone.  Han snakket om «å utvikle sin intuisjon».  Det å kjenne på magefølelsen, og stole på den.  Den samme lærdommen gjelder når du er ute og reiser.  Du må utvikle din sansing, ta inn inntrykk, utvikle evnen til å oppleve.  Det tenker jeg er veldig viktig.

Men akkurat i kveld er jeg jetlagged.  Jeg har ikke sovet i det hele tatt.  Jeg er trøtt, og internettforbindelsen her suger.  Så nå har jeg tenkt å ta en tidlig kveld, for å klare å stå opp klokka 01.00 norsk tid å dra på jobb.   Men vi snakkes snart, god natta!

Hilsen Birgit

 

Reisdagbok fra 1978. Kapittel 23 – Må man, så må man !!!

Kandahar, Afghanistan, 26.10.1978

Kjære dagbok, Her sitter jeg og skriver fra flere dager tilbake, og jeg er proppfull av inntrykk fra i dag.  Dette landet er bare ikke sant !!  Jeg kan ikke tro jeg her her !  Jeg må klype meg selv i armen.  Jeg har aldri møtt slike mennesker.  De bare smiler og ler, og de plager deg ikke.  De er nysgjerrige og vennlige, men ikke innpåtrengende som i Iran.  De vil bare at du skal sette deg ned og prate med dem.

Men tilbake til historien min. Alt det jeg hadde kjøpt, ja, Jeg kjøpte meg et ullsjal til å frelse meg fra kulda.  Det skal bli godt, så mye som jeg har frosset!    Mens vi handlet måtte jeg plutselig på do.  Tarmene rumlet og en skikkelig nødskitt meldte sin ankomst.  Det var jo selvsagt  helt umulig å finne en ordentlig do noe sted, men en liten gutt viste meg hvor jeg skulle gå.  Vi gikk rundt hjørnet.  Det var rett og slett bare bak noen av de støvgrå husene nederst i gata uten grus.  Der oppdaget jeg at jeg ikke var den eneste som brukte dette stedet som do.  Det virket som det var normalt !   Det lå bæsj over alt, uttørkede store ruker hvor digre grønne spyfluer koste seg.  Jeg så at afghanerne spiste mye granatepler, og spist frøene.  De uttørkede møkkakladdene var så fulle av spisse granateplefrø som stakk ut, at de så nesten ut som pinnsvin.  Jeg la merke til en ting til, dopapir manglet.  Det har de ikke her!   Det er derfor man ikke skal spise med venstrehånden, kun den høyre. Så da kan man jo tenke seg resten.  Plutselig forsto jeg også hvor praktisk den afghanske klesdrakten deres egentlig er.  De vide buksene, med skjorte med store skjorteflak og splitt i sidene.  Den funker faktisk som en bærbar utedo.  De kan rolig bare huke seg ned hvor som helst, og gjøre det de skal uten å føle seg sjenert.  Dessverre hadde ikke jeg sånn skjorte.

I mellomtiden, mens Bill ventet på meg, ble han kjent med den afghanske lille gutten. Han avtalte en tur og fikset en hestedrosje til oss.  Den var ført av en ung afghaner med turban, og vognene var malt i de villeste farger og dekorert med røde dusker.  Vi satte oss inn og humpet gjennom de hullete gatene, forbi moskeen og utenfor byen til et mausoleum eller moske.  Det var en nydelig tur, og fint å komme på utsiden av byen.  Moskeen var gammel og ganske forfallen, der den var laget av brune mursteiner laget av sand, men den var i bruk !  Utenfor satt det en gammel mann og passet på.  Vi tok av oss skoene og gikk inn.  Inne i halvmørket i den gamle moskeen satt det blinde og ba, mens andre mediterte.  En nomadejente hylte og skreik og vred seg i hysteri.  En av familiemedlemmene hennes var død,  jeg vet ikke om dette var den normale måten å markere dette på ?   På vei ut ga jeg «baksheesh» til mannen som passet på skoene.  Han ga meg tilbake en kinesisk mynt.

Her i Afghanistan er hasjish en gammel tradisjon og helt normalt, og ansett som lovlig, mens det ikke finnes noe alkohol. Afghansk hasjish er jo berømt fra gammelt av og det dyrkes hamp over alt her.  Man legger merke til det og lukter det over alt.  Det er normalt å røyke, men ikke å drikke en dråpe alkohol.  Det er jo ganske annerledes fra hvordan vi er vant til.

Reisedagbok fra 1978 – Kapittel 22 -Det første møtet med Afghanistan

Herat, Afghanistan

Kjære dagbok,

Når vi endelig var ferdige på grensestasjonen så kjørt vi til Herat og overnattet på plenen til Najib Guesthouse.  Jeg la meg tidlig fordi jeg følte meg ganske dårlig.  Neste dag var jeg ikke stort bedre, men jeg sto opp likevel.  Jeg ville bare ut og se, jeg var så nysgjerrig !  Først gikk vi til banken, Kevin og jeg.  Der gikk det ikke akkurat raskt å få vekslet reisesjekkene våre.   Det tok ikke mindre enn to timer å få vekslet penger.  Men det gjorde heller ikke noe.  Det var mange andre kule reisende der som jeg kunne prate med.  Så dro vi ut i byen, og der møtte vi Bill, den skjeggete amerikaneren i rød dynejakke.

afghanistan-burkaHerat er litt av en by !! Det er brede gater uten hverken asfalt eller grus, bare støv. Det er hestekjerrer som er pyntet med røde ulldusker, og en og annen sau.  Kvinnene går i afghansk burka som nærmest er et vandrende telt.  De er laget i tynn silke, og har en hatt sydd inn på hodet, og en brodert netting foran øynene.  Det er egentlig grasiøst å se på, når kvinnene går med dem, der de flagrer av gårde i burkaen sin.  De ser ut som vandrende telt.

Vi bestemte oss for å finne oss noe å spise, og fant en typisk afghansk restaurant. Vi spiste Pilau, som er en risrett kokt sammen med kjøtt.  Vi måtte spise med fingrene, og det viste seg å være mer vanskelig enn en skulle tro.  Hvordan få løse riskorn inn i munnen ved kun hjelp av fingre.  Vi satt og prøvde ut litt forskjellige metoder da Bill fikk for seg at han kunne drysse dem inn i munnen.  « I just sprinkle them in»  Problemet er at han har helskjegg !  Så hele han ble dekket med hvite riskorn.  Den tufsen, han er jo ellers så bekymret over hva han tar på eller hva han spiser, og der satt han og drysset mat over hele seg.   Hele herligheten kostet bare 14 afghanier, dvs. ca kr 2.  Kevin som er annensjåfør, måtte tilbake for å jobbe på lastebilen, så jeg gikk rundt i byen sammen med Bill.  Jeg kjøpte meg en hel masse.  Dårlig innflytelse fra den kjøpegale amerikaneren kanskje. Jeg kjøpte en nydelig grønn afghan kjole.  Den var vakker i de dypeste mest intense grønnfarger, og med gamle kutch broderier i rødtoner på brystet.  Den var skikkelig fin og av god kvalitet.  Den kostet 1300 Afs som utgjør ca 15 pund.  Så endte jeg opp med å kjøpe meg et par røde ballongbukser med mansjetter nederst og et lærbelte med en liten veske på.

Reisedagbok fra 1978. Kapittel 21 Wow, jeg er i Afghanistan !!!

Qala Bist, Afghanistan, 25.10.1978

Kjære dagbok,

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe igjen.  Jeg skulle ha benyttet tiden på grensen, men da skrev jeg brev isteden.  Jeg var ikke i særlig god form heller, jeg hadde hodepine, og hodet var ganske tett.  Hvite prikker på mandlene har gått som en epidemi på lastebilen.  Jeg var dårlig et par dager, men er OK nå, har bare litt hodepine.

Å komme inn i Afghanistan var helt fantastisk. Grensen besto av en stor åpen plass, med en mengde små kontorer rundt omkring.  Ute på plassen var det massevis av folk på reise. Store busser fulle av Afghanere som ventet på å slippe gjennom.  Vi ankom selvsagt midt under lunsjpausen.  Det var afghanske menn i alle aldre og fasonger.  Noen med mongolske trekk, andre med mer arabisk utseende.  De har herlige turbaner på, som kler dem så godt.  Noen er hvite, andre er brune eller i blå silke,-men mest hvite.  Andre igjen har ullhatter, men alle har digre bukser og knelang skjorte på utsiden.  Kvinnene vi så var enten vestlige reisende, eller pakistanske kvinner på vei hjem. Afghanske kvinner var ikke å se. Et fenomen med afghanske reisende er at alle drasser på digre madrasser.  De tar med seg madrassen sin på bussen, like godt !    Bussene har lass like høye som bussen selv, av oransje, rosa og gule madrasser

 

Vi satt på grensen i over fire timer. Med jevne mellomrom ble vi kalt inn til et kontor.  Enten politi eller helsemyndighetene.  Helsekontoret var ekstremt møkkete med knuste vinduer og en fyr som satt og pattet på en sneip.  Det var ikke kjedelig å sitte der,  selv om vi måtte sitte der så lenge.  Jeg bare satt og så på folka og pratet litt med noen av dem.  Dette var også første gang jeg så virkelig fattigdom.  Det var skikkelig stusselig der.  En mann kom og samlet melonskallet mitt, og det var ikke fordi det var søppel.

 

På den persiske siden av grensen var det et smuglermuseum. Der kunne vi se alle mulige merkelige metoder for å smugle hasj og narkotika.  Det var tydelig at det var veldig aktuelt akkurat her.

 

Mathall i Buskerud

 

img_2364

I forrige uke gjorde jeg noe uvanlig til å være meg.  Jeg ble invitert med på «Inspirasjonsseminar om matproduksjon i Buskerud».  Seminaret ble avholdt på vakre Sundvolden Hotell, og til stede var det massevis av bønder og matprodusenter fra hele Buskerud.  Jeg er jo ikke akkurat noen bonde, men jeg ble invitert med likevel, og det satte jeg pris på.  Noe av poenget var kanskje å tenke litt nytt, og da kan det være fint å trekke inn folk fra helt andre bransjer, som kanskje har en litt annen vinkel enn den vanlige.  Jeg går ut i fra at det var mine grunderegenskaper som var det utslagsgivende.

 

Seminaret var som sagt et inspirasjonsseminar for matprodusenter.  Vi fikk innledningsvis høre om litt visjoner og mål.  Matproduksjonen i Norge må øke i takt med befolkningsøkningen.  Matproduksjon er jo faktisk veldig viktig.  Jordas befolkning øker, og vi står overfor mange utfordringer med miljø, areal og klima.  Og hva er bra for framtiden, hva er det vi ønsker oss ?  Det er trender også i dette faget.

 

img_2433
Deilig lunsj  av lokal mat på Sundvolden hotell

 

Vi fikk høre om Økologisk Spesialkorn og  dyrking av urkorn, som økte med 30% i året, om matkasser fra Matopplevelser i Numedal med lokale produkter til hyttefolket, om trønderske matprodusenter som hadde gått sammen om et «manifest» for å skape felles forankring omkring trønderske råvarer og Matopplevelser i Numedal, mat og drikke festivaler som vokser.  Dette er jo spennende !

Et forslag som ble satt på agendaen  var et forslag om å lage en mathall i Lier.  Det er nemlig slik at rett ved E 18 ved avkjørselen til Lier, så ligger det en stor låve.  Den er eid av fylkeskommunen, og den var en testamentarisk gave til Buskerud Fylke, og må etter testators ønske brukes til gavn for landbruket i Lier.  Denne låven har nå stått der tom i minst de 30 årene jeg har bodd her.  Lokale krefter har snakket om ideen med mathall i en tid.  Men nå ble ideen lansert på dette møtet, overfor bønder som er mulige leverandører.  Jeg føler det er et viktig skritt mot målet.

 

img_2372
En modell av låven som viser hvordan den kan brukes til mathall

 

Jeg tenker at dette er en  spennende og god ide.  Jeg tente på ideen straks jeg hørte om den.  Rett og slett lage et «fabrikkutsalg for mat», nær der maten produseres.  Mathall eller matmarked hvor lokale produsenter kan selge sine varer.  Et sted hvor folk kan svinge innom for å plukke opp sin lokale matkasse, med gode, lokale, gjerne økologiske produkter.  Men også et sted å finne et mye bredere utvalg fra nisjeprodusenter.  For småprodusenter må jo dette være en fantastisk og inspirerende mulighet?

Her i Lier bor vi nesten oppi matfatet.  Det bugner av grønnsaker, bær, epler, poteter  og salat i et mye større utvalg enn det du finner i butikken, i tillegg til at det er blodferskt og kortreist.  Men selv om du bor midt oppi det, er det ikke lett å få tak i.  På Kiwi finner du mest epler fra Italia og Argentina, mens de lokale varene er mer eller mindre fraværende.  På jordene rundt oss vandrer det også gressetende kyr som gumler økologisk liergress og lager sunt og deilig kjøtt rikt på omega 3.   Og ikke å forglemme osteprodusentene.   Det ønsker vi da også å få kjøpt.  Men det er ikke lett.  Da må du være godt kjent og over middels velorientert om du skal klare å spore det opp.  I tillegg til at du må kjøre rundt på diverse gårdsutsalg som har åpent på odde tider.

På seminaret fikk vi høre om Matopplevelser fra Numedal, som selger varer fra mange småprodusenter.  Og ganske raskt gikk det opp for oss at det faktisk er mange småprodusenter fra hele regionen, ikke bare fylket, som ville hatt glede av en slik mathall.  Faktisk kan dette være det som skal til for at mindre nisjeprodusenter kan få en omsetningskanal for sine produkter.  Så dette er ikke et prosjekt for bare Lier, det er et prosjekt for hele fylket.  Ta gjerne med Telemark og Vestfold også.

img_0716
Her har låven ligget tom i mange år, rett ved rundkjøringen.
img_0715
Låven ligger rett over der det står 285

 

Men vil det komme noen kunder ?  Det er jo et veldig vesentlig spørsmål.  Ja, beliggenheten er ganske perfekt.  Låven ligger rett ved rundkjøringen ved av og påkjøringen til E18.  Alle fra Oslo som skal til eller fra Sørlandet, fjellet og dalførene eller vestover, kjører forbi dette stedet.  I tillegg til at det er nær Drammen.  Lier selv har et kundegrunnlag på ca 25.000 personer også.  Det er vel nærmest Norges største veikryss.  Dette er en veldig attraktiv og sentral tomt.  Det er vel å forvente at Veivesenet vil sikkert ha sitt å si om tomta, det må undersøkes. Avkjøringene er der i dag, men man vet aldri hva som kan skje i forbindelse med nye planer.

Men hva med å plukke opp en weekendkasse på vei til hytta ?  Og en ukeskasse på vei hjem, full av purre og beter, og kjøtt fra økologisk fe.  Samt korn, og ost, eplemost og kanskje lokalt øl også.  Eller en kasse deilige norske epler?

Jeg tenker  at Mathallen kan bli et slags senter for distribusjon og kompetanse  for lokalprodusert norsk mat.  Kanskje med netthandel, hvor du kan legge inn forhåndsbestilling og bare plukke opp kassa på vei forbi.  Hallen må være velorganisert, og ikke gjøre ting for komplisert.  Samtidig må den være kul og moderne og i følge behovene til travle unge mennesker.  Et slikt senter vil være en arena hvor produsentene også må samarbeide i tillegg til å konkurrere med hverandre, og dermed skape en bærekraftig klynge av matprodusenter.  Det tror jeg vil virke stimulerende på næringen, og skape vekst.

En modell av mathallen er utarbeidet av en lokal masterstudent og arkitekt, Nina Duesund.

img_2374
Harald Buttedal viser fram modellen av Mathallen

Er ikke dette en ganske kul ide da?

Det var riktignok noen som var veldig negative, men det er det jo alltid når man skal gjøre noe nytt.  De fleste var derimot positive, og syntes dette var en veldig god ide.  Det ble snakket om å opprette et forstudie.  Det høres ut som en veldig god ide!  Lykke til, sier jeg!