God langhelg til deg, men…

Perfekt ferielektyre, sier bokbloggeren Litt.kritikk. Likte du «Spis,elsk, lev» av Elizabeth Gilbert, så liker du denne.

Her hos oss blir det hagearbeid og besøk av barnebarn. Pallekarmer og matjord venter.

Kan jeg forresten be deg om en liten tjeneste? Jeg jobber hardt med markedsføringen av boka. Som en enslig “indieforfatter” uten noe forlag i ryggen, må jeg gjøre alt selv. Og jeg ønsker å få boka inn i så mange bokhandlere som mulig, men helt spesielt på Gardermoen. Hadde den ikke passet fint der? Jeg vet det er litt av en ambisjon, men det må da gå an. Spesielt hvis jeg får litt hjelp av dere.

Hvis «alle» jeg kjenner, som synes boka er verdt det, stikker innom i bokhandelen, enten på Gardermoen eller hvor som helst og bare spør sånn helt uskyldig om de har HIPPIEREISEN, så vil de kanskje ta den inn til slutt. Det er nemlig veldig utfordrende å nå ut til alle forhandlere, og stikke seg fram i den skarpe konkurransen. Nå nærmer ferien seg, og folk trenger en god feriebok.

Nå er boka også kommet ut som pocketbok også. Lett å ta seg. En helt perfekt feriebok i følge bokbloggeren Litt.kritikk. Les mer under bokomtaler.

Mange av dere som har lest boka mi nå, og mange husker kanskje kapitlet “Endelig India”, hvor jeg fortalte om vaktskiftet mellom de stramme soldatene på begge sider av grensen mellom erkerivalene India og Pakistan som konkurrerte om hvem som har høyest beinføring. Her er en liten film, så du kan bedømme selv hvem som er tøffest. Det var de samme som tagg kulepenner….

Og takk for hjelpen og god helg😘 og se filmen, den er sykt morsom

Vet du hva en hippie er?

Alle tror de vet hva en hippie er, men vet de virkelig det?

I dag tror kanskje yngre folk at alle hippier løp rundt med psykedelisk mønstrede slengbukser og blomster i håret, noe som kanskje er et litt forenklet bilde. (Men litt gøy er det da)

Herlig bilde fra solfesten, hippie a la 2022.

Det hele startet med “Beat-generasjonen”, også kalt “beatniks” eller “provos”, som oppsto blant en gjeng amerikanske forfattere på 1950 og 60 tallet, i San Fransisco og i Greenwich Village. De var påvirket av Østens filosofi og religion, tok avstand fra Vestens materialisme og streben, og søkte etter dype opplevelse og livets hemmelighet gjennom sex, drugs og jazz, -som siden utviklet seg til «folkmusic» med Bob Dylan og det vi kjenner som visebølgen. Axel Jensen var kanskje en norske beatnik, der han skrev, levde livet og dro til Hydra. (kilde: Store norske leksikon)

Hippiebevegelsen oppsto midt på 60-tallet og varte ut 70-tallet, som en ungdoms og protestbevegelse, en videreutvikling av beat-generasjonen. Hippiene ble også kalt blomsterbarn der de puttet blomster i geværmunningen som en protest mot Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen nådde sitt høydepunkt i 1968, med Beatles som dro til India, og Woodstockfestivalen i 1969, som ble en film i 1970 som gikk verden over.

Allen Ginsberg var en lederskikkelse i beat-bevegelsen, en avantgarde-dikter hvis mest berømte dikt het “Howl”. Også Jack Kerouac, som var opphavsmannen til “spontan prosa” og skrev reiseromanen “On the road” utgitt i 1957, året da jeg ble født. De var på samme alder som mora mi, født ut på 1920 tallet.

Disse beat-gutta søkte etter beat, som i musikk, og de var hip. Og kanskje var det der navnet utviklet seg fra? Ikke vet jeg, vet ikke om noen andre vet det heller. Hippie var uansett en betegnelse som ble satt på andre, det var sjelden noen som omtale seg selv som hippie.

Dette er en sveitsisk dokumentar fra 1973 om fenomenet «ungdom på The Hippie-trail». Kan du litt tysk (gjerne sveitsertysk) så kan du forstå litt hva de snakker om. Men bildene taler for seg.

Jeg var aldri noen stor hippie egentlig. I tillegg til at jeg var født ti år for sent til å rekke høydepunktet. Jeg følte meg alltid underlegen de virkelig utfrika personene, som var semi-releigiøse og utførte poojas og bygde altere og gikk på bare føtter kun ikledd en lungi. Sånn var aldri jeg. Jeg snuste på det hele, men holdt meg alltid på det tørre. Som nevnt, det var ikke alle som kom fra det med vettet i behold, så å holde seg på matta var nok det ikke så dumt, sett i ettertid. Hva det kom av, vet jeg ikke. Jeg har lurt på det mange ganger selv…

Jeg var heller ikke den eneste som reiste på en slik tur. Det var tusenvis som reiste ut over 1970-tallet. Det var et enormt stort fenomen, og helt klart starten på moderne turisme, bortsett fra at vi ville heller dø enn å bli forvekslet med en turist! -det verste som fantes, i våre øyne.

Det var spesielt mange engelskmenn, australiere og canadiere på veien. De første som startet med busser fra India til England var “The Indiaman” i 1957, som utviklet seg til en hel haug med buss-selskaper og gamle lastebiler, som den jeg reiste med. Dette foregikk helt til 1979, da den islamske revolusjon i Iran satt en stopper for det hele.

Bak på lastebilen

Men at jeg var en av de virkelig få nordmenn som tok denne turen, er sikkert. Det var kanskje noen andre, men ikke mange. De jeg traff kan telles på to fingre, og hvert fall ingen jenter alene! Norge var et lite og perifert land på den tiden, folk hadde kanskje ikke så mange penger, og i Norge var folk mer opptatt av å være AKP-ml’ere eller gå på vevkurs.

For å lære mer om stemningen på den tida anbefaler jeg denne podcasten:

https://radio.nrk.no/podkast/hele_historien/sesong/vaepna-revolusjon/l_9a1c2802-48b6-4a48-9c28-0248b63a48df

Den beskriver tida veldig godt, sånn jeg opplevde den i arbeiderbyen Rjukan og på Grunerløkka hvor jeg bodde.

Men det viktigste av alt, var at jeg skrev det ned, tanker og observasjoner, kultursjokk og opplevelser. Det hadde jeg aldri kunnet rekonstruere i dag, uten dagboka. Takket være den handler boka om noe mye mer enn meg, og hva jeg gjorde. Den er en tidskapsel, fra hvordan verden var da.

Hva gjør jeg nå…

Her sitter under et sitrontre og lurer.

Det kunne vært verre sted å sitte, men hva skal jeg finne på nå? Boka er jo utgitt, nå er det vel bare å vente?

På hva? At noe skjer? Det skjer vel neppe av seg selv.

Alle som har bestilt bok av meg har nå mottatt den. Noen er ferdig med å lese, andre holder kanskje fortsatt på. Boka kan selvsagt kjøpes i alle nettbokhandlere fortsatt. Men hvordan få flere til å ville det?

For selv om jeg har solgt “mange” bøker og mottatt kjempegode tilbakemeldinger, så er det å få den til å bli kjent, -slik at den kan “ta av og få vinger”, er vanskelig som bare det.

Konkurransen er stor. Det utgis tusenvis av bøker i Norge hvert år, og bare noe få blir bestselgere. Men når man først slår an, kan det selges mange. Som Abid Raja som har rundet 100.000. Det er jo helt vilt! Men jeg må si det, det er velfortjent. Jeg har lest boka hans, og den er virkelig god. Han beskriver kampen mellom to kulturer på en nyansert og varm måte, likevel så klar. For en bragd! Abid Raja var en dagbokskriver han også forresten, og utgis selvsagt med et forlag i ryggen.

I mellomtiden kan jeg jo skrive litt her på bloggen. Dette er et perfekt sted å dele bonusmateriale. Stykker som ikke kom med i boka, men som kan være morsomme å lese likevel. Og kanskje litt om hippietiden og hvordan disse hippiereisene artet seg for andre enn nordmenn, som holdt seg hjemme.

For som jeg har sagt tidligere, så var hippietiden i Norge ganske annerledes enn i mange andre land. Dette vil jeg gjerne komme tilbake til og utforske litt mer.

1978 var vel alt for sent å være hippie, var det en som skrev i en kommentar på Facebook. Det var vel snarere punk og disco som telte? Jo, det er jo sant nok det. Jeg husker godt at Saturday Night Fever herjet rett før jeg skulle dra, og at jeg syntes at rytmene var fengene. Men det stoppet meg jo ikke fra å ville reise. Og som en venn sa til meg rett før jeg dro; “Det er for seint Birgit, hippietida er over nå” Jeg kikket alvorlig og full av overbevisning på han, og svarte “Jeg ble ikke født før, så jeg er nødt til å reise nå». Jeg var bare 21 år, tross alt.

Rjukan Arbeiderblad tok dette bildet av meg, da de proklamerte at Rjukanjenta Birgit Løitegaard skulle reise til Kathmandu med lastebil, og fortalte at jeg skulle skrive reisebrev til avisa. Noe jeg også gjorde, en god stund. Klippene ligger hjemme i en perm. Jeg synes de er morsomme å lese, og forbausende godt og reflektert skrevet.

På bildet ser det ut som om permanenten allerede hadde gjort et inntog i mine glatte lokker, som et tegn på at åttitallet nærmet seg.

Men dit jeg reiste møtte jeg bare tradisjonelle mennesker som levde som de hadde gjort de siste hundre år. Alt var vakkert, spennende og eksotisk. Ikke hadde vi telefon, internett eller kredittkort. Tenk så heldig jeg var, som reiste da.

Her kan du lytte litt til starten, da jeg akkurat hadde satt meg på lastebilen.

Husk å abonnere på bloggen, slik at du får med deg flere kapitler, bilder og bonusmateriale.

Vennlig hilsen Birgit

En liten påskehilsen fra oss i «Fyrstikkesken»

Da er vi kommet godt inn i påskeuka, sola skinner og snøen smelter. Snart er det vår på ordentlig!

Jammen klarte jeg å lure inn en liten bokreklame, selv her oppe på fjellet. For selv om hytta vår er en enkel «retro-bu» uten strøm og vann, så har vi nå solceller på taket og ypperlige signaler fra Gaustatoppen. Så dermed kan jeg følge med på Face og Insta.

Hyggelige meldinger dukker opp fra folk som sitter og leser Hippiereisen på påskeferien 🥰 Sånt blir man jo glad av🤗

Ellers har vi feiret bursdag til vår sønn, med kake og gaver.

En god hodelykt er alltid bra å ha på tur. Og appelsinkaka smakte bra.
Obligatorisk hyttefrokost
Gutta på tur

Dessverre ble barnebarna med familien forhindret fra å komme til fjells på grunn av influensa med 39,9 i feber. Skikkelig kjedelig for dem, men også for oss alle som hadde gledet oss til å være sammen. Men hva skal man gjøre? Hvem har vel lyst på influensasmitte nå? Litt har vi lært litt de siste årene.

Vi som hadde gledet oss til å male påskeegg med barnebarna, gjemme dem og lete før vi skulle grille pølser. Det blir ikke noe av. Huff så dumt! Veldig leit.

Kvelden ble tilbragt med Monopol. Det var lenge siden sist. Hadde glemt hvor morsomt det var, selv om jeg tapte.

Så da får jeg vel bare prøve å nyte påskefjellet uten besøk da. Ikke minst til å drasse med meg all maten hjem igjen, på snøscooter, 72 egg!🥺 De som skulle vært malt og gjemt rundt omkring😞 mens glade barn lette.

Gaustatoppen i det fjerne, like fin alltid.

I stedet skal jeg bli ferdig med boka jeg leser, Abid Raja. En fantastisk bok, han formidler historien sin utrolig godt. En historie som gir leseren en økt kulturforståelse, som fortelles levende og interessant. Skjønner godt at den har solgt godt!

Da får dere som leser boka mi, fortsette å kose dere med den. Fram til nå er det «den indre krets» som for det meste har kjøpt boka, salget har vært kjempebra, og tilbakemeldingene veldige gode. Det betyr at jeg får selvtillit nok til å tro at den har livets rett og at jeg tør satse.

Nå håper jeg at jeg lykkes med å få den ut til flere. Det er en jobb som er ganske vanskelig, som jeg må klare selv. Om jeg spammer mine omgivelser, så beklager jeg det, det vanskelig å unngå. Sorry🙏🏻😇

Ønsker alle en herlig påskeaften og en rolig, fin påskemorgen. 🐣☀️

Hilsen Birgit

Endelig i en bokhandel

Det var stas å finne boka i bokhylla hos Norli på Liertoppen i dag. Det er bare å spørre etter den, så kan de bestille den. (fint for meg også, om du spør)

Og om du er i beit for påskelitteratur, og ikke har tid til å vente, så anbefaler jeg å prøve E-bok, som du kan lese på telefonen eller lesebrett. Det er virkelig OK å lese på telefon, lett å bla, lett å lese over alt. Det er bare å skrive på Google E-bok Hippiereisen, og opp kommer den. Kun kr 245,-

Men vil du heller ha en innbundet og signert bok, send meg en melding, så sender jeg gjerne.

Ellers fortsetter gode tilbakemeldinger å komme. Det virker som folk koser seg med boka, både kvinner og menn. -Lett å lese, blir dratt med på reisen, underholdende, levende beskrivelser, spennende, at du turte, er det folk forteller, mens de smiler.

I forrige uke var jeg i Langesund og holdt bokbad hos Bamble Leseselskap. Det var veldig hyggelig å komme til vakre Langesund. Bokbadet var kjempebra, men publikum var mye mer interessert i å drikke kaffe enn å kjøpe bøker av meg. Kanskje min hippiereise ikke var helt i deres gate, he he. Men de lyttet bra, men var kanskje litt bekymret for meg.

På fredag var jeg på Litteraturhuset i Oslo, på Salong med åpen mikrofon, der publikum var av en helt annen type. Hovedstadens kulturfolk i en mer variert alder. Unni Askeland leste drøye selvlagede dikt, slampoeter og diverse folk framførte sin stykker. Jeg leste et stykke fra hippieparadiset Goa, som forårsaket en del gode reaksjoner og latter. Mulig noen kjente seg igjen i noen av hendelsene.

På lørdag var det solfest på Rjukan, denne fantastiske tradisjonen som feirer når sola kommer tilbake til byen etter seks måneder i skyggen. I år hadde folk virkelig overgått seg selv med morsomme kostymer, ofte med et lokalt tilsnitt. Og jammen tikket det ikke inn bilder av “Birgits hippiegjeng”. Jeg lo så godt, og angret på at jeg ikke hadde dratt. Se på disse her:

Foto privat
Foto: RA

Jeg må bare si det, Rjukans karneval har tusen ganger mer sjarm enn disse store proffe opptogene man finner i en del andre land. Her er det ekte humor og glede.

Denne uken har jeg pakket bøker på harde livet igjen, og sendt dem ut så fort jeg kunne. Det var mange som hadde ventet på boka si, etter forsendelsen ble hengende i tollen i påvente av at jeg skulle betale moms. (På bøker som er momsfritt) Jadda, byråkratiets irrganger er uransakelige.

Jeg fortsetter markedsføringsarbeidet i mitt enkeltmannsforetak. (gleder meg til julebordet) Her er det jeg som må gjøre alt. Markedsføre og selge boka, til presse, lesere, bloggere, bokhandlere og andre. Pakke ut, pakke inn, signere, skrive etiketter, regnskap og det hele. Overraskende mye arbeid, som i 2022 består at et helvetes digitalknot med passord meg her og passord meg der, som gjør meg ganske frustrert med jevne mellomrom.

Men det viktigste av alt, takk for at dere kjøper bøker, og hjelper fortellingen min ut å fly på egne vinger! Alle gode tilbakemeldinger er til stor hjelp.

Hilsen Birgit

Endelig! Bøker på lager igjen😁

Nå ble jeg både lettet og glad

Å være selvpubliserende forfatter er som å starte en liten bedrift. Det tar en del arbeid å komme i gang. Og når jeg bestiller et større parti bøker må jeg betale mva til staten, selv om det ikke er moms på bøker.

Nå skal jeg spare dere for unødige detaljer rundt byråkratiet, men det er en del jobb, for å si det enkelt.

Jeg er i alle fall kjempeglad for endelig å ha mottatt bøkene i tide .For i morgen skal jeg på bokbad i Bamble leseforening på Stathelle klubbhus. Jeg gleder meg, og skal lese masse fra boka. Og jeg skal selvsagt selge bøker også. Så derfor er jeg lettet over å ha bøker å selge.

På fredag kveld er det Salong på Litteraturhuset i Oslo, med bokprat og åpen mikrofon. Dit har jeg også tenkt meg. Jeg håper å få lest litt der også. Jeg håper bokhandelen der har tatt inn boka, han sa han skulle det.

Resten av tiden skal jeg bruke på å pakke, sende, vippse og skrive etiketter😅 slik at jeg endelig kan få sendt ut påskelitteraturen til folk som har bestilt. Man må jo ha noe å kose seg med i påsken.

Er det flere som vil ha, så si ifra.

For det gjør leserne, de sier at de koser seg veldig med historien. At de blir med på reisen, føler med i både gleder og sorger. Det er moro å høre, og gjør meg glad.

Jeg trenger dere til å hjelpe meg å spre all reklame jeg kan få🙏🏻😘

Frisk som en fisk og på beina igjen

Da var coviden over. Det gikk veldig greit, fire dager som syk, og et par dager som rekonvalesent.

Det var ikke noe godt, men så ille var det heller ikke. Godt å få det unnagjort.

Jeg fikk lest litt da, mens jeg var syk. Jeg leste i boka til Paulo Coelho, som heter “Hippie”.

Jeg fikk opp denne boka hver gang jeg søkte etter lenker til min egen bok, så til slutt kjøpte jeg den. Jeg har leste mange andre av Coelhos bøker, og har likt dem godt. Denne er jo også interessant, på sitt vis.

Selv om boken hans omtaler akkurat samme type tur som det jeg var på, forteller om de samme tingene, så har vi helt forskjellige måter å skrive på og tilnærme oss saken. Han er en taletrengt brazilianer som skriver i kruseduller og snirkler om spirituelle tanker, mens jeg var en jordnær jente fra Rjukan som faktisk skrev alt ned der og da. Det merkes!

Coelho er jo en religiøst søkende fyr, hans publikum er nok det samme. Der jeg hadde bena godt plantet på bakken, har han hodet i skyene. Dessuten, kom han seg jo ikke lenger enn Istanbul! Snakka seg bort, det var det som skjedde.

Men jeg fant et sitat i boka som jeg likte veldig godt. Det lyder som følger:

“Enten stolte man på folk. eller så ble man en som alltid levde på defensiven, ute av stand til å elske, ta beslutninger, og alltid ga andre skylden for det som gikk galt. Og hva slags liv var vel det?” Paulo Coelho

Mange bemerker at jeg stolt på folk. Ja, jeg gjorde det, og jeg gjør det fortsatt. Det er jeg glad for, det gir meg evnene til å få kontakt med gode mennesker over alt. Det gir meg utrolig mye, ikke minst gode opplevelser. Smak på maten, snakk med folk, gå inn i opplevelsene. Det er da livet blir virkelig verdt å leve.

Og til alle dere som har lest, setter jeg stor pris på deling og kommentarer på boksider osv. Jeg trenger all den hjelp jeg kan få til å få spredd denne boka ut til alle landets lesere. Så takk til alle som hjelper.

Hilsen Birgit

Snufs snufs…

Ved kjøkkenbordet satt jeg, med nesa i et lommetørkle (med balsam). Det rant som en sil, og med jevne mellomrom kom det noen nys så kraftige at de kunne minne om en mindre atomeksplosjon. Som om viruset gjorde alt det kunne for å spre seg med størst mulig kraft.

Så var det min tur til å få Covid, Franz lå en uke foran meg i løypa. Ja ja, det er vel like greit å få det unnagjort, tenkte jeg. Eneste problemet var at jeg ventet besøk av våre søte små barnebarn…..

Ute skinte vårsola skarpt på de leirete våte jordene, mens snøflekkene krympet langsomt. Det var jo så lite snø som skulle smelte uansett. Bare et tynt lag. Kjøttmeisene forsynte seg sultent av fuglematen rett utenfor vinduet. Bare fred og idyll.

Så legger jeg merke til datoen, 16.mars. Er ikke det akkurat på dagen to år siden at verden gjorde en helomvending? I hvertfall i mitt hode. Dagen da alt ble annerledes, og aldri helt kom seg igjen.

Jeg har et klart minne fra akkurat den dagen, det var visst den 16.3.2020. Vi var i Frankrike, i vårt lille hus der nede. Alt var akkurat stengt ned, bortsett fra matbutikkene. Jeg trengte noe småtteri fra butikken, og løp ned, uten jakke i vårsola.

Utenfor butikken var det kø, lang kø. Folk sto der i støvmasker og gummihansker, noen med skjerf rundt hodet. Det virket helt absurd. Jeg ble forundret, og fikk en klump i magen. Var dette virkelig sant? Burde jeg også hamstre litt? Men det går vel raskt over, gjør det ikke?

Køen tok flere timer, mens folk ble sluppet inn, noen få om gangen. At jeg skulle oppleve det, å stå i kø for å kjøpe mat. Det var helt uvirkelig. Hvor går verden hen?

Nå er dette to år siden, Covid-19 har feiet over kloden, vært innom hver avkrok og herjet. Vi så fram til at dette skulle være over og ting skulle bli normalt igjen. Men den gang ei.

I stedet fylles nyhetsbildet av energikrise, svimlende priser på både drivstoff og mat. Invasjon, bomber, flyktningstrømmer og mennesker i nød. Mens klimaproblemene blir skjøvet i bakgrunnen, uten at det blir noe bedre av den grunn.

Så ringer telefonen. Barnebarna som var på besøk er blitt syke. Hele gjengen lå som slakt og spydde. Mamman lå og vred seg i kvalmerier mens pappaen løp rundt med en toåring under armen mens han tørket og trøstet.

Før viruset slo til. Mormor var syk og holdt seg vekk, gudskjelov

Franz som hadde reist til Nederland for å ta seg av sin gamle, syke mor, som fyller 93 på denne dagen, var også syk. Han rakk så vidt fram før slusene åpnet seg, og han satt på do i 12 timer for deretter å være helt utslått i 24. Så det er fine tilstander!

Jeg fyrer opp i den 150 år gamle svartovnen på kjøkkenet, den vi tok vare på den gangen i 1986 da nederlenderen sa at “energi blir dyrt i framtida”. Så rett han hadde. Det spraker liflig, og varmen brer seg.

Jeg skrur av nyhetene, og setter heller på spillelisten jeg har laget på Spotify. Den har jeg kalt “Hippiereisen”, og er en samling deilig musikk som frakter deg bort fra all elendigheten. Det er litt sunt det også, å skjerme seg litt for alt det man ikke får gjort noe med. Du kan også hente den spillelisten, hvis du har lyst til å høre, bare søk på Hippiereisen på Spotify. Den står i Franz sitt navn. Musikken er selvsagt den perfekte bakgrunnsmusikk til boka.

Vel, det var bare noen betraktninger, mens jeg venter på å friskne til. Så får dere som har fått tak i boka lese, reise bort, drømme dere av gårde. Jeg får mange tilbakemeldinger, som jeg setter stor pris på. Den siste var:

“Boka er så fengende. Man blir dradd inn i handlingen, til alle stedene og alt som skjer, og man klarer ikke å legge vekk boka. En ordentlig pageturner”

Det er akkurat det jeg ønsket å oppnå. Jeg ønsket å skrive en underholdende, men også interessant og lærerik fortelling, fra et perspektiv som de fleste ikke har vært borti før.

Og har du ikke kjøpt boka ennå, så kommer det snart en ny ladning. Jeg sender gjerne en signert utgave for kr 399,-

Hold dere friske!

Hilsen Birgit

Her går det unna!

På rask vei ut døra

Her er jeg i gang med å sende ut bøker til alle som har bestilt av meg. Jeg signerer, ber om Vipps, pakker, taper etiketter til den store gullmedalje. For en herlig jobb! Endelig er jeg kommet så langt.

Gaustatoppen sett fra hytta

Etter det fantastiske bokslippet på Rjukan dro vi en tur på hytta. Vår lille retro-bu uten innlagt strøm, vei og vann. Skiføret var vidunderlig, snøen perfekt.

På vei hjem igjen

Men nå er det bokforsendelser som gjelder. Bestilte bøker sendes straks Vipps er mottatt. Så tar det vel ca fire dager før boka di ankommer med Helthjem.