Reisedagbok fra 1978, kapittel 65 -Det nærmer seg slutten

I kveld gikk vi ned til «The Cave» for å spise. Der var det bare så mange «spaced out folk».  Det føltes helt utfreaka å være straight.  En fransk junkie som satt ved samme bord som oss, hadde bevegelser  som et lite barn der han satt og lekte med sine fjær og sølvpapir.  Hva er det som får folk til å ødelegge seg selv så fullstendig?!

img_3300
Kvinnen i huset vårt

Jeg har vanskelig for å venne meg til at folk glor på meg. Ungene her bare stiller seg ved siden av deg, eller i døra, og så bare GLOR de.  Hvis du viser dem noe, eller rett og slett bare har ett eller annet, så bare spør de om å få det.  Det er vanskelig å kommunisere helt uten ord.  Jeg kan bare si Namaste, og etterpå blir det å kikke på hverandre.  Nå har akkurat Ganesh`s mor på 83 vært og glodd på meg.  Jeg skriver og leser mye, så de tror sikkert at jeg er veldig klok.  De skulle bare visst hva jeg skriver.

I morgen reiser Kevin hjem til England….. Jeg blir igjen…

Reisedagbok fra 1978, kapittel 64 -Det røyner på.

Kathmandu, 19.12.1978

Det er tidlig, … I hvertfall ser det tidlig ut ! Det er veldig fuktig og disig her om morgenen. Jeg kan se den fuktige lufta sige inn døra, som står på gløtt.  Jeg har akkurat krøpet ut av min lune sovepose, og jeg sitter nå og vokter grøt og kaffevann.  Parafinbrenneren soter i tjukke lag.  Det er den eneste varmen vi har her i huset. Les videre

Lær å spise kinesisk hotpot

Kinesisk hotpot er helt fantastisk godt og en av mine mange favoritter.  Men man trenger å lære seg hvordan man skal spise det.  Jeg har faktisk havnet i uoverensstemmelse med  nordmenn når vi har prøvd å spise hotpot  sammen i Europa.  De var så livredde for bitene «sine» at poenget med å dele et hyggelig måltid forsvant.  Nordmenn altså ! Les videre

Reisedagbok fra 1978, kapittel 62 -siste dag i fjellet

Neste dag:

I dag har vi begynt på veien tilbake til Kathmandu. Klimaks er nådd, nå går veien for det meste nedover.  Kevin får flatklemte tær, og jeg får geléknær, men nedover går det.  Det er en behagelig tur, vi hadde et lunsjstopp med den sedvanlige risen og de brennende sterke grønnsakene.  Jeg begynner å bli utrolig lei av ris nå. Les videre

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 60 – Å bo i et Sherpa hjem er en vakker opplevelse.

Kutumsang 12.12.1978

Kjære dagbok,

img_0882

Etter de to første dagene på trekkingen, som var beinharde, har alt vært mye lettere enn ventet. Vi gikk fra Tarke Gyang (en av de viktigste og største Sherpa landsbyene) opp til Melemchi.  Først ned, og ned til et elveløp, og så opp på andre siden.  Vi hadde et langt lunsj stopp, men ankom likevel tidlig.  Jeg satt meg ute i gresset og skrev og røkte.

Alle Sherpahusene ser ut til å være temmelig like innvendig. De har et stort rom med en veggfaste hylle med flotte utskjæringer, ikke så ulikt et norsk framskap.  Alt er laget av tre som blir mørkt av den åpne ilden.  Det er en opphøyning på gulvet i det ene hjørnet, hvor kona i huset troner, og det tjener også som seng.  Det er et åpent ildsted, hvor kona sitter på huk og rører i risgryta.   Fra det hjørnet kan hun rekke nesten alt hun trenger og hvor alt er veldig velorganisert og vakkert.  Vi ligger  på en slags hems, hvor vi kan se ned på kokestedet og den vakre trehylla.

Kona i dette huset passet babyen til den eldste datteren, fordi mammaen var blitt syk.  Det var helt nydelig å se på der hun satt rolig med babyen i fanget mens hun kokte mat til oss.  Når hun skulle mate barnet, tok hun en blanding av mel og smør i munnen, tygget det og blandet det i sin egen munn før hun spyttet det inn i munnen til babyen, som tok det i mot som en gapende fuglunge.

Til middag spiste vi ris, ris og ris og litt kruttsterk potetcurry.  Vi sover jo alle sammen i det store oppholdsrommet, hvor vi kunne se alt.  Da vi skulle legge oss så vi hvordan kona kledde av seg på overkroppen, før hun så kledde av ungen og surret den  forsiktig inntil seg.  Slik skulle de sove sammen om natten.  Ungen får både varme og kroppskontakt, -og den var ikke en gang hennes egen, det var barnebarnet.  Det var spesielt å få se noe så nært !

 

Reisedagbok fra 1978, kapittel 59 -Lite mat men god utsikt

Himalayafjellene, Tarke Ghyan, 9.12.1978

img_0880

I dag har vært en god dag. Steve lagde sin fenomenale grøt til frokost.  Vi spiste, men ble litt sure da vi oppdaget at Rincci hadde spist opp alle dropsene våre.

Så gikk vi opp til det ukentlige markedet.  Jeg hadde vel et travelt Indisk marked i hodet, men da vi kom fram oppdaget vi at markedet bare besto av  et par fyrer ved noen gamle trebord  som solgte sukker, te, skolisser, hårklips og gummisandaler, det var utvalget ! Det er ikke mye å bli metta av.   Jeg satt meg ned og spiste neper og så på utsikten, den var det ikke noe i veien med.

Vi kom av gåre klokken halv ett. Vi hadde en fin tur og jeg nøt å gå.  Det gikk litt opp og ned, men med en fantastisk utsikt.  Jeg kjenner at leggmusklene jobber og at formen blir bedre.  Utrolig !

Her sover vi nok et nydelig sherpahus, rett bak et buddhist tempel. Tempelet var virkelig merkelig, med bønnehjul og fantastiske veggmalerier, store trommer og voldsomme gudebilder.  Et bønnehjul var så stort som et hus.  Jentene dro det rundt, lo og fniste og en fikk nesten inntrykk at det var den lokale karusellen.

img_0918

Til middag spiste vi ris, ris og ris, og bittelitt tørket bøffel, så gikk vi ned til Exodus-campen.  Der var det stort bål, varm te og nybakt sjokoladekake !  Den var ikke verst til å være stekt på bål.  Sherpaene sang og dansa.  Det er ubegripelig kaldt her, jeg skjønner ikke at de holder ut å bo her.

Månen er stor og klar i natt, og det er ganske fantastisk ute. En nattehimmel som er dyp blå, hvitt klart lys fra den store, nesten runde månen, gnistrende stjerner som blinker i den krystallklar  luften og den svarte skyggen fra det mørke pagodetaket på tempelet som tegner seg i en sylskarp silhuett.  Det ser ut som et klisjebilde.  Det er helt stille, ingen motordur eller elektrisitet, bare stillhet som kun blir forstyrret av en gal hund som gjør og gjør…..

 

Reisedagbok fra 1978, Kapittel 58 – En ketchupkatastrofe i Himalayafjellene

Serematang i Himalayas, 8.12.1978

Kjære dagbok

I går ble det en kort tur. Vi gikk bare i 2,5 timer, men på den turen rakk vi stige 1000 fot.  Jeg fant en fin gå/pusterytme som gjorde meg seig opp bakkene. Jeg tror jeg begynner å komme i trening, det er herlig. Nå kjenner vi at det blir kaldere nå når vi kommer høyere opp i fjellene.  Vi har steget 2000 meter fra der vi startet.

img_0879

I dag ble vi hele dagen på det lille tehuset som vi sover på. Vel, tehus,de kalles det, men egentlig bor vi hjemme hos en familie i deres tradisjonelle sherpa hus.  Det er virkelig et «dukkehus» vi bor i, ryddig og rent og veldig vakkert.  I oppholdsrommet er det en stor trehylle som er utskåret og nydelig, og som inneholder alt kjøkkenutstyr de har.  Alt er laget lokalt, og rommet er i mørkt tre.   Krukker og glass er pent utstilt på en dekorativ måte i hylla, noen er fulle av farget vann for å pynte opp og glitrer når lyset faller på det.  Rett ved siden er ildstedet, hvor kona i huset kan sitte rolig på gulvet og nå alt hun trenger mens hun lager mat.  Der spiste vi både lunsj og middag som hun lagde i stand til oss.

Til tross for at vi spiste god middag i går, begynte Steve å bli fryktelig lei av bare ris og dhal.  Dhal er linser, som de koker til en tynn suppe.  Den er sikkert næringsrik, men veldig lite mat for en som er vant til kjøtt og flesk.  Så Steve slo til og dro fram en dyrebar flaske ketchup ut av proviantkurven.  Det er ingenting å få kjøpt noe sted, bare med pakker med «glucosebisquits» dvs knusktørre Mariekjeks, ellers er det ingenting.   Vi satt med den lille ketchupflaska vår og ristet forsiktig og andektig ut en liten dott i hjørnet på tallerkenen, -dette måtte spares!  Denne dyrebare ketchupen skulle friske opp risen vår i de neste 10 dager, var planen.  Men så, -inn kommer Rincci, guiden vår, setter seg blid og fornøyd ned og skal spise lunsj.   Han smiler bredt, og dynger på med vår dyrebare ketchup.  Jeg ser Steves ansikt stivne, mens  Kevin ser på med store forskrekkede øyne. Ketchupen vår forsvinner, i store mengder, ned i Rinccis sultne gap.

Utpå dagen greide vi å bevege oss opp til klosteret som vi hadde hørt om, som lå oppi fjellet. Det var ikke mye av et kloster, spør du meg, bare noen ruiner, men derimot traff vi en hyggelig amerikaner og en jente som jobbet i fredskorpset.  Vi satt og pratet og så på den flotte utsikten, og på sola som forsvant bak blånene.  Det er vakkert her oppe i fjellene.

Den kvelden hadde vi en del diskusjon om hva vi skulle spise til middag. Vi blir jo sultne av klatringen, og maten er veldig asketisk.  Steve insisterte på havregrøt, men kona i huset hadde allerede begynt å koke ris, -og ikke dhal, men poteter og turnips som en slags curry.  Det var ganske godt, og vi jazzet det opp med et egg !! Jippi, litt protein !   Til dessert lagde vi oss stuede epler og curd (lokal yoghurt)  Det gjorde godt i magen.

Nattelivet her oppe i Himalaya er ikke mye å skryte av. Vi spiste maten vår, så på ungene i familien spise store berg med ris.  Det er helt utrolig at en barnemage kan romme så mye !  Hjemme i Norge er barna kresne og vil ikke ha det, og ikke det.  Her tror jeg ikke det er noen som klager.

Vi la oss klokka 8. Det var kaldt og vi røyka oss en pipe på senga, så sov vi ekstra godt.  Jeg sover forresten ved foten av et buddhist-alter.  Røkelseskoppen tjener som askebeger.